Jeg må nok si Metal Gear Solid jeg og, dette pga. den fantastisk gode historien og stemningen, som holdt meg på setekanten helt til rulleteksten var ferdig. Det er faktisk en av de beste spillopplevelsene jeg har hatt. Jeg er også glad for at jeg i denne sammenheng(og i motsetning til en viss Baron her) ventet med å spille det(jeg har aldri eid en PS1, men spillet kom til PC akkurat i riktig tid for min del). Det at jeg spillte det i en såpass moden alder og ved den rette årstiden(vinter), hjalp meg til å forstå historien bedre, samt. å leve meg inn i selve eventyret til det fulle. Er ikke sikker på om jeg liker Twin Snakes like godt, delvis pga. at de har spillt inn dialogen pånytt, og det at spillets design er laget etter den teknologien som da var tilgjengelig. Det er sikkert kult at man kan se alle detaljene i ansiktet til Snake og slikt, men med den begrensede grafikkapasiteten som PS1 hadde, bidro det til at man lettere kunne identifisere seg med ham. Det samme gjelder scenene med ninjaen, jeg synes bare det rett og slett passer dårlig at Snake tar en baklengssalto over en løskuttet steinblokk som ninjaen sparker mot ham, eller det at Vulcan Raven kaster en hel container avgårde. Det blir rett og slett for overdrevet, og gjør at man tenker på Matrix-filmene istedet for å fokusere mest mulig på gameplayet. Fin grafikk i all ære, men det når ikke opp til originalens sjarm.
Tett etterfulgt er selvfølgelig oppfølgeren, Metal Gear Solid 2: Sons Of Liberty. I motsetning til mange som mener at det var "for mye kjedelig prating" og for mange videosnutter, så mener jeg det motsatte. Hver eneste en var nødvendig for å forklare hele den geniale historien. Spillet er et av de som virkelig har klart å gjøre grensene mellom spill og film uklare, noe jeg likte veldig godt. Ang. "problemet"med Raiden, så synes jeg han var en bra hovedperson, selv om Snake er den egentlige helten. Raiden er der av tre grunner, og det er at det blir lettere for spilleren å identifisere seg med ham(med tanke på at Raiden selv er ganske grønn i forhold til hele spionasje/secret agent-greia), at det hjelper storyen, og at man får sett Snake fra en annen vinkel. Kojima har selv fortalt at det var enklere å fortelle mer om Snake i seg selv når han ikke var hovedpersonen i historien. At spillet har en av de beste soundtrackene som noengang er skapt, trekker ikke ned heller. Det skal ikke gå unevnt at spillet har en del irriterende momenter også, blandt annet Rose's konstante oppringninger, som til tider kan være ganske uberegnelige.
På tredjeplass kommer Ghost Babel. Dette spillet synes jeg har fått ufortjent lite oppmerksomhet, noe jeg ikke kan skjønne hvorfor. Etter min mening er dette et absolutt toppspill til Nintendo's lille håndholdte perle, og det har både bra gameplay, sjarm og karismatiske karakterer så det holder. Greit at det kan være litt frustrerende til tider, men det er tross alt ikke et shoot'em up-spill, men en litten hjernetrim blandet med action og spenning. Dessuten har spillet den tøffeste Metal Gear-roboten jeg har sett, og det er ikke så dumt for en skap-mechaentusiast