Spillåret 2020

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
#1
Årets fullførte spill (2020-spill uthevede)

Januar
Ni no Kuni 2: Revenant Kingdom

Februar
Ghostbusters: The Video Game remastered
Gris

Mars
Middle-Earth: Shadow of War
Return of the Obra-Dinn
Doom Eternal

April
Yakuza 3 Remastered
Control

Mai
Trials of Mana
Glass Masquerade 2
Doom 64

Juni
Call of Duty: WW2
Star Wars: Jedi: Fallen Order
Shantae and the Seven Sirens
Concrete Genie
Observation

Juli
Timespinner
Bloodstained: Curse of the Moon 2

August
Ghost of Tsushima

September
Final Fantasy VII Remake
Journey to the Savage Planet


Oktober
CrossCode
Resident Evil 3 Remake

November
Call of Duty: Modern Warfare 2019
Astro's Playroom

Desember
Marvel's Spider-Man: Miles Morales
Bugsnax
Ion Fury


Nye men ikke fullført: Subnautica, Civilization VI (likte det ikke), Mad Max, Bug Fables, 13 Sentinels: Aegis Rim. 31 nyanskaffelser i år mot 24 i fjor. Bare 12 av disse var fra i år. Backloggery sier jeg runda 37, men da lurer jeg på om den teller noen av spillene jeg markerte som både Beat og Completed to ganger. Jeg gikk f.eks tilbake og fullførte Crushing vanskelighetsgrad i Uncharted 4 for platten, og kunne markere det som Complete. Likeså med Bloodstained: Curse of the Moon 1 fra 2018.

Årets GOATSE: Trials of Mana


En oppdatert versjon av 1995 SNES-spillet Seiken Densetsu 3 (Secret of Mana 2), remaket ganske slavisk. Manuset er helt likt men grafikken er ny, dog langt fra 2020-nivå, noe som gjør at dette føles mest som et gammelt PS2-spill. Jeg koste meg skikkelig med dette og runda det tre ganger for å fullføre alle seks figurene sine historier. Historier som for det meste er skikkelig ræva, men spillet er så chill fordi alle områdene er så godt designet. Det var iallfall en enorm oppgradering fra Ni no Kuni 2 hvor hvert område bare var åpent med noen fiender->korridor->åpent med noen fiender->korridor, repeat.

Runner-up: Ghost of Tsushima


Årets åpne verden! Du spiller en ærverdig samurai som må bli en ninja for å redde landet sitt, men sliter med æreskodeksen på grunn av dette. På grunn av våpnene du bruker og settingen er sideaktivitetene mye mindre varierte enn i f.eks Far Cry-serien, men ellers har jeg ikke noen store ankepunkter. Bare enda et solid Sony first party-spill.

Årets waifu: Tifa Lockhart, Final Fantasy VII Remake
rsz_4qr36lfjl8v41.jpg

Ingen over, ingen ved siden.

Årets retrogøy
retrogøy.001.jpeg

Plukket såklart opp Bloodstained: Curse of the Moon 2 på release, og sleit en del med å runde første del. Tenkte at jeg aldri ville klare å fullføre andre kapittel uten å ha healeren, men jeg gittet gudd og klarte etterhvert å ta alle trofeene! Det var gøy, så jeg ble inspirert til å gå tilbake til forrige Curse of the Moon og fullføre resten av modusene der, inkludert den hvor du må runde spillet uten allierte eller oppgraderinger. CrossCode skrev jeg om på forumet tidligere, men det er noe så sært som en Secret of Mana/Alundra/Zelda/MMO-homage laget med mye kjærlighet. Det vinner også Årets beste ikke-2020-release. Og nå sist kjørte jeg gjennom Ion Fury, som er BUILD Engine-spillet Duke Nukem Forever burde vært.

I 2021 gleder jeg meg til:
Yakuza: Like a Dragon PS5, Cyberpunk 2077 PS5, Persona 5 Strikers, Axiom Verge 2, EDF6, God of War-oppfølgeren, Horizon: Forbidden West, Suicide Squad, Resident Evil 8 og Ratchet & Clank: Rift Apart.
 

Lodin

Der Waaaah
#2
Årets beste spill var Maneater og Wasteland 3. Animal Crossing havner på tredje, men det var i grunn bare mer av det samme såklart. Jo også fortjener Cloudpunk en mention bare fordi.

Dårlig spillår, dårlig stemning.

E: Ghost of Mordi sin Sushi var også underholdende, men jeg husker ikke en dritt av det.

E2: Jo også fortjener World of Horror og Postal 4 å nevnes siden de er i fortstatt utvikling og alltid virker mer lovende for hver ny oppdatering.
 
Sist redigert:

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#3
Årets spillopplevelse 2020 var for meg Destiny 2 Beyond Light. Dette var da tilleggspakka som skulle slette halve spillet (flere av planetene som har vært med fra starten/det første året ble borte), ta vekk mange av aktivitetene som har eksistert i årevis, og legge til en ny enspillerhistorie, en ny planet, nye raids og nye aktiviteter og så videre. Det leverte, og vel så det. Flere nye mekanikker, en ny sub-klasse til alle figurene dine, og masse nytt å oppleve. Problemene for min del begrenset seg til at selv om det var mange nye våpen i denne pakka, ble såpass mange gamle enten fjernet eller gjort ubrukelige at det ble lite nytt å ta seg til. 2020 var også året hvor jeg endelig klarte å få en tittel i Destiny 2 (les: meningsløs pynt som ikke har noe å si verken fra eller til annet enn at de er jævlig vanskelige å få fordi de som regel krever ekstremt mye grinding på en eller flere aktiviteter), og det er jo stas.

Destiny 2 er fortsatt det ultimate chillespillet for min del; det skal godt gjøres å ikke få noe ut av tida du bruker på det, og når du er kjent med spillet klarer du å sette opp quests sånn at du får maks uttelling og kan få deg noe fint på kort tid. Det, pluss at det fortsatt har noe av den beste designen på noe skytespill jeg har vært borti. Veldig spennende valg for 2020, jeg veit. Men jeg har ikke orka å spille noen - nesten - av de store utgivelsene i det siste.
 

ganon

The Boshy
#4
2020 var et meget bra spillår for min del. Mange nye opplevelser, samt et kjærkomment gjensyn som endte opp med å bli årets spill for min del.

Årets eldre spill som jeg fortsatt spiller:

Rocket league / Escape from Tarkov

Tarkov er tilgjengelig på PC med 25% rabatt akkurat nå: Kjøp her

Rocket league ble vel gratis i 2020 så ingen grunn til å ikke sjekke det ut!

Dette er de to største tidstyvene for min del, og med god grunn. Rocket league er fortsatt unikt i at det blander to ting jeg med ytterst få unntak har likt noe særlig ( biler i spill: Burnout 2, Mario Kart. Fotball: Kick off Amiga 500, Fifa 98 N64) og gjort meg avhengig av å minst opprettholde nivået og jage stadig høyere nivåer. Jeg har veldig lyst til å komme inn i champion rekkene før jeg bikker 1000 timer, og jeg var veldig nærme i fjor, men men vi får se.

Escape from Tarkov er alene verdt å oppgradere PCen for å få en god nok spillopplevelse i. Jeg får oppgradert PCen uka som kommer og gleder meg til å bli drapsdrept i mer detalj. Tarkov hadde wipe forrige uke så det er et bra tidspunkt å joine på. Alle løper rundt med semi dårlige våpen og det er mange som ikke vet hva man skal gjøre. Hyl ut til meg eller Buggz om noen vil bli med, vi er en gjeng på 5-6 stykker som spiller dette ganske ofte.

Årets nye multiplayer:

Deep rock Galactic

Tilgjengelig på GamePass.

Et perfekt 2-4 samarbeid spill hvor målet er å hakke ut sjeldne steiner/finne l00t og passe på å ikke bli drapsdrept av bølger med insektmonstre som gir et nikk til Starship troopers. Legg til at verdenen kan formes som i Minecraft slik at man kan lage tynne passasjer til sikkerhet eller sette opp ziplines over avgrunner for å komme seg videre, eller håpe at personen med plattform geværet klarer å sette de opp slik at du kan hoppe videre på de gjør dette til en veldig god opplevelse hvor kommunikasjon er nøkkelen til å komme seg ut levende.

Årets indie spill:

Hades

Tilgjengelig overalt

Dette hadde jeg merket som årets spill ganske raskt etter at jeg begynte på det, og jeg skynder meg i å skrive i dette øyeblikk for å få til en ekstra runde før jeg må på jobb. Gameplayet er rett og slett fantastisk, og alle våpnene er gode å bruke. Jeg var skeptisk til skjoldet og railen etter de første rundene, men nå har jeg fartsrekord med skjoldet (21 min) og nettopp fullført en runde med den hemmelige oppgraderingen til railen som var ganske sjef.
Nå gjenstår det bare å løpe igjennom spillet med den siste oppgraderingen til bua som jeg åpnet på forrige runde så har jeg gjort ca alt spillet har å tilby. Noe jeg kommer til å gjøre, samt spille videre for å se hvor raskt og hvor varmt jeg kan gjøre det og fortsatt komme igjennom Hades.

Årets VR spill:

Population One

Tilgjengelig: Oculus store, Steam

Som jeg har skrevet flere ganger nå så er dette Goldeneye i VR, og det er alt man trenger å vite.

Årets konsoll:

Oculus Quest 2

Det ble sluppet tre store konsoller i år, men bare en av de har et bibliotek med unike spillopplevelser så Questen vinner nærmest på walkover. PS5 har Demon`s soulsss remaken, men spillet som var grunnen til at jeg skaffet meg PS3 klarer ikke å overbevise meg om nok et konsoll kjøp. Jeg har en PC med gamepass så ingen grunn til å kjøpe en ny Xbox for min del.

Årets spill:

Spelunky 2

Jeg dyppet tærne forsiktig i Spelunky 2 innimellom runder i Hades vel vitende hva som ventet meg. Jeg mestret aldri det første Spelunky, og døde latterlig ofte og tidlig når jeg startet Spelunky 2. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, men det er noe som har forandret seg. Jeg gikk tilbake til det første Spelunky for litt siden og kom meg greit igjennom det, men la godt merke til kontrollforbedringene som er gjort i oppfølgeren.
Tilbake i Spelunky 2 har jeg tatt den normale bossen og begynt å gjøre utfordringer guttungen serverer meg. Det være å skaffe diverse ting for så å knerte en fiende, eller noe helt annet.
Forskjellen mellom Hades og Spelunky 2 er at jeg ikke trenger noe fremdrift i Spelunky 2 for å ha det gøy. Der hvor Hades er en spilleautomat som gir deg premier uansett hvordan det går, og visst er det fornøyelig, er Spelunky 2 et spill man spiller for hva det er. Jeg forventer å dø når jeg spiller Spelunky 2, men jeg dør aldri av det jeg forventer, noe jeg gjør med et smil om munnen, og det er grunnen til at Spelunky 2 er årets spill.

Årets spill jeg ikke spilte:

Half Life Alyx

Den andre grunnen til den nylige oppgraderingen av PCen er dette. VR har manglet noen killer apps for massene og dette skal visst være hva alle ventet på. Gamespot kåret Alyx til årets spill og jeg gleder meg til å dra tilbake til Half life universet som jeg ikke har satt fot i siden jeg anskaffet Orange box til Xbox 360 for mange år siden.

Gamespot årets spill Half Life Alyx
 
Sist redigert:

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#5
Litt mer i humør til å skrive om spill nå da.

Hades
Et spill jeg troooor ingen i hele verden misliker? Ungene mine liker det, og de har ikke spilt det en gang. Jada, perfekt mekanisk og variert og sånt, men for meg personlig var det et høydepunkt hvordan de har framstilt gresk mytologi; jeg var han ungen som lånte alle bøkene med gresk mytologi fra biblioteket som liten etter tur. Og Supergiant - en utvikler jeg har litt sånn av/på-forhold til siden jeg elska Bastion men virkelig ikke klarte å godta Transistor - de har skjønt greia med den greske mytologien; at alle gudene i bunn og grunn er ganske smålige, egoistiske og dramaqueenete av seg. Historiefortellingen i Hades fortjener en pris aleine, for ikke bare er historien fantastisk godt skrevet - Zagreus kunne så alt for lett vært en ulikelig, bitter emopjokk som man har sett noen ganger før i spill, men er genuint en interessant karakter du virkelig kommer innpå i løpet av spillet, for eksempel (det var en lang innskutt bisetning) - den er også helt nydelig strukturert, på en fantastisk hvorfor-gjør-ikke-flere-dette-måte. I de fleste spill er historien enten noe som bare er der, eller så er det belønning for å komme videre. Hades belønner deg med nye historiesnutter med jevne mellomrom, enten det er de mange (uendelig mange?) nye dialogene du har med beboerne i pappas kåk mellom hver runde, eller de litt sjeldnere vignettene som spilles av iblant. Og, bare, det er så mye av det. Og det er så bra. En roguelite/diablo-klone hadde 2020s beste historiefortelling, hvem skulle trudd.

Tony Hawk's Pro Skater 1+2
Det er de gamle spillene med reverts og manuals og bedre grafikk, samt mesteparten av soundtracket med noe nytt smelta inn. Og så klart achievements og grinding og sånt fordi sånn er det i disse dager, eh. Men det er ikke det som er grunnen til at dette er ett av 2020s beste spill for meg. Det er heller det øyeblikket hvor jeg spilte Warehouse akkurat som jeg gjorde da jeg var søtten, og denne låta kom på:

(Se gjerne på musikkvideoen, den er helt fantastisk.)
Det var iallfall et sånt på sporet av den tapte tid-øyeblikk, og jeg huska plutselig hvordan det føltes å sitte i kjellerstua til kompisen min som hadde PS1 og Tony Hawk-demoen, og høre på NOFX og Millencolin og sånt. Vet ikke helt hvorfor det var akkurat den låta som gjorde det, men den er jo en videreutvikling av samme typen lettlyttelig emo-punk som Millencolin drev med. Det som gjorde at jeg først plukka låta ut spesielt var vokalistens valg om å målbevisst etterligne - og overgå - Billie Joe Armstrongs (av alle mulige mennesker) særegne sangstil. Det er en så sær kombo at jeg følte meg hensatt til seint nittitalls absurde krumspring.

Monster Train
Jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er et skikkelig teit eller bare et skikkelig informativt navn på et spill, men der er vi altså. "Best Deckbuilder 2020" sto det i traileren og det er mest sannsynlig riktig. Dette er også en roguelite, bare så det er sagt, men settingen er litt kulere enn vanlig: Helvete har frosset igjen, og du er kæppt'n på Helheimsekspressen - som er et bokstavelig tog som kjører på jernbaneskinnene Helvete tydeligvis er gjennomboret av - med det mål for øye å fyre opp igjen sentralfyren sånn at han derre Gud lar stakkars Satan være i fred og drive med greiene sine igjen. Og hva gjør man når man er på et tog? Man spiller kort, tydeligvis. Dette er så klart M:TG/Hearthstone-versjonen av kortspill, men - obs - det er ikke et duellspill hvor man møter andre spillere på like premisser, som de to. Snarere har du tre etasjer i toget ditt, engler og annet utøy invaderer toget, og du må spille kort (magi/soldater) med ørten ulike effekter for å kverke dem. Underveis samler du så klart nye kort til stokken din, finner bonuser og powerups, oppgraderer kort, endrer effektene på kort, lager synergier og alt sånt som er vanlig i denne typen kortspill - knyttet inn i en fin roguelite-struktur. Godt designet og forklart (hvis du ikke er dreven på denne typen spill vil jeg si at dette er et fint sted å starte rett og slett fordi det er så lett å forstå), og lettvint å sette seg ned med i en halvtimes tid av gangen. Lite trekk for at græffiksa befinner seg et sted på skalaen mellom "greit over middels" og "kanskje de burde rentegnet denne skissen laget av en niendeklassing før de la den inn i spillet", litt etter hva du ser på (ta en kikk på portrettene av kattebeistene som selger deg kort og prøv å fortelle meg at de var et overskuddsprosjekt). Mistenker at dette er litt likt Slay the Spire, uten at jeg faktisk har spilt det. Men moro er det absolutt.

The Legend of Zelda: Breath of the Wild
2017s beste spill ble faktisk også ett av 2020s beste spill, fordi jeg i jula fant ut at jeg skulle spille det på nytt. Noen spill mister glansen etter at du er ferdig med dem (og jeg ble ettertrykkelig ferdig med Breath of the Wild da det kom ut), men ikke dette. Siden jeg veit mye mer hva jeg har i vente denne gang er det også lettere å sette pris på alt dette spillet prøver på, og jeg får litt mer sammenheng ut av historien nå som jeg ikke bare irriterer meg over det dårlige stemmeskuespillet. (Spillet har dårlig stemmeskuespill da, det er ikke til å komme fra). Det jeg nå kanskje synes er det minst vellykkede i Breath of the Wild er igrunn fiendebalansen. De skal ha for at de ikke kjørte level-scaling som så mange andre åpen verden-spill, men du møter de samme jævla bokoblinsene og moblinsene over faens alt og de er ikke riktig justert i forhold til hverandre. En rød bokoblin går alltid ned med ett slag, en svart bokoblin er alltid en jævla pest og en plage fordi du blir stående og smekke fram og tilbake i en evighet med mindre du bruker (opp) ett av ultra-sverdene dine og... det hadde vært greit hvis fiendene ikke var så enormt langt fra hverandre med tanke på hvor mye de tåler. Du kan bruke ultra-bua til å ta snikangrep, sprenge hele basen og slåss som en helt og fortsatt bare ha redusert livet til de fleste fiendene med rundt 50%. Det gjør at vanskelighetsgraden i spillet føles ganske kunstig etter hvert, siden det bare er utmattelseskamp det går i. Så det er litt kjett etter hvert.

Men da er det greit at dette fortsatt er det beste åpen verden-spillet noensinne. Det er fortsatt en nytelse å utforske det, og at det er et Zelda-spill gjør alt enda bedre.

Streets of Rage 4
Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til Streets of Rage, rett og slett fordi jeg aldri spilte dem som liten. Men dette er nøyaktig hva du trenger hvis du vil ha et klassisk retro-brawler-spill nå om dagen. En kommentar jeg hørte fra en som kåra det til sitt GOTY 2020 var at hvis det var noe å kritisere ved spillet, så var det at det bare sikta seg inn mot å være akkurat som brawler-spill var i gamle dager. Men det gjør ikke noe, egentlig.

Final Fantasy VII Remake
Originalen har jeg aldri klart å like. Men jeg likte remaken, inntil et visst punkt. Hvorfor må det være transportetapper i sånne spill hvor du bare rusler langs en lineær korridor, slåss mot noen få scrubs og så må løse noen supersimple puslerier? Hvem synes det er noe artig? Uansett, historien i FFVII har jeg aldri klart å feste meg noe ved, men snarere summert den opp som "noe møl" og så glemt det bort. Men det er spesielt en sekvens i FFVIIR hvor en terroristaksjon du har vært med på, som gikk skikkelig gæærnt men ikke bare på grunn av deg men det vet du ikke, hvor du må rusle gjennom ruinene av bydelen du akkurat har vært med på å sprenge og hører folk rope på sine savnede familemedlemmer og fortvile over alt de har mistet. Nei, det er ikke et nytt grep i spillhistoriesammenheng å trekke fram konsekvensene av dine uvørne handlinger, men måten det ble framstilt på og kontrastert med hva du som spiller og karakteren din gjør, gir litt mer gjenklang enn sånne ting pleier å gjøre - nettopp fordi det var en i utgangspunktet meningsløs sekvens hvor du bare skal stikke av som brått ble litt mer ladet med mening. Så bra jobba. Ikke bra jobba for teksturen av slummen under Midgard-plata når du må ned dit i et oppdrag, fyttigrisen.

Mulig jeg kommer på noe mer, vi får se (Animal Crossing fortjener vel en egen liten epistel). Ja, jeg ble level 13 i Clash Royale i fjor, forresten. Det er maks. Tok bare fire år med nesten daglig spilling.
 
#6
Spill jeg har spilt mye i 2020

Apex Legends
Spillet som alltid lokker meg tilbake og som jeg alltid har noe å klage over på. Når de fikser én bug som har plagd spillet i ukesvis så kan du banne på at det dukker noe nytt med en gang. Eller noe gammelt! Var jo litt nostalgisk da spillet-kjører-i-en-tiendedels-hastighet-buggen fra sesong 1 dukket opp igjen. Eller ikke. Altså, jeg elsker Apex. Det eier. Og det suger. Jeg håper iallefall at det eier litt, for jeg kommer somsagt alltid tilbake. Spillet gjør meg til en konspirasjonsteoretiker.. jeg er ganske overbevist om at matchmakingen er laget for player retention og ikke for å lage rettferdige kamper. Åfaendetfunker. Jeg er mao ganske overbevist om at spillet er rigget og at resultatet av hver kamp er mer eller mindre forutbestemt av en eller annen super-AI. Og jeg kommer alltid tilbake. Fordi Apex Legends eier (og suger). Fjern Caustic baregjørdetok?

Warzone
Babbys first BR. Call of Duty sin hemmelighet er at det ikke er designet for at den beste spilleren skal vinne hver gang, som gjør at alle kan delta og ha det morro. Prøver ikke å shame folk som liker dette altså, CoD4 er grunnen til at jeg i det heletatt liker kompetetive manneskytere, så denne formelen har jeg nytt mer enn litt av. Warzone falt dessverre ikke i smak for min del, da, med sin alt for korte Time To Kill, sitt ekstremt uoversiktlige level design og det imo ganske middelmådige lyddesignet. Hvis jeg ikke kan høre at en spiller løper opp bak meg (som jeg kan i Apex legends når lyd-buggene er fiksa annenhver uke) så er det ikke RETTFERDIG. Warzone spilte jeg allikevel ganske så masse da det var spillet som samla vennegjengen i starten av lockdown-tiden. Så jeg har hatt mye fin tid i det, jeg bare liker det ikke noe særlig...

Doom Eternal
Spillet som ga meg avbrekk når Apex frustrerte for mye, men jeg allikevel hungret etter tempoet, kompleksiteten og adrenalinet som Apex gir meg. Nå uten manipulerende matchmaking, frustrerende lagkamerater, høy ping og et hav av bugs. Doom Eternal er langt mer splittende enn Doom fra 2016 var, men er imo et bedre spill. Om så bare pga. at du kan dodge, som fylte et tomrom i egenskapene man hadde tilgjengelig i det forrige til den grad at jeg tror jeg aldri kan gå tilbake til å ikke ha det. Det føles også som et aldeles så lite programerings-mirakel med sin perfekte fps og fantastiske grafikk. Fjern Marauder baregjørdetok?

Half Life: Alyx
VR er superfett og dette er mitt favorittspill i VR. Håper Sony snart annonserer no brillings til PS5 og at Valve porter dette så flere får spille det. Spoiler: historien det forteller er viktig om de lager mer Half-Life som jeg tror er planen dems mtp. slutten av dette. Kommer sikkert i 2022 :cool: Er ikke så mye mer å si om dette annet enn at det ga meg en opplevelse jeg egentlig har hatt mange ganger før, men som føltes helt ny og litt magisk pga. formatet man spiller det på. Elska det!

Animal Crossing: New Horizons
Spilte dette hver dag i ca. en måned tror jeg, men husker ikke stort av det annet enn favoritt-geita som het Pashmina og alle frustrasjonene jeg hadde med hva man ikke kunne skippe av tekst o.l. Tror jeg koste meg, da? Som med alle andre Animal Crossing spill jeg har kjøpt så falt jeg fullstendig av etter første dag jeg ikke fikk spilt. Har skrudd det på nøyaktig en gang i ettertid for å vise noen byen min og da fikk jeg tyn av Pashmina fordi jeg hadde forsvunnet og det digga jeg egentlig, men tør ikke vise meg der igjen kan du si. Blir sikkert å gjenta prosessen med neste spill i serien.

Ori and the Will of the Wisps
Har nesten 100% i dette, tror jeg. Fantastisk å se på, nydelig musikk, artig å spille. Alt dette tror jeg jeg ville sagt om forgjengeren også, men det forteller Steam meg at jeg ikke har spilt i to timer engang. Hva var x-faktoren som gjorde at dette fenget såpass mye mer, spør du? Det dukket opp på game pass rett etter lockdown. Fjern froskebossen baregjørdetok?

Minecraft
Enda ett "la oss henge sammen digitalt"-spill jeg brukte mye tid med i 2020. Dere trenger ikke lese mine meninger om Minecraft. Vi laga en server og vi hadde good times, men folk slutta å spille fordi det var veldig forskjellig hvordan folk ville spille det. Noen (bla. meg) ville gjøre det på den treige måten som vi gjorde det før wikis og youtube, mens andre ville min/maxe å lagde farms for alle ressurser man kan tenke seg. De fikk jo seff bare gjøre det, men greia med at når det kun var fantasien som begrensa oss, så viste det seg at det var en jævla stor begrensning, så vi spilte ikke så mye mer.

The Last of Us Part 2
Artigere å spille enn forgjengeren, men langt svakere historie. Jeg står for sammenligningen min med El Camino. Den og dette tar avsliper kantene til slutten på hva de følger opp. Uansett, skal vel spille dette igjen når de remastrer det til PS5. Blir digg å kunne nyte den fantastiske grafikken uten jettmotoren som var PS4 Pro der for å forurense opplevelsen. Takk til Finn-brukeren som var villig til å kjøpe Proen min til tross for at jeg var dønn ærlig om lydnivået på vifta. Lykke til med tinnitusen :(

Microsoft Fly Simulator
Hele verden er tilgjengelig med et tilsynelatende uoppnåelig detaljnivå og det første jeg gjorde var å kamikaze huset til foreldrene mine i Trondheim. Fikk rettelig hjemlengsel, så riktig føltes det å fly over motorveien mellom Stjørdal og Bartebyen. Brukeropplevelsen føles ekstremt... Microsoft i at den er raua og tungvindt og i veien for det du egentlig vil fram til, så det er jo passende. Men helt på ordentlig ett banebrytende spill på mange måter som jeg anbefaler alle med Game Pass å i det minste teste ut. Kanskje har du en latent pilot i deg du også? Det har fått en VR-oppdatering jeg ikke har fått testa enda pga. no buggings med Rift S, men jeg gleder meg til det er fiksa og jeg kan bli ordentlig kvalm for ikke faen om dette blir å kjøre i akseptabel frame rate for VR.

Hades
Jeg er ikke like begeistra for Hades som mange andre, men har brukt oppimot 30 timer på det så må jo si jeg liker det godt jeg også. De har naila historiefortelling i rogue like-sjangeren så til de grader og de har klart å balansere spillet slik at man i starten av et run ikke nødvendigvis føler seg nerfet til helvette (man er nerfet til Tartarus :v). Det siste poenget der er hovedproblemet mitt med fleste rogue likes så det får Super Giant max kudos for fra meg!

Spelunky 2
Tilståelse: Jeg har ikke mestra Spelunky 1 bra nok til at jeg egentlig vet nøyaktig hva som er nytt eller ikke i Spelunky 2 bortsett fra noen helt overfladiske ting. Liker det godt, men håper på en flott Switch-port til sommeren, for noen runs før sovetid ("sovetid", herregud jeg er trettito og et halvt) tror jeg blir min prefererte måte å spille på. I mellomtiden kan de fjerne muldvarper baregjørdetok?

Assassins Creed: Valhalla
Jeg vet ikke. Jeg bare vet ikke. Denne serien suger pr. dags dato, men jeg ender ofte opp med å kjøpe spillene før eller siden allikevel. De er farlig nære å lage noe veldig allright her, men kjernen vil jeg beskrive som halvkokt på en god dag og fundamentalt ødelagt på en dårlig. I 2020 burde man kunne drepe fiender i et spill selv om man er underlevla om man bare er god nok. Greia her er da at Assassins Creed aldri har brydd seg særlig om hit boxes eller collision detection og sånne bagateller i kampsystemet sitt så... det går ikke. Dette var greit i de tidligere spillene, siden de aldri poserte som noe annet enn binære timing-utfordringer med fokus på brutale drapsanimasjoner, men når de da i senere tid har blanda inn stats og loot og slikt så sitter man igjen med et kampsystem hvor utfallet blir avgjort av tallene på utstyret ditt og ikke tallene på dine personlige ferdigheter(!). Også historien da. Jeg vet ikke med dere, men jeg har ikke runda et Assassins Creed siden Brotherhood så hvafan som foregår utenom animusen går meg hus forbi. Historien inni animusen er ikke mye bedre. Den føles litt som om manuset til Skyrim ble kverna gjennom produksjonsverdiene til the Witcher 3. Det skjer massevis av på papiret ganske bananas ville ting i her, men det er skrevet og levert så platt at
selv en syretripp til Åsgard
føles tamt.

Astro's Playroom
Det er noe til denne dualsense-kontrollen som PS5 har. Og det er at den rister bra og har motstand i triggerne sine. Og en høytaler. Astro's Playroom bruker alt dette og er kort og sjarmerende og gjorde en Nintendo-gutt nostalgisk for Playstation-spill jeg aldri har rørt. Det har også årets spill-låt:

Pider-Man: Miles Morales
En penere og tightere utgave av spillet dette basically er en expansion til. Jeg digga det, selv om historien gjør et lite mageplask mot slutten. Min favorittaktivitet var å stenge applikasjonen å starte den igjen for å se hvor fort det loader.

Demon's Souls
Da var vi her, folkens! Det mest innflytelsesrike nisjespillet fra de siste 20 årene har fått en remake med produksjonverdier av type TRIPPEL A. Denne remaken setter både noen av de unike styrkene (visuelt design, stemning) og svakehetene (lastetider, bildeoppdateringsfrekvens) til From Software i ganske sterk fokus. Jeg vil egentlig si at Bluepoint gjør det meste ganske riktig, selv om jeg også synes Boletaria ser litt for World of Warcraft ut og at Vanguard ser litt for... Lords of the Fallen ut. De har stort sett gjort en god jobb. Denne spillen har fin grafikk. Og jeg har uansett ikke tenkt å koble opp PS3en min igjen eller styre med no PS3-emulatorings så og nå ha Demon's Souls tilgjengelig med fungerende servere, fantastisk frame rate og så og si ikke-eksisterende loading ser jeg på som en god ting. Og til de som ble med på lasset litt senere enn dette spillet: Demon's Souls gjør ting de andre spillene ikke har turt å gjøre igjen og det er verdt å få med seg, jeg lover!

Worms: Armageddon
Det beste Worms-spillet? Jeg vet helt ærlig ikke, jeg har bare spilt dette og United og toern og ett på 360. Dette er det jeg liker best, iallefall. Fantastisk morro å spille med venner, tør jeg si perfekt i disse corona-tider? Du vil ikke tro hvor dårlig du egentlig er til å kaste en banana bomb før du har tilintetgjort ditt eget lag på én runde.

Ghostrunner
Bevegelses-mulighetene til Titanfall satt til one-hit-kill-strukturen fra Hotline Miami. Bra spill for de som har lyst å teste ferdighetene sine med musa :riffa:

Cyberpunk 2077
Har bare spilt tre timer og herregud dette er ikke helt hva jeg forestilte meg eller ville ha, tror jeg. Er vist ikke den eneste som føler det. Har utsatt videre spilling til de får patcha og i mellomtiden kan vi jo lese litt om omstendighetene dette rotet ble laget under.

Årets spill 2020:
SekiroCompleted.JPG

Sekiro: Shadow Die Twice

Tror jeg har runda dette fem ganger i år. Det går relativt fort når man har gitta good. Å deflecte alt Genichiro, Owl eller Isshin slenger mot meg har blitt en meditativ, avslappende greie så jeg er jo da ganske takknemlig for at de har lagt til boss rush i Goty-DLCen. Å føle mestring i denne motherfuckeren av et spill hjalp meg å slappe av og oppleve en viss mengde kontroll da 2020 støtt og stadig bestemte seg for å være kaotisk både på verdensbasis og personlig plan. Nå venter jeg bare på at jeg skal få tilbake Xbox-kontrollen min fra reparasjon så jeg kan spille igjen. LB-knappen var ødelagt.

Godt nyttår!!
 
Sist redigert:
#7
Spilla ikke Cyberpunk mer enn en time eller to i fjor, men bestemte meg for å vente. Hadde jeg ikke gjort det hadde det ikke bare vært min GOATSE of the year, men et av favorittspilla mine noensinne. Selv med jævla mye bugs på ræva PC er det drømmespillet mitt. Må det jo nesten være det siden Steam sier jeg har brukt nesten 60 timer på det i løpet av ei uke.

En gang i nær framtid når det er blitt patcha opp av CDPR og fans og folk endelig får skaffa seg hardware som kan kjøre det skikkelig vil dette bli sett på som en av de store klassikerene, merk mine ord.
 
#8
Mulig de får snudd skuta og drar en No Man's Sky, men en av de store klassikerne vet jeg ikke helt om jeg tror på. Håper du har rett, altså, jeg vil at det skal være bra og gleder meg til å få spilt det når det er i bedre stand :)
 
#9
Cyberpunk ser veldig lovende ut, gleder meg til det er ute av Early Access.

@Morbo Føler deg om Apex og Warzone ass, selv om lyden i Warzone faktisk har blitt veldig forbedret siden de første månedene, hvor den var helt krise/ikkeeksisterende. Nå er det derimot integreringa av alt Cold War-stæsjet som er fullstendig fucked up, om du ikke har rørt på noen måneder må jeg nesten anbefale deg om å bare Walk Away og ikke se tilbake, i hvert fall ikke før (forhåpentligvis) Infinity Ward er tilbake ved roret ved neste cod-tittel.
 
#10
Hvis man ser på Witcherene ved launch i forhold til etter haugevis med patcher og total endring av systemer er det ganske natt og dag. Slåssesystemene til 1 og 2 blei mye bedre og GTA4-bevegelsesanimasjonen til Geralt i 3 som var helt krise funker nå mye bedre.
Har liten tvil på at CDPR ikke greier å få orden på sakene. Som nevnt er det i praksis early access.

E: Ser også at det allerede er masse nice modder hos Nexus.