Retrospillmessen 2016

Terje

mostly harmless
#1
Retrospillmessen da. Den var faktisk skikkelig bra i år, de hadde en del kule gjester med artige Q&A-paneler som var gøy å få med seg. Jeg ankom Sandefjord sånn ca da det åpna på lørdag og stod i laaaaang kø for å komme inn. Fikk snikhilst på Ganon, Buggz og Ladybugs med unger på slep i køen før jeg traff på dem inne etterpå. Ganon hadde allerede kjøpt en vintage dinoriders-figur for at guttungen skulle ha noe å leke med, noe som vistnok ga selgeren noen rare rykninger i ansiktet. Skulle likt å vært der og sett akkurat det. Guttungen brukte selvfølgelig nøyaktig tre sekunder på å devaluere figuren betraktelig, og jeg er sikker på at et RAEG kunne høres fra borti standsa et sted.

Gikk så en runde med Buggz og kikka på dill og leita etter Nintendo-spill. Han plukka etterhvert med seg Chip'n Dale Rescue Rangers og... det andre han fant er borte for meg allerede. Jeg har grå hår.

Skjegget til Buggz på skattejakt:



Det ble lite kjøp på meg selv fordi jeg har aldri vært noe særlig på konsoller selv. Datamaskiner var mer min greie. Og det er ikke én jævla stand som selger gamle dataspill. Ikke nødvendigvis Commodoregreier, noen nittitalls big box PC-spill hadde vært fint å se og kanskje kjøpt noen av, men nei. Ingenting. Mens det er et lass stands om selger konsollspill. Jeg forhørte meg faktisk med en selger om hvorfor det er sånn, for dataspillene var minst like populære i hine hårde. Mer populære etter min oppfatning men ikke alle er enige og jeg har ikke tall å støtte meg til. Det som er sikkert er at de fleste europeiske spillutviklerne utviklet til datamaskinene først og fremst, spilla deres ble gjerne gitt ut på konsoll ja, men det var ports. Uansett, det har seg sånn at det rett og slett er ikke penger i det, ihvertfall ikke i nærheten av hva det er i konsollspill. Derfor er ikke selgerne særlig interessert, og ifølge en arrangør jeg kom i prat med som gjerne også skulle sett dette så er det visst ikke selgere som de som dukker opp på messer som driver med dataspill i det hele tatt. Kjøp og salg av disse foregår stort sett på e-bay. Så sånn var dét.

Welp, etter å ha hengt med Ganon og Buggz & co i et par timer så var unger trøtte og drittlei, så da var det tid for den gjengen å vende nesa hjemover igjen. Synd, det er kos å henge med spillegale og dere gikk faktisk glipp av et par artige paneler men det hadde vel kanskje ikke funka med unger på slep uansett. Jeg innser jeg høres kanskje litt ungefiendtlig ut her men jeg sverger det er ikke meningen.

Da jeg ble aleine rota jeg litt rundt i tegneseriene til Zoo Comics og forhørte meg om en bok som samler Mass Effect tegneseriene som jeg hadde fått øye på da jeg og Buggz gikk og kikka. Jeg liker det universet så ville gjerne ha den. Og de skulle ha sju hundre spenn for den. Han hadde en bok nummer to som han skulle ha sju hundre til for også. Nevnte jo at deeeet var vel litt stivt, men fyren hevda at det er faktisk ganske små marginer på sånt og han kan ikke gå noe lavere. Jeg handla ikke, men gikk noen skritt unna og sjekka prisen på amazon og så at der lå de ute for £25 og £30. Så jeg bestilte de begge der for i overkant åtte hundre til sammen med frakta da jeg kom hjem istedet. Sorry ass, vil gjerne støtte opp om norske som prøver å drive med dette her, men den forskjellen ble altfor drøy.

Så hovedgrunnen til at jeg ville på messa i år i det hele tatt; Ben Daglish og Matt Gray besøkte messa og var tilgjengelige. Disse gutta var spillmusikere på Commodore 64 på åttitallet og er gamle helter. Eller de var spillmusikkprogrammerere som Daglish insisterer på, fordi det var det man måtte. Man programmerte lydbrikkene direkte den gangen, det fantes ingen software annet enn den de eventuelt laga selv. Daglish holdt på fra begynnelsen av C64 sin levetid mens Gray var mer mot slutten av perioden og man kan tydelig høre forskjell på dem:



Daglish sin musikk er gjerne enklere og lystig mens Grays er mer avansert og mørkere. Ikke at Daglish sin musikk er noe dårligere av den grunn. Koblingen mellom dem er at Daglish laga musikken til Last Ninja, mens Gray laga musikken til Last Ninja 2. Last Ninja spillene er en trilogi som blir sett på som blant de beste spilla som var på C64, og blir spesielt husket for soundtrackene. Det tredje spillet låter også veldig bra, men det lydsporet er av en tredje fyr som heter Reyn Ouwehand. Daglish skulle egentlig vært på fjorårets messe, men måtte melde avbud fordi han plutselig måtte behandles for noe kreft. Som heldigvis ordnet seg greit, så da kom han i år sammen med Gray istedet.

Ben Daglish og Matt Gray:



Jeg fikk da slått av en hyggelig prat i en times tid med de begge hvor vi prata om løst og fast, om hvordan bransjen forandra seg og at det var derfor de ikke fortsatte i spillbransjen etter C64, om spilla de hadde laga musikk til og tekniske utfordringer, forskjellen mellom den fleksible SID-chipen i C64 og andre sine lydbrikker og hvordan de elska å programmere den, for så å hate å måtte lage versjoner for de kjipere brikkene i andre plattformer. Å måtte ta en låt de var særlig fornøyd med og få den til å funke på en PC-beeper var visst spesielt raeg. Gray dro en kickstarter for et år siden hvor han lager all musikken sin på nytt, og jeg fikk jo nevnt at jeg backa den selvfølgelig med vinylplater og alt, som Daglish synes var dritkult at Gray skulle gi ut musikken sin på vinyl og dermed spora samtalen over på vinylplatenes tilbakekomst en stund også. Det var en bra time.

Så skulle det være en Q&A med The Game Chasers. Jeg hadde ikke snøring på hvem de er men tenkte skitt au, kan jo sjekke det ut, men da jeg kom til rommet så det slik ut:



Så føkk dét. Jeg gikk heller en liten runde til og tenkte å ta turen hjem, men fikk et innfall og svingte bortom panelrommet igjen på veien ut. Og det angrer jeg ikke på, da var det mye lettere å få kommet seg inn og stilt seg langs en vegg. The Game Chasers viser seg å være en lett forskrudd amerikansk gjeng som lager en serie videoer i kjent TV-stil hvor de roter rundt i loppemarkeder og bruktsjapper etter gamle spill. Og finner selvfølgelig mye rart. Artig gjeng som slang mye dritt til hverandre og kom med kommentarer om rare norske ting. Det toppet seg på slutten da en transperson av alle ting ville vise de tatoveringene sine. Han/hun har som mål å bli den mest tatoverte personen i Norge og har blant annet etter operasjonen tenkt å tatovere glufsa som saurons øye. Selvfølgelig kom de over på det faktumet at det er en transperson vi snakker om, og da hun (de spurte og hun foretrakk "hun") nevnte at hun hadde begynt å gro mugger og han ene forsiktig spurte om å få kjenne, og hun river av seg t-skjorta til alles forferdelse og hopper opp på scenen... og en tydelig angrende game chaser forsiktig kjenner og sier joa, fine de.... hele rommet døde. Særlig da hun rett etterpå heiv seg over og klemte på en av de andre, fortsatt sans t-skjorte, som helt åpenbart følte seg svært svært utilpass med hele situasjonen.

De lager såklart en video om dette besøket som skal inneholde ihvertfall deler av panelet, men om det der kommer med er vel heller usikkert. Jeg så noen av de første episodene deres senere på kvelden og serien virker lovende synes jeg. Blir å se mer.

Rett etterpå blir jeg stoppa av en fyr som virker kjent, som viser seg å være fetteren til Excitemike som hang med oss da Spillegal gjorde Spillexpo. Artig å treffe på han igjen, hyggelig fyr.

Jeg besøkte messa igjen på dag to, for det var da Ben Daglish og Matt Gray skulle ha sin Q&A og det var den jeg var mest interessert i. Det var interessant nok, Daglish er en snakkeglad type som stadig roter seg langt vekk fra hva han egentlig begynte å svare på så det kom nok av anekdoter. For eksempel så fortalte han om hvordan han og et par tidligere kollegaer startet på et multiplayer arcade konsept, en diger greie med lerret og prosjektor med støtte for opp til syv spillere. De utvikla dette i et års tid og fikk Sega interessert nok til at de snakket om å kjøpe 100 enheter av de. Til å begynne med kjøpte de bare prototypen, og så hørte Daglish & co aldri mer fra Sega. Og litt senere så kom de første Sega Rally multiplayer kabinettene ut med oppsett som virket veeeldig kjent. De hadde ikke særlig ressurser tilgjengelig men snakket med advokater som sa at de måtte gått til sak i Segas hjemland hvor Sega sine advokater ville spist deres til frokost, så der sluttet dét.

Det var forøvrig særdeles mye mindre folk på messa på søndag enn det var på lørdag så protipet her om man vil komme og kikke litt bare én dag er definitivt å komme på søndag. Mye lettere å få prøvd ut ting og å få bladd i varene til bodene. På lørdag var det tjukt med folk overalt hele dagen.

Jeg gikk også på Q&Aen til en fyr som kaller seg Pat The NES Punk som jeg heller aldri hadde hørt om. Men det var en underholdende amerikansk skrue det også. Han forsøkte å kjøre en konkurranse der han dro opp to og to publikummere hvor de måtte spille et NES-spill mot hverandre og premierte deretter. Det funka litt dårlig for han da han hadde med seg en ROM-cart med NTSC-roms, og maskinen han lånte var en PAL maskin og dette funka ikke helt godt overens. Det startet bra, men så ville ikke kontrollene funke og til slutt virka det som hele konsollen bare ga opp ånden og konka helt. Han var ikke videre imponert over PAL-systemet. Siden han fokuserer på NES så er det ikke en fyr jeg kommer til å følge med videre på, men Q&Aen var bra så jeg vil tippe at NES-fans muligens vil ha sansen for det han driver med.

Andre som var på messa som jeg ikke fikk med meg og som hadde Q&A paneler var en fyr som kaller seg The Completionist og er vistnok en stor NES-samler, og bandet Brentalfloss som jeg ikke kjenner til.

Jeg gikk såklart bortom Gray og Daglish igjen siden jeg hadde litt lyst til å snakke litt om det kickstarta albumet Gray snart kommer ut med. Og så prata vi en del om Another World for jeg gikk i den t-skjorta, den samme som Lazy Game Reviews har. Daglish hadde spilt det og som programmerer hadde han og vært satans imponert over hva det spillet fikk til. Gray derimot hadde allerede hoppa av bransjen da og hadde faktisk ikke hørt om spillet engang. Gikk også bortom Game Chasers og sa som det var at jeg hadde ikke hørt om de tidligere, men vandra tilfeldigvis inn i rommet dagen før og fikk med meg slutten av praten deres. "Du fikk bare med deg hun transa da eller?" "Neida, så den siste halvtimen eller noe sånt. Kommer til å sjekke ut videoene deres." "Kult. Hei, Another World eier!" Og så blei det prata om Another World en gang til.

Det ble selvfølgelig tatt litt bilder, men de er tatt med min S4 Active som ikke har et veldig fantastisk kamera. Som ble brukt av en ikke veldig fantastisk fotograf, så det er hva det er.

Spillmuseet var tilstede og hadde en del kule greier på utstilling:




Spesielt denne her som det bare er laget 26 av noensinne. Denne er den eneste som finnes i Norge:




Det var bordrekker med alt som kunne krype og gå av konsoller, gammelt som nytt. Alt kunne prøves. Jeg fikk testet Star Trek på en Vectrex:




Det var såklart en Atari 2600 med E.T. på. Hvorfor må det alltid være E.T.? Det er viden kjent hvor ræva det spillet er. Joa, jeg skjønner jo at det er det folk sannsynligvis er mest nysgjerrig på, men Atari 2600 har jo en god del gode spill å ta av og jeg ville heller prøvd noe som viste hva konsollen virkelig kunne.




Det her er en Philips Videopac G7000, som er den europeiske varianten av den mer kjente Magnavox Odyssey 2:




Det var flipperspill der også såklart, det skulle faktisk kjøres en turnering som kunne vært gøy og fått med seg, men det ble ikke noe.




Her var det endelig datamaskiner, Commodore hadde en hel rekke for seg selv. Her ser vi blant annet et par Commodore 64 som for anledningen kjørte spill med musikk av Daglish og Gray som satt rett bortenfor, og også Commodore 128 og VIC 20:




Et par amigaer var på samme rekka såklart, 500 nærmest som kjører The Great Giana Sisters, og en 1200 bortenfor med Superfrog:




En rekke ganske obskure maskiner også, mest artig var en Sharp MZ-700 som er en maskin som ikke kunne tegne grafikk i det hele tatt, den hadde kun tekstmodus og ascii-tegn. Men den hadde en hel rekke spesielle tegn som man kunne tegne provisorisk grafikk med. Vi hadde en slik en liten periode da jeg var guttunge, noen greie spill var det jo som greide å utnytte den begrensede tekstmodusen på glupe måter, men det var tregt som faen og en heller ubrukelig spillmaskin:




Sony var tilstede og man kunne prøve svært så retro spill som Uncharted 4:




Og Microsoft er ikke noe dårligere og viser fram sine retro titler som Quantum Break:




Og til slutt så kunne jeg ikke reise fra messa helt tomhendt. Så jeg plukka med meg en Nintendo 64:



Trenger ingen spill til den siden jeg for lenge siden kjøpte en Everdrive som lar en kjøre ROMs på den. Snakket mer om disse her.

Og sånn gikk nå dagene.
 
Sist redigert:
#2
Jeg er litt overrasket over at du/dere? ikke har hørt om Game Chasers. Har sett en del episoder, og det er faktisk ganske morsomt. Kjæresten døde litt da jeg viste han denne posten, selv om jeg nevnte for han at det var messe.
 

Terje

mostly harmless
#4
Jeg er litt overrasket over at du/dere? ikke har hørt om Game Chasers.
Jeg har igrunn aldri vært noe særlig på youtubere i det store og hele fordi i mitt hode er de alle fjortiser og/eller konsollnerder. Den eneste spillrelaterte youtuberen jeg følger er Lazy Game Reviews som er mer opp min gate. Men jeg blir nok å se en del mer Game Chasers fremover ja.
 
Sist redigert:
#5
Hørtes ut som glade dager! Ble liggende og lese alt når jeg egentlig skal sove. Så takk og ikke takk!
Kompis var der. Han kom hjem med blant annet Starshot, et mindre kjent (virker sånn ijaffal) N64-spill jeg fikk tigga til meg av mor da jeg var liten, og som vi aldri skjønte en dritt av. Vi prøvde det da igjen, og dæven døtte, merkelig variant av et spill.
Har heller aldri vært borti Game Chasers, men har sett han Pat i anledning venn av James Rolfe. Jeg liker ikke helt hvordan Pat er i de videoene der, men det trenger jo ikke bety en dritt. Får ta turen til messa neste gang eller noe. Hadde vært konge om James, Mike og Bootsy tok en tur.