Hva spiller du for tiden?

Jeg spiller fortsatt Threes. Dette er den beste puzzleren jeg har spilt siden Drop7, og etter min mening er Threes hakket bedre. Men jeg har på følelsen at jeg ikke er spesielt god, og det til tross for at det har gått med minst 30–40 timer så langt. Toppscoren er som dere ser på bildet, men jeg har på følelsen at den forjettede 1536-flisa snart vil glimte fram, og med den, håper jeg, en mer anstendig toppscore.



Kort sagt er dette et spill om å bekjempe kaoset. Hvert trekk skyver du brettet enten opp, ned, til venstre eller til høyre, og en ny tallflis kommer inn på brettet. Målet er å matche tallene, slik at to 3-ere smelter sammen til en 6, eller to 6-ere smelter sammen til en 12. Problemet er at samtidig som du “rydder opp” på den måten kommer det stadig nye fliser til, og samtidig blir det flere varianter av fliser på brettet, og dermed vanskeligere å matche de eksisterende. Verre blir det av at 1- og 2-fliser kun kan matches med hverandre, og dette er ofte førstepri for å ikke bli låst ned på null komma svisj.

Kort sagt: med mindre du er fantastisk kløktig (og selv om du er) blir det bare mer og mer rot over tid.

Poengsystemet er lånt fra Geometry Wars-tradisjonen, noe som betyr en mer eller mindre eksponensiell poengkurve som gir deg en riktig god følelse av å ha knust gamle rekorder når den nye toppscoren dobler den gamle.

Musikken er glimrende, en Tim Burton/Tom Waits-aktig øresmyger som er lett og elske og vanskelig å gå lei – og lyddesignen er fremragende, i den forstand at noen hadde ideen at hver nye flis skulle hilse på spilleren. Stemmeskuespillet (!) er regelrett fantastisk, og min favorittflis sier alltid “Heeeeelloo Ladies!” med bassrøst.

Men mest av alt elsker jeg Threes fordi jeg har spilt det i flere titalls timer og fortsatt ikke har knekt nøtta. Det kan hende dette spillet faller sammen om man gir det til en datamaskin, men for en som meg, som lever og ånder intuisjon og magefølelse, er dette en nøtt som bare fortsetter å klø meg frydefullt bak øret.

Så, ja. Om vi skal sette en poengsum så setter vi selvsagt 10/10.

Ta det fra en som snakker engelsk stort sett på fulltid: norsken er (på sikt) død. Om 100 år snakker nordmenn norgelsk – jeg spår et språk som med dagens ører ville hørtes komisk ut.

Jeg ser engelske vendinger og ordvalg overalt, og selv om den konservative nissen i hjertet mitt opplever dette som en tragedie, vet jeg ikke om det kan stanses.

Og jeg vet heller ikke om det ville være verdt innsatsen om det så enn var mulig, for vi må vel kunne si at vi i dag stort sett snakker dansk-norsk – og den norsken jeg er så glad i er vel en bastard løsunge med hundre fedre allerede.

Det hele koker ned til en følelse av stolthet over røttene man er tildelt, og et ønske om å lære seg å kjenne den språklige verktøykassa (se der, en anglisisme – tool box) man allerede har før man forkaster den som verdiløs. Jeg elsker følelsen av å mestre verktøy, og det synes jeg er en sunn holdning å ha til sitt morsmål – men at andre prioriterer kommunikasjon over mestring (og en knivsodd narsissisme?) er helt forståelig.

Selvfølgelig forandrer språk seg og selvfølgelig består sjansen for at norsk ikke er til å kjenne igjen om hundre år. Ikke bare består sjansen - det er høyst sannsynlig! Hvorvidt engelsk vil være hovedårsaken til dette er et annet spørsmål, men det er det fruktesløst å diskutere her.

Jeg synes du i innlegget ditt viser en forenklet forståelse for språk: du bør ikke undervurdere hverken norsk eller andre språk, det er nemlig så uhyre komplisert! Det er ikke slikt at det finnes - det norske språk - eller - det engelske språk -, for dette er bare en kategorisering vi foretar. Språkene selv bryr seg ikke om disse grensene, de flyter over i hverandre og lar seg påvirke. I så måte gir det mer mening å snakke om språkfellesskap. Det finnes det skandinaviske språkfellesskap, det norske, det bergenske, språkfellesskapet for bergenske NHH-studenter og så videre. Alle har selv mulighet til å påvirke sin språkfellesskapstilhørighet: man bruker (alltid) språket til å vise tilhørighet (assimilasjon) eller distans (intellektualisering). Den distanserte språkbruker anvender oftere et konservativt språk for å heve seg over eller vise distans fra andre språkbrukere. I dagens Norge teller vel dem som unngår anglisismer til denne gruppa? Distans / tilhørighet er selvfølgelig, som du påpeker, også et spørsmål om kommunikasjon / mestring. Eller kanskje ett minstemål av kommunikasjon vs. mestring?

EDIT: Poenget er også, for å klargjøre: tilstanden du beskriver, at norsk er en bastard med hundre fedre, er den naturlige tilstanden for et språk

Med denne korte sosio-lingvistiske gjennomgangen ville jeg bare påpeke hvor komplisert språk og språkfellesskap er. Norsk, eller for å si det slik: norske ord og uttrykk vil alltid ha en sosiologisk funksjon for det norske språkfellesskapet og vil derfor ikke "dø" ut så lett. Ja, mange binder inn anglisismer de som regel kjenner fra Hollywood/dataspill-engelsk, og dette har definitivt en innvirkning på ordforråd - og kanskje en innvirkning på grammatikken, som som regel er mer resistent (i dette eksempelet har vi riktignok å gjøre med to svært like grammatikker). Men jeg tipper den gjennomsnittlige norskspråklige person med høyere sjanse vil flette inn en norvegisme i sin engelsk, enn omvendt.

"Verktøykasse" er ingen anglisisme, fordi det er et ord som brukes av flere millioner norskspråklige, og dessutover har etymologiske røtter i lavtysk. "Er de rundt?" i betydningen "er de her?" er en anglisisme, fordi denne kollokasjonen ikke brukes av norskspråklige (enda ) og har røtter i ett uttrykk fra det angelsaksiske språkfellesskap.

Jeg elsker å flette inn (tydelig merkede) faste uttrykk – «norvegismer» – på engelsk. Amerikanerne elsker dem, og de er ofte basert på en forgangen verden: for eksempel «Desperation will teach a naked woman to spin». Det er lettscorede interessant person-poeng å være utlending.

Angående «verktøykasse» er jeg klar over etymologien, men metaforen smaker engelsk på tungen – med en annen oppvekst/hverdag tror jeg at jeg ville valgt en annen.

Hvilket språk kommer den tegnsettinga der fra, a?

/dick

Norvagismer.

Lego Batman 3 a? Vel jeg var veldig skeptisk i starten siden de denne gangen har droppa den enorme hubben de introduserte i 2 og brakte videre til Ringenes Herre og Marvel Superheroes. Istedet består det av flere mindre hubber som Batcaven og Justisligaen sin satelitt. Disse veier ikke opp, men heldigvis åpner man og noen større områder som fungerer omtrent som planeter i Super Mario Galaxy og her er det haugevis av dritt å ta seg til. Det er også mange fler story oppdrag denne gangen så alt i alt kan jeg leve uten Metropolis.
Storyen er en direkte fortsettelse fra 2 og Brainiac dukker opp som det ble hinta om der. Han er da en kjiping som krymper byer og samler på dem i flasker. Han har dog bestemt seg for at det ikke er nok og krymper istedet hele jorda. Fordi han er en av de største trusslene JLA har møtt ser de seg nødt til å godta tilbudet til Lex og kumpanene hans om å samarbeide, men ikke uventet tar det fem minutter før han stæbber dem i ryggen. Uansett stanser ikke det Batman og co.
Ihvertfall er dette snacks for fan av DC. Egentlig kunne spillet like godt hett Lego DC for bare noen få av bretta omhandler Batman. Istedet får man mange artige komboer å prøve seg med og det er særlig fett når baddies er med på lagene. Det gjør også gameplayet mye mer variert siden det etterhvert er veldig mange krefter folk kan bruke. Det får og pluss for at Bats, Robin og noen få andre har flere drakter de kan skifte på rappen etter å ha funnet dem i kampanjen. Sånn ellers er det såklart standard Lego. Denge fiender, denge klosser, samle studs og smale pinglefjomser. Fortsatt en formel jeg ikke går lei av.
Som sagt er det snacks og det er fordi hele greia er et digert kjærlighetsbrev til DC sitt univers. Det er ørtenhundre folk å samle og selv obskuriteter som Ambush Bug, The Metal Men og Lobo får være med. Det er og utrolig mange små hemmeligheter og detaljer å grave etter. Jeg døde på meg da jeg fant TV-studioet fra 60-talls serien med tilhørende theme. Forøvrig var Adam West gjemt i en safe bak et bilde der. I likhet med Stan Lee fra Marvel-spillet skal man her redde ham fra diverse farer.
Han er dog ikke den eneste kjendisen med på lasset. Kevin Smith, Conan O'brien og Daffy Duck som Duck Dodgers, forkledd som The Green Loontern er også med. Noe de ikke annonserte fra at fåkkings Gilbert Gottfried spiller Mr. Mxyzptlk. Han gjenkjenner man såklart bare han har sagt første ord i en setning.
Så ja, dette eier. DLCet kjøpte jeg også, men det er litt blanda drops. I det første trasher Joker og Harley 75-års jubileet til Batman, men greia er altfor kort og slutter uten resulusjon. Dark Knight og Man of Steel-pakkene er dog bedre. I den første er man først Joker i sykepleieruniform som gunner ned politibiler fra en lastebil og så skal Bats og Gordon arrestere ham. Får bonus fordi hele greia er fortalt av en skikkelig ræva Michael Caine etterligner. Trur og det er samme kisen som prøver å være Russel Crowe i Supes pakka. Her skal ihvertfall Jor-El og kona døtte babbyen sin i en rakett, men før det må de denge General Zod. Denne er også grei siden den har litt innhold. Kommer også tre pakker seinere og en handler om Green Arrow så det kan jo bli artig.
Hadde egentlig tenkt å vente med dette, men det kosta bare 200 spenn på Steam så da ble det copp. Anbefales. Syns dog Travelers Tales kan begynne å tenke på å oppgradere motoren og legge til no online multiplayer.

Spilte gjennom This war of mine. Her får du ansvaret for en gruppe sivile i en beleiret by, og må gjøre det du må for å overleve til fredsstyrkene tramper inn. Gruppen med folk er tilfeldig hver gang du starter (samme med årstiden ... vinter suger, gutta), så du vet liksom aldri helt hva du må hanskes med, for de har såklart forskjellige egenskaper som kan bidra både positivt og negativt. Én er f.eks. en god kokk, så han bruker mindre brennstoff og mindre råvarer når han lager mat, mens ei av damene er en forbanna solskinnstråle som kan synge, spille gitar og muntre opp de andre i harde tider... dvs. hele spillet.

Altså. Dette er The Sims hvis alt gikk til helvete. Man har et "hjem" man kan forbedre på diverse måter og alle har personlige behov som må dekkes. Dagtid tilbringes i rønna de nå må finne seg i å leve i, men på natta kan man sende én ut på jakt etter mat, dritt å bygge ting med og mindre livsviktige ting som f.eks. røyk og kaffe. Så er da spørsmålet hva du tar med deg hjem. Du trenger kanskje byggematerialer for å bygge én seng til, men to av tre i hustanden er på andre dag uten mat. Og jo, én av dem er skikkelig nedfor fordi han ikke har fått seg en røyk på snart ei uke ... vel, på toppen av at han drepte en sønn og hans far for sårt trengte medisiner natten før. Fra start til slutt handler det om å velge mellom dritt og no annen dritt. Lar du folka dine sove om natta mens én er ute og leter, eller setter du alle sammen foran døra med våpen for å passe på at ingen stjeler alt du eier mens de sover? Tar du mot fyren som kommer og spør om å få bo hos dere? Han kan være til hjelp, men det er dårlig med senger og mat fra før av, og for alt du vet kan han allerede være syk eller skadet.

"Fullførte" det nå i stad. Dvs. at jeg overlevde til ting ble litt mindre dritt. Startet ganske lovende med en god kokk, en tidligere soldat og en gatevant berte som var vant til å snike seg rundt uten en lyd.
Ting gikk i alle fall ganske greit. Fikk bygd noen senger og en ovn. Snekret sammen en arbeidsbenk for å mekke kniver og andre våpen. Ordnet meg en urtehage for å ... mekke sigg til de tre nikotinsvampene så de ikke skulle sutre så fælt. Satt ut rottefeller for å sikre mat, regnfangere for å holde vannbeholdningen på et akseptabelt nivå. Begynte til og med å brenne himkok, som jeg videre byttet bort mot ting jeg trengte.

Så kom vinteren og alt gikk til helvete. Måtte bruke altfor mye stash til fyring for å holde innetemperaturen på behagelige fem plussgrader, og begynte dermed å få problemer med å tilberede varm mat. De stedene jeg hadde planlagt å gå tilbake til for ting jeg trengte ... vel... jeg kom meg ikke dit pga. snøen. Så alle ble sultne. To ble syke, og jeg så lur som jeg var hadde tidligere byttet bort medisinen min mot andre ting, så de ble bare dårligere og dårligere. Hadde tatt i mot én til på dette tidspunktet, så jeg hadde to stykker som var så sultne og deppa at de nesten ikke fungerte, og to som var sjuke og lå til sengs. Ikke akkurat en heldig situasjon.

... han fyren jeg hadde byttet bort medisin til? Jeg sendte en av folka min til han for et siste forsøk på å redde situasjonen. Tre skudd senere var fyren ut av verden, og så kommer den gamle, syke faren hans tuslende ut i sjokk. Skyter han også. Desperate times osv. Fikk rasket til meg den medisinen og maten jeg trengte, og hadde atpåtil en god del å ta av ved fremtidige anledninger.

Bare synd fyren min ble totalt ødelagt av seansen. Han satt seg på gulvet, og der ble han. Han måtte mates. Status: Broken.

Jeg sendte soldaten de neste gangene jeg var nødt til å ta liv. Det ble mer enn én gang.

Men jeg klarte meg til slutten. Såvidt. De siste to ukene var alle syke, sultne og deppa, og det var nesten ingen trygge steder å hente resurser. De overlevde på rå rotte og mye tid i senga, mens soldat-duden var ute på tokt så ofte som mulig for å i alle fall skaffe noe medisin.

I følge epilogen var han så dypt plaget av forferdelighetene at han etter krigen ble narkoman og døde av overdose, så egentlig mistet jeg vel to mann.

btw dette er en pek og klikk 2D-spillen. en ganske bra pek og klikk 2D-spillen er det og. Til tider brutalt urettferdig, men jeg antar at det er litt av poenget. Det var i alle fall langt mer å hente her enn jeg egentlig så for meg, og eh... Dragon Age står i plæistæisjon nå, men jeg ikke begynt på det fordi jeg måtte se om jeg klarte å overleve bare litt til. Akkurat de siste dagene ble det dessverre litt mer et rent spill enn det var mesteparten av tiden. Med bare noen dager igjen til slutten forsvant litt av my immersion rett og slett fordi jeg glatt kunne se at jeg ikke hadde holdt ei uke til med det opplegget jeg kjørte, men jeg hadde tross alt spilt noen timer innen jeg kom til det punktet, så jeg visste hva jeg måtte gjøre for såvidt å holde ting i gang bare litt til. Hadde ikke spillet fortalt meg rett ut at "hei, nå er ting over om bare noen dager" hadde jeg nok spilt helt annerledes. Og med det sagt, så er jeg litt usikker på om en ny gjennomspilling vil by på samme opplevelsen nå. Kan kanskje være interessant å forsøke å gå hele veien fra en vinterstart. Kanskje.

Det koster forresten bare 160 penger på GOG. Vel verdt det.

edit: det ble lenger enn jeg trodde. klokka er sent på natta okay. rabblerabble.

Da var dagen kommet....

- Nintendo Wii U Premium med Mario Kart 8
- USB Wii/Wii U LAN Nettverks Adapter
- Gamecube Controller Adapter for Wii U
- Nintendo Gamecube Controller
- Super Smash Wii U

Er jeg med i den "kule" klubben nå?

Warhammer 40.000 Armageddon er en port fra iOS, men for en gangs skyld gjør ikke det noe. Istedetfor fancy grafikk og dill har utviklerne utelukkende fokusert på å lage no jævlig dypt turn based hex bastardry av den gamle skolen. Reglene minner litt om Titan fra hundre år tilbake med fokus på digre hærer istedetfor noen få units som i vanlig 40k. Det har og litt RPG i seg siden man beholder units mellom slag og de kan oppgraderes på haugevis av måter. Det har fek.s 12 jævla varianter av Leman Russ tanksen. Storyen foregår nok en gang på den industrielle helvetesplaneten Armageddon som blir angrepet av Orker. Man spiller stort sett som Imperial Guards som består av masse tankser og masse kanonføde. Såklart dukker det opp Space Marines et stykke uti også for det gjør det alltid i 40k.
Så ja, dette er et spill jeg ikke har ant at skulle komme, men har ønska meg i årevis. Det er vel og første gangen på en del år at jeg faktisk har måttet slå opp i manualen underveis.

The Legend of Zelda: Skyward Sword

Har for vane å spille gjennom Zelda-spill tre til fire ganger iløpet av de første årene etter release, men selv om jeg var av dem som likte Skyward Sword veldig godt så ble det aldri slik med dette. Den til tider utrolig dårlige pacingen har klart å holde meg unna i snart tre år, men for noen måneder siden fikk jeg allikevel kløa etter no Zelda så jeg polstra meg for de tregere partiene med litt ekstra øl og snacks og satt igang på nytt.

Og jo, dette er fortsatt det samme spillet som i 2011 på godt å vondt. Utrolig sjarmerende, fantastisk produsert og har i sine beste partier helt utrolig bra design. Kontrollene er langt ifra perfekte slik som man gjerne forventer av Nintendo-spill, men de er absolutt ikke så dårlige at de ødelegger opplevelsen. Det er både veldig irriterende og mildt sagt imponerende hvordan de har basert hele opplevelsen rundt Wii-remoten. På den ene siden er dette det eneste spillet som virkelig prøvde å være det spillet vi alle forestilte oss da vi så den første promo-videoen av Wii-remoten, men samtidig var det i 2011 ganske åpenbart at teknologien Nintendo hadde utviklet valgt ikke akkurat levde opp til fantasien vår. Jeg er glad dem prøvde, men mer glad for at de trolig aldri prøver det samme igjen.

Pacingen er akkurat slik jeg husker den. All over the place. På sitt beste er spillet oppslukende på en måte man sjeldent opplever, med lange utrolig kule dungeons som konstant kaster variasjon og nye utfordringer på deg. På sitt verste er det utrooolig langdrygt. Springe tilbake til slutten av den første dungeonen for å hente en nøkkel bare for å åpne døra til den neste? Jadda, dette går kjempemorro! Det er frustrerende, men heldigvis var jeg forberedt på det denne gangen. Det føles utrolig unødvendig. Spillet hadde vært MER enn langt nok uten dette ekstra sideflesket.

Og så grunnen til at jeg tok en pause fra spillet i noen måneder for så å plukke det opp igjen: Grafikken. Den er utrolig vellaget, men oppløsningen Wii-en spytter ut funka rett og slett ikke for meg noe mer. Spillet så helt utrolig kornete ut. 640x480 holdt rett og slett ikke lenger så jeg tok en pause fram til jeg hadde alternative måter å spille det på. Og jeg er glad jeg venta. Oppgraderte mesterrasen min til et GTX 980 her om dagen, og kan nå nyte den herlige art directionen til spillet skikkelig: (Artifacts er Imgur sin skyld)



Skyloft fra lufta. Herlig fargebruk!


Blurry teksturer er å forvente, men legg merke til hvordan maleri-effekten i bakgrunnen faktisk ser bra ut med skikkelig oppløsning.


Fler bilder under, bittesmå spoilere:

Hvordan fungerer Wii-motingen i emulator? Må man ha noe spesielt utstyr utover bluetooth-adapter?

Søkte rundt på Dolphin-Wikien for å finne Bluetooth-dongle som funker. Kan linke til den jeg kjøpte når jeg er på stasjonæren. Jeg bruker to telys som erstatter for sensorbaren

Jeg har en bluetoothdongle som funker, tenkte på sensorbaren.

Du kan kjøpe trådløs sensorbar, den trenger ikkje være tilkoblet maskina en gang.

Geometry Wars 3 er ute, og jeg har spilt nok til å finne ut to ting:

1. Jeg suger i Geometry Wars

2. Den nye adventure-moden er ikke en dårlig idé.

Du kan fortsatt spille helt standard Evolved (som i toeren altså, ikke det første), men det er også en såkalt adventure mode hvor du gradvis låser opp nye brett, nye moduser og ... bosser. Det er fortsatt hundreprosent scorebasert altså, ikke misforstå. Har ikke støtt på noen andre nye moduser enn den ene bossen, men den var i det minste litt artig. Man har ett liv og en én boss-fiende som kuker rundt fra starten. Bossen har egen lifebar og en timer, og hver gang du får lifebaren til bånn går den videre til neste fase med ny lifebar, ny timer og nye fiendetyper. Så dealen for å få en god score her dreier seg om å vente til siste øyeblikk med å ta siste bit av livet til bossen for å få mest mulig tid og flest mulig fiender før neste fase. Og jo, man har ett liv.

Ellers er det forskjellige former på bretta. Ikke helt sikker på hva jeg synes om det. Når brettet f.eks. er kuleformet føles det litt i overkant uoversiktlig, men kanskje jeg bare er treig og uoppmerksom. Kanskje.

Ser noen tips om å oppgradere droner og gudeneveithva, men eh... jeg har ikke kommet forbi bossen, så jeg har ikke vært borti noe sånt

Nevnte jeg at jeg suger?

Uansett er det fortsatt Geometry Wars på bunn, og Geometry Wars er kult.

Enig med Nabbe. Jeg kom forbi bossen før jeg måtte legge meg, så nå står det "Current loadout" nederst til høyre uten at jeg faktisk har fått noen mulighet til å endre denne loadouten. Ikke helt klok på den ennå, men det kommer vel.

Nå har jeg lest absolutt null og niks om Geometry Wars 3, så det bør jeg kanskje gjøre noe med. Men: Det eneste jeg virkelig trenger å vite er om det er en ny versjon av Pacifism i treeren. Pacifism er sannsynligvis forrige konsollgenerasjons beste spill, så å forvente noen forbedring blir kanskje pussig, men jeg er småkåt om enn alt som presenteres er ny innpakning.

Ja. Det er det. Det er også den derre king-greia hvor du bare kan skyte når du er inni sirklene. De to modusene er grunnen til at jeg kjøpte spillet.

Awesomenauts. Og det eier.