Den sosiale analogspilltråden (Snapchat-nicks ITT)
- Trådstarter demake
- Startdato
Snakka med en kamerat i går som har vært med på et par spillkvelder hos oss. Han er offisielt hekta, og etter å fortalt kollegaene sine på jobb om at brettspill er mer enn bare ludo og monopol så har de nå planer om å starte sin egen lille spillkveld-greie. Godt å høre det brer om seg.
Så stod vi og snakka om at spillkveldene har bragt venner nærmere siden man nå inviterer folk oftere over på besøk for å være sosiale uten at hovedattraksjonen er fyll.
Så stod vi og snakka om at spillkveldene har bragt venner nærmere siden man nå inviterer folk oftere over på besøk for å være sosiale uten at hovedattraksjonen er fyll.
Jess, har samme erfaring selv. Den magic-greia jeg driver er med er med en jeg hang mye med på ungdomsskolen, men vennskapet hadde siden da og inntil nylig vært mer en venn av en venn-greie.
Min nærmeste arbeidskollega spiller jeg også gjevnlig dominion med etter jobb nå, og han har aldri spillt noe før.
Min nærmeste arbeidskollega spiller jeg også gjevnlig dominion med etter jobb nå, og han har aldri spillt noe før.
Joda, så her kan man se at Oma gikk glipp av noe da han bestemte seg for å bli sjuk i stedet for å komme på påskespillings. Når det er sagt så savnet vi vår designated drunk, og det ble derfor ikke noe ONUW.
Vi fikk derimot tid til å spille K2 som er det perfekteste påskespillet for nerder som ikke vil ut for å leke i snøen, for det er minst like kjekt å fryse i hjel i sin egen stue.
Siden jeg er en dreven fjellklatrer så hadde jeg selvsagt erfaringen på min side. Alle sammen holdt sine klatrere sammen fra start, noe som gir en treigere start begynnelsen, men som gir god uttelling til slutt om man greier å holde dem begge i live. Siden man da har to klatrere som må aklimatiseres så blir det kjapt litt vanskeligere. Illimar var kjapt opp til toppen, men ble blokkert av andre lengre nede i den raskeste ruten ned fra fjellet, så han frøys dermed i hjel på vestsiden av fjellet og mistet poengene for den klatreren. Jeg og @Waloran blokket Alek fra å komme seg opp over 8000 meter, og like før den 18 dagers ekspedisjonen var over så slo jeg opp et telt like under toppen, klatret kjapt opp og pelte meg ned i teltet igjen der jeg holdt ut snøværet det siste dagen.
Jeg vant med 17 poeng (som jeg trur er ny rekord), og vel...ja, Illimar sin andre klatrer frøys også i hjel på det omtrent samme stedet som den første (jeg er gul, Illimar grønn og det er bare et telt med et kaldt grønt lik som står igjen)
Så gikk vi videre til noe mindre passiv-aggressivt og bestemte oss for å samarbeide om å kurere sykdommer i Pandemic. På grunn av mine evner som forsker som gjorde at jeg kunne dele ut hvilke som helst kort i hvilken som helst by, @Waloran og hustru sine evner som vitenskapsmann som gjorde at de bare trenger fire kort av en farge for å kurere en sykdom, og det faktum at vi alle startet i en samme by (Atlanta) der det er en forskningsstasjon så greide vi å kurere den gule sykdommen nesten før spillet begynte. Når slikt skjer så kan det være fristende å gå all in for å utrydde den gule sykdommen sånn at den ikke vil dukke opp igjen, og waloran gjorde et hederlig forsøk, men den gule sykdommen var litt for aggressiv, så vi lot den være og holdt den heller under nøye oppsyn og kurerte syke om det ble for mye av den. Vi greide derimot både å finne en kur OG utslette den røde sykdommen litt senere siden den spredte seg så lite. Den svarte sykdommen (he ehe) var spredte seg derimot veldig fort og den var et stort problem, men vi holdt den i sjakk og mot slutten av spillet så greide vi å finne en kur for både den blå og svarte sykdommen. Vi vant, og det var til og med uten Jarle!
Vi bestemte oss så for å spille noe litt mer hardcore, så vi kjørte på med Archipelago. De åpne objektivene var at kyr og tre gav poeng. Mitt hemmelige mål var at metall gav poeng. Metall er vanligvis ikke noe folk sparer på, så jeg var redd for å begynne å samle på metall siden folk ville skjønt med en gang at det var mitt hemmelige mål og ville derfor hoppet på det toegt. Min taktikk ble derfor å skaffe meg litt av alt det de andre spillerne samlet på siden det mest sannsynlig var deres hemmelige mål, bygge meg et marked eller to og dermed lure de andre til å tro at markeder var mitt hemmelige mål. Mitt hemmelige kriterie for å ende spillet var nemlig seks markeder, så like før det sjette markedet ble bygget så kunne jeg sanke inn metall og skaffe meg fire kjappe poeng som ville vunnet meg spillet. Hva var problemet med denne planen? Jo, den var alt for komplisert så jeg mistet oversikten over den. Spillet endte plutselig da det nesten var tomt for ananas rundt bordet, og lokalbefolkningen krevde ananas. Illimar innså at om han ikke gav ananasene sine så ville...opprørerne vinne. Noe som passet han veldig bra siden han var en skitten opprører selv. Skitne hore.
For å avslutte kvelden så tok vi en kjapp runde Cyclades som var gjennomsyret av hat og bitterhet fra kveldens tidligere spill. Jeg gikk all in for å knuse Waloran for eksempel selv om han ikke lå spesielt godt an til å vinne. Han hadde brukt halve spillet på å spare opp penger så han kunn dampveivalse over oss. Jeg gjorde hva jeg kunne for å blakke han så jeg presset opp prisene på gudene han måtte ofre til, og stjal det resterende han hadde. Mens vi kjempet vår tafatte kamp mot hverandre så hadde hans bedre halvdel og Alek greid å bygge seg hver sin metropol. Det som derimot skjedde var at Illimar spilte tidenes aggro-pikk og beleiret metropolene deres ganske useremonielt ved hjelp av Pegasus som fløy soldatene hans dit han trengte dem.
Definitivt en vellykket spillkveld. Takk til alle sammen!
Vi fikk derimot tid til å spille K2 som er det perfekteste påskespillet for nerder som ikke vil ut for å leke i snøen, for det er minst like kjekt å fryse i hjel i sin egen stue.
Siden jeg er en dreven fjellklatrer så hadde jeg selvsagt erfaringen på min side. Alle sammen holdt sine klatrere sammen fra start, noe som gir en treigere start begynnelsen, men som gir god uttelling til slutt om man greier å holde dem begge i live. Siden man da har to klatrere som må aklimatiseres så blir det kjapt litt vanskeligere. Illimar var kjapt opp til toppen, men ble blokkert av andre lengre nede i den raskeste ruten ned fra fjellet, så han frøys dermed i hjel på vestsiden av fjellet og mistet poengene for den klatreren. Jeg og @Waloran blokket Alek fra å komme seg opp over 8000 meter, og like før den 18 dagers ekspedisjonen var over så slo jeg opp et telt like under toppen, klatret kjapt opp og pelte meg ned i teltet igjen der jeg holdt ut snøværet det siste dagen.
Jeg vant med 17 poeng (som jeg trur er ny rekord), og vel...ja, Illimar sin andre klatrer frøys også i hjel på det omtrent samme stedet som den første (jeg er gul, Illimar grønn og det er bare et telt med et kaldt grønt lik som står igjen)
Så gikk vi videre til noe mindre passiv-aggressivt og bestemte oss for å samarbeide om å kurere sykdommer i Pandemic. På grunn av mine evner som forsker som gjorde at jeg kunne dele ut hvilke som helst kort i hvilken som helst by, @Waloran og hustru sine evner som vitenskapsmann som gjorde at de bare trenger fire kort av en farge for å kurere en sykdom, og det faktum at vi alle startet i en samme by (Atlanta) der det er en forskningsstasjon så greide vi å kurere den gule sykdommen nesten før spillet begynte. Når slikt skjer så kan det være fristende å gå all in for å utrydde den gule sykdommen sånn at den ikke vil dukke opp igjen, og waloran gjorde et hederlig forsøk, men den gule sykdommen var litt for aggressiv, så vi lot den være og holdt den heller under nøye oppsyn og kurerte syke om det ble for mye av den. Vi greide derimot både å finne en kur OG utslette den røde sykdommen litt senere siden den spredte seg så lite. Den svarte sykdommen (he ehe) var spredte seg derimot veldig fort og den var et stort problem, men vi holdt den i sjakk og mot slutten av spillet så greide vi å finne en kur for både den blå og svarte sykdommen. Vi vant, og det var til og med uten Jarle!
Vi bestemte oss så for å spille noe litt mer hardcore, så vi kjørte på med Archipelago. De åpne objektivene var at kyr og tre gav poeng. Mitt hemmelige mål var at metall gav poeng. Metall er vanligvis ikke noe folk sparer på, så jeg var redd for å begynne å samle på metall siden folk ville skjønt med en gang at det var mitt hemmelige mål og ville derfor hoppet på det toegt. Min taktikk ble derfor å skaffe meg litt av alt det de andre spillerne samlet på siden det mest sannsynlig var deres hemmelige mål, bygge meg et marked eller to og dermed lure de andre til å tro at markeder var mitt hemmelige mål. Mitt hemmelige kriterie for å ende spillet var nemlig seks markeder, så like før det sjette markedet ble bygget så kunne jeg sanke inn metall og skaffe meg fire kjappe poeng som ville vunnet meg spillet. Hva var problemet med denne planen? Jo, den var alt for komplisert så jeg mistet oversikten over den. Spillet endte plutselig da det nesten var tomt for ananas rundt bordet, og lokalbefolkningen krevde ananas. Illimar innså at om han ikke gav ananasene sine så ville...opprørerne vinne. Noe som passet han veldig bra siden han var en skitten opprører selv. Skitne hore.
For å avslutte kvelden så tok vi en kjapp runde Cyclades som var gjennomsyret av hat og bitterhet fra kveldens tidligere spill. Jeg gikk all in for å knuse Waloran for eksempel selv om han ikke lå spesielt godt an til å vinne. Han hadde brukt halve spillet på å spare opp penger så han kunn dampveivalse over oss. Jeg gjorde hva jeg kunne for å blakke han så jeg presset opp prisene på gudene han måtte ofre til, og stjal det resterende han hadde. Mens vi kjempet vår tafatte kamp mot hverandre så hadde hans bedre halvdel og Alek greid å bygge seg hver sin metropol. Det som derimot skjedde var at Illimar spilte tidenes aggro-pikk og beleiret metropolene deres ganske useremonielt ved hjelp av Pegasus som fløy soldatene hans dit han trengte dem.
Definitivt en vellykket spillkveld. Takk til alle sammen!
Jeg kan jo poste om noe som har vært long overdue, nemlig førsteinntrykk av...
Risk Legacy
For dere som ikke har spilt Risk Legacy før, så er det Risk, bare ikke (fullt så) ræva. Risk er (iallfall av meg) kjent som møkkaspillet som tar en føkkings evighet å fullføre fordi man MÅ erobre hele brettet og det er det aldri noen som orker så det er et drittspill. Risk Legacy har regler som er eksplisitt designet for å få på litt faens pace i faenskapen og dermed er det plutselig et ganske bra spill. Ikke et veldig bra. Ennå. Men ganske. Men det kan bli veldig bra. Hvordan?
Jo, fordi du velger en nasjon på starten av spillet, og første gang du spiller skal du ta et klistremerke og klistre på kortet til den nasjonen, og så kaste det startkortet du ikke brukte. Sånne permanente regelendringer er det MANGE av, vi har bare spilt to ganger og har bare fått noen få. Orker ikke gå gjennom alt, men meninga er at du skal kunne gi et permanent bidrag til spillet (enten et klistremerke eller noe tusjkluss) enten du vinner eller bare nesten vinner. Hvis du taper får du så klart ikke gjort noe.
Uansett, jeg nøyer meg med å si at forrige gang vi spilte var en spiller EN runde unna å kuppe heile driden, med mindre Noen gjorde Noe. Jeg var tilfeldigvis Noen, så jeg gjorde Noe ved å cashe inn alle de søte Risk-korta mine jeg hadde spart til å kuppe heile driden litt seinere, kjøpe masssse soldater og bare komplett blitzkriege meg inn i Sør-Amerika for å desimere naboen min. Det funka. Nesten. Noen runder seinere, da jeg hadde klart å bygge meg opp igjen, gjorde kjerringa hans samme dick move. Så jeg måtte blitze igjen. Tredje runde... vel, da måtte Imperial Balkania melde pass.
Greia er at det var intense saker, sånt ekte brettspillglede er tuftet på. MEN jeg er ikke hundre prosent fornøyd med reglene ennå, siden det er terninger og man dermed kan flakse seg gjennom en invasjon med en enkelt tinnsoldat og bikkja hans. Så... vi får se om det blir bedre etter hvert. Det er fortsatt Risk, men det er jævlig spennende når det klaffer. Og du slipper å spille i det vide og det breie, halvannen time = en runde her i huset.
Risk Legacy
For dere som ikke har spilt Risk Legacy før, så er det Risk, bare ikke (fullt så) ræva. Risk er (iallfall av meg) kjent som møkkaspillet som tar en føkkings evighet å fullføre fordi man MÅ erobre hele brettet og det er det aldri noen som orker så det er et drittspill. Risk Legacy har regler som er eksplisitt designet for å få på litt faens pace i faenskapen og dermed er det plutselig et ganske bra spill. Ikke et veldig bra. Ennå. Men ganske. Men det kan bli veldig bra. Hvordan?
Jo, fordi du velger en nasjon på starten av spillet, og første gang du spiller skal du ta et klistremerke og klistre på kortet til den nasjonen, og så kaste det startkortet du ikke brukte. Sånne permanente regelendringer er det MANGE av, vi har bare spilt to ganger og har bare fått noen få. Orker ikke gå gjennom alt, men meninga er at du skal kunne gi et permanent bidrag til spillet (enten et klistremerke eller noe tusjkluss) enten du vinner eller bare nesten vinner. Hvis du taper får du så klart ikke gjort noe.
Uansett, jeg nøyer meg med å si at forrige gang vi spilte var en spiller EN runde unna å kuppe heile driden, med mindre Noen gjorde Noe. Jeg var tilfeldigvis Noen, så jeg gjorde Noe ved å cashe inn alle de søte Risk-korta mine jeg hadde spart til å kuppe heile driden litt seinere, kjøpe masssse soldater og bare komplett blitzkriege meg inn i Sør-Amerika for å desimere naboen min. Det funka. Nesten. Noen runder seinere, da jeg hadde klart å bygge meg opp igjen, gjorde kjerringa hans samme dick move. Så jeg måtte blitze igjen. Tredje runde... vel, da måtte Imperial Balkania melde pass.
Greia er at det var intense saker, sånt ekte brettspillglede er tuftet på. MEN jeg er ikke hundre prosent fornøyd med reglene ennå, siden det er terninger og man dermed kan flakse seg gjennom en invasjon med en enkelt tinnsoldat og bikkja hans. Så... vi får se om det blir bedre etter hvert. Det er fortsatt Risk, men det er jævlig spennende når det klaffer. Og du slipper å spille i det vide og det breie, halvannen time = en runde her i huset.
Noen som er interesserte i å høre om prosessen bak Risk Legacy fra mannen han sjøl? Selvsagt er dere gira! En times preik om Risk Legacy og det kommende SeaFall.
http://vimeo.com/m/82383614
http://vimeo.com/m/82383614
Euphoria ser ganske så kult ut forresten.
Lenge siden sist, men i dag dro jeg og Illimar på spillshopping og han endte opp med String Railway og jeg med Euphoria. Så som seg hør og bør dro vi tilbake til Realfagsbygget for å finne nerder å spille med. Spoiler, det var nesten folketomt og den eneste vi så der var veilederen min, men han mener at brettspill ikke er en hobby så vi orka ikke å spørre om han ville joine.
Oh well, vi spilte String Railway og det var jaggu mer morro enn jeg trudde. Det kommer i en liten eske, og i den esken er det masse fargerike tråder, noen trebiter og en liten bunke kort. Det er laget av samma fyren som har laga Trains forøvrig
. Man starter spillet med å legge ut en svart løkke (som representerer Japan), en liten grå løkke som er et fjell, og en blå tråd som er en elv.
Så spiller alle etter tur og gjør følgende:
-Trekker en stasjon fra bunken, og legger den ned. Det er masse forskjellige stasjoner med forskjellige egenskaper. Noen stasjoner gir poeng til eieren om andre spillere bygger jernbane dit. Andre stasjoner gjør at eieren mister
poeng om andre spillere bygger dit. Noen gir bonuspoeng om du gir passasjeren en fin utsikt ved å bygge den på fjellet etc.
-Så plasserer man en tråd jernbane som er koblet til resten av jernbanenettet ditt.
-Oooog man får poeng for stasjoner man bygger til etc. Noen ganger mister man poeng også, eeeeeller man gjør at motstanderen mister poeng. Det kommer an på.
Høres dette enkelt ut er det fordi at det er enkelt, og det er helt fantastisk!
Til å begynne med var det litt...hva faen driver vi med?
Men så begynte vi å skjønne åssen vi kunne utnytte både egne og andres stasjoner til vår fordel, og vips så endte vi opp med dette. Jeg vant med 58 poeng mot hans 50.
Fantastisk mye morro i en så liten eske.
8/10 would play again. soooooooooon
Oh well, vi spilte String Railway og det var jaggu mer morro enn jeg trudde. Det kommer i en liten eske, og i den esken er det masse fargerike tråder, noen trebiter og en liten bunke kort. Det er laget av samma fyren som har laga Trains forøvrig
. Man starter spillet med å legge ut en svart løkke (som representerer Japan), en liten grå løkke som er et fjell, og en blå tråd som er en elv. Så spiller alle etter tur og gjør følgende:
-Trekker en stasjon fra bunken, og legger den ned. Det er masse forskjellige stasjoner med forskjellige egenskaper. Noen stasjoner gir poeng til eieren om andre spillere bygger jernbane dit. Andre stasjoner gjør at eieren mister
poeng om andre spillere bygger dit. Noen gir bonuspoeng om du gir passasjeren en fin utsikt ved å bygge den på fjellet etc.-Så plasserer man en tråd jernbane som er koblet til resten av jernbanenettet ditt.
-Oooog man får poeng for stasjoner man bygger til etc. Noen ganger mister man poeng også, eeeeeller man gjør at motstanderen mister poeng. Det kommer an på.
Høres dette enkelt ut er det fordi at det er enkelt, og det er helt fantastisk!
Til å begynne med var det litt...hva faen driver vi med?
Men så begynte vi å skjønne åssen vi kunne utnytte både egne og andres stasjoner til vår fordel, og vips så endte vi opp med dette. Jeg vant med 58 poeng mot hans 50.
Fantastisk mye morro i en så liten eske.
8/10 would play again. soooooooooon
Så blei det spillkveld igjen i går med folk fra instituttet. Vi spilte en runde String Railway som tok hele 45 minutter fordi vi lekte for mye med trådene, og vi så vel omtrent ut som katter der vi satt. Gubben var ikke med i går, men da jeg fortalte han om String Railway i dag så sa han "Det høres jo ut som noe han derre som laga Trains kunne funnet på", og jeg har vel aldri blitt stoltere av Jarle, for det er jo Hisashi Hayashi som står bak begge. .
Siden vi hadde med oss ei som studerer legemiddelkjemi så måtte vi spille Pandemic. Vi spilte to runder, men tapte begge gangene. Heldigvis så er det nesten like gøy å tape som å vinne i det spillet.
Så stakk jentene hjem, og vi fant frem kveldens piece de resistance - Euphoria. Jeg hadde allerede forelsket meg i artworken, settingen og mekanikkene (ut fra det lille jeg hadde lest på forhånd). Settingen er...postapokalyptisk/Metropolis/1984 og brettet består av fire områder som hører til hver sin faksjon. Man har Euphorianerene som bor i en gylden by som ser ut som noe Fritz Lang kunne drømt om. Utenfor Euphorias murer bor...ehm...ødemarkingene (Wastelanders, red.anm) som hovedsaklig lever av jordbruk. I grottesystemer under bakken bor Subterranerne som borer brønner. Til slutt, høyt over byene bor Ikarittene i sine zeppelinere. De bryr seg mest om handel og vil helst være lykkelig uvitende om hva som foregår nede på bakken.
Hver faksjon har goder og ressurser knyttet til seg. Euphorianerne har energi og gull, Wastelanderne har frukt og leire, Subterranerne har vann og stein, og Ikarittene bryr seg ikke om noe annet enn glede (ja, det er en ressurs).
Man spiller som en som bestemmer over et lite knippe arbeidere, og målet med spillet er å få så mye autoritet over landområdene som mulig. Hver spiller starter med 10 autoritetsbrikker og den første som greier å bli kvitt alle ved å legge dem ut på brettet er vinneren.
Så dette er en "worker placer" i samme familie som Agricola, Lord of Waterdeep m.fl. bare ikke i det hele tatt siden det snur litt på flisa. Vanligvis i w.p.-spill så er det vanligvis ikke mulig å gjøre en handling som noen andre spillere nettopp har tatt. Her derimot er det fritt frem å gå akkurat der man vil, men om man setter ut en arbeider der det allerede står en arbeider, vil den gamle arbeideren gå tilbake til den spilleren som satte den ut først. Dette gir den andre spilleren en fordel fordi han ikke må bruke en hel runde på å ta arbeideren sin tilbake. Andre områder derimot er det plass til flere arbeidere, og det er ikke sikkert det er en fordel å være først siden godene man får endrer seg etter hvor mange som allere er der. Dette åpner for herlig spekulativt spill.
Men det beste av alt er hvordan arbeiderne faktisk er representert. De er d6-terninger der nummeret på terningen angir hvor smart arbeideren er. I dette spillet er det nemlig bra å ha arbeidere med høy moral (fordi det gir deg mulighet til å holde flere kort på hånden), og at de er så dumme som mulig. Hver gang man tar arbeidere av brettet så ruller man de nemlig, og om kunnskapen til arbeiderene (avgjort med terning) + den totale kunnskapen (som endrer seg når du gjør ting i spillet) noensinne er 16 eller høyere - Ja, da tar den smarteste arbeideren til vettet, gir deg fingeren og stikker av. Og vips så har du en mindre arbeider å hjelpe deg med. Du kan rekruttere nye heldigvis, men det krever selvsagt at du må skaffe de rette ressursene.
I starten av spillet så får man også utdelt fire rekrutter, hvorav man velger to man vil spille med. Den ene aktiv fra start, og den andre kan aktiveres senere hvis visse kriterier oppfylles. Disse rekruttene er et kort der det står noen egenskaper som blir gitt til arbeiderne, og de er igjen knyttet til en faksjon. Så foreksempel om man har en Subterraner-rekrutt vil man kunne hente mer vann eller stein enn hva andre faksjoner kan gjøre på de samme feltene. Noen av egenskapene til rekruttene er passive egenskaper mens andre igjen er aggro-dritt som f.eks. "hver gang noen andre ruller to eller flere like tall på arbeiderne så kan du stjele greier fra dem eller gi dem mer kunnskap (som er en dårlig deal)". Dette gjør at det føler mer personlig enn andre spill i samme sjanger, og spill kan variere fra gang til gang ut i fra hvilke egenskaper du har til rådighet.
Hva mer hva mer hva mer... Jo, man har markeder da som man kan bygge. Men om man ikke deltar på byggingen av et marked så får man heller ikke putte en autoritets-stjerne der (ikke med en gang i allefall), og om man ikke har autoritet på et marked så får man en ulempe som hjemsøker deg helt til du greier å få autoritet der. Han ene jeg spilte med i går manglet autoritet på to markeder og den ene ulempen var at hver gang han trilla 2 måtte han gi fra seg en ressurs, og den andre ulempen var at hver gang han rulla 5 måtte han også gi fra seg en ressurs. Markedene er også tilfeldige fra gang til gang, så man veit aldri hva for noe dritt som måtte dukke opp.
Det er mange detaljer jeg har utelatt, men de som er interessert får lese seg opp på reglene, eventuelt bare SCHÖP den!
Jeg er vanligvis ikke fan av spill med terninger og den flaksen det tilfører, men det passer perfekt i denne type spill! W.p.-spill er ofte veeeeldig tørre og deterministiske men i Euphoria gjør terningene, de tilfeldige markedene og det store utvalget av rekrutter at det faktisk er veldig spennende og spillet kan variere stort fra gang til gang.
Jeg spilte det også med Jarle i dag tidlig, og det funker godt som 2-spiller også, men jeg tror 5 spillere er en sweet spot. Det funker også opp til 6 spillere, noe som passer utmerket siden vi ofte er såpass mange på spillkveld.
Så hva synes jeg? Det eier.
Definitivt det beste worker placement-spillet jeg noensinne har spilt (og jeg har spilt en del).
Det kan være mange regler og mye å ta innover seg med en gang, men nye spillere bør fokusere på å skaffe ressurser og goder knyttet til faksjonen til sin aktive rekrutt. Spillet åpner seg gradvis, og før man veit ordet av det så er alle med på notene og forsøker å dælje autoritet over brettet.
.Siden vi hadde med oss ei som studerer legemiddelkjemi så måtte vi spille Pandemic. Vi spilte to runder, men tapte begge gangene. Heldigvis så er det nesten like gøy å tape som å vinne i det spillet.
Så stakk jentene hjem, og vi fant frem kveldens piece de resistance - Euphoria. Jeg hadde allerede forelsket meg i artworken, settingen og mekanikkene (ut fra det lille jeg hadde lest på forhånd). Settingen er...postapokalyptisk/Metropolis/1984 og brettet består av fire områder som hører til hver sin faksjon. Man har Euphorianerene som bor i en gylden by som ser ut som noe Fritz Lang kunne drømt om. Utenfor Euphorias murer bor...ehm...ødemarkingene (Wastelanders, red.anm) som hovedsaklig lever av jordbruk. I grottesystemer under bakken bor Subterranerne som borer brønner. Til slutt, høyt over byene bor Ikarittene i sine zeppelinere. De bryr seg mest om handel og vil helst være lykkelig uvitende om hva som foregår nede på bakken.
Hver faksjon har goder og ressurser knyttet til seg. Euphorianerne har energi og gull, Wastelanderne har frukt og leire, Subterranerne har vann og stein, og Ikarittene bryr seg ikke om noe annet enn glede (ja, det er en ressurs).
Man spiller som en som bestemmer over et lite knippe arbeidere, og målet med spillet er å få så mye autoritet over landområdene som mulig. Hver spiller starter med 10 autoritetsbrikker og den første som greier å bli kvitt alle ved å legge dem ut på brettet er vinneren.
Så dette er en "worker placer" i samme familie som Agricola, Lord of Waterdeep m.fl. bare ikke i det hele tatt siden det snur litt på flisa. Vanligvis i w.p.-spill så er det vanligvis ikke mulig å gjøre en handling som noen andre spillere nettopp har tatt. Her derimot er det fritt frem å gå akkurat der man vil, men om man setter ut en arbeider der det allerede står en arbeider, vil den gamle arbeideren gå tilbake til den spilleren som satte den ut først. Dette gir den andre spilleren en fordel fordi han ikke må bruke en hel runde på å ta arbeideren sin tilbake. Andre områder derimot er det plass til flere arbeidere, og det er ikke sikkert det er en fordel å være først siden godene man får endrer seg etter hvor mange som allere er der. Dette åpner for herlig spekulativt spill.
Men det beste av alt er hvordan arbeiderne faktisk er representert. De er d6-terninger der nummeret på terningen angir hvor smart arbeideren er. I dette spillet er det nemlig bra å ha arbeidere med høy moral (fordi det gir deg mulighet til å holde flere kort på hånden), og at de er så dumme som mulig. Hver gang man tar arbeidere av brettet så ruller man de nemlig, og om kunnskapen til arbeiderene (avgjort med terning) + den totale kunnskapen (som endrer seg når du gjør ting i spillet) noensinne er 16 eller høyere - Ja, da tar den smarteste arbeideren til vettet, gir deg fingeren og stikker av. Og vips så har du en mindre arbeider å hjelpe deg med. Du kan rekruttere nye heldigvis, men det krever selvsagt at du må skaffe de rette ressursene.
I starten av spillet så får man også utdelt fire rekrutter, hvorav man velger to man vil spille med. Den ene aktiv fra start, og den andre kan aktiveres senere hvis visse kriterier oppfylles. Disse rekruttene er et kort der det står noen egenskaper som blir gitt til arbeiderne, og de er igjen knyttet til en faksjon. Så foreksempel om man har en Subterraner-rekrutt vil man kunne hente mer vann eller stein enn hva andre faksjoner kan gjøre på de samme feltene. Noen av egenskapene til rekruttene er passive egenskaper mens andre igjen er aggro-dritt som f.eks. "hver gang noen andre ruller to eller flere like tall på arbeiderne så kan du stjele greier fra dem eller gi dem mer kunnskap (som er en dårlig deal)". Dette gjør at det føler mer personlig enn andre spill i samme sjanger, og spill kan variere fra gang til gang ut i fra hvilke egenskaper du har til rådighet.
Hva mer hva mer hva mer... Jo, man har markeder da som man kan bygge. Men om man ikke deltar på byggingen av et marked så får man heller ikke putte en autoritets-stjerne der (ikke med en gang i allefall), og om man ikke har autoritet på et marked så får man en ulempe som hjemsøker deg helt til du greier å få autoritet der. Han ene jeg spilte med i går manglet autoritet på to markeder og den ene ulempen var at hver gang han trilla 2 måtte han gi fra seg en ressurs, og den andre ulempen var at hver gang han rulla 5 måtte han også gi fra seg en ressurs. Markedene er også tilfeldige fra gang til gang, så man veit aldri hva for noe dritt som måtte dukke opp.
Det er mange detaljer jeg har utelatt, men de som er interessert får lese seg opp på reglene, eventuelt bare SCHÖP den!
Jeg er vanligvis ikke fan av spill med terninger og den flaksen det tilfører, men det passer perfekt i denne type spill! W.p.-spill er ofte veeeeldig tørre og deterministiske men i Euphoria gjør terningene, de tilfeldige markedene og det store utvalget av rekrutter at det faktisk er veldig spennende og spillet kan variere stort fra gang til gang.
Jeg spilte det også med Jarle i dag tidlig, og det funker godt som 2-spiller også, men jeg tror 5 spillere er en sweet spot. Det funker også opp til 6 spillere, noe som passer utmerket siden vi ofte er såpass mange på spillkveld.
Så hva synes jeg? Det eier.
Definitivt det beste worker placement-spillet jeg noensinne har spilt (og jeg har spilt en del).
Det kan være mange regler og mye å ta innover seg med en gang, men nye spillere bør fokusere på å skaffe ressurser og goder knyttet til faksjonen til sin aktive rekrutt. Spillet åpner seg gradvis, og før man veit ordet av det så er alle med på notene og forsøker å dælje autoritet over brettet.
Sist redigert: