Jeg foreslår at du skaffer deg Meteos, eller Advance Wars: Dual Strike selv. De er meget harde. Jeg er uenig med Nicholas i at story moden ikke er all verdens: Det er gode oppdrag, med veldig behagelig progresjonskurve og velbalansert vanskelighetsgrad. Det er ikke mange spikes ute og går. Det er littebitt tregt i starten, men om du aldri har spilt et AW-spill før, trenger du det for å bli introdusert til alle konseptene. Jeg synes også at historien er komplett bullshit, men figurene i den er uvanlig sjarmerende saker. Det er temmelig mange av dem, og de er såpass velskrevne (om enn naive) og veldesignede at du blir glad i dem. Det er ikke særlig vanlig i strategispill. Og jeg er av typen som ikke husker navnet på noen
andre enn Kerrigan og Raynor fra StarCraft.
Tony Hawk: American Sk8land er heller ikke teit. Grafikken er temmelig fine greier (bortsett fra de kvinnelige spillermodellene, som ser helt ubeskrivelig jævlige ut; som menn med mørk flekk under brystkassa og overdimensjonerte lepper) med god animasjon og blahblahblah. Det vanlige. Kontrollsystemet føles littebittegrann kølle den første timen, ettersom knappene er littegrann hardere enn på de fleste andre kontroller. Det er også litt lett å utnytte switches når du blir litt bedre på manuals. Dermed kan du låse sammen type 60 triks bare ved å sitte og trykke jævlig fort på L og R. Det sørger riktignok for at det går fort å låse opp brett ... Spillet lider ikke noe særlig under å mangle analog kontroll; det føles faktisk litegrann mer presist enn på særlig PlayStation 2, der analogene jo er temmelig slingrete. Fint lite spill. Storymoden er dog bare å styre unna. Gå for Classic mode, og se deg ikke tilbake. Det er slik Tony Hawk *skal* være. Første Tony Hawk siden det andre i serien som jeg har klart å ha noen følelser for. Multiplayeren er grei nok, det er ikke noe vits i å la være å spille på den om du har wi-fi og littegrann konkurranseinstinkt. Du kan dessuten se hvordan folk har oppnådd de villeste poengsummene på noen av brettene. Det er kanskje ikke knallgivende, men det er festlig å se hvor effektivt folk har exploita de svært få punktene i spillet som ikke er helt kosher.
Jeg har ikke spilt det nok til å anbefale det helt enda, men Metroid Prime Hunters er mye kulere enn jeg først gav det credit for. Jeg spilte det først i førtifem sekunder og himlet litt med øynene, men etter en times tid med godspilling i går har jeg varmet opp til det. Det presterer å være mer intenst enn sine storebrødre på GC, og faktisk like stemningsfullt. Det er ikke like atmosfærisk, men det er iallfall like skummelt og ensomt. Styringen er forbausende intuitive saker, som du er uenig med i cirka fem minutter og så glir rett inn i. Det eneste aberet er at du helst bør sitte eller ligge stødig for ikke å få vondt i henda etter en times tid. Det er nemlig littegrann unaturlig å holde DS-en slik, iallfall den noget uergonomiske originalmaskinen. Noen med DS Lite og Hunters som kan fortille litt om hvordan det funker der?
*Titter opp i hylla*
Det er litt vrient å anbefale Pac & Roll, selv om det er småfornøyelig. Halvkreativ bruk av stylus med forholdsvis godkjent leveldesign. Det er bare så usannsynlig stygt og uinspirert. Synd, for konseptet hadde potensiale. Tetris DS er kanskje ikke det aller mest dristige du kan handle inn til DS-en, og anbefales vel egentlig ikke over Meteos med mindre du virkelig, virkelig elsker Tetris og ikke har noen andre versjoner. Det er littegrann tweaket, og selv om det føles litt rote til å begynne med, er det bare å ta av seg hatten og godta at Nintendo har mer peiling på Tetris enn du noensinne kommer til å få. De har rett.
Sonic Rush er verdt å ta en titt på om du elsker Sonic. Det er det beste Sonic-spillet jeg har spilt (og jeg eier Sonic Gems Collection til GC. Ph33r!), men det er stadig heavy-duty underlegent for eksempel New Super Mario Bros. Det er rett og slett ikke god nok leveldesign. For frustrerende, for mye hopp ut i det ukjente og rett og slett litt for mye fart til at det er mulig å få med seg hva som foregår til enhver tid. Det føles veldig festlig, da. Man gliser ofte mens man spiller det.
Gnøh. Jeg har ekstremt mange andre DS-spill også. Jeg bare gidder ikke si noe fornuftig om dem. Animal Crossing: Wild World er knallbra om du virkelig elsker å kaste bort tid på å ha det koselig sammen med fantasivennene dine. Det blir snart en besettelse å fange blekksprut, og gud så godt det er å få luket ugresset som skjemmer den ellers fabelaktige blomsterenga di. Og nå mangler jeg bare en skikkelig tacky tiki-statue for å ha en het surferkåk resten av sommeren ... så blir det emo-industrial-høl til høsten. Og dukkehus til vinteren. Og snart har jeg råd til spade, så da kan jeg grave opp fossiler til museet! To dager med hard fisking til, så kan jeg betale vaskebjørnjævelen for den siste husoppdateringen min også. Jeg begynner å angre på at jeg kalte byen min Trogdor ...
Lost in Blue er koselig litt etter samme prinsippet som Animal Crossing. Det er utforskning og samling av skrot, men med litt høyere stakes. Det er temmelig vanskelig, dog, og kanskje ikke så intuitivt som man kanskje kunne håpe på. Temmelig pent, temmelig engasjerende, veldig sjarmerende. Husk bare å lese manualen godt, og regn med at du må spille i en time halvannen før det åpner seg noe særlig. Og den første timen vil bestå av å lære seg å kjenne et område på omtrent syv skjermlengder i hver retning, samt samling av kvister, bananer og vann.
Det var det. Jeg poster et par omtaler også, siden jeg først er igang. Hah.
Sonic Rush
Sonic Rush er akkurat som du husker det. Det er selvsagt et helt nytt spill, men i prinsippet er det helt likt de første Sonic-spillene som ble gitt ut til Segas tidligere konsoller. Jobben din er å komme seg fra ende til annen, og helst i en viss hastighet. Verden raser forbi deg, små og store hindre truer med å ta fra deg farten din mens antallet ringer du har grafset til deg er ditt eneste håndgripelige bevis på hvordan du klarer deg. Kort sagt.
Det er ikke egentlig så mye spill i Sonic Rush. Banene er egentlig hverken særlig vanskelige eller særlig store, og det tar sjeldent mer enn fire minutter å springe gjennom dem. Du skal stort sett løpe den veien nesa peker, og det er ikke så mange hindre på veien. Det er overraskende moro, selv om det egentlig bare er fordi det går latterlig fort. Belønningene er stort sett bare en ny måte å forsere terreng på, og selv om det ser veldig stilig ut har det veldig lite å si for hvordan man faktisk spiller.
Kort og godt
Men dette var overfladisk. Det er alltid mange ruter til målet i Sonic Rush, og hvilken rute du ender opp med er et direkte resultat av hvor godt du spiller. Beregner du hoppene dine riktig eller braser du inn i fiender og faller ned kanter rett som det er? Mislykkede beregninger tar, i motsetning til i tidligere Sonic-spill, stort sett ikke livet av deg, men degraderer deg til en mindre utfordrende del av brettet. Her er det færre ringer, og ting tar generelt lenger tid. Men du kommer deg gjennom brettene. Enkelt og greit.
Poenget er at du blir rangert på slutten av hvert brett, og hvorvidt du bryr deg om denne rangeringen eller ikke, er rimelig viktig for hvorvidt du vil like Sonic Rush eller ikke. Sier du deg ferdig med et brett bare fordi du har kommet deg gjennom det, er ikke dette spillet for deg. Det er nemlig ytterst få brett, og selv om flere av dem er svinaktig vanskelige, blir spillet forferdelig innholdsløst. Når brettene er unnagjort, skal du samfare dem, og når du føler deg komfortabel med alle hopp, kanter og looper, er det på tide å fly gjennom dem som en pil.
Når du er fornøyd med rekorden din, må du samle kaosstener, via små stylus-styrte løp hvor du skal samle så og så mange ringer innen du når målstreken. Disse er festlige. Sonic springer rundt i en half-pipe, og du styrer posisjonen hans med stylusen. Dra ham ut mot kanten, og han hopper, gjerne mot ballonger som starter små, tidsbegrensede trykk-fort-på-nummererte-punkter spill. Disse får du flere ringer av, som du risikerer å miste om du treffer fiender. I motsetning til i hovedspillet, mister du ikke alle ringene om du treffer en fiende, men de sinker deg og tar fra deg en god håndfull, hvilket raskt kan koste deg løpet. Det er ikke like forseggjort som selve hovedspillet, men til å være så enkelt er det veldig nervepirrende og fornøyelig, og en god unnskyldning for litt lek med stylusen.
Og det var alt, folkens
Så lenge dette holder for deg, kan du gjøre deg klar til en godbit. Det er det raskeste, og mest tiltalende Sonic-spillet til nå, med vanvittig detaljerte og veltegnede bakgrunner. De er kanskje ikke så lette å studere, med tanke på farten du stort sett holder, men når du iblant slakker nok av til å se mer enn bare en strøm av piksler, er det mye å sette pris på her. Sonic Team har ikke akkurat vridd hjernene sine for å finne på dristige og spektakulære omgivelser, så du blir servert en lett miks av blant annet pyramider, jungel og romskip, men hver enkelt setting har sitt eget sett med hindre og fiender knyttet til temaene som sørger for å skape variasjon, og sørger for at omgivelsene blir mer enn bare dekorasjon.
Det viktigste problemet med spillet er at de få endeløse fallene kommer totalt uanmeldt. Om du ikke følger godt med, kan du aldri vite om du er på bunnplan eller ikke, og om et eventuelt fall vil være fatalt eller ikke. Dermed blir du nødt til å ta sjansen, noe som raskt kan komme til å koste deg livet. Man kan også godt si at fiendene i spillet er billige greier, siden de stort sett er synlige i brøkdelen av et sekund før du enten har drept dem eller blitt drept av dem, men siden den eneste måten du kan skades av dem på, er å løpe rett i synet på dem, er det en urettferdig påstand.
Rull deg sammen til en ball, gjør et lite hopp, eller bare peis på med superfart, og slemmingene dør som fluer. Fiender fungerer også stort sett som indikatorer på at du kan løse et problem på en annen måte; istedet for å ta en treg heis kan du hoppe i sikksakk mellom fiender og på den måten spare masse tid på et rekordforsøk. Igjen er jo dette bare morsomt om du virkelig ønsker å skrelle sekunder av rundetidene dine, men det legger enda et lag av finesse over hva som umiddelbart virker å være et svært enkelt og ukomplisert spill.
Finesse er egentlig alt Sonic Rush har å tilby. Dette er et femten år gammelt spill kledd opp i alt glitteret moderne teknologi kan feste på et gammelt drog. Sonic var aldri det mest veldesignede plattformspillet i gamle dager, og egentlig kan ikke Sonic Rush måle seg med for eksempel Super Mario World-spillene i dag heller. Rent teknisk ble Sonic Rush overgått lenge før det kom ut, og det gjør heller ingenting nytt. Du kan ta triks mens du er på skinner og i store hopp, og du kan holde inne en knapp for å løpe fortere og drepe fiender, hvilket knapt er noe mer enn strømlinjeforming.
Småspillene og bosskampene er det nærmeste du kommer innovasjon, og selv om de ikke egentlig legger så mye til opplevelsen, er de svært minneverdige. Som resten av spillet, er bossene rimelig harde og har noen riktig utrivelige og ofte uforutsigbare mønstre som må overvåkes og forstås før du kan levere dødsstøtet. Men det er som i alle de gamle Sonic-spillene, bare i tre dimensjoner. Pent og stilig, uten tvil, og en veldig god idé, men ikke noe salgsargument. Det er i seg selv ikke noe å glede seg til. Det er mye bedre enn de fleste plattformspill, men de fleste plattformspill er forferdelig dårlige. Det er veldig morsomt å løpe fort, men det er ikke alle som synes det er verdt mange hundre kroner. Det er mye å gjøre, men bare hvis du er dyktig nok til å klare å utføre det. Sonic Rush er, i tidsrommet siden det forrige todimensjonale Sonic-spillet, rukket å bli et unntak fra regelen om tilgjengelighet. Uten utfordringen er det verdiløst, men utfordringen kan vise seg å bli et reelt problem for mange spillere. Urettferdig, men sant.
Konklusjon
Nå, som for femten år siden, dreier Sonic seg om å løpe den veien nesa peker, klarere noen hopp og håpe at fallet ikke dreper deg om du bommer. Det er en berg-og-dalbane der du skal sanke ringer og komme deg gjennom løypa så fort de små, blå beina dine kan bære deg. Selv om det er raffinert og attraktivt, er det ikke noe enestående. Det er bare et spill som gjør akkurat hva det vil, slik det vil, veldig godt. Det er det beste Sonic-spillet noensinne, men spørsmålet er om det er godt nok til å anbefales. Det er en formidabel tivoliattraksjon, men med mindre du virkelig liker fart for fartens skyld, er det ikke så mye mer.
Sonic Rush er et underlig spill, for det gjør mye galt. Men det er et kjempegodt Sonic-spill, og for alle de som elsker å se blå ting løpe fort gjennom fargerike, deilige landskaper slik bare Sega lager dem, er dette årets begivenhet. Det er et raffinert og gjennomført Sonic-spill, herlig frigjort fra den tredimensjonale skrustikka det stakkars pinnsvinet har befunnet seg i siden Dreamcasten traff markedet, selv om det dessverre ikke er tidløst.
7/10
Mr. Driller - Drill Spirits
Japan: de svært spesielle høykonseptenes hjemland. I vesten er selve begrepet høykonsept en anelse tapt, etter som den første avgjørelsen man tar i utviklingen av et spill stort sett er hvorvidt man skal kunne skyte eller ikke. Mr. Driller ville dermed ikke ha noen videre sjanse utenfor Japan. Faktisk ville nok utviklingsteamet blitt ledd ut av pitchmøtet når de presenterte konseptet sitt: borring.
I Japan, derimot, er borring stort. En suksess. Soundtracket til borringen har ligget på bestselgerlister. Konseptet borring er realisert på de fleste store konsoller siden arkadedebuten i 1998. Nå ligger den an til å dominere Nintendos dobbeltskjermede sølvbunker også, og for å rydde de obligatoriske spørsmålene angående spillets realisering på konsollen av veien: Nei, det er ingen vits å bruke den trykksensitive skjermen med mindre du liker smerte og gleder deg over frustrasjon. Ja, spillet bruker begge skjermene på en fornuftig måte som ikke ville vært mulig på en vanlig konsoll. Ikke uten grov forenkling, i det minste. Men det er egentlig ikke noe spørsmål om hvorvidt Mr. Driller passer på Nintendo DS eller ikke. Spillet er perfekt for en håndholdt konsoll.
Dermed kan vi begynne å prate om borring igjen. Realiseringen av konseptet er i form av en blanding av frenetisk maratontrykking og et puslespill med blokker. Du borrer deg vei gjennom blokker av ulike farger, og hindres av brune blokker som tar lenger tid å borre gjennom, men gjør stygge ting med tidsbegrensningen i spillet: luften din. Når du borrer deg gjennom blokkene, ødelegger du alle blokker som er forbundet med den du går løs på. Om blokker som faller danner grupper på mer enn fire, blir de også borte, og etterhvert som du borrer deg vei nedover har du snart en løpsk kjedereaksjon av blokker over deg som må holdes fra livet samtidig som du passer på å få tak i luft uten å møte en vegg av brune blokker som hindrer fremdriften din. Det blir raskt intenst, og ettersom du kommer dypere og dypere, varer oksygenforsyningen din kortere og kortere også, gjerne akkurat nok til at du når frem til neste lufttank, som ettersom du graver dypere krever mer og mer planlegging og beregning for å faktisk nås frem til. Til å begynne med ligger lufttankene gjerne i det åpne, men ettersom du kommer deg dypere begynner det å oppstå mer avanserte strukturer av brune blokker, etterhvert kompliserte stykker blokk-puzzles som trenger å forstås og løses på brøkdelen av et sekund. I tillegg har du enkle variabler som at du kan klatre opp én blokk, med en liten forsinkelse, om du trenger å nå høyere grunn. Det er kjapt, fengende og ekstremt vanedannende, akkurat som et håndholdt spill bør være, og akkurat som et blokkbasert puzzle-spill burde være.
I spillets hoveddel, der du forserer stadig dypere gruvesjakter og etterhvert låser opp nye spillbare karakterer, fungerer akkurat som beskrevet over, med den forskjellen at ulike karakterer krever litt forskjellig tilnærmelse til borring. Mr. Driller selv er en jevn allrounder, kjøteren hans er noe raskere og kan hoppe opp to blokker istedet for bare én, men borrer litt tregere. Andre karakterer er mer spesialiserte enn som så, og er mest forbeholdt riktig dyktige spillere. Mens denne i og for seg er verdt prisen av spillet i seg selv, har vi også den obligatoriske Survival-modusen, der du ikke overraskende skal overleve de stadig økende odds så lenge som mulig, og Time trial-modusen som ganske enkelt er usannsynlig vanskelig. Undertegnede har iallfall ikke klart å nå særlig langt i den. Det levner én modus, som gjør spillet til et realt røverkjøp hva angår ren varighet: Pressure driller.
Kort fortalt handler Pressure driller om å gjøre akkurat det jeg beskriver over, men med en gigantisk morderrobot i hælene i tillegg. Så, mens du svettende, bannende og frenetisk hamrende på borreknappen din farer ned gruvesjakten i kampen for å overleve, er du nødt til å samle sammen våpentanker som kan brukes til å skyte i filler roboten med. Og det er ikke bare å fyre løs mot den heller, neida, du er nødt til å treffe blomster den folder ut fra sin metallkledde kropp, og som den bruker til å skyte hvite og brune blokker ned på deg. De brune blokkene er allerede introdusert, men de hvite blokkene er nye. De er fargeløse, men kan heller ikke ødelegges før en viss tid er gått. Til slutt blir de ødelagte uansett, og vips har du problemer i form av både hindre som ikke kan forseres og at du ikke lenger er istand til å planlegge kjedereaksjonene over deg i forhold til bare din egen fremgang. Plutselig er du nødt til å forholde deg til at noen andre enn deg tukler med den naturlige balansen i gruvesjakten. Svetten drypper ned på skjermen mens du forsøker å få overblikk over situasjonen. Det er unødvendig å si at det er helt glimrende.
Det er også temmelig vanskelig, spesielt på de senere nivåene. Vanskelighetskurven er mer eller mindre vertikal etter at de to første brettene i hver modus er unnagjort, men det trenger heldigvis ikke stoppe deg. Underveis i spillet bygger du opp en separat poengmåler som holder styr på hvor mange meter du har gravd deg. For disse poengene kan du kjøpe deg ekstrautstyr, som høyere hastighet, mer luft, flere liv og andre nyttige bonuser. Aberet er at du ikke får high scores når du spiller med bonusgjenstandene aktivert, men uansett gir de deg en sjanse til å komme videre i spillet selv om du sitter alvorlig fast. Sånn sett blir spillet mer tilgjengelig, samtidig som det kanskje dreper litt av motivasjonen til å bli så god som spillet egentlig inviterer til. Men det er jo positivt at brukeren får muligheten. Dette systemet fungerer også som handikap i multiplayer-modusen, men denne har jeg faktisk ikke fått testet, ganske enkelt fordi det ikke er noen andre som har vært dumme nok til å kjøpe den amerikanske utgaven. Utifra hva jeg hører er den ikke spesielt mye å skryte av uansett, men det er uansett en idé å gå for den japanske versjonen av spillet. Det er minimalt med tekst i spillet, og japanerne har dessuten vært heldige nok til å få de originale stemmene fra arkadeversjonen istedet for de skrekkelige, oversatte amerikanske stemmene. En veldig liten detalj, men det er som kjent der Gud lever.
Så gjelder det altså å etablere hvorvidt dette er bra eller ikke. Vel, du har problemer i form av de mildt begrensede multiplayer-mulighetene, som er en rimelig sterk strek i regningen. Den japanske versjonen har ikke samme problem, så det er ikke umulig å overse også det problemet dersom man gjør et litt strategisk kjøp. Det er også valgfritt hvorvidt du velger å overse, eller irritere deg grønn over, den forferdelige fortellingen som blir trykket ned i halsen på deg når du spiller gjennom hva Namco har valgt å kalle en historie, men den er faktisk såpass grim at den kan sees på som negativ. Jeg velger å se bortifra den. Hva sitter vi igjen med da? Et svært komplekst og intenst vanedannende puslespill som ganske enkelt er perfekt for konsollen. Okay, det bruker ikke den trykksensitive skjermen, og er dermed teknisk sett ikke helt perfekt, men dette er denslags spill du må være hjerteløs og ikke minst ha dårlig smak for ikke å sette en viss pris på. Det er en kompleks og solid utfordring i en sjarmerende og ikke minst underholdnende innpakning med så mange nivåer i gameplayet at det tar mange svette timer å borre seg til bunns i det, og med tanke på hvilken genre det er vi snakker om, så kan jeg strengt tatt ikke tenke meg så mange flere lovord å gi det. Det er ikke perfekt, som i at det ikke er Tetris, men det er heller ingen grunn til ikke å ta det fatt og la det borre seg vei inn i hjertet ditt. Ok. Siste dårlige ordspill. Jeg lover.
8/10
Fitterotte. Jeg mente jeg hadde en svært god Advance Wars-omtale liggende rundt her også, men det kan se skremmende ut som om den er tapt for alltid. Ingen sjanse for at noen tilfeldigvis har den ..? Fra "gamle" SG?
Men ja. Storymoden duger til å drepe tid, og War Rooms er utfordrende. Godt kjøp uansett, pass bare opp for at det ikke er noen særlig utvikling siden, skal vi se, eneren i serien.
