90-tallets beste PC-spill
- Trådstarter Yetipants
- Startdato
Point-and-click schpell fra 1996 som er så jævla bra atte HJÆLP! Også styrer man føkkings Christopher Lloyd da.
Yetipants-approved som bare faen, til og med!
Ligger på GoG
Og her da. Alt er så jævla bra i Toonstruck!
Sist redigert:
Toonstruck var absolutt fornøyelige greier, men et av 90-tallets beste PC-spill. Tjaaaa...
90-talls Point & Click - høydepunkter. Her kommer fasiten™
Sam & Max Hit the Road - 1993
Den beste grafikken, den beste musikken, det beste spillet. Se avatar <----------, har sikkert skrevet om dette spillet her inne hundre ganger før, nok er nok.
Loom - 1990
Dette er nok det første Point & Click-spillet jeg hadde erfaring med. Spilte det først på jobben til onkel, og fikk det med på 486-en. Kom meg aldri av den første øya før flere år senere (på grunn av copy protection - eller elendige problemsolvingskills.) Har fortsatt PC-speakermusikken friskt i minne. Utrolig hvor stemningsfull EGA-grafikk kan gjøres.
Istedenfor å plukke opp items lærer man seg magiske trudelutter som man kan spille av med en magisk dirigent-pinne.
Day of the Tentacle - 1993
Et av de første spillene jeg spilte på den nyervervede 486-en. En stund før jeg fikk lydkort, så jeg spilte helt uten lyd i lange tider, så for meg er det noe spesielt å spille dette med lyden av, trist nok. Liker nok dette omtrent like godt som S&M.
Beneath a Steel Sky - 1994
Stemning, grafikk, humor, musikk, britisk tørr humor og Dave Gibbons. Day of the Tentacle og Sam & Max er bedre på mange områder, men Bass.exe består som en ener i Sci-fi-sjangeren.
Kyrandia 2: Hand of Fate - 1993
Spilte igjennom dette først det året da E-type hadde angels crying på radioen, og må nok være ett av de siste P&C-spillene som har satt seg i nostalgimotoren min. Det beste Kyrandia-spillet, selv om jeg også likte eneren og treeren veldig godt. Herlig musikk, grafikk og ålreit humor.
Monkey Island 2 - 1991
Spilte MI 1 før dette, men allikevel er det toeren som har satt seg best i minne. Det er gøy å se hvordan Lucas Arts-stilen hadde forandret seg siden Maniac Mansion, Loom og MI1 til dette. Fun fact: Steve Purcell (Sam & Max-faren) laget coveret til begge MI-spillene.
Full Throttle - 1995
Siste spillet i kjent Lucas Arts-stil. Dette spillet har helt fantastiske mengder produksjonsverdi, men er alt for kort og ikke morsomt nok. Jeg og madammen spilte det igjennom for et par helger siden på TV-en. Det ser ekstremt bra ut, og dette ville vært et av de beste Point and Click-ene der ute hvis det hadde hatt mer innhold, og hatt mer variasjon.
Broken Sword - 1996
Det var såvidt 486-en klarte å slepe dette spillet gjennom grøftekanten og gi en spillbar opplevelse, men det var det absolutt verdt, for dette er det største semi-vokseneventyrspillet fra 90-tallet (contenders: tex-murphy, Gabriel Knight)
Sierra-shiz:
Kings Quest 6 - 1992
Sierra var en røver på 90-tallet, og KQ 6 var et av spillene jeg satt meg fast i ørti ganger, men allikevel fortsatte å komme tilbake til. Kjøpte en KQ-collection en stund etter KQ7 hadde kommet, og da spilte jeg igjennom hele f-skapet. Fortsatt den beste konge-søken i serien, med syveren på nesten samme nivå.
Kings Quest 7 - 1994
Jeg ramla ned i grusen og spytta av glede første gangen jeg så dette spillet, for 640x480-oppløsning var noe annet en det gauderdrittet vi hadde blitt servert hittil. Spilte det først hos noen venner av mamma, og det resulterte at jeg gleda meg hver gang vi skulle til dem. Gode minner. Første spillet jeg spilte etter jeg oppgraderte fra 4 MB RAM til 12. (tror det krevde 8). Disney-grafikk, og noget kjerringete historie, men totalopplevelsen er fortsatt meget god. Vil nok spille dette igjen snart. (må kjøres i virtuell maskin, da jeg aldri har fått det til å fungere i noe nyere enn XP)
Space Quest 6 - 1995
Husker jeg plukka opp dette på sommerferie - i bokhandelen til bestefar, og gleda meg i flere uker til jeg kunne komme hjem og spille det. Var helt lost når jeg endelig fikk det i gang. Hadde ikke internett hjemme, så måtte skrive ut en og en side walkthrough fra naboen hver gang jeg var stuck. Dvs. ca. hele tiden. Umulig for en 11-åring, men har forsatt gode minner.
Honorable mentions:
Leisure Suit Larry 3
Codename Iceman
Leisure Suit Larry 5
The Lost Files of Sherlock Holmes
Gabriel Knight: Sins of the Fathers
Conquest of the Longbow: Robin Hood
Legend of Kyrandia
Legend of Kyrandia 3
Kings Quest 4
Quest for Glory 3/4
Monkey Island 3
Neste gang; Sære third person perspective spill.
90-talls Point & Click - høydepunkter. Her kommer fasiten™
Sam & Max Hit the Road - 1993
Den beste grafikken, den beste musikken, det beste spillet. Se avatar <----------, har sikkert skrevet om dette spillet her inne hundre ganger før, nok er nok.
Loom - 1990
Dette er nok det første Point & Click-spillet jeg hadde erfaring med. Spilte det først på jobben til onkel, og fikk det med på 486-en. Kom meg aldri av den første øya før flere år senere (på grunn av copy protection - eller elendige problemsolvingskills.) Har fortsatt PC-speakermusikken friskt i minne. Utrolig hvor stemningsfull EGA-grafikk kan gjøres.
Istedenfor å plukke opp items lærer man seg magiske trudelutter som man kan spille av med en magisk dirigent-pinne.
Day of the Tentacle - 1993
Et av de første spillene jeg spilte på den nyervervede 486-en. En stund før jeg fikk lydkort, så jeg spilte helt uten lyd i lange tider, så for meg er det noe spesielt å spille dette med lyden av, trist nok. Liker nok dette omtrent like godt som S&M.
Beneath a Steel Sky - 1994
Stemning, grafikk, humor, musikk, britisk tørr humor og Dave Gibbons. Day of the Tentacle og Sam & Max er bedre på mange områder, men Bass.exe består som en ener i Sci-fi-sjangeren.
Kyrandia 2: Hand of Fate - 1993
Spilte igjennom dette først det året da E-type hadde angels crying på radioen, og må nok være ett av de siste P&C-spillene som har satt seg i nostalgimotoren min. Det beste Kyrandia-spillet, selv om jeg også likte eneren og treeren veldig godt. Herlig musikk, grafikk og ålreit humor.
Monkey Island 2 - 1991
Spilte MI 1 før dette, men allikevel er det toeren som har satt seg best i minne. Det er gøy å se hvordan Lucas Arts-stilen hadde forandret seg siden Maniac Mansion, Loom og MI1 til dette. Fun fact: Steve Purcell (Sam & Max-faren) laget coveret til begge MI-spillene.
Full Throttle - 1995
Siste spillet i kjent Lucas Arts-stil. Dette spillet har helt fantastiske mengder produksjonsverdi, men er alt for kort og ikke morsomt nok. Jeg og madammen spilte det igjennom for et par helger siden på TV-en. Det ser ekstremt bra ut, og dette ville vært et av de beste Point and Click-ene der ute hvis det hadde hatt mer innhold, og hatt mer variasjon.
Broken Sword - 1996
Det var såvidt 486-en klarte å slepe dette spillet gjennom grøftekanten og gi en spillbar opplevelse, men det var det absolutt verdt, for dette er det største semi-vokseneventyrspillet fra 90-tallet (contenders: tex-murphy, Gabriel Knight)
Sierra-shiz:
Kings Quest 6 - 1992
Sierra var en røver på 90-tallet, og KQ 6 var et av spillene jeg satt meg fast i ørti ganger, men allikevel fortsatte å komme tilbake til. Kjøpte en KQ-collection en stund etter KQ7 hadde kommet, og da spilte jeg igjennom hele f-skapet. Fortsatt den beste konge-søken i serien, med syveren på nesten samme nivå.
Kings Quest 7 - 1994
Jeg ramla ned i grusen og spytta av glede første gangen jeg så dette spillet, for 640x480-oppløsning var noe annet en det gauderdrittet vi hadde blitt servert hittil. Spilte det først hos noen venner av mamma, og det resulterte at jeg gleda meg hver gang vi skulle til dem. Gode minner. Første spillet jeg spilte etter jeg oppgraderte fra 4 MB RAM til 12. (tror det krevde 8). Disney-grafikk, og noget kjerringete historie, men totalopplevelsen er fortsatt meget god. Vil nok spille dette igjen snart. (må kjøres i virtuell maskin, da jeg aldri har fått det til å fungere i noe nyere enn XP)
Space Quest 6 - 1995
Husker jeg plukka opp dette på sommerferie - i bokhandelen til bestefar, og gleda meg i flere uker til jeg kunne komme hjem og spille det. Var helt lost når jeg endelig fikk det i gang. Hadde ikke internett hjemme, så måtte skrive ut en og en side walkthrough fra naboen hver gang jeg var stuck. Dvs. ca. hele tiden. Umulig for en 11-åring, men har forsatt gode minner.
Honorable mentions:
Leisure Suit Larry 3
Codename Iceman
Leisure Suit Larry 5
The Lost Files of Sherlock Holmes
Gabriel Knight: Sins of the Fathers
Conquest of the Longbow: Robin Hood
Legend of Kyrandia
Legend of Kyrandia 3
Kings Quest 4
Quest for Glory 3/4
Monkey Island 3
Neste gang; Sære third person perspective spill.
Sist redigert:
Ikke umulig at det var kopibeskyttelsen sin skyld; Jeg hadde i begynnelsen en u-cracka versjon på Amiga hvor spillet gikk i demo-mode om du ikke greide å passere kopibeskyttelsen, hvilket betød at spillet låste aldri opp den nota du trengte for å komme deg av øya selv om du hadde gjort det du skulle.
Aprikos copy protection. Jeg hadde ikke boka som fulgte med den ulovlige versjonen av DOTT, så jeg satt meg ned med blyant og papir og gjetta en haug med kombinasjoner (patentnr). Når jeg endelig fant én som fungerte merket jeg den som fungerende i notatblokka, og hver gang måtte jeg kjøre gjennom alle til jeg traff den som fungerte (heldigvis var det bare rundt 16 patentkoder man ble spurt om (?)
Tror det var 10765761 jeg husket, den gir meg en tinglete følelse i spidersensen.
Sam & Max derimot, var umulig, men det hadde jeg heldigvis på CD, så slapp dritet.
Tror det var 10765761 jeg husket, den gir meg en tinglete følelse i spidersensen.
Sam & Max derimot, var umulig, men det hadde jeg heldigvis på CD, så slapp dritet.
Forøvrig er Universe en av nittitallets skjulte adventureperler. Benytta seg av noen hardware-triks på Amiga som gjorde at det viste flere farger på skjermen enn det som var lov og var et veldig pent spill. Forteller en artig historie om en gutt som ved hjelp av sin onkels oppfinnelse plutselig befinner seg i et annet univers og må komme seg hjem igjen. Som selvfølgelig involverer å redde det universet fra den onde keiseren deres. Teknisk godt gjennomført, og soundtracket er godsaker også.
Det meste på lista der fyller opp tekoppen min, men GK er fantastisk. Velskrevne karakterer og historie, og New Orleans-settingen passer perfekt. Jeg ble fanboy nok til å like The Beast Within, starring Fabio, og Blood of the Sacred, Blood of the Damned, starring Tim Buymyriceand i tillegg, men eneren er flottest. Jane Jensen holder på med egne spilleting ennå, så jeg har store planer om å sjekke ut det (Anniversary Edition først, såklart).
Okay, en liten Knight-off der, beklager. 90-tallet, da dere!
Okay, en liten Knight-off der, beklager. 90-tallet, da dere!
King of Dragon Pass ble slippi i 1999, men det hører mer til i 1985 eller så. Du er sjefen til en klan med vikinger som akkurat har stikki fra no drager og har finni no nytt land.
Greia er at det er delvis Sim Viking Village og delvis Choose Your Own Adventure. Det som er gøy er når det skjer ting:
Du kan treffe og bli venner med ender!
DU KAN RI RUNDT PÅ FAENS DINOSAURER!
Greia er at det er delvis Sim Viking Village og delvis Choose Your Own Adventure. Det som er gøy er når det skjer ting:
Du kan treffe og bli venner med ender!
DU KAN RI RUNDT PÅ FAENS DINOSAURER!
Tok bare nesten et år, dette.
Legend of Kyrandia, Book 2: The Hand of Fate er, såvidt jeg husker, hele tittelen på dette lille mesterverket.
Kyrandia forsvinner, og douchebag of the year alle år, Marko, har tatt med seg den digre hånda si for å løse problemet.
mrw tittelen viser seg å være ment bokstavelig. Jepp, det er en vandrende, tenkende hånd som hjelper trollmennene og -kvinnene med å finne en løsning. Kort fortalt så er det herfra Hollywood-blockbusteren The Core stjal plottet sitt.
En kul ting med spillen, utenom stilig (men litt inkonsekvent) grafikk, er at Zanthia - vår heltinne - bytter klær ettersom situasjonen krever et nytt antrekk. Det er en liten detalj, men det er gjort ganske mye ut av, og det etablerer personligheten hennes ganske effektivt. Gjett hvor lang tid det tar før hun ender opp naken for humoristisk effekt, forresten.
Det vanskeligste puzzlet i starten av spillet er å klinke sammen en technopop-beat på tennene til en diger hodeskalle. Fordi selvfølgelig er det det.
Det er bare å puste lettet ut, spillet passer på å informere deg om at det laster inn data fra CD-ROM-stasjonen du har brukt flere tusen kroner på. Noe annet skulle virkelig tatt seg ut.
Nei altså, dette er et kult spill fortsatt i dag. Zanthia er en kontrast til mange andre pek-og-klikk-hovedpersoner siden hun er både eplekjekk, forfengelig og en smartass (pluss at hun skal være i tjueåra men har stemmeskuespiller som åpenbart er ...noe eldre), men faktisk ikke så veldig irriterende å høre på. Ikke dermed sagt at det er prima kvalitet på skuespillet her; han som leser opp introen høres ut som den morsomme onkelen til en av programmererne, for eksempel. Men: Det er greit nok. Dette var før spill hadde ordentlige skuespillere, tross alt.
Mekanikkmessig så er det kanskje litt mye fetch quests (det er en skikkelig billig en på slutten av første del, for eksempel), men en ganske unik mekanikk veier opp: Zanthia er alkymist, og dermed har du boka med formularer til trylledrikker og reisegryta (resten ble stjålet av... noen), og mange av puslene du møter krever at du tolker hvordan ting du finner kan brukes som ingredienser til trylledrikker du trenger for å komme videre. En jeg nok aldri kommer til å glemme, er at jeg forsto at ingrediensen "windy woof" = en bit med "gnarly bark" som du finner på starten.
GOG har det til salgs hvis du ikke har det på CD, som meg.
Ultima VII: The Black Gate
Ingenting sier "episk fantasy-rollespill" som regnbuefarget logo på en lettere døll, generisk skogsbakgrunn, komplett med animert sommerfugl og en dårlig ripoff av Ranz des Vaches fra Wilhelm Tell-overtyren. Iallfall ikke når rammehistorien slår inn litt seinere og det viser seg at du spiller som en person som sitter foran PC-en og spiller Ultima VII. Det er bare, så meta, da.
Og så BÆM smeller The Guardian innom og bare casually informerer om at tjolabings kompis, nå er det jeg som styrer showet i Britannia ps du suger pps jeg dreper deg ppps åpna en portal til Britannia i hagen din pppps lik og del hvis du gråter hver gang. Da dette skjedde første gang ble jeg litt forferda, kan du si. Ikke like imponerende nå, men fortsatt en kul start. Minus den ræva datapese-greia.
Sånn skal det værra, ja. Svart bakgrunn, dyster logo og noe dombjellings på soundtracket. Kan jo nevne at jeg aldri benytter meg av MPU-401-emuleringen i DOSBox, rett og slett fordi det høres fetere ut med gammal, knasete SoundBlaster-OPL-synth enn blikkboksorkester. Dette er da originalutgaven The Black Gate, med tilleggspakka The Forge of Virtue installert. Det finnes også en frittstående oppfølger/utvidelse/parallellhistorie som heter Serpent Isle, som jeg aldri har prøvd. Rett og slett fordi jeg aldri, så mye jeg enn spilte dette som liten, aldri fullførte Ultima VII. Gisp! Mer om dette seinere.
Veit ikke jeg heller ass, kompis. Avataren spretter ut av portalen hendig nok rett foran sin gamle venn Iolo. Litt av en tilfeldighet.
Hva er det som er så horribelt, bortsett fra at hele jævla spillet er skrevet på ye olde Englishe og dermed klink faens umulig å forstå for stakkars norske ungdommer? Jo...
...noen har drapsdrept et par karer i stallen. I suggesteth thath thou examineth yon stableth most thoroughly, milady. Forsooth. Her er det bare å finne fram solbrillene og The Who-soundtracket, for dette ser ut til å bli en skurk som blir tatt... *solbrillz* ...på røde rappen. YEAAAAAAAAAA
Neida, det tar så klart vinter og vår hvis du først klarer å spore opp skurkene. Jeg har aldri fått det til, men jeg har lest at du må jakte på dem gjennom Britannia og overlate dem til lovens klamme hånd (eller ditt eget klamme sverd, alt etter som). Plottet er stort sett bare det; fakk skurks, erhverv betalingsmidler. Og det er greia som gjør det så genialt: Hele spillet er en diiiger verden hvor folk soser rundt etter sine egne rutiner, vaner og forpliktelser. Dermed møter du folk på jobb om dagen, og hjemme hvis du bryter deg inn hos dem om kvelden. Ultima VII var en soleklar inspirasjon for spillserier som f.eks. Elder Scrolls og Fallout, og på visse områder er det fortsatt mer detaljert enn noen av dagens spillserier. Det er masse å gjøre, utforske, oppleve og undersøke; en viktig del av opplegget er at du spiller som Avataren, som da er legemliggjøringen av de sju dygder i Britannia. Derfor kan du ikke bare rase rundt og plyndre og myrde, men må heller tenke over hvordan folk oppfatter handlingene dine og lar seg påvirke.
Når det er sagt så er det visse ting som virkelig ikke flyr nå om dagen i Ultima VII. For eksempel at det kjører på ensifret FPS fordi det skjer så mye på skjermen. Hvis du har datafiler fra spillene, kan du laste ned emulatoren Exult og kjøre i Windows, OSX, Lunix og sikkert et par andre; der kan du også køle på med mega-giga-oppløsning og annet snask (som for eksempel utvidet juks). Og bedre FPS, hosianna.
GOG har dette også, gitt. Med Serpent Isle og full pakke. PS: Tok ikke bilde fra lenger uti spillet enn helt på starten, for da ville dette innlegget blitt posta klokka halv fire i natt.
Har flere mer eller mindre obskure godbiter på lager som jeg har tenkt å spille, ta bilder av og skrive litt om. Dere kan jo gjette hva for noe rask jeg har smekka inn i DOSBox-en min (og felle en tåre idet dere kommer på tida hvor det ikke var fysisk mulig å ha filer med lengre navn enn åtte tegn):
Legend of Kyrandia, Book 2: The Hand of Fate er, såvidt jeg husker, hele tittelen på dette lille mesterverket.
Kyrandia forsvinner, og douchebag of the year alle år, Marko, har tatt med seg den digre hånda si for å løse problemet.
mrw tittelen viser seg å være ment bokstavelig. Jepp, det er en vandrende, tenkende hånd som hjelper trollmennene og -kvinnene med å finne en løsning. Kort fortalt så er det herfra Hollywood-blockbusteren The Core stjal plottet sitt.
En kul ting med spillen, utenom stilig (men litt inkonsekvent) grafikk, er at Zanthia - vår heltinne - bytter klær ettersom situasjonen krever et nytt antrekk. Det er en liten detalj, men det er gjort ganske mye ut av, og det etablerer personligheten hennes ganske effektivt. Gjett hvor lang tid det tar før hun ender opp naken for humoristisk effekt, forresten.
Det vanskeligste puzzlet i starten av spillet er å klinke sammen en technopop-beat på tennene til en diger hodeskalle. Fordi selvfølgelig er det det.
Det er bare å puste lettet ut, spillet passer på å informere deg om at det laster inn data fra CD-ROM-stasjonen du har brukt flere tusen kroner på. Noe annet skulle virkelig tatt seg ut.
Nei altså, dette er et kult spill fortsatt i dag. Zanthia er en kontrast til mange andre pek-og-klikk-hovedpersoner siden hun er både eplekjekk, forfengelig og en smartass (pluss at hun skal være i tjueåra men har stemmeskuespiller som åpenbart er ...noe eldre), men faktisk ikke så veldig irriterende å høre på. Ikke dermed sagt at det er prima kvalitet på skuespillet her; han som leser opp introen høres ut som den morsomme onkelen til en av programmererne, for eksempel. Men: Det er greit nok. Dette var før spill hadde ordentlige skuespillere, tross alt.
Mekanikkmessig så er det kanskje litt mye fetch quests (det er en skikkelig billig en på slutten av første del, for eksempel), men en ganske unik mekanikk veier opp: Zanthia er alkymist, og dermed har du boka med formularer til trylledrikker og reisegryta (resten ble stjålet av... noen), og mange av puslene du møter krever at du tolker hvordan ting du finner kan brukes som ingredienser til trylledrikker du trenger for å komme videre. En jeg nok aldri kommer til å glemme, er at jeg forsto at ingrediensen "windy woof" = en bit med "gnarly bark" som du finner på starten.
GOG har det til salgs hvis du ikke har det på CD, som meg.
Ultima VII: The Black Gate
Ingenting sier "episk fantasy-rollespill" som regnbuefarget logo på en lettere døll, generisk skogsbakgrunn, komplett med animert sommerfugl og en dårlig ripoff av Ranz des Vaches fra Wilhelm Tell-overtyren. Iallfall ikke når rammehistorien slår inn litt seinere og det viser seg at du spiller som en person som sitter foran PC-en og spiller Ultima VII. Det er bare, så meta, da.
Og så BÆM smeller The Guardian innom og bare casually informerer om at tjolabings kompis, nå er det jeg som styrer showet i Britannia ps du suger pps jeg dreper deg ppps åpna en portal til Britannia i hagen din pppps lik og del hvis du gråter hver gang. Da dette skjedde første gang ble jeg litt forferda, kan du si. Ikke like imponerende nå, men fortsatt en kul start. Minus den ræva datapese-greia.
Sånn skal det værra, ja. Svart bakgrunn, dyster logo og noe dombjellings på soundtracket. Kan jo nevne at jeg aldri benytter meg av MPU-401-emuleringen i DOSBox, rett og slett fordi det høres fetere ut med gammal, knasete SoundBlaster-OPL-synth enn blikkboksorkester. Dette er da originalutgaven The Black Gate, med tilleggspakka The Forge of Virtue installert. Det finnes også en frittstående oppfølger/utvidelse/parallellhistorie som heter Serpent Isle, som jeg aldri har prøvd. Rett og slett fordi jeg aldri, så mye jeg enn spilte dette som liten, aldri fullførte Ultima VII. Gisp! Mer om dette seinere.
Veit ikke jeg heller ass, kompis. Avataren spretter ut av portalen hendig nok rett foran sin gamle venn Iolo. Litt av en tilfeldighet.
Hva er det som er så horribelt, bortsett fra at hele jævla spillet er skrevet på ye olde Englishe og dermed klink faens umulig å forstå for stakkars norske ungdommer? Jo...
...noen har drapsdrept et par karer i stallen. I suggesteth thath thou examineth yon stableth most thoroughly, milady. Forsooth. Her er det bare å finne fram solbrillene og The Who-soundtracket, for dette ser ut til å bli en skurk som blir tatt... *solbrillz* ...på røde rappen. YEAAAAAAAAAA
Neida, det tar så klart vinter og vår hvis du først klarer å spore opp skurkene. Jeg har aldri fått det til, men jeg har lest at du må jakte på dem gjennom Britannia og overlate dem til lovens klamme hånd (eller ditt eget klamme sverd, alt etter som). Plottet er stort sett bare det; fakk skurks, erhverv betalingsmidler. Og det er greia som gjør det så genialt: Hele spillet er en diiiger verden hvor folk soser rundt etter sine egne rutiner, vaner og forpliktelser. Dermed møter du folk på jobb om dagen, og hjemme hvis du bryter deg inn hos dem om kvelden. Ultima VII var en soleklar inspirasjon for spillserier som f.eks. Elder Scrolls og Fallout, og på visse områder er det fortsatt mer detaljert enn noen av dagens spillserier. Det er masse å gjøre, utforske, oppleve og undersøke; en viktig del av opplegget er at du spiller som Avataren, som da er legemliggjøringen av de sju dygder i Britannia. Derfor kan du ikke bare rase rundt og plyndre og myrde, men må heller tenke over hvordan folk oppfatter handlingene dine og lar seg påvirke.
Når det er sagt så er det visse ting som virkelig ikke flyr nå om dagen i Ultima VII. For eksempel at det kjører på ensifret FPS fordi det skjer så mye på skjermen. Hvis du har datafiler fra spillene, kan du laste ned emulatoren Exult og kjøre i Windows, OSX, Lunix og sikkert et par andre; der kan du også køle på med mega-giga-oppløsning og annet snask (som for eksempel utvidet juks). Og bedre FPS, hosianna.
GOG har dette også, gitt. Med Serpent Isle og full pakke. PS: Tok ikke bilde fra lenger uti spillet enn helt på starten, for da ville dette innlegget blitt posta klokka halv fire i natt.
Har flere mer eller mindre obskure godbiter på lager som jeg har tenkt å spille, ta bilder av og skrive litt om. Dere kan jo gjette hva for noe rask jeg har smekka inn i DOSBox-en min (og felle en tåre idet dere kommer på tida hvor det ikke var fysisk mulig å ha filer med lengre navn enn åtte tegn):
Jo, en ting jeg tenkte på: Nittitallets PC-spill var smått notoriske når det gjaldt å kreve at CD-en sto i mens du spilte spilla dine (kopibeskyttelse, siden utstyr for å kopiere CD-er på den tida var dyrere enn å kjøpe nye spill. Tidene har muligens forandret seg der også). Sånt gidder man ikke nå om dagen, så DOSBox har en innebygd funksjon for å lette byrden. Den mappa som heter "ISO" inneholder CD-images av spilla mine i sånn .cue/.bin-format, og for at DOSBox skal late som om at det er en CD du har smelt inn i PC-en din, skriver du følgende:
Antar man skjønner hva mappeangivelsen betyr hvis man først gidder å knote med DOSBox. Etter dette starter du spillen, og så skriver du
for å frigjøre stasjon D igjen når du er ferdig med å spille. De som har vært ute en vinternatt før, skjønner at dette kan enkelt legges inn i en .flaggermus-fil.
Kode:
imgmount d iso\game\img.cue -t iso -fs iso
Kode:
mount -u d
THOMAS!!! sine 90-tallsfavoritter, del 3:
3DO @ 1999
Dette spillet er nok på ingens toppliste for spillet har definitivt sine mangler og krever innsats for å spilles ordentlig. Innsatsen må komme i to former: for det første må du overvinne brekningsfornemmelser, for selv da det kom ut så det utrøstelig balle ut. Etter du har laget et party er dette det aller første du ser:
Velkommen til dette storslagne rollespillet gadæm hva er det vi driver med? Som guttunge (jeg var 14) kjøpte jeg dette for egne penger og angret umiddelbart. Heldigvis ga jeg det en sjanse slik man gjør når man bruker lommepenga på et nytt spill.
Motoren i MM7 er den samme som i MM6 med minimalt med ekstra maling, og malingen er kjøpt inn hos en lokal homeopat. Ikke nok med at grafikken er ræv og mobs og folk er sprites (like greit, det er mange av dem og spillet hadde knekt sammen i tårer) men den klarer såvidt å håndtere fysikken til det eneste objektet som har et modikum av fysikk, nemlig deg. Du kan hoppe mens du løper sålenge marka du står på er 100% flat. Er det litt skrått greier ikke spillet å gjøre noe fornuftig med hoppeknappen, så skal du komme deg litt oppover må du hoppe mens du står stille og flytte deg i lufta. Dette kan misbrukes på flere måter, du kan komme deg opp overalt ved å mountaingoate (Bethesda tok notater her) og siden kampen kan settes til å gå rundebasert kan du sørge for at mobs sklir ned midt i hver turn og aldri når deg på toppen. Motoren klarer ikke engang å beregne avstander konsekvent og blir lurt av projeksjonen fra kameraet. Med andre ord: hvis du snur deg litt rundt på stedet kan det hende to monstre bytter på å være nærmest deg.
M&M-universet har et gigantisk monsterkompendium, men du treffer stort sett bare to forskjellige typer av gangen, slik at skjermen har en tendens til å se ut som en dårlig copy/paste-jobb.
Anywho, over til hvorfor jeg elsker dette spillet og dro det frem igjen i går kveld! Spillet er rollespill av den klassiske skolen, dvs den er veldig stat-heavy og er stappet til randen med skills, buffs, debuffs, ymse effekter, kreisi variasjon i monster og store landområder stappet med dungeons å utforske.
Character creation-skjermen. Jeg digger det når spill tør å overlate roret helt og holdent til deg, slik de aldri gjør nå til dags.
Fire raser og ni klasser med unike styrker og begrensninger innen skills. Du kan mikse og trikse akkurat slik du vil men det er noen naturlige fordeler og ulemper med de forskjellige klassene. Alle skills i spillet har fire nivåer: normal, ekspert, mester og stormester. Nesten alle kan bli ekspert i alt, men å bli stormester krever noe helt særeget. F.eks. kan bare druiden bli stormester i alkymi, bare sorcerer kan bli stormester i elementærmagi og bare cleric kan bli stormester i body- og mind-magi. Det kule med skillene er at å øke de til neste nivå ikke bare gir deg større tall, men nye egenskaper og fordeler. Blir du bedre i en form for armor (leather, chain, plate) vil ikke bare gi deg bedre beskyttelse, men bedre recovery og kanskje resistanser. Magi blir både kraftigere og varer lenger, våpen blir mer fleksible etc. Jeg har en monk som skal bli følgende: stormester i unarmed slik at han kan bruke lær uten å miste alle fordelene, mester i lær fordi duh. Stormester i både stav og unarmed (!) slik at han blir spenna gærn i kamp.
All story og quests er beskrevet med tekst, så du velger helt selv hva du ønsker å få med deg. På den annen side må du faktisk lese questen for å skjønne hvor du skal og hva du skal gjøre, for spillet har selvsagt nok respekt for deg til å ikke gi deg en jævla quest marker. Det oppfordrer til utforskning fra start til slutt, siden spillet er stort og stappfullt av hus, borger, dungeons, huler og whatnot. Hvordan du løser ting driter spillet også i, og med tanke på hvor variert man kan bygge et party er det med rette.
Jeg elsker dette spillet uten forbehold. Det er ikke engang en guilty pleasure, for under all dritten på overflaten er det bare gull å finne.
3DO @ 1999
Dette spillet er nok på ingens toppliste for spillet har definitivt sine mangler og krever innsats for å spilles ordentlig. Innsatsen må komme i to former: for det første må du overvinne brekningsfornemmelser, for selv da det kom ut så det utrøstelig balle ut. Etter du har laget et party er dette det aller første du ser:
Velkommen til dette storslagne rollespillet gadæm hva er det vi driver med? Som guttunge (jeg var 14) kjøpte jeg dette for egne penger og angret umiddelbart. Heldigvis ga jeg det en sjanse slik man gjør når man bruker lommepenga på et nytt spill.
Motoren i MM7 er den samme som i MM6 med minimalt med ekstra maling, og malingen er kjøpt inn hos en lokal homeopat. Ikke nok med at grafikken er ræv og mobs og folk er sprites (like greit, det er mange av dem og spillet hadde knekt sammen i tårer) men den klarer såvidt å håndtere fysikken til det eneste objektet som har et modikum av fysikk, nemlig deg. Du kan hoppe mens du løper sålenge marka du står på er 100% flat. Er det litt skrått greier ikke spillet å gjøre noe fornuftig med hoppeknappen, så skal du komme deg litt oppover må du hoppe mens du står stille og flytte deg i lufta. Dette kan misbrukes på flere måter, du kan komme deg opp overalt ved å mountaingoate (Bethesda tok notater her) og siden kampen kan settes til å gå rundebasert kan du sørge for at mobs sklir ned midt i hver turn og aldri når deg på toppen. Motoren klarer ikke engang å beregne avstander konsekvent og blir lurt av projeksjonen fra kameraet. Med andre ord: hvis du snur deg litt rundt på stedet kan det hende to monstre bytter på å være nærmest deg.
M&M-universet har et gigantisk monsterkompendium, men du treffer stort sett bare to forskjellige typer av gangen, slik at skjermen har en tendens til å se ut som en dårlig copy/paste-jobb.
Anywho, over til hvorfor jeg elsker dette spillet og dro det frem igjen i går kveld! Spillet er rollespill av den klassiske skolen, dvs den er veldig stat-heavy og er stappet til randen med skills, buffs, debuffs, ymse effekter, kreisi variasjon i monster og store landområder stappet med dungeons å utforske.
Character creation-skjermen. Jeg digger det når spill tør å overlate roret helt og holdent til deg, slik de aldri gjør nå til dags.
Fire raser og ni klasser med unike styrker og begrensninger innen skills. Du kan mikse og trikse akkurat slik du vil men det er noen naturlige fordeler og ulemper med de forskjellige klassene. Alle skills i spillet har fire nivåer: normal, ekspert, mester og stormester. Nesten alle kan bli ekspert i alt, men å bli stormester krever noe helt særeget. F.eks. kan bare druiden bli stormester i alkymi, bare sorcerer kan bli stormester i elementærmagi og bare cleric kan bli stormester i body- og mind-magi. Det kule med skillene er at å øke de til neste nivå ikke bare gir deg større tall, men nye egenskaper og fordeler. Blir du bedre i en form for armor (leather, chain, plate) vil ikke bare gi deg bedre beskyttelse, men bedre recovery og kanskje resistanser. Magi blir både kraftigere og varer lenger, våpen blir mer fleksible etc. Jeg har en monk som skal bli følgende: stormester i unarmed slik at han kan bruke lær uten å miste alle fordelene, mester i lær fordi duh. Stormester i både stav og unarmed (!) slik at han blir spenna gærn i kamp.
All story og quests er beskrevet med tekst, så du velger helt selv hva du ønsker å få med deg. På den annen side må du faktisk lese questen for å skjønne hvor du skal og hva du skal gjøre, for spillet har selvsagt nok respekt for deg til å ikke gi deg en jævla quest marker. Det oppfordrer til utforskning fra start til slutt, siden spillet er stort og stappfullt av hus, borger, dungeons, huler og whatnot. Hvordan du løser ting driter spillet også i, og med tanke på hvor variert man kan bygge et party er det med rette.
Jeg elsker dette spillet uten forbehold. Det er ikke engang en guilty pleasure, for under all dritten på overflaten er det bare gull å finne.
*Notere i boka at fysikkmotorer og kamerafunksjoner som ikke en gang later som om de ikke er radbrukket går som "gull" i Buggz' bok*
Neida, jeg har testa Might & Magic-serien men fikk spontan kreft av hvordan det så ut og at det var så... alternativt designet. MEN! Kanskje jeg skal klinke til med en av mine ræva favoritter jeg også. Vi får se om døgnet plutselig får tredve timer og jeg rekker det i kveld.
Neida, jeg har testa Might & Magic-serien men fikk spontan kreft av hvordan det så ut og at det var så... alternativt designet. MEN! Kanskje jeg skal klinke til med en av mine ræva favoritter jeg også. Vi får se om døgnet plutselig får tredve timer og jeg rekker det i kveld.
mm6 og mm7 er faentastiske spill. Noen av mine beste barndomsminner kommer fra de jævla spilla.
3do var jo faen meg kjent som de som lagde de beste stygge spillene. Heroes 3 er vel strengt tatt det eneste som så greit ut av alt de har laget. mm6 ser ut som det er halvfordøyd bajs, og mm7... vel. Det klarer kunststykket og nesten se verre ut.
Men bare nesten. Se på det fjeset i menyen til høyre der. Altså. Se på det. Bare se på det.
Alt var så stygt at det var noe av sjarmen. Det var litt av grunnen til at man klarte å leve seg greit inni i spillet, for man måtte bare innbille seg hvordan folk du prata med så ut.
men ja. absurd mange timer blåste jeg av i de spilla, og da en kompis av meg viste meg en sånn flyscroll i starten av MMVI og en portal som gjør at du kan komme deg raskt til dragonsands for å få boosta alle stats med pluss 10 eller 20. Fy faen. FY FAEN
3do var jo faen meg kjent som de som lagde de beste stygge spillene. Heroes 3 er vel strengt tatt det eneste som så greit ut av alt de har laget. mm6 ser ut som det er halvfordøyd bajs, og mm7... vel. Det klarer kunststykket og nesten se verre ut.
Men bare nesten. Se på det fjeset i menyen til høyre der. Altså. Se på det. Bare se på det.
Alt var så stygt at det var noe av sjarmen. Det var litt av grunnen til at man klarte å leve seg greit inni i spillet, for man måtte bare innbille seg hvordan folk du prata med så ut.
men ja. absurd mange timer blåste jeg av i de spilla, og da en kompis av meg viste meg en sånn flyscroll i starten av MMVI og en portal som gjør at du kan komme deg raskt til dragonsands for å få boosta alle stats med pluss 10 eller 20. Fy faen. FY FAEN