Den tradisjonelle lista over spill rundet i 2023:
Januar
Lost Judgment - The Kaito Files (PS5)
The Legend of Heroes: Trails in the Sky: FC Evolution (PS Vita)
Febuar
The Legend of Heroes: Trails in the Sky: SC Evolution (PS Vita)
Mars
Like a Dragon: Ishin! (PS5)
Job Simulator (PSVR2)
April
The Legend of Heroes: Trails in the Sky the 3rd Evolution (PS Vita)
Moss: Book II (PSVR2)
Spiritfarer (PS4)
Kena: Bridge of Spirits (PS5)
Mai
The Legend of Heroes: Trails from Zero (PS4)
Horizon: Forbidden West - The Burning Shores (PS5)
Juni
The Legend of Heroes: Trails to Azure (PS4)
Final Fantasy XVI (PS5)
Juli
Eiyuden Chronicle: Rising (PS5)
Trek to Yomi (PS5)
Ys: The Ark of Napishtim (PSP)
August
The Legend of Heroes: Trails of Cold Steel (PS4)
Dante's Inferno (PS3)
September
The Legend of Heroes: Trails of Cold Steel II (PS4)
Oktober
SIGNALIS (PS4)
November
Return to Monkey Island (PS5)
Like a Dragon Gaiden: The Man Who Erased His Name (PS5)
Desember
Crisis Core -Final Fantasy VII- Reunion (PS5)
Call of Duty: Modern Warfare 3 (PS3)
Resident Evil 4 Remake (PSVR)
Ys Seven (PSP)
26 spill, 5 av disse var 2023-spill. Av disse fem var to remakes (RE4, LAD: Ishin) og ett var en nylig oversatt rerelease (Trails to Azure). Dvs, den var ikke nylig oversatt fordi NIS brukte en eldre fanoversettelse gjort til PC-versjonen i 2021.
Årets serie: The Legend of Heroes: Trails
I 1984 slapp Falcom det som regnes et av de aller første "action RPG"-ene, Dragon Slayer på NEC PC-8801. Du er i en hule og samler skatter og slåss mot en drage. Jeremy Parish har en video om det! Oppfølgeren, Dragon Slayer 2: Xanadu var en sidelengs action-RPG med en lengre quest som var en stor hit i Japan og inspirerte blant annet Zelda 2. Hudson Soft lagde tilogmed en versjon av det til NES som også kom ut i vesten, kalt Faxanadu, som er en forkortelse for Famicom Xanadu. Xanadu Scenario 2 var en ekstra quest som du trengte Xanadu for å spille, og regnes som en av de første spillekspansjonene OG var den første jobben til en velkjent spillkomponist kalt Yuzo Koshiro. Xanadu har blitt til en egen underserie og i 2015 kom Tokyo Xanadu ut, da ble denne underserien gjenoppfunnet som en dungeon crawler action-RPG med highschoolers i nåtid. Kanskje jeg sjekker det ut etterhvert.
Hvis dere kjenner til NES-klassikeren Legacy of the Wizard, så er det også et Dragon Slayer-spill, nemlig en port av Dragon Slayer IV: The Drasle Family. Dette var en tidlig Metroidvania som krevde at du brukte de fire familiemedlemmene (pluss bikkja deres Pochi) sine egenskaper for å utforske en labyrint.
I 1989 slapp Falcom Dragon Slayer VI: The Legend of Heroes. Dette spillet tok inspirasjon fra den ekstremt populære Dragon Quest-serien og var en top-down JRPG. Det kom ut i USA på Turbografx i 1992. Oppfølgeren Dragon Slayer: The Legend of Heroes II kom ikke ut på engelsk. Med nr 3 droppet de Dragon Slayer-navnet og startet på en ny story, kalt Gagarv-trilogien. Disse kom etterhvert ut på PSP, men for å gjøre det ekstra forvirrende dro de en Final Fantasy og Legend of Heroes 3 ble til Legend of Heroes II. Ikke fornøyd med dette, ble det andre spillet i trilogien, A Tear of Vermillion, kun gitt ut som "The Legend of Heroes" og det tredje i trilogien fikk tittelen The Legend of Heroes III: Song of the Ocean. Noe som fikk folk til å anta at spill nr 5 var spill nr 1 og spill nr 4 spill var nr 2, mens spill nr 6 var nr 3. Wow.
(Dragon Slayer
The Legend of Heroes nr 7 var starten på en ny historie, og det er her min historie starter. Denne serien kalles Trails (Kiseki på japansk, et ord som betyr mirakel), og er da en underserie av en underserie. Persona gå hjem og vogg. Falcom er en PC-utvikler så spillene deres kom først på PC og fikk så en haug av ports. I 2004 kom Trails in the Sky ut på PC, og i 2006 på PSP. Det ble sluppet i USA og Europa i 2011. Vesten fikk ikke de remasterede Evolution-utgivelsene på PS3 og PSVita som kom ut i 2012/2015, men det jeg har spilt er en fan-patchet versjon av Trails in the Sky FC Evolution. Evolution-versjonen har redesignet UI og artwork, remikset musikk og omtrent hele spillet er stemmelagt, dvs alle storyscener og alle sidequests. Det samme gjelder Trails in the Sky SC og Trails in the Sky the 3rd. Jeg spilte disse på en jailbreaka PSTV som jeg fikk i julegave ifjor.
Historien starter uskyldig nok med Estelle Bright og hennes adoptivbror Joshua som trener til å bli "bracers", som er en slags snill leiesoldat som leier ut tjenestene sine til å gjøre småting og slåss mot monstre, og dette konseptet gjør det åpenbart veldig enkelt å lage haugevis av sidequests til heltene dine. Bracers har et eget laug og de har ikke lov til å innblande seg i politikk, krigshandlinger eller være leiemordere. Estelle og Joshua sin far Cassius er en S-rank bracer og en av de sterkeste krigerne på kontinentet. Når historien starter er Cassius Bright forsvunnet, og de bestemmer seg for å undersøke situasjonen mens de får bracer-godkjenning fra hver gren av bracer-lauget; det er et kontor i hver by rundt den store innsjøen som er midt i landet Liberl. Liberl er det sørligste landet på kontinentet Zemuria hvor Trails-serien foregår, og er ment til å føles litt som et ruralt sør-Europa. I løpet av spillet møter Estelle og Joshua en gjeng herlige figurer som den sexy alkoholmisbrukeren/mentoren Schera og den ekstremt irriterende/elskbare trubaduren Olivier, stopper et statskupp, og blir litt nærmere knyttet enn søsken burde bli OG jeg trodde jeg skulle hate dette aspektet men det er så fantastisk bra skrevet at det faktisk er ok. Og når den ENORME cliffhangeren skjer er det bare å hoppe rett inn i oppfølgeren, noe jeg selvsagt gjorde.
Det jeg ikke forventet var at Trails in the Sky: SC (Second Chapter) er et ekstremt langt spill på 80+ timer som gjenbruker omtrent alle assetene fra førstespillet. FC kom ut i 2011 men SC kom ikke ut før 2015. Grunnen er at dette spillet har et av de tykkeste manusene av noen spill noensinne, på med 716 401 ord, noe som er lenger enn både Ringenes herre-trilogien og Krig og fred. Matt McMuscles har tilogmed en video om hvor ille situasjonen var. Iallfall, i dette spillet blir møter vi de som blir serie-badguysene (eller er de?), Ouroborous. De er en klassisk hemmelig organisasjon som trekker i trådene fra skyggene og har sine egne motiver og planer for verden og etter syv spill aner jeg fortsatt ikke hva det er og jeg har hatt medlemmer fra organisasjonen i partyet mitt! I spillets tredje akt klarer de å hente en svevende by ut fra en annen dimensjon og Zemuria vil aldri bli det samme igjen. Vi får også den vonde 9/11-aktige bakhistorien til Joshua, Erebonia i nord begynner å rasle sabler, Oliviers sanne identitet avsløres, og Renne introduseres; en psykotisk 12-årig jente som blir veldig viktig for seriens videre narrativ.
Trails in the Sky the 3rd er en slags epilog til historien og du starter som Kevin, som er tempelridder som jobber for Septian-kirken, som også etter syv spill er ganske mystisk for meg. Den svevende byen ble såklart stoppet i SC, og et artefakt derfra som fiskes opp fra innsjøen suger Kevin inn i en annen verden, Phantasma. Spillet gjenbruker også områder fra de forrige to, men fungerer hovedsaklig som en dungeon crawler hvor du utforsker denne andre verdenen. Phantasma-labyrinten er fylt med dører, og disse dørene kan inneholde sidequests, minigames, lange cutscenes som forklarer en figur sin backstory, morsomme sidehistorier, frampek om hva som vil skje i de neste spillene, eller i ett tilfelle en særdeles traumatiserende (også for spilleren) bakhistorie for Renne som du finner helt på bunnen av Helvete. I løpet av historien samler man totalt 16 spillbare figurer og får slåss mot Phantasma-versjoner av figurer du har møtt tidligere, levende og døde, inkludert en helt episk kamp mot selveste Cassius Bright som selvsagt er den eneste som ikke påkaller backup in kampen sin.
I 2022 kom den engelske oversettelsen av Trails from Zero offisielt ut på alle plattformer. Her flytter vi til Crossbell, som er en bystat mellom Erebonia-imperiet i vest og Calvard-republikken i øst. På grunn av Crossbells resurser og plassering har de blitt en økonomisk supermakt, men er i en farlig situasjon mellom to store landene som har en historie med å krige med hverandre. Crossbell er dermed full av politisk spill og spionasje og her møter vi Special Support Squad, en nylig skapt avdeling av politiet (Liberl har ikke politi siden de har bracers og en hær, men Crossbell får ikke lov til å ha en hær). Den består av den talentfulle rookien Lloyd, Elie med en bakgrunn i finans, Randy som tidligere var del av en leiesoldatorganisasjon og hackeren Tio som tester ut en ny type magisk våpen. Hvordan er det en hacker i en fantasy-setting spør du? Vel, det har med at magisystemet i serien egentlig er en ny type "orbal" teknologi som kan brukes til alt mulig fra å drive en bil eller et luftskip, til å sende signaler gjennom en telefon, kaste magi eller drive internett. Special Support Squad fungerer egentlig på samme måte som bracers og gjør diverse småoppgaver og dreper monstre mens de innblandes i spillenes overordnede plot.
I løpet av Trails from Zero og Trails to Azure finner Lloyd ut sannheten om hans brors mystiske mord, Ouroborous påkaller et gigantisk tre som av grunner (se under) jeg enda ikke har skjønt konsekvensene av, vi nøster opp historien til Renne, Crossbell blir utsatt for flere angrep, og kanskje finner Lloyd seg en waifu blant damene i spillet?
Vi har nå kommet til siste arc av historien, Trails of Cold Steel. Siden disse spillene er mer moderne, med 3D-grafikk og en gjeng tenåringer i hovedrollene, ble de lokalisert før Crossbell-arcen. De to første Cold Steel-spillene kom ut i 2016 på PS3 og Cold Steel III på PS4 i 2017. Cold Steel I og II fikk PS4-versjoner i 2019. Cold Steel III og IV får PS5-versjoner i februar og det kan godt hende jeg kjøper de bare for å gi Falcom mer penger, selv om jeg allerede har kjøpt inn PS4-versjonene.
En annen grunn til at Trails of Cold Steel var så enkel å slippe før Crossbell-arcen er fordi vi tidsmessig ikke pusher timelinen forbi Azure. Cold Steel I/II foregår samtidig som Zero/Azure og spillene har stadig referanser til hendelser som skjer i det andre landet. Cold Steel-spillene følger Rean Schwarzer som har startet på Thors militærakademi, hvor soldater og offiserer utdannes. I Erebonia, som er løst basert på middelaldersk Tyskland, har de fortsatt et klassesystem. Kun de noble kan være offiserer og det er separate klasser for hvert år og separate internater for noble og almuen. Rean er del av den eksperimentelle Class VII som blander noble og vanlige borgere, noe som skaper en del intern konflikt. Også Erebonia bryter ut i intern konflikt når rikskansleren blir drept på slutten av første spillet og det blir en borgerkrig som sprer Thors-studentene for alle vinder, og spill nr 2 handler om å samle alle sammen igjen og så vinne tilbake skolen. I et ellers splittet samfunn, kan Class VII være veien framover?
Trails of Cold Steel III/IV vil handle om krigene i Erebonia og mot Calvard, og Ouroborous vil endelig sette igang sin "Phantasmal Blaze"-plan som de har teaset helt siden Trails in the Sky the 3rd. Jeg har enda ikke fått startet på III.
Trails into Reverie kom ut i år og er en epilog for alle ni spillene fra Trails in the Sky til Cold Steel IV og alle spillbare figurer vil returnere, dvs over 50 stykk. 60 timer med bare fanservice, hnnnnnngh. Neste år vil antagelig Trails through Daybreak slippes, og dette vil være starten på en ny historie som starter i Calvard-republikken og vi vil lære mer om den østlige delen av Zemuria-kontinentet. Jepp, for denne historien som har foregått over 20 år har kun brukt halve verdenen Falcom har skapt.
... så, ja. En ting jeg har nevnt mange gang på forumet er hvordan jeg hater spill med masse ubrukelig tekst, jeg vil bare X-e gjennom all dialogen og spille spillet. Denne serien er annerledes. Verdensbyggingen er hel uovertruffen; alle de spillbare figurene har dype bakhistorier og motivasjoner og du skjønner alltid hvorfor de oppfører seg som de gjør. Selv NPC-ene du møter er nesten alltid fullt realiserte. De har alle en jobb og familierelasjoner og et sted de bor og hvis du går tilbake og snakker med folk etter hvert plot-flag vil de ha noe nytt å si, og mange vil ha egne små historier som foregår gjennom flere spill hvis du tar deg tiden til å utforske dem. Dette gjelder også verdenen; historien går hele tiden framover selv når du ikke er i området. Du er en del av verdenen og du hjelper til når det skjer store hendelser, men du er ikke den som driver historien framover, du er ikke den viktigste personen som eksisterer som er vanlig i andre spill.
Også verdt å nevne er vel at alle spillene har banger soundtracks fra alltid solide Falcom Sound Team jdk som går fra jazzete til skrikende elgitarer og fioliner.
Hvis jeg skulle trekke fram noe negativt så er det at Cold Steel-spilla ikke er skrevet like bra som de fem første, og lener seg akkurat litt for mye inn i anime-territorie antagelig for å appelere bredere. At de er full 3D gjør også at det er tregere å bevege seg rundt, selv med QOL-ting som at du kan hoppe rundt på skolen via en meny og turbo-knapp (alle spillene har turbo-knapp og jeg elsker det). Jeg likte heller ikke at de introduserte både faktisk magi og mechaer. Å spille Cold Steel I og II på rad føltes også ganske repetitivt så jeg venter litt med å spille videre.
Jeg brukte sikkert rundt 250 timer bare på Trails i år så det er helt klart årets store spillopplevelser. Kanskje jeg også kårer Trails to Azure til årets spill? Det kom offisielt ut i år og er nok det beste jeg spilte i serien sammen med Sky the 3rd.
Game of the YeaVR
I år kom det ut en remake av et av mine favorittspill noensinne, Resident Evil 4. Jeg lot være å spille det før denne måneden, da Capcom slapp en PSVR2-patch som lar deg spille hele spillet gjennom Leon sine øyne. Er ikke så mye annet å si enn at det er helt sjukt gøy å få skyte og stabbe og være inni et favorittspill.
VR-versjonen skaper enda mer stress enn standardspillet siden du har litt dårligere oversikt over hva som foregår rundt deg, pluss at du er nødt til å knote med å lade om våpnene dine med realistiske bevegelser, noe som ikke alltid er like enkelt når du er under angrep. Men det er enklere å sikte når du ikke trenger bruke en stikke, og du kan gjøre skikkelig kule ting som å kaste hagla og gripe den etter pumpehåndtaket for å gjøre en Linda Hamilton-reload, snurre magnumen på fingeren din ved å slippe våpenet mens du halvveis klemmer triggeren, eller dra fram en kniv nr 2 for kampen mot Krauser:
Årets skuffelser
Spiritfarer - Yahtzee har drevet å mast om at han digga dette men faen asså hele spillet er bare busywork omtrent på nivå med et idle game, skrivinga er enerverende og har en bitteliten dialogboks som du må X-e i gjennomsnittet 30 ganger hver gang du snakker med noen, og det er langt!
Alan Wake - Jeg syntes Control var kult nok, men irriterte meg mest bare over historiefortellinga. Det var hovedsaklig gøy å spille pga skytinga og hvordan du bevegde deg rundt i områdene. Siden Alan Wake 2 kom ut i år og Alan Wake var gratis på PS+ ga jeg det en snurr, men det har altså skrivinga og historiefortellinga til Remedy men DRITT slåssing? Jeg droppa dette etter første kapittel.
Crisis Core -Final Fantasy VII- Reunion - Dette er en remaster av PSP-spillet fra 2008. Siden Zack nå er in play pga hvordan Final Fantasy VII Remake utspilte seg tenkte jeg at jeg måtte sjekke ut spillet som er sentrert på han. Det vil jeg absolutt fraråde. Du tenkte kanskje at spillet om Zack ville gi han og bakhistorien hans mer dybde? Vel der tar du feil! Du lærer veldig lite om Zack annet enn at er en jævla fjott, og istedenfor å utvide verdenen lener den seg på at du husker hendelser fra FF7. Jeg leste flere innlegg på forum fra folk som var totalt forvirret over hva som foregår i historien fordi de spilte dette først, siden det foregår først! I tillegg er over halve spillet over 300 gjentakende side missions som foregår på kanskje seks forskjellige kart, og du blir omtrent tvunget til å gjøre iallfall halvparten av dem for å ha bra nok utstyr til å klare å fullføre siste dungeon. Styr unna!
Like a Dragon: Ishin! - Yakuza 5 kom ut i 2012 og det ville ikke komme et nytt spill i serien før 2015, så i mellomtiden slapp RGG Like a Dragon: Ishin!, dog kun i Japan. Dette spillet er satt i sen Edo-periode og du spiller, hm, to historiske personer. Alle ansiktene du kjenner fra Yakuza-serien er tilbake, men de spiller andre figurer. Kiryu sitt ansikt spiller Ryoma Sakamoto, men inntar veldig tidlig pseudonymet Saito Hajime for å gå undercover i Shinsengumi. Så du spiller Ryoma men gjennom hele spillet blir du tiltalt som Saito. Det er liksom et ekstra lag som føles unødvendig. For at spillet skulle vare ekstra lenge for fansen gjorde de det veldig grindy. Jeg er ikke en sånn som må gjøre absolutt alt i disse spillene, men jeg vil iallfall gjøre alle substories og tilogmed de er grindy. Det er f.eks en fyr som har blitt skadd i en bakgate og for at han skal gå til neste del av sin story må du gi han 10 salver, en etter en. Og så vil han forsvinne litt og neste gang du vandrer forbi vil han være tilbake i samme situasjon, men nå vil han ha 15 salver, og slik fortsetter det en stund. Det er dølt ass.
Årets evighetsprosjekt: Backloggen
Med alle disse timene brukt på Falcom-JRPGs havnet jeg veldig bakpå med alt annet. Jeg klarte også å anskaffe en ny PS3 siden min Canadiske førstegen fikk det gule lyset av død, og jeg kjøpte inn en del PS3-spill jeg hadde gått glipp av. Inkludert hele FF13-trilogien. Dette er ikke hele backloggen, men spillene jeg ønsker å prioritere:
Cyberpunk 2077: Phantom Liberty - og en helt ny gjennomspilling av hovedspillet for å oppnå platinumen …
El Shaddai (PS3)
Sea of Stars
Soul Hackers 2
Spider-Man 2
Trails of Cold Steel III
Trails of Cold Steel IV
Trails into Reverie
Legend of Nayuta: Boundless Trails - dette er visst et non-canon Trails-spill som er en action-RPG som Ys.
Ys IX: Monstrum Nox
2024 (and beyond):
Dette har jeg lyst til å spille neste år men får nok ikke muligheten, bare LAD: Infinite Wealth sier utviklerne at vil ta over en måned med dedikert spilling. Jesus…
Prince of Persia: The Lost Crown - 18. januar
Like a Dragon: Infinite Wealth - 24. januar
Suicide Squad: Kill the Justice League - 2. februar hvis det ikke er helt dritt da
Final Fantasy VII Rebirth - 29. februar
Dragon's Dogma 2 - 22. mars
Eiyuden Chronicle: Hundred Heroes - 23. april
--- 2024 uten dato ---
Trails through Daybreak
Earth Defense Force 6
Shantae Advance: Risky Revolution
Metaphor: ReFantazio
DecaPolice
--- kanskje 2024? ---
Dragon Quest 3 remake
Ys X: Nordics
Stellar Blade
Januar
Lost Judgment - The Kaito Files (PS5)
The Legend of Heroes: Trails in the Sky: FC Evolution (PS Vita)
Febuar
The Legend of Heroes: Trails in the Sky: SC Evolution (PS Vita)
Mars
Like a Dragon: Ishin! (PS5)
Job Simulator (PSVR2)
April
The Legend of Heroes: Trails in the Sky the 3rd Evolution (PS Vita)
Moss: Book II (PSVR2)
Spiritfarer (PS4)
Kena: Bridge of Spirits (PS5)
Mai
The Legend of Heroes: Trails from Zero (PS4)
Horizon: Forbidden West - The Burning Shores (PS5)
Juni
The Legend of Heroes: Trails to Azure (PS4)
Final Fantasy XVI (PS5)
Juli
Eiyuden Chronicle: Rising (PS5)
Trek to Yomi (PS5)
Ys: The Ark of Napishtim (PSP)
August
The Legend of Heroes: Trails of Cold Steel (PS4)
Dante's Inferno (PS3)
September
The Legend of Heroes: Trails of Cold Steel II (PS4)
Oktober
SIGNALIS (PS4)
November
Return to Monkey Island (PS5)
Like a Dragon Gaiden: The Man Who Erased His Name (PS5)
Desember
Crisis Core -Final Fantasy VII- Reunion (PS5)
Call of Duty: Modern Warfare 3 (PS3)
Resident Evil 4 Remake (PSVR)
Ys Seven (PSP)
26 spill, 5 av disse var 2023-spill. Av disse fem var to remakes (RE4, LAD: Ishin) og ett var en nylig oversatt rerelease (Trails to Azure). Dvs, den var ikke nylig oversatt fordi NIS brukte en eldre fanoversettelse gjort til PC-versjonen i 2021.
Årets serie: The Legend of Heroes: Trails
I 1984 slapp Falcom det som regnes et av de aller første "action RPG"-ene, Dragon Slayer på NEC PC-8801. Du er i en hule og samler skatter og slåss mot en drage. Jeremy Parish har en video om det! Oppfølgeren, Dragon Slayer 2: Xanadu var en sidelengs action-RPG med en lengre quest som var en stor hit i Japan og inspirerte blant annet Zelda 2. Hudson Soft lagde tilogmed en versjon av det til NES som også kom ut i vesten, kalt Faxanadu, som er en forkortelse for Famicom Xanadu. Xanadu Scenario 2 var en ekstra quest som du trengte Xanadu for å spille, og regnes som en av de første spillekspansjonene OG var den første jobben til en velkjent spillkomponist kalt Yuzo Koshiro. Xanadu har blitt til en egen underserie og i 2015 kom Tokyo Xanadu ut, da ble denne underserien gjenoppfunnet som en dungeon crawler action-RPG med highschoolers i nåtid. Kanskje jeg sjekker det ut etterhvert.
Hvis dere kjenner til NES-klassikeren Legacy of the Wizard, så er det også et Dragon Slayer-spill, nemlig en port av Dragon Slayer IV: The Drasle Family. Dette var en tidlig Metroidvania som krevde at du brukte de fire familiemedlemmene (pluss bikkja deres Pochi) sine egenskaper for å utforske en labyrint.
I 1989 slapp Falcom Dragon Slayer VI: The Legend of Heroes. Dette spillet tok inspirasjon fra den ekstremt populære Dragon Quest-serien og var en top-down JRPG. Det kom ut i USA på Turbografx i 1992. Oppfølgeren Dragon Slayer: The Legend of Heroes II kom ikke ut på engelsk. Med nr 3 droppet de Dragon Slayer-navnet og startet på en ny story, kalt Gagarv-trilogien. Disse kom etterhvert ut på PSP, men for å gjøre det ekstra forvirrende dro de en Final Fantasy og Legend of Heroes 3 ble til Legend of Heroes II. Ikke fornøyd med dette, ble det andre spillet i trilogien, A Tear of Vermillion, kun gitt ut som "The Legend of Heroes" og det tredje i trilogien fikk tittelen The Legend of Heroes III: Song of the Ocean. Noe som fikk folk til å anta at spill nr 5 var spill nr 1 og spill nr 4 spill var nr 2, mens spill nr 6 var nr 3. Wow.
(Dragon Slayer
The Legend of Heroes nr 7 var starten på en ny historie, og det er her min historie starter. Denne serien kalles Trails (Kiseki på japansk, et ord som betyr mirakel), og er da en underserie av en underserie. Persona gå hjem og vogg. Falcom er en PC-utvikler så spillene deres kom først på PC og fikk så en haug av ports. I 2004 kom Trails in the Sky ut på PC, og i 2006 på PSP. Det ble sluppet i USA og Europa i 2011. Vesten fikk ikke de remasterede Evolution-utgivelsene på PS3 og PSVita som kom ut i 2012/2015, men det jeg har spilt er en fan-patchet versjon av Trails in the Sky FC Evolution. Evolution-versjonen har redesignet UI og artwork, remikset musikk og omtrent hele spillet er stemmelagt, dvs alle storyscener og alle sidequests. Det samme gjelder Trails in the Sky SC og Trails in the Sky the 3rd. Jeg spilte disse på en jailbreaka PSTV som jeg fikk i julegave ifjor.Historien starter uskyldig nok med Estelle Bright og hennes adoptivbror Joshua som trener til å bli "bracers", som er en slags snill leiesoldat som leier ut tjenestene sine til å gjøre småting og slåss mot monstre, og dette konseptet gjør det åpenbart veldig enkelt å lage haugevis av sidequests til heltene dine. Bracers har et eget laug og de har ikke lov til å innblande seg i politikk, krigshandlinger eller være leiemordere. Estelle og Joshua sin far Cassius er en S-rank bracer og en av de sterkeste krigerne på kontinentet. Når historien starter er Cassius Bright forsvunnet, og de bestemmer seg for å undersøke situasjonen mens de får bracer-godkjenning fra hver gren av bracer-lauget; det er et kontor i hver by rundt den store innsjøen som er midt i landet Liberl. Liberl er det sørligste landet på kontinentet Zemuria hvor Trails-serien foregår, og er ment til å føles litt som et ruralt sør-Europa. I løpet av spillet møter Estelle og Joshua en gjeng herlige figurer som den sexy alkoholmisbrukeren/mentoren Schera og den ekstremt irriterende/elskbare trubaduren Olivier, stopper et statskupp, og blir litt nærmere knyttet enn søsken burde bli OG jeg trodde jeg skulle hate dette aspektet men det er så fantastisk bra skrevet at det faktisk er ok. Og når den ENORME cliffhangeren skjer er det bare å hoppe rett inn i oppfølgeren, noe jeg selvsagt gjorde.
Det jeg ikke forventet var at Trails in the Sky: SC (Second Chapter) er et ekstremt langt spill på 80+ timer som gjenbruker omtrent alle assetene fra førstespillet. FC kom ut i 2011 men SC kom ikke ut før 2015. Grunnen er at dette spillet har et av de tykkeste manusene av noen spill noensinne, på med 716 401 ord, noe som er lenger enn både Ringenes herre-trilogien og Krig og fred. Matt McMuscles har tilogmed en video om hvor ille situasjonen var. Iallfall, i dette spillet blir møter vi de som blir serie-badguysene (eller er de?), Ouroborous. De er en klassisk hemmelig organisasjon som trekker i trådene fra skyggene og har sine egne motiver og planer for verden og etter syv spill aner jeg fortsatt ikke hva det er og jeg har hatt medlemmer fra organisasjonen i partyet mitt! I spillets tredje akt klarer de å hente en svevende by ut fra en annen dimensjon og Zemuria vil aldri bli det samme igjen. Vi får også den vonde 9/11-aktige bakhistorien til Joshua, Erebonia i nord begynner å rasle sabler, Oliviers sanne identitet avsløres, og Renne introduseres; en psykotisk 12-årig jente som blir veldig viktig for seriens videre narrativ.
Trails in the Sky the 3rd er en slags epilog til historien og du starter som Kevin, som er tempelridder som jobber for Septian-kirken, som også etter syv spill er ganske mystisk for meg. Den svevende byen ble såklart stoppet i SC, og et artefakt derfra som fiskes opp fra innsjøen suger Kevin inn i en annen verden, Phantasma. Spillet gjenbruker også områder fra de forrige to, men fungerer hovedsaklig som en dungeon crawler hvor du utforsker denne andre verdenen. Phantasma-labyrinten er fylt med dører, og disse dørene kan inneholde sidequests, minigames, lange cutscenes som forklarer en figur sin backstory, morsomme sidehistorier, frampek om hva som vil skje i de neste spillene, eller i ett tilfelle en særdeles traumatiserende (også for spilleren) bakhistorie for Renne som du finner helt på bunnen av Helvete. I løpet av historien samler man totalt 16 spillbare figurer og får slåss mot Phantasma-versjoner av figurer du har møtt tidligere, levende og døde, inkludert en helt episk kamp mot selveste Cassius Bright som selvsagt er den eneste som ikke påkaller backup in kampen sin.
I 2022 kom den engelske oversettelsen av Trails from Zero offisielt ut på alle plattformer. Her flytter vi til Crossbell, som er en bystat mellom Erebonia-imperiet i vest og Calvard-republikken i øst. På grunn av Crossbells resurser og plassering har de blitt en økonomisk supermakt, men er i en farlig situasjon mellom to store landene som har en historie med å krige med hverandre. Crossbell er dermed full av politisk spill og spionasje og her møter vi Special Support Squad, en nylig skapt avdeling av politiet (Liberl har ikke politi siden de har bracers og en hær, men Crossbell får ikke lov til å ha en hær). Den består av den talentfulle rookien Lloyd, Elie med en bakgrunn i finans, Randy som tidligere var del av en leiesoldatorganisasjon og hackeren Tio som tester ut en ny type magisk våpen. Hvordan er det en hacker i en fantasy-setting spør du? Vel, det har med at magisystemet i serien egentlig er en ny type "orbal" teknologi som kan brukes til alt mulig fra å drive en bil eller et luftskip, til å sende signaler gjennom en telefon, kaste magi eller drive internett. Special Support Squad fungerer egentlig på samme måte som bracers og gjør diverse småoppgaver og dreper monstre mens de innblandes i spillenes overordnede plot.
I løpet av Trails from Zero og Trails to Azure finner Lloyd ut sannheten om hans brors mystiske mord, Ouroborous påkaller et gigantisk tre som av grunner (se under) jeg enda ikke har skjønt konsekvensene av, vi nøster opp historien til Renne, Crossbell blir utsatt for flere angrep, og kanskje finner Lloyd seg en waifu blant damene i spillet?
Vi har nå kommet til siste arc av historien, Trails of Cold Steel. Siden disse spillene er mer moderne, med 3D-grafikk og en gjeng tenåringer i hovedrollene, ble de lokalisert før Crossbell-arcen. De to første Cold Steel-spillene kom ut i 2016 på PS3 og Cold Steel III på PS4 i 2017. Cold Steel I og II fikk PS4-versjoner i 2019. Cold Steel III og IV får PS5-versjoner i februar og det kan godt hende jeg kjøper de bare for å gi Falcom mer penger, selv om jeg allerede har kjøpt inn PS4-versjonene.
En annen grunn til at Trails of Cold Steel var så enkel å slippe før Crossbell-arcen er fordi vi tidsmessig ikke pusher timelinen forbi Azure. Cold Steel I/II foregår samtidig som Zero/Azure og spillene har stadig referanser til hendelser som skjer i det andre landet. Cold Steel-spillene følger Rean Schwarzer som har startet på Thors militærakademi, hvor soldater og offiserer utdannes. I Erebonia, som er løst basert på middelaldersk Tyskland, har de fortsatt et klassesystem. Kun de noble kan være offiserer og det er separate klasser for hvert år og separate internater for noble og almuen. Rean er del av den eksperimentelle Class VII som blander noble og vanlige borgere, noe som skaper en del intern konflikt. Også Erebonia bryter ut i intern konflikt når rikskansleren blir drept på slutten av første spillet og det blir en borgerkrig som sprer Thors-studentene for alle vinder, og spill nr 2 handler om å samle alle sammen igjen og så vinne tilbake skolen. I et ellers splittet samfunn, kan Class VII være veien framover?
Trails of Cold Steel III/IV vil handle om krigene i Erebonia og mot Calvard, og Ouroborous vil endelig sette igang sin "Phantasmal Blaze"-plan som de har teaset helt siden Trails in the Sky the 3rd. Jeg har enda ikke fått startet på III.
Trails into Reverie kom ut i år og er en epilog for alle ni spillene fra Trails in the Sky til Cold Steel IV og alle spillbare figurer vil returnere, dvs over 50 stykk. 60 timer med bare fanservice, hnnnnnngh. Neste år vil antagelig Trails through Daybreak slippes, og dette vil være starten på en ny historie som starter i Calvard-republikken og vi vil lære mer om den østlige delen av Zemuria-kontinentet. Jepp, for denne historien som har foregått over 20 år har kun brukt halve verdenen Falcom har skapt.
... så, ja. En ting jeg har nevnt mange gang på forumet er hvordan jeg hater spill med masse ubrukelig tekst, jeg vil bare X-e gjennom all dialogen og spille spillet. Denne serien er annerledes. Verdensbyggingen er hel uovertruffen; alle de spillbare figurene har dype bakhistorier og motivasjoner og du skjønner alltid hvorfor de oppfører seg som de gjør. Selv NPC-ene du møter er nesten alltid fullt realiserte. De har alle en jobb og familierelasjoner og et sted de bor og hvis du går tilbake og snakker med folk etter hvert plot-flag vil de ha noe nytt å si, og mange vil ha egne små historier som foregår gjennom flere spill hvis du tar deg tiden til å utforske dem. Dette gjelder også verdenen; historien går hele tiden framover selv når du ikke er i området. Du er en del av verdenen og du hjelper til når det skjer store hendelser, men du er ikke den som driver historien framover, du er ikke den viktigste personen som eksisterer som er vanlig i andre spill.
Også verdt å nevne er vel at alle spillene har banger soundtracks fra alltid solide Falcom Sound Team jdk som går fra jazzete til skrikende elgitarer og fioliner.
Hvis jeg skulle trekke fram noe negativt så er det at Cold Steel-spilla ikke er skrevet like bra som de fem første, og lener seg akkurat litt for mye inn i anime-territorie antagelig for å appelere bredere. At de er full 3D gjør også at det er tregere å bevege seg rundt, selv med QOL-ting som at du kan hoppe rundt på skolen via en meny og turbo-knapp (alle spillene har turbo-knapp og jeg elsker det). Jeg likte heller ikke at de introduserte både faktisk magi og mechaer. Å spille Cold Steel I og II på rad føltes også ganske repetitivt så jeg venter litt med å spille videre.
Jeg brukte sikkert rundt 250 timer bare på Trails i år så det er helt klart årets store spillopplevelser. Kanskje jeg også kårer Trails to Azure til årets spill? Det kom offisielt ut i år og er nok det beste jeg spilte i serien sammen med Sky the 3rd.
Game of the YeaVR
I år kom det ut en remake av et av mine favorittspill noensinne, Resident Evil 4. Jeg lot være å spille det før denne måneden, da Capcom slapp en PSVR2-patch som lar deg spille hele spillet gjennom Leon sine øyne. Er ikke så mye annet å si enn at det er helt sjukt gøy å få skyte og stabbe og være inni et favorittspill.
VR-versjonen skaper enda mer stress enn standardspillet siden du har litt dårligere oversikt over hva som foregår rundt deg, pluss at du er nødt til å knote med å lade om våpnene dine med realistiske bevegelser, noe som ikke alltid er like enkelt når du er under angrep. Men det er enklere å sikte når du ikke trenger bruke en stikke, og du kan gjøre skikkelig kule ting som å kaste hagla og gripe den etter pumpehåndtaket for å gjøre en Linda Hamilton-reload, snurre magnumen på fingeren din ved å slippe våpenet mens du halvveis klemmer triggeren, eller dra fram en kniv nr 2 for kampen mot Krauser:
Årets skuffelser
Spiritfarer - Yahtzee har drevet å mast om at han digga dette men faen asså hele spillet er bare busywork omtrent på nivå med et idle game, skrivinga er enerverende og har en bitteliten dialogboks som du må X-e i gjennomsnittet 30 ganger hver gang du snakker med noen, og det er langt!
Alan Wake - Jeg syntes Control var kult nok, men irriterte meg mest bare over historiefortellinga. Det var hovedsaklig gøy å spille pga skytinga og hvordan du bevegde deg rundt i områdene. Siden Alan Wake 2 kom ut i år og Alan Wake var gratis på PS+ ga jeg det en snurr, men det har altså skrivinga og historiefortellinga til Remedy men DRITT slåssing? Jeg droppa dette etter første kapittel.
Crisis Core -Final Fantasy VII- Reunion - Dette er en remaster av PSP-spillet fra 2008. Siden Zack nå er in play pga hvordan Final Fantasy VII Remake utspilte seg tenkte jeg at jeg måtte sjekke ut spillet som er sentrert på han. Det vil jeg absolutt fraråde. Du tenkte kanskje at spillet om Zack ville gi han og bakhistorien hans mer dybde? Vel der tar du feil! Du lærer veldig lite om Zack annet enn at er en jævla fjott, og istedenfor å utvide verdenen lener den seg på at du husker hendelser fra FF7. Jeg leste flere innlegg på forum fra folk som var totalt forvirret over hva som foregår i historien fordi de spilte dette først, siden det foregår først! I tillegg er over halve spillet over 300 gjentakende side missions som foregår på kanskje seks forskjellige kart, og du blir omtrent tvunget til å gjøre iallfall halvparten av dem for å ha bra nok utstyr til å klare å fullføre siste dungeon. Styr unna!
Like a Dragon: Ishin! - Yakuza 5 kom ut i 2012 og det ville ikke komme et nytt spill i serien før 2015, så i mellomtiden slapp RGG Like a Dragon: Ishin!, dog kun i Japan. Dette spillet er satt i sen Edo-periode og du spiller, hm, to historiske personer. Alle ansiktene du kjenner fra Yakuza-serien er tilbake, men de spiller andre figurer. Kiryu sitt ansikt spiller Ryoma Sakamoto, men inntar veldig tidlig pseudonymet Saito Hajime for å gå undercover i Shinsengumi. Så du spiller Ryoma men gjennom hele spillet blir du tiltalt som Saito. Det er liksom et ekstra lag som føles unødvendig. For at spillet skulle vare ekstra lenge for fansen gjorde de det veldig grindy. Jeg er ikke en sånn som må gjøre absolutt alt i disse spillene, men jeg vil iallfall gjøre alle substories og tilogmed de er grindy. Det er f.eks en fyr som har blitt skadd i en bakgate og for at han skal gå til neste del av sin story må du gi han 10 salver, en etter en. Og så vil han forsvinne litt og neste gang du vandrer forbi vil han være tilbake i samme situasjon, men nå vil han ha 15 salver, og slik fortsetter det en stund. Det er dølt ass.
Årets evighetsprosjekt: Backloggen
Med alle disse timene brukt på Falcom-JRPGs havnet jeg veldig bakpå med alt annet. Jeg klarte også å anskaffe en ny PS3 siden min Canadiske førstegen fikk det gule lyset av død, og jeg kjøpte inn en del PS3-spill jeg hadde gått glipp av. Inkludert hele FF13-trilogien. Dette er ikke hele backloggen, men spillene jeg ønsker å prioritere:
Cyberpunk 2077: Phantom Liberty - og en helt ny gjennomspilling av hovedspillet for å oppnå platinumen …
El Shaddai (PS3)
Sea of Stars
Soul Hackers 2
Spider-Man 2
Trails of Cold Steel III
Trails of Cold Steel IV
Trails into Reverie
Legend of Nayuta: Boundless Trails - dette er visst et non-canon Trails-spill som er en action-RPG som Ys.
Ys IX: Monstrum Nox
2024 (and beyond):
Dette har jeg lyst til å spille neste år men får nok ikke muligheten, bare LAD: Infinite Wealth sier utviklerne at vil ta over en måned med dedikert spilling. Jesus…
Prince of Persia: The Lost Crown - 18. januar
Like a Dragon: Infinite Wealth - 24. januar
Suicide Squad: Kill the Justice League - 2. februar hvis det ikke er helt dritt da
Final Fantasy VII Rebirth - 29. februar
Dragon's Dogma 2 - 22. mars
Eiyuden Chronicle: Hundred Heroes - 23. april
--- 2024 uten dato ---
Trails through Daybreak
Earth Defense Force 6
Shantae Advance: Risky Revolution
Metaphor: ReFantazio
DecaPolice
--- kanskje 2024? ---
Dragon Quest 3 remake
Ys X: Nordics
Stellar Blade
