80-tallets beste (PC-)spill

[oerhört]

Har brukt en del tid på Lazy Game Reviews i det siste, siden de er smart skrudd og ofte har detaljer som er artig å få med seg. Men dette tar kaka—LGR lager liste over åttitallets topp 17, og nummer 1 er så rett, så rett—og samtidig ble jeg rett og slett overrasket over at det er andre som skjønner hvor sjukt bra det spillet er.

Dette var spillet vi spilte aller mest på 286-en hjemme hos oss.

Det var bokstavelig talt spillet som lærte meg at om man tastet ... A ... kolon ... Retur, så kunne man kjøre en .exe-fil fra diskett!

Spoiler

Paratrooper

Ellers da, så må man jo tenke litt over hva som var 80-tallets beste PC-spill. Har satt sammen en liste over det jeg synes var 80-tallets beste spill—med forbehold om at jeg spilte alt sammen på 90-tallet som en meget impresjonabel liten herremann. Det er vel også ganske tydelig at vi spilte mest forholdsvis ferske 80-talls-spill da jeg var liten—litt for ung til at Infocom og Elite kom inn med morsmjælka—men hadde vært artig å høre hva andres erfaringer har vært.

Trommevirvel!

..

1. Paratrooper (1982)

Trenger ikke si noe mer. Gullstandarden.

2. Street Rod (1989)

Vi sluttet aldri å tro på teorien om at det var mulig å spille dette som en økonomisimulator—mao å bruke tiden på å spekulere i bilkjøp og -salg. Det fungerte aldri, så jeg vet ikke. Racingen er ikke all verden, men muligheten til å bygge seg opp, trikse med motoren, og å handle bruktbil og bildeler i avisa, gjorde at dette ble en verden vi levde oss enormt inn i.

3. Leisure Suit Larry in the Land of the Lounge Lizards (1987)

Dette var min barndoms GTA. Litt farilg, og ikke noe å vise mamma og pappa, men mesteparten av sex-vitsene gikk oss hus forbi uansett. Hva er en "prophylactic"? Samme det, for friheten du hadde her til å kunne spille på casino og taste inn alt mulig rart i det tekstdrevne grensesnittet gav en helt fantastisk følelse av at alt kunne skje.

4. Police Quest: In Pursuit of the Death Angel (1987)

Mer seriøst enn Larry, men samme fantastiske følese av realisme. Grensene for hva spillverdenen kunne tillate føltes veldig elastiske.

5. F-15 Strike Eagle II (1989)

Dette var hinsides fett rent grafisk—en 3D-verden med fly, og fysikk, og greier—hakeslepp. Og jeg mener å huske at det kjørte på 286-en, også—ikke helt sikker.

Fun fact: Sid Meier er listet som en av programmererne.

6. Hole-in-One Miniature Golf (1988)

Minigolf var en av mine hundre interesser som liten, og dette var knall. Mener å huske det støtter fire spillere etter tur?

7. Bubble Bobble (1987)

Søtt, smart, og veldig artig.

8. Indiana Jones and The Last Crusade: The Graphic Adventure (1989)

Dette havnet i ettertid litt i skyggen av Fate of Atlantis, men det er et helt framifrå historiedrevet eventyr på egenhånd. Vi spilte 256-farger-versjonen (som kom etter 1989), men i alle tilfelle en herlig opplevelse—spesielt, egentlig, siden jeg ikke hadde sett filmen, slik at historien ble desto mer spennende.

9. Kings of the Beach (1988)

Støtter co-op (på delt tastatur) og har en ganske vrien vanskelighetsgrad etter hvert. Broren min og jeg la inn mye tid i dette—mener å huske at det er meget bra, men aner ikke hva jeg ville syntes nå.

10. Maniac Mansion (1988)

Spilte dette, av alle ting, på NES før jeg spilte det på PC, men dette er en herlig sprø forsmak på alt det LucasArts skulle stå for de neste 10 årene.

--

BOBLERE

Boblere-lista er minst like bra, men av ulike grunner satte disse spillene mindre dype riller i panseret hos meg, (Noen av dem var rett og slett best på Amiga[!] :sadface

- Alley Cat
- Arkanoid
- Balance of Power
- Downhill Challenge (“Super Ski”)
- Elite
- Eye of Horus
- Hero's Quest: So You Want to Be a Hero (Quest For Glory 1)
- Hoyle’s Book of Games
- King’s Quest-serien
- Lakers versus Celtics and the NBA Playoffs
- Microsoft Flight Simulator 4.0
- Planetfall
- Prince of Persia
- Sid Meier’s Pirates!
- Sim City
- Shufflepuck Cafe
- Space Quest: The Sarien Encounter
- Stunt Car Racer
- The Amazing Spider-Man (1990, ellers ville dette havnet nær toppen—elsker den spillen.)
- The Duel: Test Drive II
- Tetris
- The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy
- Ultima-serien
- Wasteland
- Where in the World is Carmen Sandiego?
- Wind Surf Willy
- Wings of Fury
- Wizball
- Zork-serien

 

[Lodin]

Law of the West eier.

Og Blue Max

 

[ectosmurf]

En av mine favoritter var It came from the desert (1989?)

 

[Terje]

Min soleklare favoritt fra åttitallet er Paradroid til C64, av genierklærte Andrew Braybrook:

La meg fortelle om dette spillet. Det kom ut i '85 og var langt forut for sin tid på mange områder. Historien var at det var en gang en flåte romskip på tur i verdensrommet som ble styrt av en AI som gikk bananas. Hold kjeft, i '85 var dette fortsatt originalt. Så herr bananas AI beordrer alle roboter ombord til å KILL-ALL-HUMANZ hvilket de gjør. Din jobb er å gjenerobre skipa, og du er en liten robotsak kalt Influence Device, eller bare 001. Du kan prøve å skyte alle roboter med ertepistolene dine, men du kan også forsøke å ta kontrollen over en fiendtlig robot og dermed få egenskapene (les: gønnerne) dens istedet.

Det finnes noenogtyve forskjellige roboter i spillet, alle er representert med et tresifret serienummer der et høyere tall vil si sterkere robot. Og du er 001 ja. Bananas AI er 999. Så trikset for å få utrydda alle robotene er å ta kontrollen over større og sterkere roboter. For å gjøre dette spiller du et lite minigame hvor du plasserer nodes i en krets og det er om å gjøre å ha mest kontroll over kretsen:

Svake roboter har få nodes, sterke har mange. Så det er ikke spesielt lurt å gjøre et stort hopp oppover. Det går ofte, for motstanderne plasserer nodesa sine helt tilfeldig og med litt glup spilling så greier du deg bra. Men det er en kjempesjangs å ta, for du har bare ett eneste liv. Taper du minigamet mens du er 001 er det game over. Er du en større robot så blir du revertert til 001 om du taper. Vinner du får du kontrollen over den nye, mens den gamle bare forsvinner. Vi kaller det deaktivert. Spillmekanikk, ok? Det kjipe er at jo større robotene er, jo større motstand yter de mot kontrollen din. Når du kontrollerer en annen robot mister du energi, veldig sakte med de mindre robotene men dritfort med de større. Ja, du kan ta kontrollen over 999. I cirka fem sekunder. Så eksploderer den, og du er revertert til 001 og fortsatt med nesten ikkeno energi. Ett streifskudd da og det er game over. Dette spillet tilgir ingenting. Du kan gjenvinne energi i spesielle energibad, men bare energi du har mistet ved å bli skutt på. Energi du mister fordi du mister kontrollen over roboten du styrer får du ikke igjen, ikke før du overtar en ny. Så du har et særlig tidspress når du styrer de større folka og utrydder nivåene deres.

Så et godt fungerende spillkonsept der. Det som løfter det skyhøyt er hvor forbanna godt gjennomført det er til 1985 å være, og hvilke grep det gjorde. Det er for eksempel et meget minimalistisk GUI. Ja, det er en GUI der som viser poengsummen din. Men for eksempel energinivået ditt er representert av en roterende akse på figuren din som roterer saktere jo mindre energi du har, der alle andre spill på den tiden hadde en energisøyle, et tall eller noe lignende i GUIet. Når man har rydda et nivå for roboter så dukker det ikke opp en LEVEL COMPLETE eller lignende greie, istedet blir nivået mørklagt med en tilhørende synkende lydeffekt som om all kraften forsvant fra det nivået. Effektiv kommunikasjon til spilleren uten å bryte atmosfæren. Enkel spilldesign i dag, men i 1985 var dette noe ingen andre gjorde enda, på denne tiden var det fortsatt å skrive ting i krigstyper over skjermen som gjaldt.

Bare det at det var et minigame, et spill i spillet var noe for seg selv den gangen. Du kunne også gå til hvilket nivå du ville når som helst, ikke nødvendig å fullføre det du er på eller å ta de i en bestemt rekkefølge. En åpen verden altså, men langtfra noe sandkassespill. Nivåene i skipet er riktige i forhold til hverandre og heiser og slikt passer inn. Braybrook vurderte å bruke lego da han designet det for å få alt til å stemme. Ingen brydde seg om sånne detaljer den gangen. Det er også terminaler du kan besøke, hvor du kan få masse informasjon om skipet og robotene i det, denne informasjonen er ikke til noe praktisk i det hele tatt og er der kun for stemningens skyld. Spillet er sett ovenifra, men du kan ikke se andre roboter gjennom vegger. Så du vet ikke hva som skjuler seg bak dører eller rundt hjørner. Det er riktignok ingen fog of war så du kan se selve rommene, men det forklares med at hei, du er en robot, du har hele skipsplanen i minnet.

Spillet holder seg faktisk jævlig bra den dag i dag, og det er det ikke mange av de gamle klassikerne du kan si om selv om de var dritbra en gang i tiden. Ville ikke forundre meg om det er et av knippet med C64 spill som er på virtual console, isåfall burde DS-folket dra det ned sporenstreks.

 

[Shinra85]

Et spill jeg spilte på midten av 2000-tallet er høyt oppe på min liste iallefall;

Castle Wolfenstein (1981)

Ellers så eier Paratrooper ekstremt mye, brukte ekstremt mye tid på det på tidlig 1990tallet. Vi arvet en pc fra noen og det inneholdt følgende spill;

-Paratrooper
-Arkanoid
-Strip Poker

 

[Sjutten]

Paratrooper hadde jeg på den gamle 286-maskina. Hadde nesten glemt det, så artig å se at det topper lista.

Digger var det aller første dataspillet jeg spilte, i Bodø, sommeren 1989. Har i senere tid kjøpt det på PSN i oppdatert versjon, men du kan spille det i klassisk stil også.


Pango er et annet spill jeg spilte mye, og et av de som gjorde meg mest sint da jeg tapte.


Zaxxon må også nevnes. Finnes i hundre milliarder forskjellige versjoner, men jeg har spilt det utelukkende på PC.

 

[Yetipants]

Fakkel av typen brann: Spilte Paratrooper, ble aldri fan. Jeg var for dårlig i spillen. Pluss at jeg var sju år gammal.

Derimot da så spilte jeg detta rælet:

Hard Hat Mack (1983)
Åpenbart Donkey Kong-påvirket plattformspill som vel var det første spillet jeg ble noe særlig god i. Tror jeg kom så langt som til tredje brett. Øh, det er vel ikke så mye å si annet enn at dette var den spede starten på en livslang interesse. Dette, og en skamløs Space Invaders-klone som het Space Commander.

Digger (1983) (Fakeedit: Sjutten kuppa meg med noen minutter!)
Helt ding-dong sinnssykt jallavanskelig Dig Dug-inspirert greie. Bare at du må gjøre deg fortjent til å kunne skyte fiender, siden det er en cooldown på skytinga som varer i tre år. Opplegget med å måtte rase ned gullsekker for å mose fiendene ble litt for hardcore, så jeg koste meg mest med den fabelaktige Popcorn-coveren. Kan forøvrig anbefale PS3-remasteren, den er ikke like ballevanskelig.

Når først Sjutten er her, kan jeg jo nevne at jeg lurer litt på om det var en fast samling med piratkopierte DOS-spill som var utbredt over hele Norge på åttitallet. Hilsen en som også spilte Zaxxon og Pango (klone av Pengo, hvis du har sett noe lignende før og lurer på hvor).

Flightmare (1984)
Flightmare er et post-apokalyptisk flyspill hvor du må angripe ville motorsykkelbander og fiendtlige fly for å hindre fiendene i å rasere fabrikkene dine; basen din er i et digert luftskip. Kort fortalt så eier den settinga der. Det hadde spillet gjort også, hvis det hadde holdt seg til å være en simpel sidescroller/skyter. Men dette er altså et spill hvor kisen som mekka det fikk det for seg at du måtte sikte inn mot fiendene i både side- og fugleperspektiv. Samtidig. Den eneste måten jeg har klart å få til en eneste bane på, er ved å spille i DOSbox og skru ned hastigheten til kuleramme. Prøv selv, og se hvor artig det er å bli most i bakken femti ganger etter hverandre. Dere kan gjette hvor mye jeg forsto av dette spillet da jeg var sju.

Prince of Persia (1989)
Kommer liksom ikke utenom dette. Jeg elska alt med dette spillet, både den fantastiske introen og musikken (som jeg har hørt mest på PC-speaker), den dystre fangekjelleren du starter i og at du etter hvert kommer videre til selve palasset, og de jævla setpiecene. Og at du starta med å leite etter sverdet ditt, siden det var veldig Zelda-aktig. Husker jeg syntes hele spillet var innmari proft og hvor sjokka jeg ble da jeg fant ut at Jordan Mechner mekka hele greia stort sett aleine.

Castle Adventure (1984)
Dette her ass. En slags blanding av roguelike (minus tilfeldige brett), Ultima-aktig rollespill (minus NPC-er i noen særlig grad) og Shadowgate. Mitt første rollespill, noensinne. Det er flere enn meg som var borti dette som liten; her er en kildetro utgave som kan kjøres på moderne PC-er, og her er en med noe græffiks. Kan vel ikke egentlig anbefale dette i dag, sånn bortsett fra nostalgi.

Jepp, dett var dett sånn foreløpig. Har noen flere på lager men orker ikke akkurat nå. Merker også at vi trenger en 90-tallets beste PC-spilltråd for Ola Dunk.

 

[Jante]

Street Rod (1989)

Grand Prix Circuit (1988)

Skate or Die (1988) / Ski or Die (1990) / California Games (1988)

Ports of Call (1989)

Arkanoid (1988) / Breakout / Rebound

Populous (1989)

Indiana Jones and The Last Crusade (1989)

Rick Dangerous (1989)

SimCity (1989)

Tex Murphy: Mean Streets (1989)

Andre gode kandidater:
The Duck Tales: The Quest for Gold (1990)
Civilization (1991)
Teenage Mutant Ninja Turtles (1989)
OutRun (1989)
Battle Chess (1988)
Heavy Metal (1988)
Tetris (1987)
Test Drive / Ford Simulator / Stunts (1990)
Pitfall (1984)
Marble Madness (1986)
Bubble Bobble (1988)
Bad Dudes (1988)
Pipe Dream (1989)
Roadwar 2000 (1987)
Wilderness: A Survival Adventure (1986)
Drug Wars: A Game Based on the New York Drug Market (1984)

 

[Yetipants]

Mer da.

Thexder (1985)
Et spill kjent for å forgripe seg på både den som spiller og Måneskinnssonaten. Premisset er steinkult: Du er en mecha som har LASERE!!! og kan BLI TIL ET FLY!!!! og øh SKJOLD og så bare blæster du alle fiendene og vinner alt. Haha, særlig, den jævla laseren skyter enten bare rett fram (som fly) eller så har den et autoaim som aldri låser seg fast på ett og ett mål, men heller hopper gjennom alle mål i sikte inntil de er borte eller du slutter å skyte. Fordi... nei, jeg aner ikke. Og, joda, fiendene svermer rett på deg med en gang de ser deg, og dermed tar du konstant skade mens du skyter på dem og alle tåler pissmye OG det går an å bli låst inne av fiender og da er du død på et par sekunder selv med fullt liv. Men. Men! Det ER fortsatt et kult premiss, og det er litt Souls-takter inne i bildet med at du er pukka nødt til å planlegge, ta ting pent og forsiktig istedenfor å rushe, og være oppmerksom på omgivelsene dine hele tida. Beste versjon er antageligvis Thexder Neo, en nyutgave til PSP som antageligvis bare jeg kjøpte. Så da mekka de det til PS3 også siden de så at markedet var der. Fås på PSN. PS: Det kom oppfølgere også, de er skrap. Synes jeg.

3-Demon (1983)
Enkelt og greit Pac-Man i førstepersonsperspektiv. Bare at det da ikke er et morsomt og hektisk arkadeactionspill, men survival horror. Brrr. Og, vel, sanntids-3D i 1983. Bare jøss.

Zak McKracken and the Alien Mindbenders (1988)
Jada, alle har hørt om Maniac Mansion, Monkey Island og så videre, men Zak McKracken er neigu ikke så verst det heller. Altså, det er tidlig LucasArts og dermed kan du fint gjøre det umulig for deg selv å vinne spillet og sånt, men det har et festlig og bisart plott som tar deg med til steder over hele verden og til og med utenfor (!!!!). Så klart, siden jeg var liten da jeg spilte dette og ikke så god i engelsk, syntes jeg det var skikkelig skummelt. Det gjør kanskje ikke like stort inntrykk nå, men det er fortsatt artig. Fås på GOG.

 

[Jante]

Det er mange UX-erfaringer å høste fra disse spillene.

Savner ikke gjettearbeidet fra tekstkontrollerte eventyrspill iaffal.

> WALK 50 MILES EAST
> EAT MUSHROOM
> DIE OF DYSENTERY