Dårligste spillopplevelse

[Riou]

Flere ganger i livet har jeg opplved spill som rett og slett ikke har holdt mål (Suikoden 3 og 4 var mine største skuffelser), men det er faktisk ikke så lenge siden jeg opplevde hva jeg må karakterisere som tidenes dårligste spill (av de jeg har spilt). Dog gadd jeg aldri å spille i gjennom det, så det kan ta seg opp etter hvert.

Nevnte spill heter "Dragon Blade; Wrath of Fire" og hører til spillkonsollen Wii. Historien er platt, patos er stort og klisjeene mange. Dette er et spill som kun er bygd på prinsippet om bruk av Wii-kontrollen; når det så sies at dette er en lineær RPG er det rimelig klart at det ikke kan bli stort dårligere. Oppsettet kan minne litt om "Fullmetal Alchemist"-spillet (som var før toppet listen over dårligere spill), men historien er som hentet ut av en dårlig Hollywood-film.

Jeg kan vel fortelle litt om bakgrunnen til spillet: Helt i begynnelsen får du en relativt lang innledning som forteller at "The World of Man" en gang var plaget av endeløse kriger. I tillegg eksisterte det en verden der dragene hersket, og en av disse dragene valgte en dag å krysse over barrieren som skilte disse to verdene i fra hverandre, for på den måten å bringe fred til menneskene. I mange år var det fred på jorden under dragens herredømme, og dragen knyttet seg til fire "edle" riddere - de beste blant menneskene. Disse ble konger under dragen. Men en dag endret alt seg - menneskene begynte på nytt å sloss. Fire "mørke" drager hadde overtalt menneskene om at det var den gode dragen som hadde stått for dette. Dragene fikk med seg folket og til slutt også de fire kongene. Protagonistens forfar var den av dem som hadde vært loyal lengst. Disse drepte dragen og sperret hans sjel inne i et sverd (Dragon Blade). som ble delt opp og gitt hver av kongene. Etter dragens botgang henfalt verden i kaos. Protagonistens forfar innså sin helligbrøde, og brukte dermed "sin siste magi" til å skjule sin sverdbit fra dragens menn. Når vi i tillegg nevner at ondskapen i menneskene ble inkarnert i menneskene (les: fiendene dine er monstre, men opprinnelig menensker) innsees det hvor elendig historien er.

Det er flere patos i spillet (blant annet at du mister din forlovede helt i begynnelsen), men jeg gidder ikke å gå inn på dette her.

Det verste er imidlertid handlingen: Du går fra scene til scene, og sloss mot en "boss" i slutten av hver scene. Det tar rundt 10 minutter å sloss deg igjennom scenen, og 5 minutter til å sloss mot "bossen". Det må nevnes at det er ingen logisk sammenheng mellom to scener; spillet er rent kampdominert.

Her var min dårligste spillopplevelse - la oss høre deres.

 

[Revan]

Dette var ikke min dårligste, men det ødela en av mine tre-fire beste spillopplevelser noen gang, så here it goes:

Jeg våkna opp i en båt på en øy. Det første som møtte meg da jeg kom opp på dekk var en helt fantastisk utsikt. Jeg tror aldri jeg har opplevd maken i et spill. Vannet så helt utrolig ekte ut, fjell kunne jeg skjelne bak byens tak, en kystlinje til høyre, et tårn med et brennende bål til venstre. Jeg spilte som noen kanskje har skjønt Morrowind, og jeg var trollbundet av grafikken om stemningen som møtte meg helt i starten av spillet. Dette lovet godt.

Så kom jeg med videre, signerte noen papierer og valgte klasse, snakket med en del folk, stjal noen varer som jeg solgte på den lokale butikken og kjøpte meg et sverd. Så bega jeg meg ut i den største spillverdenen jeg noen gang har gått rundt i (bortsett fra Oblivion, men der føltes den ikke like stor). Snart møtte jeg et monster. Glad og fornøyd med mitt nyeste sverdinnkjøp skulle jeg slakte larven som sikkert var dobbelt så liten som spillcharacteren min. Jeg gikk bort, tok opp sverdet... og slo! Men hva i svarte helvete? Ti cm fra insektet bommet jeg faen meg. Jeg slo igjen, mot hodet denne gang, sikker på at jeg hadde gjort noe feil første gang, og skulle til å kløyve hodet på det lille dyret. FAEN! Bommet igjen! Jeg ante ikke hvorfor. I løpet av min 200 timer lange spilletid med Morrowind snek jeg meg rundt, leste bøker, stjal ting, ommøblerte hus og solgte varer. Jeg drepte ikke mangen fiender, og unngikk helst kamp.

Kampsystemet der må være det mest ødeleggende og værste mølet jeg noen gang har vært borti. Hadde det vært noe a la Oblivion, hvor man ikke dreper med headshots eller noe men leverer skade uansett, da hadde jeg spilt Morrowind as we speak. Huff. Hvis noen av dere vet noe om en mod som erstatter det idiotiske kampsystemet i The Elder Scrolls III: Morrowind med noe a la det i oppfølgeren, vær så snill og ta kontakt, slik at jeg kan fortsette mitt eventyr på øya.

 

[Riou]

Jeg hadde det problemet i begynnelsen, men etter hvert som man forbedrer evnene til å bruke det våpenet var ikke det lenger noe problem. Jeg var vel rundt level 40, men hadde ingen problemer med å drepe Almalexia (hint: slå og løp).

Som sagt - det blir bedre etter hvert, og velger du å spille som "mage" trenger du ikke å tenke på det i det hele tatt. Jeg anbefaler forøvrig ekstrapakken Tribunal. Gudene skal vite hvor mye jeg tjente på å selge "Dark Brotherhood"-armour til smedene der. Når jeg sluttet å spille Morrowind hadde jeg vel rundt en million septims.

Jeg husker at den første figuren min var en "mage", uten at jeg la opp spillet etter det. Han ble vel en slags kjøpmann/kriger; utrustningen hans var "Light" og jeg bruke hovedsakelig spyd frem til jeg fikk "Trueflame". Spesielt godt likte jeg å kle ham i de dyreste klærne, kanskje med noen dyre "enchantments" som passet til klesplagget.

Poenget er vel at med litt tålmodighet og prøving burde kampsystemet gå seg til, slik at ingenting hindrer Morrowind å yte sitt fulle potensial.

 

[Yetipants]

Sånn for å pimpe meg selv litt kan jeg jo trekke fram to perler: Bad Day LA og Reservoir Dogs. Grøss.

Når det er sagt så har jeg en liten greie for å spille obskure og dårlige spill, fordi man kan lære mye av dårlige spill på samme måte som man kan lære mye av å lese dårlige bøker. I nyere tid husker jeg spesielt Two Worlds; et tysk utviklingsstudio fikk det for seg at det var penger å tjene på å kopiere Elder Scrolls (eller Gothic, for den del), og dermed lagde de Two Worlds. Resultatet er et spill hvis kontrollsystem får det i Daggerfall til å virke elegant og uanstrengt (det første du gjør i Two Worlds er å låse opp en port, jeg måtte søke på nett for å finne ut hvordan jeg gjorde det), en grafikk som er laget av... vel, tyskere (hvorfor må nesten alle tyske spill, og især tyske rollespill, være befolket utelukkende av skjeløyde menn med buskete øyenbryn og pornosmultring?) og bugs som får Boiling Point: Road to Hell* til å virke gjennomarbeidet. Toppen av kransekaka er dialogsekvensene, hvor du må stå og lide deg gjennom samtlige tekstlinjer mens de møysommelig leses opp av totalt tre forskjellige stemmeskuespillere som alle later til å lide av narkolepsi eller noe sånt. Og ja, manus er delvis skrevet på Ye Olde English. Brenn, Two Worlds. Edit: Glemte å nevne at selv om alle figurene beveger på munnen når de prater, er det ikke gjort noe forsøk overhodet på å matche munnbevegelsene til det som sies. Midt i blinken.

Andre heite kandidater er møkk som åpenlyst er laget for å tjene noen raske slanter og dermed ikke fortjener å nevnes i samme åndedrag som skikkelige spill, men vi tar et par av dem også. Først ut er Napoleon Dynamite på DS, som er en samling av minispill av typen du kanskje kunne funnet i WarioWare dersom utviklerne var middelaldrende revisorer, ispedd sitater som ikke er fra filmen, men som kanskje kunne vært det hvis det var de før nevnte revisorene som hadde skrevet den. Legg til at minispillene varer for-fucking-ever og aldri gir deg noe mål å sikte mot (du blir bare ferdig med dem etter hvert), så er dette omtrent like attraktivt som å tungekysse ei utslitt engelsk hore.

Og når vi først har nevnt våre venner britene, så kan vi ta med Little Britain: The Game også. En minispillsamling basert på en TV-serie som utelukkende baserer seg på å gjenta catchphrases til det kjedsommelige, hvordan kan det bli noe dårlig? Jo, det kan bli dårlig hvis minispillene er designet på fylla, grafikken lages på nachspielet og brukergrensesnittet dagen derpå. Jeg har ingen bevis for at dette har skjedd i tilfellet Little Britain: The Game, bortsett fra selve spillet. Jeg mener, søk og sjekk selv. Legg til at det første minispillet (du skal gå på rollerblades bortover en rett gate mens du forserer hindringer og plukker opp CD-er) er pissvanskelig på grunn av en stram tidsbegrensning og alle spillene deretter kan fullføres uten å se på skjermen (på nummer to fikk jeg over 100.000 poeng mer enn kravet bare ved å trykke på tilfeldige taster), og du har noe som ikke engang hører hjemme i billigkorva.

Sånn ellers har jeg veldig lyst til å prøve "spillet" Plumbers Don't Wear Ties, som kom ut på PC og - hint om kvaliteten spillet holder - CD-i. PC Gamer UK gav det 3% i sin tid, den laveste poengsummen i bladets historie fram til da. Det er visstnok en "wacky" fotonovelle ispedd enkelte filmklipp og litt bar pupp for å være edgy. Hvis noen kommer over det, nøl ikke med å si ifra.

*Fotnote om Boiling Point: Les patchnotene til den første patchen for det spillet. De inneholder juveler som "Fixed: Jaguar no longer floats among tree tops" og "Fixed: Sheriff's Station can no longer be blown up using a single crossbow bolt".

 

[Tomas]

Jeg hadde helt greie spillerfaringer med alle elderscrollsene så langt, men må si meg enig i at kampsystemet og animasjonen føles rimelig provisorisk. Jeg husker spesielt når jeg først spilte oblivion. Alt var så vakkert, så naturlig, se det pene gresset, se så lang clipping-rekkevidden er. Så prøvde jeg å hoppe, og klarte ikke la vær å si "boing.. boing..".


Det eneste jeg kommer på i farten er Tribesengeance. Du vet når du setter deg ned for å spille noe, og når du endelig bestemmer deg for å ta en pause så er det 5 om morran neste dag. Slik hadde jeg det med Tribes 1 og 2, så jeg var rimelig oppspilt over t, og det var et av de få spillene jeg bare måtte ha så snart som mulig, og kjøpte det av nærmeste forhandler uten hensyn til pris.

Jeg tror jeg spilte singleplayerkampanjen i en time og online et par ganger (hvor den andre gangen var av type "Kanskje det er bra, bare at man trenger å komme inn i det litt!") før jeg la det på hylla og har aldri spilt det igjen. Aldri har jeg hatt forventning gå til skuffelse så raskt og så grundig.


Kanskje litt urelatert siden jeg aldri har spilt det, men synes ser ganske morro ut.

 

[Lodin]

Den dårligste spillopplevelsen fra nyere tid jeg kommer på må være Trespasser, den derre Jurasic Park FPSen. Dette spillet er derimot så totalt ødelagt at det bare er morro. Armen din har en tendens til å henge seg fast i ting, dinosaurer pleier å sprette flere kilometer rett opp i lufta og å prøve å treffe noe med et våpen kan man bare drømme om. Lettere å bare pælme gunnern på dinosauren og løpe. At grafikken var stygg som juling selv da det kom og motoren fortsatt sliter på moderne hardware er bare en bonus. Også er livsmeteret til dama du styrer tatovert på puppen hennes så du må stirre ned på dem for å se hvor maltraktert du er.
Hele greia er så inkompetent at man ikke kan annet enn å bli sjarmert. :elsk:

 

[Revan]

Trespasser var en av mine beste spillopplevelser selv med fucked arm, minner meg om hvordan Morrowind ble ødelagt. Sjarm var spillets beste kort, og du følte virkelig at du var på ei øde øy bebodd av forhistoriske dyr. Aldri spilt et spill så... Jurassic Park. :elsk:

 

[Tomas]

SITAT(Lodin @ 07.01.08, 20.51) 96973

:elsk:
[/b]

Åinnihelvete hvor jeg lo av den gummiarmen :svette:

 

[Lodin]

Enig i at jeg hadde det utrolig morsomt å leke meg i jungelen, men faktum er at hvis man var en av de som beit på den sinnsyke hypen og forventa at de skulle få et spill som så slik ut:

Så er det faen ikke rart om de blei litt grinete.

 

[rulleguru]

Jeg eide for 16-17 år siden en Amstrad av noe slag. Var jo ingen butikker som hadde spill til denne, så bestillte via posten et spill som het noe med "Turtles", det var jo hett på den tiden. Skuffelsen var derfor enorm da det viste seg at det var et FARGELEGGINGSPILL, spillet gikk rett og slett bare ut på å fargelegge bilder av turtlesfigurer.

Heldigvis fikk pappa tak i masse bokser piratkopierte spill, og jeg hadde mye moro med maskinen frem til jeg fikk en Amiga 500 et par år etter.

 

[Psycho Mantis]

Noe av det dårligste jeg har spilt må være Jurassic Park: Scan Command, Army Men: Toys in Space og Space Blasters: Sudden Justice, alle til PC. Det var en kurv med "3 spill for 99 kroner", og siden jeg tydeligvis hadde en hundrings til overs, så tok jeg sjansen. Det skulle jeg aldri gjort, for det eneste de spillene gjorde, var å oppta plass i skapet. Og det gjør de forresten enda ...

Et annet spill jeg ble forferdelig skuffet over, var et eller annet FIFA-spill til GameBoy. Lurer på om det var FIFA Road to World Cup '98, men det kan godt være det var en tidligere variant. Jeg ville virkelig ha et godt fotballspill, men alt var så forferdelig smått og utydelig. Jeg kunne jo nesten ikke få øye på ballen, og spillet i seg selv var rett og slett kjedelig, så det byttet jeg.

 

[Libresse]

I fjor saa er det vel tre spill som skuffet enormt.

First out; Warhammer Mark of Chaos.
Dette brukte jeg faktisk penger paa, skyt meg.

Jeg er ganske svoren fan av Medieval serien, som er strategi av ypperste klasse. Saa etter aa ha spilt Medieval II sønder og sammen saa tenkte jeg at det paa tide aa sprite opp Warhammer nerden i meg. Uff, det skullejeg aldri gjort.

Dette er Medieval uten all falshen, en interface fra 1995 og animasjonen fra Oblivion. Hele poenget med Medieval er at man kan sende to enorme hærer mot hverandre og nyte slaget. Baade som et nydelig strategispill, der manuvrering av tropper er king, og som en brutal kampsimulator. Bak alt dette kjører spillet masse kalkyle og drit, som man som kjent driter i (fordi det er mye morsommere aa slakte imbisile muslimer eller aa drive Jihad i Italia). Men neida....

Warhammer er som kjent et miniatyr-brettspill der du stiller opp tropper, gaar dem mot hverandre, ruller terninger og tenker taktisk i et turbasert spill. Geniene som lagde dataspillet skjønte tydeligvis ikke hva Medieval gjorde riktig. Dette "real-time" strategispillet er riktignok en grei simulasjon av brettspillet... Men det er horribelt som en RTS, ikke bare er manuvrering av tropper irriterende, men kampene ser ut som miniatyrer. Jippi, saa var trekkplastet dueller melleom helter, joa dette virket jo gøy. Men det viste seg aa være spamming av en knapp til den andre helten døde. Du trengte ikke gjøre en dritt egentlig, for du van jo alt hver gang hele tiden.

Sheesh.

To:
Dungeon Siege II

Riktingnok litt gammelt, jeg leste paa VG at "grafikken ligner paa World of Warcraft", jaha? riktig... Nei FEIL DIN IDIOT. Greg Kasavin ga denne totalt mindless Dungen Crawlen 9.5 eller noe i den dur, wow Greg, kryp ut a nerdeskapet plz. Spillet besto av ca. en ting, hold ned musknappen og pek paa fiender.

Det var ikke engang morsomt i multi... det var bare avhengighetskapende.

Det som trakk opp derimot, var en making-of DVD, og LOEL, de sa at de hadde fokusert paa historiefortelling i denne iterasjonen av dritet sitt. Jaha? Riktig? Jo hvis aa gi tispen som lagde Excel spreadsheets ansvaret for historien er aa fokusere paa den.. saa joda.

Veldig trist opplevelse egentlig, jeg savnet WoW og hadde ikke internett, dette var det beste aa finne ;_;

Og tredjemann:

Crysis

Etter aa ha spilt CoD4 og digget den slicke singleplayeren saa tenkte jeg at det var paa tide aa prøve GROMSPILLET, som dro in tiere og tolvere fra alle kanter. Christ dette maatte jo bare være bra. tom Gamer ga dette 9.0! OMG dette maatte jo bare vaere the shizzle.

Men nei, det bleknet ganske fort iforhold til CoD4. Slick design ble byttet ut med lol-bot FPS konvensjoner. Aaja, jeg maa ha en kjip tutorial ja... takk. Greit ikek saa ille. Ah! Der har vi en koreaner, jeg sniker meg innpaa, pang pang, treffer han tre ganger, han faller ikke, pang pang pang, jeg aner ikke om jeg treffer eller ikke, men jeg siktet paa hodet hans. Men han faller ikke, han kaller paa kameraten sin og de begynner aa jage meg.

To clips senere saa er de døde. Joda, kanskje jeg bare suger, kanskje den deilige føleslen av aa treffe ting og de falt i bakken fra CoD 4 satt igjen. Kanskje denne superdrakten gjorde kulene mine svakere. Men nei, hele spillet fortsatte saann.

Jippi, jeg kan gaa hvor jeg vil... Nei jeg kan gaa der Crytech cil at jeg skal gaa, men jeg kan lissom velge om jeg vil ha action eller ikke. Crytech... Hvor lærte dere spilldesign? Hvorfor kan dere ikke bare skreddersy den overdimensjonerte spillopplevelsne deres? Joda valg er fint, men naar kua er raatten innvendig, men polert utenpaa saa blir desverre opplevelsen litt minimalisert. Ikke gi botene mere HP, gi dem... bedre intelligens. Joda det hadde de, men jeg følte at jeg gang paa gang maatte spille det mer som Doom, og mindre som CoD4, istedenfor aa pushe paa med action, saa maatte paa "taktisk" vis trakte alle fiendene tilbake tilbilen min, for saa aa plaffe dem ned, fordi jeg var tom for ammo hele fuckings tiden.


Enten saa suger jeg, eller saa suger de spillene, god natt.

 

[BZero]

 

[Terje]

Jeg ga 500 kroner for Rise of The Robots til Amiga en gang i tiden. Grafikken så jo helt sinnsyk ut på skjermbiler i forhåndsomtaler og slikt. Så jeg kjøpte det da det kom, lenge før de første virkelige anmeldelsene var ute.

Siste gang jeg kjøpte et spill til fullpris uten å vite noenting om gameplayet ja.

 

[LordWarlock]

Kanskje ikke min aller dårligste spillopplevelse, ettersom jeg har spilt TV- og dataspill i nærmere 20 år nå, men til jul fikk jeg simpsons: the game til wii. Noe av det verste jeg har spilt. En kameravinkel/bruk som ødelegger spillet totalt, sammen med latterlig enkle brett, bortsett fra det frustrerende når man ikke har et clue om hva man skal gjøre. Dårlig spillkontroll og kjedelige brett. Godkjent grafikk dog. Jeg elsker tv-serien the simpsons, og humoren i spillet er bra nok den, men jeg får meg ikke til å trekke på smilebånnet, når jeg er fullt opptatt med å forbanne spillopplevelsen og gud og en hverman. Ser spillet har fått svært varierte anmeldelser, men det burde fått total slakt over hele linje. Til de som ikke har spillet eller spilt det: stay clear! Man må være kjempemega ihuga simpsons fan for å like det, og selv da er sjansen liten. Jeg har lenge fundert på hva som er min dårligste spillopplevelse, hvor det har stått mellom gogo the ghost til commodore 64 og dragon's lair til nes. Simpsons: the game tar nesten opp kampen.....

 

[CyberK]

Og likevel er dette spillet den mest vellykkete spillversjonen av The Simpsons hittil. :hm:

Spilte PS3-demoen og syntes den var et helt... kompetent generisk platformspill med noen morsomme ideer. Greit å spille i noen minutter, men aldri i verden om jeg hadde giddet å betale for det.

 

[Deleted member 91]

Trodde det forrige Simpsons-spillet (Hit and Run tror jeg det het, GTA-ripoff vaffal) var regna som helt kurant, jeg? Ikke noe mer enn 6/10 eller til nøds en sjuer, men ihvertfall haugevis bedre enn det siste. Veit ikke om demoen var noe bedre på PSN, men XBL-versjonen ga meg ihvertfall strupekreft. True story.

Får komme tilbake til denne tråden ved en senere anledning selv, tror jeg.

 

[CyberK]

SITAT(Nicholas @ 13.01.08, 19.29) 97815

Trodde det forrige Simpsons-spillet (Hit and Run tror jeg det het, GTA-ripoff vaffal) var regna som helt kurant, jeg? Ikke noe mer enn 6/10 eller til nøds en sjuer, men ihvertfall haugevis bedre enn det siste.
[/b]

Vel, jeg mener å huske at jeg har prøvd det et eller annet sted, og... nei.

 

[oma]

en venn av meg hadde simpsons til wii, helt jævlig, men spillet blir ufattelig mye bedre på ps3 eller 360 av utallige grunner. Større verden, bedre kontroller og lettere kamerastyring, tilogmed brettene kunne være mer kompliserte og inneholde forskjellige deler som ikke var med i wii versjonen. Så det så.

Btw: demo brettet er det kjipeste på hele spillet, så ikke døm etter det

fake edit: Jeg personlig hater simspons, men jeg må inrømme at jeg lo flere ganger under spillet mens kompisen min spilte

 

[Yetipants]

Grunnen til at du lo var at du slapp å spille driten.