Jeg har skjønt det sånn at det opprinnelig er en source-mod? Er det den du tenker på når du sier du har prøvd gratis-versjonen eller er det snakk om en demo? Selv om man kanskje syns historien er uengasjerende, så er det vanskelig å ikke like atmosfæren i spillet, og som sagt er hele greia en opplevelse ulik noe annet man har spilt(jeg snakker for meg selv først og fremst da, jeg har ikke spilt alt i verden), så å få vite at spill kan være sånn, er alene verdt det.
Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Det var den første versjonen, som du ganske riktig sier er en Source-mod (det er strengt tatt den nye også, men detaljer), jeg tenkte på ja. Det jeg først og fremst ikke likte, var at greit nok, det er pent og sånt og historien virker jo interessant, men det kunne like greit ha vært en film; det kunne faktisk til og med vært en bedre måte å realisere ideene på. Men, som sagt, skal gi det en sjanse til.
Dear Esther er en ting man nesten bør oppleve ja. Tar ikke lange tida og for 20 spenn fins det ingen grunn lenger.
En annen ting man bør oppleve er såklart WMHD 2.0. Glemte å nevne at det er gratis. Ligger på sida til Dickie, men versjonen jeg spiller finnes her.
E: Vince var like dick som i virkeligheten alikevel. Jeg glemte å kreve styring av eget image så nå heter kisen min Larry Bryant og wrestler i dette.
En annen ting man bør oppleve er såklart WMHD 2.0. Glemte å nevne at det er gratis. Ligger på sida til Dickie, men versjonen jeg spiller finnes her.
E: Vince var like dick som i virkeligheten alikevel. Jeg glemte å kreve styring av eget image så nå heter kisen min Larry Bryant og wrestler i dette.
En interaktiv fortelling. Uansett, her holder man ord så jeg fikk nettopp med meg det jeg tror var slutten av Dear Esther. Og, vel, det kunne fortsatt ha vært en film eller ei novelle, MEN det ser jo helt Jesus ut i den nye versjonen. Som i, jeg ante ikke at Source kunne få til sånt. Bra jobba.
Når det er sagt, er jeg fortsatt ikke solgt. Historien fenger, men det er mest fordi den er skrevet sånn at du skal la deg gripe, og ikke nødvendigvis fordi det den forteller er så banebrytende eller interessant. Vil ikke påstå at jeg har forstått betydningen av alt jeg så underveis, men jeg fatter jo greia og... vel, det er nok å gruble på men det er så himla lite håndgripelig at jeg sitter igjen med følelsen av at det er diffust med vilje sånn at alt det alluderes til skal virke mye mer viktig og meningsfylt enn det faktisk er. Og så har vi de tekniske problemene, som bare skjærer såpass mye som de gjør nettopp fordi det visuelle er så ufattelig forseggjort. Da tenker jeg på at det aldri noensinne føles som om du faktisk er til stede på øya - noe som innrømmelsesvis kan være gjort med vilje - uansett skaper fraværet av simulering av spillerfiguren en avstand mellom spillet og spilleren som jeg synes er uheldig. Og, vel, uten å spoile så var det en grafisk effekt i sluttsekvensen som det bare ikke ville vært mulig at oppsto hvis det hadde forekommet i virkeligheten (tenker da på en bestemt skyggeeffekt). Joda, surrealisme og greier, men tatt i betraktning at det er et spill vi snakker om så skapte det mer en mistanke om at utviklerne bare hadde driti seg ut og sett bort fra omgivelsene de hadde designet da de skulle legge til effekten.
Men, ja. Jeg synes Dear Esther mislykkes på et viktig punkt: Det eneste du fysisk gjør i spillet, å rusle rundt, føles aldri tilfredsstillende på noe tidspunkt, fordi du bare glir gjennom omgivelsene uten å bli påvirket av dem utover at synspunktet ditt endrer posisjon. Nok en gang er det sikkert i det minste delvis tilsiktet, men når den eneste grunnleggende mekanikken i spillet blir kjedelig etter noen sekunder, da er det noe gæærnt. Om noe illustrerer Dear Esther at selv når hovedfokuset i en spillopplevelse er det narrative, er det likevel et minimum av interaksjonsdesign som kreves for å skape en engasjerende opplevelse. Det ble slik at jeg gruet meg til å sjekke steder som så interessante ut, fordi det var så jævla dølt å gå bort dit og jeg visste at jeg måtte gå tilbake igjen. Så: A+ på grafikken, resten er ikke bra nok.
Edit: I andre Steam-salg-nyheter kjøpte jeg meg Trine 2 i går, og det er jaggu Trine 2 som i at det er en solid oppfølger til et solid spill. Det er ikke perfekt på noen måte, men det er en enkel glede i å pusle med en forholdsvis robust fysikkmotor i et 2D-spill som løfter opplevelsen forbi de intetsigende kampene og noe krøkkete bevegelsesmønstrene du blir utsatt for. Og det ser hysterisk bra ut.
Når det er sagt, er jeg fortsatt ikke solgt. Historien fenger, men det er mest fordi den er skrevet sånn at du skal la deg gripe, og ikke nødvendigvis fordi det den forteller er så banebrytende eller interessant. Vil ikke påstå at jeg har forstått betydningen av alt jeg så underveis, men jeg fatter jo greia og... vel, det er nok å gruble på men det er så himla lite håndgripelig at jeg sitter igjen med følelsen av at det er diffust med vilje sånn at alt det alluderes til skal virke mye mer viktig og meningsfylt enn det faktisk er. Og så har vi de tekniske problemene, som bare skjærer såpass mye som de gjør nettopp fordi det visuelle er så ufattelig forseggjort. Da tenker jeg på at det aldri noensinne føles som om du faktisk er til stede på øya - noe som innrømmelsesvis kan være gjort med vilje - uansett skaper fraværet av simulering av spillerfiguren en avstand mellom spillet og spilleren som jeg synes er uheldig. Og, vel, uten å spoile så var det en grafisk effekt i sluttsekvensen som det bare ikke ville vært mulig at oppsto hvis det hadde forekommet i virkeligheten (tenker da på en bestemt skyggeeffekt). Joda, surrealisme og greier, men tatt i betraktning at det er et spill vi snakker om så skapte det mer en mistanke om at utviklerne bare hadde driti seg ut og sett bort fra omgivelsene de hadde designet da de skulle legge til effekten.
Men, ja. Jeg synes Dear Esther mislykkes på et viktig punkt: Det eneste du fysisk gjør i spillet, å rusle rundt, føles aldri tilfredsstillende på noe tidspunkt, fordi du bare glir gjennom omgivelsene uten å bli påvirket av dem utover at synspunktet ditt endrer posisjon. Nok en gang er det sikkert i det minste delvis tilsiktet, men når den eneste grunnleggende mekanikken i spillet blir kjedelig etter noen sekunder, da er det noe gæærnt. Om noe illustrerer Dear Esther at selv når hovedfokuset i en spillopplevelse er det narrative, er det likevel et minimum av interaksjonsdesign som kreves for å skape en engasjerende opplevelse. Det ble slik at jeg gruet meg til å sjekke steder som så interessante ut, fordi det var så jævla dølt å gå bort dit og jeg visste at jeg måtte gå tilbake igjen. Så: A+ på grafikken, resten er ikke bra nok.
Edit: I andre Steam-salg-nyheter kjøpte jeg meg Trine 2 i går, og det er jaggu Trine 2 som i at det er en solid oppfølger til et solid spill. Det er ikke perfekt på noen måte, men det er en enkel glede i å pusle med en forholdsvis robust fysikkmotor i et 2D-spill som løfter opplevelsen forbi de intetsigende kampene og noe krøkkete bevegelsesmønstrene du blir utsatt for. Og det ser hysterisk bra ut.
Jeg skjønner hva du mener, og jeg tenkte på det selv men kom fram til at det passer spillet veldig bra. Omgivelsene ser så bra ut og er så troverdig at man absolutt føler seg til stede sånn sett, men som en kontrast virker det ikke som personen man styrer er fysisk tilstede pga. hvordan kameraet beveger seg og at man aldri ser noe av personen som en arm eller føttene når man titter ned, og for min del gir det spillet en drømmeaktig stemning som jeg digger. Meeen for alt jeg vet kan det hende jeg hadde likt det bedre hvis det ikke var sånn, vanskelig å vite.
Dear Esther virker uansett som et spill folk opplever veldig forskjellig, så jeg tror man bare kan være enig i å være uenig.
Dear Esther virker uansett som et spill folk opplever veldig forskjellig, så jeg tror man bare kan være enig i å være uenig.
Hadde helt glemt at The Walking Dead episode 2 ute, så måtte kjøre det gjennom 2 ganger som en MLG progamer massive. Leverte som faen og nok av 
-øyeblikk. Scenen rundt
blir nok husket en lang stund framover.
Episode 3 kom igjen plz
Episode 3
-øyeblikk. Scenen rundt
middagsbordet
Episode 3 kom igjen plz
Episode 3
Bli mye venting framover, da. Hvis kvaliteten holdes som den har gjort til nå, blir det topshit dog. Definitivt enig i at det er noe av det beste som har kommet i år. Lee, Clementine og hu reporteren jeg ikke husker navnet på er bra folk. Samme kan ikke sies om Duck. Nå må zombiene ta ansvar her
Kjøpte meg pakken til Tale of Tales på steamen. Spilt gjennom The Graveyard og FATALE så langt. Kan vel knapt kalles spill, og funker vel best på folk med intellektolol og folk som tar 5 lapper syre.
I Graveyard spiller du ei gammel kjerring med dårlige knær som besøker kirkegården. Gjøremålene du har er å skremme fugler, sette seg på en benk for å høre en fyr synge en låt, før du til slutt dør. That's it. Spennende konsept, men hadde håpet på at det var mer enn gamel dame som besøkte graver og hadde indre dialoger med seg selv om folk hun haddde mistet gjennom åra. Ble litt vel minimalistisk for min del.
FATALE handler om jeg har faen ikke peiling rofl
I første del av spillet trasker du rundt i en hule og dytter rundt på kasser. I neste del flyr du rundt og slukker et tosifra antall lys og hører på dialoger du ikke hører en shit av fordi det er to forskjellige som spilles av samtidig. Dette er uten tvil det kjedeligste "spillet" jeg noensinne har spilt. Får se et par bra bryster da, så det får karakter 6/6 likevel.
Tipper The Path fungerer bedre for meg.
Kjøpte meg pakken til Tale of Tales på steamen. Spilt gjennom The Graveyard og FATALE så langt. Kan vel knapt kalles spill, og funker vel best på folk med intellektolol og folk som tar 5 lapper syre.
I Graveyard spiller du ei gammel kjerring med dårlige knær som besøker kirkegården. Gjøremålene du har er å skremme fugler, sette seg på en benk for å høre en fyr synge en låt, før du til slutt dør. That's it. Spennende konsept, men hadde håpet på at det var mer enn gamel dame som besøkte graver og hadde indre dialoger med seg selv om folk hun haddde mistet gjennom åra. Ble litt vel minimalistisk for min del.
FATALE handler om jeg har faen ikke peiling rofl
I første del av spillet trasker du rundt i en hule og dytter rundt på kasser. I neste del flyr du rundt og slukker et tosifra antall lys og hører på dialoger du ikke hører en shit av fordi det er to forskjellige som spilles av samtidig. Dette er uten tvil det kjedeligste "spillet" jeg noensinne har spilt. Får se et par bra bryster da, så det får karakter 6/6 likevel.
Tipper The Path fungerer bedre for meg.
Nei, Fatale er det beste spillet (det er litt fint å se på, og da mener jeg ikke nødvendigvis puppene). Graveyard husker jeg ikke, og The Path spilte jeg én gang før jeg ikke gadd å spille det mer (du burde visstnok spille det mer enn én gang). Men jeg er for alternative spill, for all del. Gi meg sånne spill som det her med bare LITT mer spillbarhet, please.