I serien "spill man aldri går lei" finner vi blant annet
Quake. Siden det finnes så uendelig mye mer enn bare standard-Quake å velge mellom i 2018, har jeg spilt litt
Arcane Dimensions. Det er da et salig lappeteppe av ting; en mod som endrer en del begrensninger i motoren og legger til nye ting, samtidig som den justerer mange eksisterende ting og utvider spillopplevelsen. Pluss at det er med en drøss nye brett, med mange flere du kan laste ned og kose deg med i tillegg.
Først av alt så er det verdt å nevne at det per i dag bare er en port av Quake du kan spille Arcane Dimensions med, siden det krever så store tilpasninger i spillmotoren. Dessuten må du først laste ned en hovedversjon og så en patch og ja. Det er litt kjas å få i gang, da. Men når du først er i farta, så kan du nyte noen særdeles profesjonelt designede brett med mange nye Quake-opplevelser. For eksempel: Ny øks, som endelig kan kappe i stykker lik. Det er også slutt på hitscan-våpen; alt i AD skyter prosjektiler. Noen nye lyder har man også, nye våpen (treløpshagla er en favoritt), og - ikke minst - nye fiender.
Disse er litt blanda drops, men de jeg liker best er varianter av eksisterende fiender som mikser opp spillet akkurat passe. Nye soldater og grunts, nye ogres, nye zombier, alt sånt er god sort. Det er et par splitter nye fiender som rett nok er gjort i samme stil som klassiske Quake-fiender sånn at de går inn i det samme visuelle inntrykket, noe som er kult; problemet er bare at de har for liten egenart til at jeg lar meg engasjere veldig. Gargoylene er veldig like Scrags, og det er en slags Lovecraft-aktig greie som bare ser skamteit ut og ikke gjør stort annet enn å skyte dilldall på deg som ikke er nevneverdig annerledes enn andre fiender som gjør det samme fra før av. Mer vellykket er de levende statuene; de er ikke spesielt originale, men de har et helt særegent bevegelsessett og angrep som ikke bare er nok et prosjektilangrep så da er det god sort.
De nye brettene er litt det samme; jeg liker best de som tar utgangspunkt i ideer og konsepter fra eksisterende brett og gir en ny snurr på dem; det er med en herlig, enorm, utfordrende variant over e1m3 og en snasen remix av e1m1 fra Doom, for eksempel. Det er noen brett som har veldig fokus på feller og at du skal møte stor motstand med et lite arsenal til rådighet, og dette vil alltid være mindre interessant for min del enn brett som fokuserer på utforskning og variasjon.
Uansett, hvis du fortsatt liker Quake er det ingen grunn til å la være å teste Arcane Dimensions.
Og så har vi jo et annet spill i serien:
Quake 2. Jeg husker at jeg ble både imponert og skuffa av det; imponert siden det så så enormt mye bedre ut enn Quake (spesielt siden det kom ut bare året etter), skuffa siden estetikken var så... vel, kjedelig. Quake får kritikk fordi det er brunt; Quake 2 er seriøst bare grått og jeg synes ikke det er bedre. Dessuten har jeg gjort et poeng av å kikke meg litt rundt, og en greie designerne i id virkelig hadde en hangup på i Quake 2 var tilfeldige kassekonstruksjoner i taket. En shot for hver planløse ventilasjonssjakt i taket i løpet av Unit 1 i Quake 2 er snarvei til legevakta.
Dessuten: Våpenspillet i Quake 2 var jo en del tyngre enn i Quake; dobbelthagla hadde skikkelig heft, og hvem kan vel glemme maskinpistolen som ser ut som om den skyter 9mm-ammo men har rekyl som en MG-3? Men altså, jeg er godt ute i tredje del av spillet og det totale arsenalet mitt er to hagler, maskinpistol, minigun, verdens minst tilfredsstillende granater som må kastes for hånd, og en irriterende pew-pew-ertelaserpistol. Quake gir deg granatkaster på starten av det tredje brettet. Til sammenligning har fiendene mine flerløpede granatkastere, rakettkastere og railguns. Få noen kulere våpen snart plz.
Quake 2 bærer også preg av å være overdesignet på noen plasser, som for eksempel at du har et faens inventory for quad damage og usårbarhet som også inneholder den komplett verdiløse surstoffmaska di og en oversikt over eksakt hvor mange patroner du har i beltet fordi hvorfor ikke. Akkurat det jeg vil stå og fikle med når jeg er under angrep og desperat trenger å aktivere noe ekstra juice, ikke sant. På samme måte må du besøke ulike brett for å hente nøkler, trykke på knapper, dra i spaker eller hente noe; ikke fordi det tilfører noe til spillopplevelsen, men rett og slett fordi Carmack mekka kode for å dra tilbake til brett du allerede har besøkt og den måtte jo nesten brukes til noe. Det gjøres ofte et poeng ut av at du må dra til et annet brett, og utgangene er ofte plassert i enden av brettet du er i, sånn at du må traske tilbake gjennom tomme områder når du endelig har henta skrotet du trengte.
Det høres kanskje ut som om jeg ikke liker Quake 2 noe særlig, men jeg har så klart spilt det i et tresifret antall timer opp gjennom tidene. Jeg bare klarer ikke å se den samme tidløse kvaliteten og særegenheten i det som jeg alltid har sett i Quake.