Brettspill/rollespill/pnp

[oma]

Jessda, da er jeg kommet til det stadiet at jeg vurderer slike ting. Er det folk som har direkte kunnskaper til rollespill? Hørt mye bra om white wolf systemet, og driver å leser på Call of Chuthulu. Får jammen meg All Flesh Must Be Eaten også i posten en av dagene. Tips og triks til hva rollespill som faktisk er moro og som er litt enkelt å gjennomføre hadde nok vært kult også. (Og noe som ikke går ut på at man skal bygge characteren din opp i flere måneder helst)

Har også hørt mye bra om Betrayal at House on the Hill brettspillet, og lurte på om det var noen som har erfaringer med dette og eventuelt andre kule brettspill. Selv har jeg Zombies!!! som jeg syns kan være ganske så moro med flere spillere.

 

[Yetipants]

Vel, hvis du skal ha noe som er enkelt og lett å ha det moro med (og ikke synes det er negativt at det er snakk om et fantasy-spill), så er vår venn Dungeons & Dragons ute i fjerde revisjon nå og den er visstnok den enkleste hittil. Finnes også omtrent tre milliarder forskjellige ekstra-settings og ferdigmekka eventyr til D&D så det er bare å gå berserk når du først har grunnpakka.

Andre RPG-systemer jeg har testa er Rolemaster og Call of Cthulhu (såvidt); kan jo nevne at jeg syntes Rolemaster var så overkomplisert og tungrodd at det nesten ble parodisk. På tre uker fikk gruppa vår reist hundre meter vekk fra en by og dengt to banditter som overfalt oss i skauen, for eksempel, og en i gruppa skulle svinge sverdet sitt mot en type, bare at han fikk Critical Fail på slaget og endte opp med å stikke sverdet inn i lysken og videre inn i magen sin, nedenfra. Jeg er ganske sikker på at det er fysisk umulig å få til det, men Rolemaster-folka hadde skrevet det inn i spillet sitt.

Call of Cthulhu var jo artig nok (som jeg husker det), men det er veldig avhengig av at du har en DM som har litt skikkelig peiling og dermed ikke noe bra valg for ferskinger.

 

[Lodin]

Mens jeg prøvde meg på Vampire The Masquerade en gang.
Helt til teaterbøgen som insisterte på å leve ut malkaven sin litt for mye måtte kastes ut...
Det var ikke pent. Jeg ville bare være en enkel Brujah og fiste litt.

Call of Cthulhu eier vistnok no jævlig.

 

[HaZ]

Har også hørt mye bra om Betrayal at House on the Hill brettspillet, og lurte på om det var noen som har erfaringer med dette og eventuelt andre kule brettspill.

Betrayal at House on the Hill er artig, men for min del ble jeg lei av det ganske fort. Riktignok er det massevis av events og greier, men de blir altfor like til at det er gøy i lengden. Som underholdning en halvtimes tid en gang iblant kan det jo sikkert funke ganske bra.

Andre artige brettspill jeg har vært borte i som er verdt å nevne: Junta!, Cosmic encounter og et Dune-brettspill som jeg ikke er helt sikker på hva heter lenger.

Vil fraråde Axis and Allies spillene; de tar gørrlang tid å sette opp, svært lang tid å spille, og er lite varierende fra gang til gang.

 

[Yetipants]

Kan jo komme med noen tips til brettspill også.

The Settlers of Catan er såklart velkjent, men det er en god grunn til det. Grunnen er såklart at spillet er kanonbra. Du må tenke strategisk absolutt hele tida og gjette deg flere trekk framover, i tillegg til at du må samarbeide med de du egentlig skal konkurrere mot for å nå målene dine. Rett og slett konge.

Illuminati er også et brettspill som er riktig så festlig av mange av de samme årsakene, bare at tilfeldighetenes spill har en litt større rolle enn i Settlers. Kort sagt er det et humoristisk strategispill hvor du styrer din egen verdensomspennende konspirasjon, bygger den ut og angriper/påvirker andre grupper, for å nå det eneste målet som virkelig teller: Spenn, såklart. Kommer med Erik Ribsskog's Baby Seal of Approval.

Og hvis du synes det er altfor masete å drive med seriøs P&P-rollespilling og heller bare vil ta en kjapp dungeon hack, er Munchkin-serien (også fra Steve Jackson Games, som mekka Illuminati) midt i blinken. Finnes i mange varianter, og samtlige er like latterlige. Hvis du har "spilt" Progress Quest så veit du omtrent hva det går i, bare at du har litt mer innflytelse på ting.

 

[CyberK]

Vil fraråde Axis and Allies spillene; de tar gørrlang tid å sette opp, svært lang tid å spille, og er lite varierende fra gang til gang.

Jeg liker A&A! Passer fint for sånn som meg som liker å bruke gørrlang tid på å bestemme meg for hva jeg skal gjøre, og det blir variasjon nok så lenge man ikke vet hva man driver med sånn strategisk sett. (Meg igjen) Spillet passer bra for en helaften med kompisene og alt pisspratet som hører med.

 

[Dens]

Jeg vil anbefale (?) diplomacy, et strategi-brettspill som i utgangspunktet virker simpelt, men som blir uhyre komplekst som følge av at spillet går ut på å manipulere og backstabbe andre. Kort fortalt tar spillet for seg første verdenskrig, hvor hver spiller kontrollerer en av de mange stormaktene i Europa. Målet med spillet er å ta over så mange land som mulig, men for å gjøre dette må man samarbeide med andre. Samarbeidet gjøres ved at man har 15 minutter med planlegging før hver runde. I løpet av disse 15 minuttene er det om å gjøre å lure, manipulere og overtale dine medspillere til å gjøre ting som gagner deg, uten at det virker for obvious. Etter planleggingsfasen har alle spillerne notert ned sine trekk, men som oftest stemmer ikke avtalene helt overens med de faktiske trekkene.

På slutten av kvelden (Rundt fem timer senere med ni spillere) sitter vinneren med heder, ære og ingen venner. Jeg har vunnet de to gangene vi spilte dette spillet...

 

[ganon]

Morro å se andre som spiller zombiez. Jeg, Scary paladin, Svidd lauk og dama spiller det av og til. Kan anbefale et brettspill som heter ticket to ride. Det går ut på å bygge en jernbane og er veldig lettfattelig og finnes i flere versjoner også en for norden. Passer for alle, og er for opptil seks spillere hvis jeg husker riktig. Hvis du vil ha noe mer strategiskt kan jeg anbefale Khet, som ligner endel på sjakk og er for kun 2 spillere.

 

[HaZ]

Jeg liker A&A! Passer fint for sånn som meg som liker å bruke gørrlang tid på å bestemme meg for hva jeg skal gjøre, og det blir variasjon nok så lenge man ikke vet hva man driver sånn strategisk sett. (Meg igjen) Spillet passer bra for en helaften med kompisene og alt pisspratet som hører med.

Jeg liker også A&A - om jeg spiller med folk som ikke kan den beste taktikken på forhånd that is. Grunnen til at jeg frarådde spillet var at jeg fikk inntrykk av at Oma var ute etter spill som ikke tok så altfor lang tid.

 

[oma]

Betrayal at House on the Hill er artig, men for min del ble jeg lei av det ganske fort. Riktignok er det massevis av events og greier, men de blir altfor like til at det er gøy i lengden. Som underholdning en halvtimes tid en gang iblant kan det jo sikkert funke ganske bra.

Andre artige brettspill jeg har vært borte i som er verdt å nevne: Junta!, Cosmic encounter og et Dune-brettspill som jeg ikke er helt sikker på hva heter lenger.

Vil fraråde Axis and Allies spillene; de tar gørrlang tid å sette opp, svært lang tid å spille, og er lite varierende fra gang til gang.

Var en på jobben som annbefalte House on the Hill, men det er jo ute av produksjon, og auksjonene på ebay kommer fort opp i en 700-1000kr, så lurte bare på om det var verdt det?

Kan jo komme med noen tips til brettspill også.

The Settlers of Catan er såklart velkjent, men det er en god grunn til det. Grunnen er såklart at spillet er kanonbra. Du må tenke strategisk absolutt hele tida og gjette deg flere trekk framover, i tillegg til at du må samarbeide med de du egentlig skal konkurrere mot for å nå målene dine. Rett og slett konge.

Illuminati er også et brettspill som er riktig så festlig av mange av de samme årsakene, bare at tilfeldighetenes spill har en litt større rolle enn i Settlers. Kort sagt er det et humoristisk strategispill hvor du styrer din egen verdensomspennende konspirasjon, bygger den ut og angriper/påvirker andre grupper, for å nå det eneste målet som virkelig teller: Spenn, såklart. Kommer med Erik Ribsskog's Baby Seal of Approval.

Og hvis du synes det er altfor masete å drive med seriøs P&P-rollespilling og heller bare vil ta en kjapp dungeon hack, er Munchkin-serien (også fra Steve Jackson Games, som mekka Illuminati) midt i blinken. Finnes i mange varianter, og samtlige er like latterlige. Hvis du har "spilt" Progress Quest så veit du omtrent hva det går i, bare at du har litt mer innflytelse på ting.

Illuminati og Munchkin serien hørtes ganske moro ut og blir nok å tusle bort på Outland for å se litt.

Jeg vil anbefale (?) diplomacy, et strategi-brettspill som i utgangspunktet virker simpelt, men som blir uhyre komplekst som følge av at spillet går ut på å manipulere og backstabbe andre. Kort fortalt tar spillet for seg første verdenskrig, hvor hver spiller kontrollerer en av de mange stormaktene i Europa. Målet med spillet er å ta over så mange land som mulig, men for å gjøre dette må man samarbeide med andre. Samarbeidet gjøres ved at man har 15 minutter med planlegging før hver runde. I løpet av disse 15 minuttene er det om å gjøre å lure, manipulere og overtale dine medspillere til å gjøre ting som gagner deg, uten at det virker for obvious. Etter planleggingsfasen har alle spillerne notert ned sine trekk, men som oftest stemmer ikke avtalene helt overens med de faktiske trekkene.

På slutten av kvelden (Rundt fem timer senere med ni spillere) sitter vinneren med heder, ære og ingen venner. Jeg har vunnet de to gangene vi spilte dette spillet...

Hvordan er dette å spille med ferre spillere?

Jeg liker også A&A - om jeg spiller med folk som ikke kan den beste taktikken på forhånd that is. Grunnen til at jeg frarådde spillet var at jeg fikk inntrykk av at Oma var ute etter spill som ikke tok så altfor lang tid.

Det er desverre ikke meg det helt kommer an på, men de få jeg tror kan være interessert i brettspill er desverre ikke så nerdete som jeg er og har litt mindre tolmodighet enn meg.

 

[Jante]

Hvis du har tenkt å kjøpe Call of Cthulhu, så anbefaler jeg å skaffe de gamle reglene. Altså ikke det som baserer seg på et d20-system, men det som Chaosium står bak. Selv ruller jeg fifth edition. Det skal ikke være så vanskelig å få tak i, og jeg ser de selger en PDF-versjon av sixth edition på hjemmesiden sin. Denne er ikke så veldig forskjellig fra fifth.

Call of Cthulhu er ikke vanskelig å sette seg inn i. Det finnes én bok hvor alt du trenger står, alt annet er optional. Det er en enkel guide på hvordan man lager seg rollefigurer, og siden systemet ikke er veldig avhengig av regelsystemet er veldig mye opp til den som kjører spillet, nemlig Keeperen. Det som er key i CoC er stemning, og så lenge man er flink til å lage gode scener og sette opp interessante NPCer og hendelser, er regelforståelse mindre viktig. Cthulhu er ikke et kamporientert rollespill, og spillerne vil komme til å dø hardt hvis de forsøker å gå head on med de fleste av monstrene. Her finner man konspirasjoner, kulter, gamle guder som leker med menneskene, crazy shit som skjer, og gruppa som vanligvis er dødsdømt før de i det hele tatt har startet etterforskningen sin. Hvis de klarer å løse mysteriet og stoppe dommedag eller hva faen det er som holder på å skje, sitter de som regel igjen uten vettet i behold. Gode ting, med andre ord.

Selv kjører jeg et mysterieløsende eventyr satt i samtidens USA. Gruppa var ombord i et tog som sporet av, og bestemte seg for å finne ut hva som hadde skjedd. Hijinx ensues. Vi har ikke fått spilt på en stund på grunn av eksamen og mye annet som har kommet i veien, men jeg gleder meg virkelig til neste gang, for jeg har lagt store planer for å drepe dem på horrible måter.

 

[Dens]

Oma: Ville ikke spilt det med mindre enn 5 spillere. Jo flere, desto bedre.

 

[Agradula]

Egentlig er alle "White Wolf"-rollespillene veldig bra i regeloppsett. Det er strengt tatt det eneste rollespillet som har et kampsystem som funker.
Ellers er Paranoia et MEGET kult rollespill.

Av kortspill så er det jo flere her som har nevnt Munchkin og den slags.

 

[Thinaran]

Jeg spiller Rolemaster fast, og det er egentlig ikke så komplisert som Yeti sier. En spiller trenger bare skill-arkene og terningene sine. Men ja, Rolemaster krever ca 12 sider med skills hvor D&D har plass til alle på forsiden, og persongenerering er et slit.

Den største forskjellen er vel at når man slåss er det sjelden man dreper en person på hits (HP). Hvis jeg angriper med øksa til den tøffeste barbaren min og kaster 40 på terningen, blir det regnet ut slik: 40 + 135 = 175. Motstanderen hadde Armor Type 6 + at han brukte 30 av sin sverdskill på 60 til å parere, så vi finner fram tabellen og finner ut jeg ga han 20 hits i skade, pluss en C slashing critical. Vi finner tabellen for Battleaxe i boka Arms Law, jeg kaster en 56, og på tabellen står det f.eks "Axe strikes foe's right shoulder, foe takes 8 hits and is stunned, unable to parry for *GM kaster terning* 3 rounds".

Nå som motstanderen er stunned får jeg ytterligere +20 på kastet, og siden han ikke kan parere er han en lett match.

Klart, det er mye mer komplisert enn D&D sitt "slå til fienden er tom for liv"-opplegg, men også mye mer realistisk. Som det står bakpå Arms Law-boka; «It's not the bruises that kill!»

 

[KapteinOlimar]

Brettspill jeg anbefaler utover mange av de som er nevnt over.

Agricola for de som liker planlegging og bygging. Litt tid å sette opp, men går raskt og greit når man har startet.

Dominion, min store favoritt så langt i år. Raskt, enkelt, engasjerende og variert.

Keltis, har du spilt kortspillet vet du hva dette går ut på. Overraskende bra.

Battlelore, veldig bra krigsspill for de som liker det. 2 spillere

Ticket to ride, holder overraskende lenge

Caylus, herlig ressurs og bygge spill

 

[Yetipants]

Klart, det er mye mer komplisert enn D&D sitt "slå til fienden er tom for liv"-opplegg, men også mye mer realistisk. Som det står bakpå Arms Law-boka; «It's not the bruises that kill!»

Nei, det som dreper er at du spidder deg selv nedenfra med ditt eget sverd. Mye mer realistisk.

 

[Thinaran]

Critical failure? Det skjer jo bare på rundt 01-05 (avhengig av våpen) på terningen.

 

[Yetipants]

Han kasta så dårlig at han måtte kaste en gang til for å finne ut hvor mye han fucka det til, og så kasta han like elendig på det. Uansett så var det som virkelig gjorde Rolemaster kjipt for meg det at det virka som om alt var laga sånn. Ville ikke blitt forbausa om det er sånn at hvis du ser en drage så må du kaste for å finne ut om du klarer å se den skikkelig, og hvis du har dårlig syn så kan det hende at du ser en kjeks isteden, og så dør du av drageforgiftning etter å ha spist kjeksen.

 

[Jante]

Klart, det er mye mer komplisert enn D&D sitt "slå til fienden er tom for liv"-opplegg, men også mye mer realistisk. Som det står bakpå Arms Law-boka; «It's not the bruises that kill!»

"Vi leker ikke rollespill."

Hvis det er slik at jeg må rulle og sjekke ørten tabeller for hvert slag i hver eneste kamp, så må jo hver kamp ta millioner av timer. Jeg trodde Dungeons & Dragons hadde et kjipt og kjedelig kampsystem, men det der tar kaka. Realisme kan ta seg et tak, jeg spiller for å ha det gøy. Og hvis jeg må sjekke i tyve tabeller om jeg faktisk har det gøy, så har jeg ikke det.

 

[Yetipants]

"Okay, dere kommer fram til lysningen og dere ser brått en... kast."
"Jeg kasta 03..."
"Okay, dere ser en drage. Dere veit, en sånn som man holder i en snor og som kan sveve hvis man leiker i parken på en dag med mye vind."
"Øøøøhhh... da... går jeg bort og plukker den opp for å leike med den...?"
"Kast."
"...01..."
"Du plukker opp dragen, og det viser seg at det er en helt vanlig drage. Du tenker i ditt stille sinn: 'Kan den være forhekset?', men slår deg raskt til ro med at det kan den ikke være."
"Ja, men det var br..."
"Jeg var ikke ferdig. Ikke før har du tenkt det før lynet slår ned i deg, resten av partyet og alle du noensinne har brydd deg om. Alle andre dør en langsom og smertefull død mens de sakte brenner ihjel, men du ble bare svidd inn til knoklene. Resultatet blir at du tilbringer resten av dine dager ved full bevissthet, helt alene, uten førlighet i andre deler av kroppen din enn nesa, men likevel med uutholdelige smerter. Sees neste uke, eller?"