Å kjøpe et spill.

[Alex]

Å kjøpe et spill er noe de fleste av oss her inne gjør. Noen gjør det flere ganger i uken, andre kanskje en gang i året mens andre heller kjøper dem over internett for så å laste dem ned. Hver gang du skal kjøpe et spill må du ta et valg, nemlig HVILKET spill du skal kjøpe. Vil du kanskje ha det siste Megagun spillet som har fått supre kritikker og koster 600 spenn i butikken? Kanskje du heller vil ha den gamle klassikeren Adventures Of Blondo 3: A Kingdom Under Attack, som er en gammel klasikker med litt utdatert, nostalgisk grafikk og en hyggelig prislapp på kun 300 kroner? Hva om du heller surfet på eBay og fant Collectors Edition av Mutation Facility 2: Directors Cut, som du har lett etter i flere år og er det eneste i serien du mangler, med en pris på 900 kroner? Alle vi "gamere" har forskjellige spillbehov. Våre behov endres ofte, og man føler at det siste nye kanskje ikke er like koselig som spilla du spilte om og om igjen for fem år siden. Det kan variere kraftig fra person til person.

Hva jeg lurer på er hvilken type gamer er du? Er du kanskje den som benytter mye tid på å lese forhåndstitter av oppfølgere du har ventet på i flere år, og løper ut til butikken og kjøper dem når de kommer ut? Er du kanskje den som surfer internett-auksjoner og gamle bruktsjapper etter noen riktige kupp av litt eldre spill som du ikke fikk med deg i deres glanstid? Er du kanskje den som stikker innom en spillsjappe og vet bestemt at du skal ha et sportsspill, prøver noen av dem og kommer glad og fornøyd ut med et som dekker ditt øyeblikkelige behov? Eller er du en kombinasjon av dette? Eller er du noe HELT annet? Og for guds skyld: utdyp.

 

[Alex]

Selv ser jeg på meg som en hamstrer. Jeg hamstrer spill. Ikke hvilke som helst da. Alltid spill jeg har rimelig lyst til å spille. Er ikke av dem som har klassikere i hylla kun fordi de er klassikere. Kan eksempelvis fint innrømme at Metroid Prime og Mario & Luigi Superstar Saga ikke falt i smak, og derfor ikke har noen særlig store rettigheter i min spillhylle. Jeg kjøper nemlig kun spill jeg har LYST på. Sjelden titler som er helt nye. Kan ikke huske forrige gang jeg betalte full pris for et spill. Egentlig kan jeg det, det var nemlig Tomb Raider: Angel Of Darkness. Hvorfor i alle dager jeg gjorde det? Fordi jeg er en Tomb Raider fan. Men så snart jeg fant ut at spillet ikke var noe særlig å hoppe i taket over, var det byttet bort. Da nytter det fint lite om det så heter Tomb Raider, tittelen som skaper mange gode barndomsminner. Helt like ville det også vært om tittelen var Zelda. En tittel eller grad av annerkjennelse hjelper ingenting om ikke spillet er noe jeg ønsker å bedrive tiden med.

Ofte får jeg innfall hvor jeg bare MÅ spille et bestemt spill. Som oftest er det spill fra en generasjon eller to tilbake. De av dere som er litt oppegående har kanskje lagt merke til at jeg for tiden etterlyser en del gamle Dino Crisis og Resident Evil spill. Alle spillene har jeg spilt før (utenom DC 2), men det nytter ikke så lenge jeg har en så kraftig trang til å spille dem. Hadde heller ikke hjulpet å viftet det neste Zelda-spillet foran ansiktet mitt, har jeg bestemt meg, så har jeg bestemt meg. Det er det ikke noe verken du eller jeg kan gjøre noe med. Er jo ikke som om jeg bestemmer meg for å ville spille de og de spilla, det er helt ufrivillig. Ikke at jeg har noe imot det, snarere tvert imot. Det er både økonomisk og nostalgisk å bedrive tiden med eldre spill. Og om spilla er gode nok, skal de ikke se bort ifra at de faktisk får bli i samlingen min, og bli tatt frem ved senere anledninger.

Et problem som derimot kan (og har) oppstå, er et aldri så lite luksusproblem. Altså å ha for mange spill samtidig. Det har hendt med meg flere ganger. Jeg holder kanskje på å runne Final Fantasy 8 for andre gang og er ganske nærme slutten, men mister for oppmerksomheten når Resident Evil 3, Broken Sword 2 og Prince Of Persia The Sands Of Time kommer ramlende inn døra mi. Da ender det faktisk ofte med at jeg ikke runder noen av dem, og opplever en aldri så liten tørkeperiode hvor jeg ikke har interesse for NOEN spill. Og når den til slutt er over (varer fra to dager til en måned) er ikke de gamle spilla gode nok, da skal det kjøpes inn nytt. Noe som overhodet ikke er økonomisk. Også rimelig plagsomt, ettersom man lett kan gå glipp av noen gode titler. Grunnen til at jeg aldri har runnet FF8 (som jeg nettopp brukte som eksempel) er på grunn av dette luksusproblemet.

Alt i alt er jeg godt fornøyd med mitt forhold til spill. Hvor glad jeg er i dem varierer fra dag til dag, men alt i alt har vi hatt flere koselige stunder sammen enn de vonde (altså øyeblikkene hvor postdama kommer med en saftig regning eller to grunnet mine til tider ansvarløse innkjøp). Jeg blir ikke overrasket om at hva jeg nå har beskrevet kan høres ut som en sykdom for noen av dere.

 

[Houseman]

For min del er det todelt. Siden det siste halve året (tidligere gikk det mer på impuls, og derav mange bomkjøp) har jeg vært godt oppdatert på hva som er verdt å få med seg av de nye tingene, og jeg er ganske sikker på hva jeg skal kjøpe og ikke av de nye spillene. Det gjelder bare å finne det til en akseptabel pris, noe som har blitt betraktelig lettere etter at jeg fikk muligheten til å kjøpe amerikanske utgaver av GC- og PS2-spill. Forhåpentligvis er også en modifisering av Xbox-en også innen rekkevidde, slik at jeg ikke trenger å kjøpe nye spill i Norge lenger. Jeg har blitt såpass spillinteressert nå at det ikke er snakk om å la være å investere i de store titlene. Det er bare snakk om å ta seg råd til det.

De spillene jeg pekte meg ut da de kom, men som jeg ikke var villig til å betale full pris for, har jeg ganske lett for å kjøpe hvis jeg finner de brukt eller på tilbud. Det kan være her på forumet, i butikker eller på nettauksjoner/nettbutikker. Nylig kjøpte jeg f.eks. Viewtiful Joe og Max Payne 1 & 2, siden alle kostet mellom 100 og 200 kroner. Ikke fordi jeg har planer om å spille dem umiddelbart, men fordi det er en lav pris å betale for et spill. Hvis det kommer en periode hvor jeg mangler nye spill å holde på med (eller hvis Elvis står opp fra de døde, det er vel omtrent like sannsynlig), kan jeg ta fatt på eldre spill i stedet. Dessuten er jeg opptatt av å ha komplette samlinger av enkelte serier, som f.eks. Resident Evil og Metal Gear Solid. Et pågående prosjekt er å investere i alle RE-spillene til GC, siden jeg synes de hører best hjemme der, selv om jeg har spilt noen av spillene før på PSX og PS2. Men, og her er hovedgrunnen til at jeg kan kjøpe så mange spill som jeg gjør: De fleste spillene prøver jeg å få solgt videre når jeg er ferdig med dem.

Det skal også nevnes at jeg foretrekker spill man kan spille gjennom og bli ferdig med, og jeg har derfor ikke store behov for spill man spiller igjen og igjen. Det er derfor en stor del av det totale spilltilbudet jeg klarer meg uten. Fotball- og sportsspill, fightingspill, onlinespill osv.

REDIGERT: Jeg leser forresten ikke spillblader o.l. Får den informasjonen jeg trenger gjennom diverse fora (først og fremst Spillegal, selvsagt), og synes det er litt bortkastet å laste ned screenshots, lese previews osv.

 

[Marty]

I det siste har jeg ikke spilt så mye konsoll, går mest i pc. Men når jeg skal kjøpe et spill, leser jeg somregel litt rundt på nettet, får å finne ut om det er noe for meg. Har gjort en del bomkjøp i tidene som har gått, jeg husker da jeg var 11-12 og kjøpte Dino Crisis. Jeg torte ikke å spille det, så det har ligget å samlet støv de siste årene. Jeg har også kjøpt spill i sjangere som jeg ikke har noen interesse for meg, alà bilspill. Jeg kjøper dem på tilbud, spiller det i en time og to, eller tvinger meg selv til å spille det ut.

De beste kjøpte jeg noensinne har gjort, var da jeg leste om FFVIII i Offisielt norsk playstation magazine. Det var vel i 1999, og jeg tenkte "dæven, det ser kult ut". Jeg dro til byen og kjøpte det, dro hjem og satt meg ned for å spille det. Jeg fikk frysninger av den kule musikken og de kule karakterne. Jeg spilte litt, men siden jeg ikke forstod meg noe særlig på junction systemet, ble det til at jeg gav opp, etter at jeg kom forbi den tog-greia.


Da jeg satt meg ned for å spille det igjen, for en god stund siden, klarte jeg å komme meg helt til slutten, men heller ikke da forstod jeg hvordan det funket. Etter en stund gikk det opp et lyst for meg, og jeg forstod det helt. Spilte det igjenom, og nøt det.

Jeg er ikke den som kjøper spill i hytt og vær(!). Jeg tenker somregel på hvilket spill som jeg har mest lyst på, og kjøper det. Har ingen brukte spill, fordi jeg liker at ting er nye.


veeeeel...

 

[Endre]

Jeg kjøper vanligvis spill jeg har lest eller sett noe interessant om, og regner med vil falle i smak. Andre ganger kan jeg bli overbevist om at et spill er noe jeg vil like, og gir det en sjanse, selvom jeg kanskje har hatt dårlige erfaringer med samme sjanger før. Det skjer også at jeg får anbefalinger om spill jeg ikke hadde tenkt meg i utgangspunktet, men ser nærmere på og kanskje plukker opp hvis de virker mer interessante.

Som oftest bestiller jeg spill på nettet, og da for det meste av nyere sort. Det hender også at jeg går rett i butikk fordi jeg ikke vil vente på at spillet skal sendes, og noen ganger plukker jeg også opp spill jeg har tenkt litt på å kjøpe men ikke klart å bestemme meg for. Bestemmer meg litt spontant i butikken, altså.

Jeg er ingen samler, så det er ytterst skjelden jeg kjøper retrosaker eller spesielle ting fra eBay eller diverse fora, men det hender ofte at jeg bare sitter og leser om ting som er til salgs, siden det er så mye spennende å få tak i. Skal innrømme at jeg for det meste laster ned ROMs og emulatorer for å få et retro-kick i ny og ne, men skulle egentlig ønske jeg var en samler, klarer bare ikke å forsvare det når det kommer til stykket.

Generelt sett vil jeg si at jeg er litt kynisk når det kommer til spillkjøp, synes jeg kjøper mindre og mindre nå. Er så få spill som virker interessante og som jeg føler at jeg vil nyte, at jeg for det meste styrer unna og skjelden ser tilbake. Litt trist.

Det var vel det, tror jeg ... redigerer inn hvis jeg har noe mer å skrive. Bra emne, forresten.

Redigert: Vil presisere (etter litt tenking) at jeg ikke gjør bomkjøp så ofte, i og med at jeg vanligvis blir veldig fengslet av spillene jeg kjøper, og dermed bruker veldig mye tid på de. Da unngår jeg egentlig andre spill fordi jeg er opptatt med det jeg holder på med. Men så hender det at boblen plutselig sprekker og at jeg blir lei, og da kan det bli noen impulskjøp bare for å prøve og holde det gående ... uten særlig hell.

 

[Egle]

Jeg leser alltid en god del anmeldelser før jeg eventuelt bestemmer meg for å kjøpe det. Hvis det er en serie som jeg allerede liker godt, som for eksempel Final Fantasy eller Resident Evil, kjøper jeg det nesten uansett. Men for at jeg skal få alt til en billigst mulig penge, venter jeg nesten alltid 6-9 måneder til jeg kjøper det for halve prisen. Dette gjør at jeg får kjøpt mange flere spill, får større samling og flere uttestede spill. Men det finnes selvfølgelig unntak, slik som for eksempel FFX-2, FF:CC og Kingdom Hearts, for å nevne noen som jeg bare var helt nødt å skaffe med en gang. I tillegg foretrekker jeg å ha PAL spill i stedet for NTSC. Hovedgrunnen er vel egentlig at når jeg først skal ha et spill, pleier jeg ikke å måtte ha det med en gang, for jeg har blant annet så mange andre spill å spille. Kan også nevne at jeg kun har 50hz TV, i tillegg til at jeg ikke gidder å bruke ekstra penger på å gjøre konsollene sonefrie når det finnes PAL utgaver. Det blir heller ikke billigere når jeg venter en stund til play.com har fått spillet til under 200 kroner.

Og jeg er alltid på utkikk etter litt eldre spill for en billig penge. For eksempel kjøpte jeg nettopp King's Quest 1-6 i en collection pakke, Toonstruck, Den lengste reisen (Norsk versjon) og Heroes of Might and Magic Millenium edition for vel 900 kroner. Kanskje ikke så veldig billig, men med tanke på at alt er forseglet og i førsteutgave er det ikke så veldig gale allikevel. Og jeg skal også legge inn bud på den kanskje noe undervurderte SNES-klassikeren EarthBound. Så ja, jeg er hele tiden på jakt etter eldre spill som jeg har gått glipp av, eller som jeg husker jeg tilbringte mye tid med da jeg var liten og som jeg nå har lyst å ha originalt (Hadde nesten kun piratkopierte spill da jeg var mindre), som Heroes of Might and Magic og Toonstruck er gode eksempler på.

Sist impulskjøp jeg hadde, var FFVII etter det hadde blitt platinum. Det var vel i 1998 en gang, så det sier vel kanskje litt hvor ofte jeg kjøper på impuls.

Kan også nevne at jeg har litt samlemani-fetisj når det gjelder FF-serien. Betalte for eksempel vel 1000 kroner for en SwanCrystal med FFI, FFII og FFIV, som ikke er kommet i engelsk utgave, så det sier seg jo selv at jeg ikke kommer til å spille dem så veldig mye. Kan også nevne at jeg har 5 forskjellige eksemplarer av FFI. I tillegg til at jeg skal kjøpe meg den originale japanske utgaven til NES, så da er vi snart oppe i 6.

 

[Psycho Mantis]

Jeg kan vel si at jeg kjøper både gamle og nye spill, men det er ofte de nye spillene som prioriteres. Og da er det ofte at jeg har bestemt meg fra dagen det ble vist bilder og filmer fra spillet ... Ja, det kan faktisk hende jeg har bestemt meg bare ved lyden av tittelen. Noen ganger ombestemmer jeg meg underveis - kanskje forandrer spillet seg så mye at jeg mister interessen. Eller kanskje får det så elendig kritikk at jeg dropper det. Men et eksempel på at jeg har ignorert dårlig kritikk er P.N. 03. Jeg var fast bestemt på å skaffe meg det, og det gjorde jeg. Et lite lyspunkt var vel kanskje at det fikk 8/10 av NTSC-uk. Om jeg ble fornøyd? Tja, spillet var moro, og jeg fullførte det. Med en prislapp på ca. 250 NOK vil jeg si at jeg ble fornøyd!

Noen ganger tenker jeg ikke helt over hvorfor jeg kjøper et spill. Jeg kjøper noen spill fordi de får positiv kritikk, og fordi andre mener de er bra. Noen ganger burde jeg tenke meg om litt. Jeg har aldri vært spesiel begeistret for RPG-spill, så hvorfor kjøper jeg da Mario & Luigi: Superstar Saga, Paper Mario: The Thousand-Year Door, Final Fantasy IX, Chrono Cross, Xenosaga Episode I: Der Wille Zur Macht og Star Wars: Knights of the Old Republic? Tja ... En grunn kan vel være at jeg liker å samle. Men den største grunnen er vel at andre anbefaler de. Og selvfølgelig nøler jeg skjeldent. Men disse nevnte titlene har jeg spilt i rundt et par timer. Det er knapt nok til å kunne dømme spillene, men jeg har aldri blitt noe særlig hekta rett og slett ... Og derfor støver de videre!

Om jeg kvitter meg med spill jeg ikke liker? Aldri! Jeg har litt problemer med å kvitte meg med spill. Nesten hver gang jeg kvitter meg med spill - uansett hvor god pris jeg får - så angrer jeg. Og etter det har jeg skjeldent ville bytte vekk, eller selge unna spill.

Når det gjelder gamle spill (retro), så ser jeg ikke på anmeldelser ... Det er forøvrig ikke alltid så lett å finne anmeldelser fra eldre titler, så her skaffer jeg meg som regel titler jeg har prøvd tidligere da jeg var yngre, eller titler jeg har vært så dum å solgt bort. Jeg titter iblant på ebay, men har aldri handlet der selv ... Men det er klart jeg godt kunne tenkt meg å skaffe Donkey Kong Country 2 og 3, for dette er spill jeg så absolutt ønsker å ha i samlingen, og spill jeg vet jeg liker.

Jeg pleier forresten alltid å kjøpe nye spill med en gang de utgis ... Det er noen ganger jeg plukker opp spill som er rundt 1 år gammelt hvis jeg finner det billig, men det er skjeldent spill som har interessert meg så veldig da de først kom.

Det er forresten skjeldent jeg bare kjøper et spill tilfeldig i en butikk uten å ha lest noe særlig om det ... Men det hender, og da ender det ofte med skuffelser (Die Hard: Nakatomi Plaza - BLÆÆÆ, drittspill).

 

[Freezar]

Jeg er den type gamer som akkurat har funnet ut hvilken type gamer jeg er ... ja, kremt.

Min første konsoll (NES) resulterte i at jeg ble en godtroende nintendo-fanboy. Dette har ført til at jeg har fulgt Nintendo-konsollene noenlugne. Mario var overbevisende i mine yngre dager, jeg kunne ikke fatte at spill til andre konsoller kunne være av interesse, med andre ord, en fanboy. Og siden ninty har vært så flinke med party-spillene sine, og siden jeg som oftest var på mitt sosiale høydepunkt når jeg satt ved en maskin og spillte, så har jeg også fallt for denne type spill.
Og slik er det i dag også, jeg spiller for det meste kun med venner i nærheten.

Når det kommer til innkjøp av spill så er det noe jeg delvis har sluttet med. Dette fordi jeg har bestemmt meg for å først prøve å bytte til meg spill jeg har lyst på slik at jeg slipper å sløse penger for det (spill er dyrt). Jeg blir kanskje sett på som den største gameren blandt venneflokken, men det betyr ikke at jeg nødvendigvis spiller så mye, men jeg verdsetter en god spillkveld høyt. Før gikk det veldig på impulskjøp, men det er noe jeg har klart å delvis slutte med etter jeg begynnte å bytte til meg alle spillene.
Som nevnt så er partyspill det jeg liker best, og da også partyspill som er lett og skjønne (siden jeg spiller mye med ikke spillintereserte mennesker). Dermed har det også gått mer og mer opp for meg at singelplayerspill, àla RGP o.l., ikke vekker min interesse så mye mer (så lenge ikke spillet har en veldig god multiplayerdel).
Jeg er ikke personen som spiller igjennom ett spill hundre ganger for å få med meg alt hva spillet har å by på, men spiller igjennom det en gang, blir ferdig med det og selger/bytter det bort med noen som har ett større behov for det. Dette kan skyldes det at jeg liker å bli sett på som sosial og ikke ett asosialt dyr som sitter nede i slummen og spiller til galskapen tar meg.
Jeg synes at spill (les: enplayerspill) burde bli sett på som en film, altså underholdning. Og når det kommer til filmer så liker jeg ikke å se dem mer enn en gang.

Når jeg søker meg ut ett spill så pleier nøkkelordet å være: multiplayer. Ingen spill frister så lenge det har mangel på multiplayer, man må jo kunne bruke kunnskapene man lærer og tiden man kaster bort med spilling ved å kunne knuse en kamerat fullt ut. Det er i hvert fall slik jeg ser på det.


Til slutt vil jeg si at jeg kun henter informasjon ifra spillegal og diverse andre fora. Jeg kjøper ikke spillmagasiner som inneholder mindre informasjon enn det jeg kan finne på nettet.

 

[Houseman]

Opprinnelig skrevet av Egle@16.02.2005, 14.31
Jeg leser alltid en god del anmeldelser før jeg eventuelt bestemmer meg for å kjøpe det. Hvis det er en serie som jeg allerede liker godt, som for eksempel Final Fantasy eller Resident Evil, kjøper jeg det nesten uansett. Men for at jeg skal få alt til en billigst mulig penge, venter jeg nesten alltid 6-9 måneder til jeg kjøper det for halve prisen. Dette gjør at jeg får kjøpt mange flere spill, får større samling og flere uttestede spill. Men det finnes selvfølgelig unntak, slik som for eksempel FFX-2, FF:CC og Kingdom Hearts, for å nevne noen som jeg bare var helt nødt å skaffe med en gang. I tillegg foretrekker jeg å ha PAL spill i stedet for NTSC. Hovedgrunnen er vel egentlig at når jeg først skal ha et spill, pleier jeg ikke å måtte ha det med en gang, for jeg har blant annet så mange andre spill å spille. Kan også nevne at jeg kun har 50hz TV, i tillegg til at jeg ikke gidder å bruke ekstra penger på å gjøre konsollene sonefrie når det finnes PAL utgaver. Det blir heller ikke billigere når jeg venter en stund til play.com har fått spillet til under 200 kroner.

178404​

Smart. :tommelopp: Kjøper man spill med én gang de kommer ut, betaler man jo ofte litt mer enn strengt tatt nødvendig - bare fordi det er helt nytt. Venter man en måned, kan man kanskje få det samme spillet 50 kroner billigere, bare fordi det ikke har status som "hot shit" lenger. Jeg har nok ikke tålmodighet til å vente i et halvt år på et spill jeg har lyst på, men jeg burde nok blitt flinkere til å sette opp lister over spill jeg bare kjøper hvis de koster under f.eks. 200 kroner. Litt mer orden og struktur på spillkjøpene, hæ?

 

[SHDR]

Jeg har begynt å kjøpe flere spill i uka. Det betyr at jeg ikke får spilt gjennom halvparten av dem en gang, men at de blir stilt på Hold, og får sin plass i aktuell konsoll så fort jeg er ferdig med høyere prioriterte titler. Jeg kjøper både brukte spill, nye spill, gamle spill, whatever. Det går aller mest i japanske spill om dagen, og overraskende mye til PS2, en konsoll jeg egentlig først fikk øynene opp for når jeg fikk tilgang til de gigantiske amerikanske og japanske markedene av spill som aldri dukket opp i Europa. Jeg handler både på nett, om enn ikke fra auksjonssider, men heller fra Play-Asia, The Rage, Lik-Sang og her fra Spillegal. Jeg stikker også innom Spider-man med jevne mellomrom, ettersom de tenderer til å importere japanske og amerikanske spill som ikke alltid er like lette å få tak i, og slik sikret jeg meg både Disgaea og Phantom Brave på NTSC en god stund før de dukket opp her til lands. Overraskende at de gjorde det, forøvrig. Jeg er også glad i å få spill en god del tidligere, siden det gjør det litt lettere å skrive omtaler, men samtidig er det å lure seg selv litt: jeg jobber deltid og studerer også, samtidig som jeg har en liten Halo 2 og OutRun 2-addiction på gang ... jeg har kjøpt flere spill til full pris i det siste som jeg ikke har brutt forseglingen på en gang.

Hva slags kjøper jeg er? Jeg kjøper spill som jeg tror eller vet at jeg vil like, stort sett basert på reviews fra Eurogamer eller Edge, eventuelt NTSC-uk eller andre importsider. Jeg har sluttet helt å stole på Gamespot, Gamespy, IGN og andre store kilder, ettersom disse har en lei tendens til å tilfredsstille lesere heller enn kvalitetskrav. 1UP har forsåvidt også vunnet en god del respekt i det siste, først og fremst på grunn av Jeremy Parish, som ganske enkelt er totalt bad-ass. Jeg vet hva jeg liker, så selv om et spill får høye karakterer, trenger jeg ikke nødvendigvis å ta noen sjanse på det. Grand Theft Auto-spillene, for instance, holder jeg meg unna, til tross for ekstreme karakterer over alt, mens jeg mer eller mindre vet at jeg vil like et av Nippon Ichis taktiske turbaserte rollespill om det får 7 eller mer. Jeg holder meg oppdatert på praktisk talt alle titler av interesse som kommer til de tre store konsollene.

Jeg kjøper stort sett japanske spill. Er mye mer glad i de umiddelbare japanske spillene enn de ofte trege og konvensjonelle amerikanske spillene. Det er selvsagt unntak, men hyllen min domineres generelt av japanske titler. Jeg hverken bytter eller selger spill, fordi jeg har en liten samlemani. Fable til Xbox var ikke helt min greie, men jeg ser ærlig talt ingen grunn til å kvitte meg med det heller. Jeg laster ned en del hard-to-get Xbox og DC-spill, men jeg forsøker å kjøpe dem om jeg finner dem, og er stort sett alltid på leting etter spil jeg har spilt, eller holder på å spille.

Om noe er multiplayer eller singleplayer er meg ærlig talt klinkende likegyldig, og selv om Xbox Live har gitt meg litt blod på tann hva angår onlinespill på konsoll, er det fortsatt mye som veier imot: ingenting er mindre gøy enn å spille mot en bunch med tiårige, amerikanske exploitere eller campere som hviner til deg over mikrofonen. Singleplayerspill er foreløpig det beste alternativet, synes jeg, siden de ofte tilbyr gode fortellinger og mer tett konstruerte og interessante spillopplevelser enn onlinespill. Spill som krever innsats fra andre enn meg selv for å bli gøy har jeg en naturlig skepsis til, særlig om de er særlig mer avanserte enn slakt, slakt og slakt. Unreal Tournament 2004 er forsåvidt unntaket, siden det er så fantastisk velkonstruert.

Jeg er temmelig altetende, med andre ord. Om et spill er bra, og så lenge det ikke befinner seg i en genre jeg bestemt misliker, er det en god sjanse for at de finner seg i hylla mi før eller siden. Jeg interesserer meg hverken for sportsspill eller racingspill med mindre de er ekstremt arkadeaktige, og setter pris på enkle, elegante spill, eller tettpakkede opplevelser. Lange, utstrakte spill begynner å kjede meg. Jeg vil ha 10 timer tettpakket moro, ikke 20 timer padding rundt et konsept som slutter å være gøy etter halve tiden.

 

[Egle]

Opprinnelig skrevet av Houseman+17.02.2005, 01.11-->

<!--QuoteBegin-Egle

@16.02.2005, 14.31
Jeg leser alltid en god del anmeldelser før jeg eventuelt bestemmer meg for å kjøpe det. Hvis det er en serie som jeg allerede liker godt, som for eksempel Final Fantasy eller Resident Evil, kjøper jeg det nesten uansett. Men for at jeg skal få alt til en billigst mulig penge, venter jeg nesten alltid 6-9 måneder til jeg kjøper det for halve prisen. Dette gjør at jeg får kjøpt mange flere spill, får større samling og flere uttestede spill. Men det finnes selvfølgelig unntak, slik som for eksempel FFX-2, FF:CC og Kingdom Hearts, for å nevne noen som jeg bare var helt nødt å skaffe med en gang. I tillegg foretrekker jeg å ha PAL spill i stedet for NTSC. Hovedgrunnen er vel egentlig at når jeg først skal ha et spill, pleier jeg ikke å måtte ha det med en gang, for jeg har blant annet så mange andre spill å spille. Kan også nevne at jeg kun har 50hz TV, i tillegg til at jeg ikke gidder å bruke ekstra penger på å gjøre konsollene sonefrie når det finnes PAL utgaver. Det blir heller ikke billigere når jeg venter en stund til play.com har fått spillet til under 200 kroner.

178404​

Smart. :tommelopp: Kjøper man spill med én gang de kommer ut, betaler man jo ofte litt mer enn strengt tatt nødvendig - bare fordi det er helt nytt. Venter man en måned, kan man kanskje få det samme spillet 50 kroner billigere, bare fordi det ikke har status som "hot shit" lenger. Jeg har nok ikke tålmodighet til å vente i et halvt år på et spill jeg har lyst på, men jeg burde nok blitt flinkere til å sette opp lister over spill jeg bare kjøper hvis de koster under f.eks. 200 kroner. Litt mer orden og struktur på spillkjøpene, hæ?

178754​

[/b]

Hehe, ja, det er ikke så dumt å ha litt struktur på hva man skal kjøpe. Og når du først nevner det så har jeg faktisk lister over alle spill jeg skal kjøpe så snart jeg får mer penger. Med en gang jeg leser noe om et spill som jeg har ganske lyst å spille, pleier jeg først å finne litt mer informasjon om det, og hvis det er et potensielt kjøp så skriver jeg det ned i en liten liste. Ganske greit, egentlig, så går man ikke glipp av noen spill fordi det ikke var et må-kjøpe-med-en-gang spill. Det er også ganske greit å bare copy/paste når man skal sjekke om noen av spillene er blitt billige på play.com.

 

[Crazy Ivan]

Da jeg var liten leste, jeg sjelden anmeldelser og slikt, da så jeg meg ut et spill og sparte i god tid før jeg kjøpte det, som tiden gikk begynte jeg å lese pc blader og ble enda mer hektet, jeg leste anmeldelser og begynte å se mer på kritikk.
Problemet på en måte idag er at jeg har internet, og da kan jeg laste ned spill og masse rart, og gleden ved et nytt spill synker.
Jeg husker godt hvor stas det var å få nye spill til n64, siden de på den tiden var ganske dyre.

 

[Freezar]

Her er noe jeg har skrevet som reflekterer mitt syn på spill og spilling. I hvert fall litt ...

 

[Camrot]

Jeg kjøper spillenen når de kommer, dvs straks de er i butikken. Jeg har et eksermt behov for å ha spillene straks de er ute, og spillutgivlesene legger seg ofte slik at det blir kjøpt to, og til og med tre, spill samtidig. For eksempel kommer Oddworld stranger, Project snowblind og Brothers in arm ut på samme dag, og jeg kommer til å kjøpe alle tre. Dette innbærer jo også at jeg spiller flere spill på engang. Da får jeg av en eller annen grunn på følesen at de spillene varer lenger. I stedenfor å fullføre et spill i løpet av en uke, så har jeg spillet i flere uker. Ja, jeg vet at det bare er en illusjon...

Hvilke spill jeg kjøper, er som regel avgjort lenger før release. I disse dager der annethvert spill er en oppfølger, gjør det jo ekstra klart hva som er must have-titler. Så gjelder det å følle med på previewer, jeg leser flere forhåndstitter enn omtaler. Slik følger man jo med på nye og spennende titler. Men det hender jo at noen titler går forbi mine øyner helt, så jeg holder alltid et halvt øye på de nye anmeldesene, stort sett kun selve karakteren. Jeg kan ærlig innrømme at Mercaneries var en slik titel, men heldigvis var usa-utgivelsen lenge før den europeiske, slik at jeg kunne stå klar da spillet ankom hyllene denne uka.
Impuls kjøp har så og si aldri lønnet seg, og jeg må rett og slett ungå å se for mye på et spill jeg ikke har lest noe om. De fleste spill virker jo utrolig spennende ved å lese på coveret.

Etterhver så har jo spillsasmlinga blit relativ stor, noe som igjen har ført til en viss rangering over titlene, etter hva jeg liker best. I stua står alle "kronjuvelene". Men tit og ofte kjøper jeg spill som jeg rett og slett ikke liker,selv om spillet har fått ypperlig kritikker. Og siden jeg er av den oppfatningen et spill er kjøpt for å beholdes, er det ekstremt sjelden at jeg bytter dem bort. Derfor har jeg en hel kasse med møkka spill som er plasert på det mørkeste stedet i huset.

 

[Kilik]

Jeg føler jeg har for mange spill. Jeg har dårlig samvittighet for en del spill jeg bare har prøvd 1-2 ganger. Faktisk har jeg hatt veldig liten tid til å spille i det siste, så en rekke spill har hopet seg opp. F.eks. Mercenaires som jeg har bare har prøvd to ganger. MGS3 har jeg prøvd i 10 minutter. Jeg må få satt av en helg for å litt kvalitetstid med det snart...

Jeg liker korte spill. Dette har jo også sammeneng med liten tid og det antall spill jeg har til rådighet. 10 timer er nok hvis spillet klarer å levere en stor opplevelse hele veien. Lange spill med høy læringskurve interesserer meg lite. Derfor spiller jeg sjelden RPG'er med mindre jeg nesten vet på forhånd at jeg kommer til å like dem. Dessuten er ingenting så kjedelig som å spille 10-20 timer av et RPG for å finne ut at det er dritt... Dermed sier det vel seg selv at MMORPG-sjangeren ikke er noe for meg. Det tar for mye tid rett og slett.

En sjelden gang bare må jeg ha et spill på releasedatoen. Dette skjedde med GTA: San Andreas som jeg hadde skyhøye forventninger til. Men dette er ekstremt sjelden, type et spill i året som frister meg sånn. Ellers kan jeg godt vente. Det er jo alltid kult å være blant de første som prøver et spill, men spillopplevelsen er jo den samme om man spiller det på releasedatoen eller 3 år senere. Half-Life 2 er et sånt spill som jeg fortsatt ikke har spilt og det blir nok så jeg venter ytterligere noen måneder til jeg kjøper det.

Dessuten faller jo spillutgivelser enormt i pris etter bare noen måneder. Alle spill som er mer enn et år gamle finner man jo et eller annet sted til under 200 kroner og det er i dette prissjiktet mine fleste spillkjøp ligger. Jeg har blant annet plukket opp en del Player's Choice-titler til GC (Metroid Prime og Windwaker) på denne måten. Ellers prøver jeg å finne fram til de butikkene som har de beste tilbudene. Tilbud på Elkjøp og på utenlandske nettbutikker benyttes ofte. Jeg betaler praktisk talt aldri fullpris (550-600 kr.) for et spill.

Innkjøpene avgjøres i høy grad av anmeldelser og jeg tror jeg har funnet ut hvem jeg kan stole på og ikke (Vet f.eks. at Gamespot er mer nøytrale enn OPM og Eurogamer er strengere enn IGN). Men spillanmeldelser er jo ikke alltid til å stole på da spill er en ganske så subjektiv affære. Et eksempel er Metroid Prime som har fått toppkarakterer overalt, men var et spill som skuffet meg. Det er jo temmelig bra, men langt fra så spektakulert som anmelderne skal ha det til. Derfor har jeg etterhvert lært at et spill som får 9.6 ikke nødvendigvis er min greie, mens et spill som får 8.2 kan bli et kommende favorittspill. Jeg føler nå at jeg har blitt temmelig god til å velge ut de rette spillene for meg, så det er sjelden jeg blir skuffet.

Jeg er ikke noe særlig til samler, men beholder i det minste de 10-20 beste spillene til hver plattform. Om det er original- eller budsjettutgave spiller ingen rolle. For meg er det innholdet som teller. Dermed har jeg ingenting mot piratkopierte spill, så lenge de fungerer som de skal. Særlig gjelder dette emulering av eldre plattformer som NES, GBA, SNES, N64 etc. og også en del spill til de nyere konsollene og PC. Dette er jo kanskje hovedgrunnen til at det hoper seg opp med spill, da terskelen for å sjekke ut nye spill er mindre på den måten (laster ned mange spill jeg aldri hadde kommet til å kjøpe).

En annen ting er at jeg så og si aldri runder et spill mer enn en gang. Da jeg alltid har nye spill tilgjengelig bruker jeg heller tiden min på dem i stedet for å bruke tid på gamle spill. Litt bruk-og-kast mentalitet på det område altså.