Bangai-O Spirits er et spill som ikke egentlig skal fungere. Og det gjør det ikke heller, avhengig av hvordan du ser på saken. Det er det nyeste skytespillet til ikke helt ukjente Treasure, det er til Nintendo DS, og om du ikke gidder å lese resten av teksten så er det iallfall jævla viktig at du får med deg at Bangai-O Spirits er et spill du er klin nødt til å kjøpe deg hvis du eier en DS. Hvis du ikke eier en DS men lurer på å kjøpe en, så spar opp litt penger og kjøp Bangai-O samtidig. Du kommer til å takke meg seinere. Etter at du har kommet over hvor spektakulært ødelagt det er.
For eksempel så kan man peke på at det er et spill med godt over 150 forskjellige brett, men uten noe bestemt mål. Man kan kanskje tro at den innebygde historiemodusen byr på et mål å nå, men den modusen fungerer bare som en lett opplæring og fullføres lett etter en liten time, forutsatt at du forstår hva spillet går ut på. Det er ikke lett å forstå av opplæringsmodusen hva spillet egentlig går ut på; det sies aldri med rene ord, selv om du blir oppdratt i alle spillets små finurligheter (det er mange) med pinlig nøyaktighet. Problemet er bare at det store bildet ikke blir vist fram i det hele tatt; hvert brett er skapt for å demonstrere ett enkelt konsept, og dermed tar det cirka tjue sekunder å fullføre hvert av dem. Unntaket er det siste, som er et fullblods brett på samme måte som de 140 andre i spillet, og du har ikke sjans til å klare det på første forsøk. Med andre ord gjør ikke opplæringsmodusen det den er ment å gjøre, nemlig å lære deg opp i spillet. Videre finner du fort ut at selv om du har enorme ildkrefter som kan brukes stort sett hele tida, så... vel:
Jepp. På grunn av en bug - eller snarere at ambisjonen hos programmererne langt overskred den tekniske kapasiteten til DS-en - så uteblir viktig informasjon fra skjermbildet, og du blir stadig vitne til ytelsesproblemer av en annen verden så fort du prøver deg på noen sprell. Og det skal ikke så mye til; en vanlig kamp i Bangai-O Spirits består av deg, femti fiender og tre hundre kuler i lufta. Samtidig. Ved å lagre en rekke skjermbilder fra spillet og sette Windows til å vise dem i lysbildeframvisning er du i nærheten av den samme opplevelsen.
Ikke her, da. Her går det greit. Smult farvann.
Så kan du tenke litt over det jeg skrev med tre hundre kuler og sånt. Røft regna så tåler Bangai-O-en din fra ti til tjue vanlige skudd før han bukker under, mens to av de heftigste missilene fiendene dine spyr ut er nok til å gølve ham hvis du ikke passer på. Kombinerer vi disse to, så blir de første tapre forsøkene på å i det hele tatt bli kjent med spillet en temmelig råtten opplevelse. Den første timen av spillet er kjip. De neste tusen er blant de største gleder det går an å oppleve med et videospill.
Et kvart sekund etter at dette bildet ble tatt døde jeg. Argh!
Grunnen til dette er at den første halvtimen så lærer du hva de forskjellige våpnene gjør for noe; kuler som spretter, kuler som søker seg inn på mål, kuler som bryter gjennom andre kuler, kuler som eksploderer når de treffer, våpen som fryser fiender i tre sekunder, et sverd som skjærer gjennom kuler, et balltre (faktisk) som slår kuler og fiender veggimellom, og et stormangrep som gir ekstra hastighet og gjør fin skade på det meste. Greit nok. Men så begynner spillet å prate om EX, som er en av dine to våpenkategorier og benyttes til å lade opp et superangrep som kan slå fiendens prosjektiler tilbake eller gi overveldende ildkraft avhengig av hvor mange missiler som er på vei mot deg, og MIX, som er en funksjon hvor du kan kombinere to våpen i en våpengruppe for å blande egenskapene deres. For eksempel kan du skyte kuler som både spretter og målsøker, eller kuler som både penetrerer og eksploderer (for maksimal tilfredsstillelse). Det er først når du blir fortrolig med mulighetene disse detaljene byr på - samt annet småplukk, som at eksplosjoner nøytraliserer farlige kuler, og at sverdet bryter gjennom kuler men ikke direkte angrep og balltreet gjør det motsatte - at du begynner å bli klar. Sakte men sikkert begynner du å innse at tiden for å bruke spesialangrep er stort sett hele tida, du begynner å forstå at spillet belønner den som klarer å utsette seg selv for fare ved at du da kan utløse vanvittige kaskader av kuler (opptil hundre kuler med fire ganger så stor ildkraft som vanlig), og at Bangai-O Spirits er noe helt spesielt.
Bam! Smak på balltreet mitt, kjettere.
Vanlige aktiviteter i Bangai-O Spirits er å rasere en liten by for å samle opp nok frukt - som gir mer EX-energi og lar deg bruke spesialangrep - sånn at du kan ta en blå robot med sverd før du styrter inn i en skur av lasere for å kunne avfyre tre ganger hundre kuler som er dobbelt så store som deg selv sånn at banen er klar til labyrinten hvor du må fyre av ei lunte og frese gjennom gangene før lunta brenner av bakken under noen uforserbare kasser men etter at døra inn til neste område er åpnet, hvor du må slå til noen fotballer sånn at baseballspillerrobotene i rommet blir slengt rundt og dermed uskadeliggjort før du kan brutalisere en maurkoloni i neste rom som igjen åpner veien fram til en lett blanding av kanoner, maskingeværroboter og ninjaer som krever et par minutter heseblesende runddans før du har klart brettet. Og så kommer neste brett, og der skal du spille Pac-Man med eksplosiver.
Det var ikke en spøk, som dere ser.
Bangai-O Spirits favner så bredt at det egentlig ikke skulle være mulig å lykkes. Bare grunnkonseptene er voldsomt kompliserte og kan egentlig bare læres gjennom pugging, for de er omtrent helt abstrakte (bortsett fra elementære egenskaper som gravitasjon og enkel fysikk). For eksempel fungerer det ikke å slå vekk maur eller fastmonterte kanoner, reaktorkjerner er bare sårbare for kuler hvis du er helt inntil dem, noen kasser kan skyves på målrubrikker som deretter låses og fungerer som skjold eller hindringer, angrep kan være enten målsøkende eller ikke avhengig av hvordan du bruker skyteknappen, og poengsystemet er helt ulogisk og belønner motsatt av hvordan man forventer. Det er et salig rot uten like, og likevel fungerer det. Spillet har ingen konkret setting (ikke en gang i den korte historiemodusen), og nettopp derfor går det an å spille brett hvor man befinner seg i en rombase på en ørkenplanet stappfull av basketballer det ene øyeblikket, og midt inne i en gigantisk DS Lite det neste.
Heller ikke det var en spøk.
Du har kanskje skjønt det, men Bangai-O Spirits er ikke bare jævla faens vanskelig, det er nært innpå umulig til tider. Marginene er så hårfine og evnene det krever av deg er på linje med hva han derre karen fra Nasaret drev med at frustrasjonen aldri er langt unna. Så da kan man gå videre til et annet brett, siden alle er låst opp fra start av, eller redigere jævelskapen med det innebygde redigeringsverktøyet, eller lage sine egne brett.
Dette er et brett jeg lagde på tre sekunder. Jeg er ganske sikker på at det er umulig.
Og når man lager egne brett, og vil dele dem med andre, så gjør man det ved at DS-en spiller av noe bråkete modemstøy som man tar opp på PC-en eller en annen DS, ala hva Commodore 64-pirater drev med i steinalderen. Hvert brett i spillet kan spilles sammen med opptil tre kompiser, noe jeg håper jeg får prøve en gang i tida. Jeg tipper ytelsen faller fra "bilder per sekund"-nivå ned til "bilder per minutt", men jeg veit at jeg kommer til å synes det er fett.
POW. Dette er en veldig liten eksplosjon i Bangai-O Spirits-målestokk.
Og grunnen til at jeg synes det er fett, er fordi Bangai-O Spirits er så sprikende, men samtidig skarpt fokusert; så kaotisk, men samtidig strengt logisk og organisert; så ødelagt, men samtidig så fantastisk berikende at jeg fyrer det opp så snart jeg har litt ledig tid. Jeg har unnlatt å nevne massevis jeg elsker med spillet, som at humoren er ubetalelig til tider, eller at hvert brett som regel er akkurat så kort at du gjerne prøver femti ganger på rad når du mislykkes, eller - det aller viktigste - at det er så overdådig og sprøtt at man koser seg absolutt hele tida når ting sitter. På samme måte som det er tilfredsstillende bare å hoppe i Super Mario Bros. fordi hoppelyden er en belønning i seg selv, blir det tilfredsstillende å skyte hundre gigantkuler samtidig, eller å forsere tusen av dem for så å slakte horden som avfyrte dem, eller å rase gjennom en arme med balltre og trekasser med etterfølgende lysbildeytelse, bare fordi resultatet blir en orgie av eksplosjoner og et lite frukttorg du kan plukke opp sånn at du kan gjøre det en gang til. Livet er fullt av små gleder, og det er Bangai-O Spirits også.
[11/10]
