Den sosiale analogspilltråden (Snapchat-nicks ITT)
- Trådstarter demake
- Startdato
SU&SD traff en nerve i en av internetts avkroker, og kommentarfeltet har over 1000 innlegg på et døgn. Mye caps lock, hat og tarvelig oppførsel. Kommentarfeltene på SUSD har som regel vært verdt å lese frem til nå fordi om folk er uenige så er det i alle fall edruelige diskusjoner. Nå har imidlertid mensrightserne, (board)gamergaterne og de sinte fratboysa funnet veien og tramper inn i huset med dritt på støvlene.
Er det en tilfeldighet at Internett eksploderer når de kritiserer CAH, men ikke når de kritiserer andre populære brettspill? Mon tro om det sier litt om hvilke folk som spiller CAH? Eller strengt talt sier det mer om hvilke spill idioter liker best.
CAH er fryktelig populært for tiden, og kanskje spesielt nå etter at Wil Weaton spilte det på Tabletop (en utrolig morsom episode for øvrig, men det er pga spillerne, og at de aldri går for langt).
For noen uker siden så ble jeg invitert med på brettspillkveld i regi av de nyoppstartede Bergen Tabletop Gamers (elns), og jeg hadde tatt med noen spill hjemmefra (det fantastiske Survive blant annet). Da jeg kom dit så koagulerte vi i tre grupper. Alle bare "åååå, la oss spille Munchkin da, alle sammen". Jeg sa at Munchkin utgår for min del og at vi kanskje skulle velge litt forskjellige spill. Hint hint sjekk jeg står med Survive i hånda, la oss spille det. Så foreslår de Fluxx (Gud bedre, gi meg styrke!). Njææææ, ikke fan av Fluxx heller gitt. Hva med Survive?????!!!! "åh, la oss spille CAH, det er kjempegøy". Fiiiiine! La oss spille CAH, edru, på et arrangement der alle kan komme, og vi ikke kjenner folka vi spiller med. Oppskrift på suksess du. Hvor jævla korttenkt kan man være? At man spiller et spill der voldtekt omtales som "surprise sex" sammen med masse ukjente folk som man ikke vet hva har opplevd. Det må være en flott introduksjon til moderne brettspill, du. Jeg så at i alle fall én rundt det bordet hadde det veldig ukomfortabelt.
Det irriterer meg at CAH er en stor greie, for det averteter seg selv som et spill, men det er ikke et spill i esken. Det plager meg at mange personers første møte med brettspill er puerile forsøk på humor, og latterliggjøring av alvorlige temaer.
Å spille CAH sammen med folk man kjenner og stoler på, det er helt greit. Jeg har spilt det med SG på Skroa, og jeg lo masse.
Jeg synes bare ikke at CAH burde være midtsidepiken for brettspill. Det finnes SÅ mange bedre spill man kan bruke tiden sin på. CAH er verdiløst.
Er det en tilfeldighet at Internett eksploderer når de kritiserer CAH, men ikke når de kritiserer andre populære brettspill? Mon tro om det sier litt om hvilke folk som spiller CAH? Eller strengt talt sier det mer om hvilke spill idioter liker best.
CAH er fryktelig populært for tiden, og kanskje spesielt nå etter at Wil Weaton spilte det på Tabletop (en utrolig morsom episode for øvrig, men det er pga spillerne, og at de aldri går for langt).
For noen uker siden så ble jeg invitert med på brettspillkveld i regi av de nyoppstartede Bergen Tabletop Gamers (elns), og jeg hadde tatt med noen spill hjemmefra (det fantastiske Survive blant annet). Da jeg kom dit så koagulerte vi i tre grupper. Alle bare "åååå, la oss spille Munchkin da, alle sammen". Jeg sa at Munchkin utgår for min del og at vi kanskje skulle velge litt forskjellige spill. Hint hint sjekk jeg står med Survive i hånda, la oss spille det. Så foreslår de Fluxx (Gud bedre, gi meg styrke!). Njææææ, ikke fan av Fluxx heller gitt. Hva med Survive?????!!!! "åh, la oss spille CAH, det er kjempegøy". Fiiiiine! La oss spille CAH, edru, på et arrangement der alle kan komme, og vi ikke kjenner folka vi spiller med. Oppskrift på suksess du. Hvor jævla korttenkt kan man være? At man spiller et spill der voldtekt omtales som "surprise sex" sammen med masse ukjente folk som man ikke vet hva har opplevd. Det må være en flott introduksjon til moderne brettspill, du. Jeg så at i alle fall én rundt det bordet hadde det veldig ukomfortabelt.
Det irriterer meg at CAH er en stor greie, for det averteter seg selv som et spill, men det er ikke et spill i esken. Det plager meg at mange personers første møte med brettspill er puerile forsøk på humor, og latterliggjøring av alvorlige temaer.
Å spille CAH sammen med folk man kjenner og stoler på, det er helt greit. Jeg har spilt det med SG på Skroa, og jeg lo masse.
Jeg synes bare ikke at CAH burde være midtsidepiken for brettspill. Det finnes SÅ mange bedre spill man kan bruke tiden sin på. CAH er verdiløst.
Quinns er (eller var?) typen til Leigh Alexander, som skrev en greie som linka til SU&SD på bloggen sin og på twitter. Andre nettsider som følger henne fulgte opp, bl.a tre av sidene i Gawker-nettverket. Inkludert Jezebel såklart, moral outrage HQ.
CAH er et spill som er artig to ganger, til man har sett alle korta. Moralpanikk i et vannglass. (Selv ser jeg ikke helt hvordan CAH kvalifiserer som "brettspill".)
CAH er et spill som er artig to ganger, til man har sett alle korta. Moralpanikk i et vannglass. (Selv ser jeg ikke helt hvordan CAH kvalifiserer som "brettspill".)
Ja, jeg må slutte å være uenig med deg angående … noe? Det er vanskelig i lengden for … deg? Vi er ikke uenig angående spillet, men jeg skjønner ikke hva du mener når du skriver "stereotypen av en nerd". Og staten heter Constitution eller Endurance alt etter systemet.
Dette er mest Alexander som desperat prøver å få klikk til bloggen sin som ingen leser ved å angripe noe populært. Clickbait-journalistikk er lite etisk, men hun er vel ingen journalist lenger. "Max Temkin er en voldtekstmann"-greiene dukket også opp igjen på grunn av dette, så godt jobba.
Dette er mest Alexander som desperat prøver å få klikk til bloggen sin som ingen leser ved å angripe noe populært. Clickbait-journalistikk er lite etisk, men hun er vel ingen journalist lenger. "Max Temkin er en voldtekstmann"-greiene dukket også opp igjen på grunn av dette, så godt jobba.
Ikkeno annet enn at saken ikke hadde spredd seg like mye uten henne. SU&SD har dessverre ikke nok fans til å eksplodere internett alene, det ser man på de gode kommentarfeltene med edruelige diskusjoner.
edit: Vil bare vektlegge at jeg ikke har noe problem med deres anmeldelse eller dine innlegg her, bare alt hysteriet ellers. Det har ingenting med brettspill å gjøre.
edit: Vil bare vektlegge at jeg ikke har noe problem med deres anmeldelse eller dine innlegg her, bare alt hysteriet ellers. Det har ingenting med brettspill å gjøre.
Sist redigert:
Verdt å huske hva slags svar jeg fikk i Den Andre Tråden da jeg spurte direkte om hvilket potensial Den Andre Greia hadde for å faktisk gjøre ting bedre. For dere som ikke gidder så hadde ikke Thinaran noe svar på det ut over at det er moro å trolle litt da he he. Så: Flytt gjerne diskusjonen over dit hvis det er et poeng.
Vel, noen prøvde jo å lage et spill om tentakkelvoldtekt, Tentacle Bento. Etter en shitstorm ble kickstarteren kansellert, men spillet ble likevel laget etter at skaperne fikk donasjoner direkte fra fanbasen.
Litt senere kom det ut et spill som het Consentacle, som handler om samtykkende tentakkelsex, og ble promotert av … de vanlige folka. Det er såpass populært at det ikke har en rating på BoardGameGeek engang.
FYI
Litt senere kom det ut et spill som het Consentacle, som handler om samtykkende tentakkelsex, og ble promotert av … de vanlige folka. Det er såpass populært at det ikke har en rating på BoardGameGeek engang.
FYI
Jeg hørte mye om CAH rundt hjørnet når det kom ut, så jeg var småinteressert, men jeg forstod aldri hva det handlet om. Når jeg fant ut hva det handlet om, så forstod jeg at jeg alltid hadde forstått hva det spillet gikk ut på. Og da tenkte jeg fuck dette spillet.
Hvem har det moro med et spill som bare er en dårlig adjektivhistorie, uten historiedelen?
Hvem har det moro med et spill som bare er en dårlig adjektivhistorie, uten historiedelen?
Spilte CAH med Mjæww, Jante, Fru Mjæww og Martin. Mye vin og øl og deilig burger var involvert. Vi lo av politisk ukorrekte vitser inntil man satt der og tenkte "vent, hvorfor må punch linen ha trykk på at det er en stor NEGERPIKK for sjokkverdi når stor PIKK i seg selv får fram budskapet?" Så begynte folk å lage gode, morsomme løsningsforslag ved å forkaste slagget.
Og etter å ha spilt det den ene gangen trenger jeg ærlig talt ikke å spille det mer. Holocaust- og voldtektsvitser er ikke morsomme. Haiku angående syltetøyglass i stumpen var morsomt med høy nok alkohoprosent i blodet
Og etter å ha spilt det den ene gangen trenger jeg ærlig talt ikke å spille det mer. Holocaust- og voldtektsvitser er ikke morsomme. Haiku angående syltetøyglass i stumpen var morsomt med høy nok alkohoprosent i blodet
Mer da. Sist fredag spilte vi tre nye (for oss) brettspill.
Først ut var Dogs of War. DoW er et workerplacement-spill der vinneren er (bombe) den med flest seierspoeng. Seierspoeng får man ved å støtte opp om noen av de noble husene i spillet. Spillet foregår over 4 år, og i hvert år er det tre kriger der to og to av husene braker sammen.
Man spiller sine kapteiner på en av sidene i krigen og høster seierspoeng, "aksjer" i et av husene, penger eller annet snacks. Man spiller en kaptein på et av de ledige feltene for å høste inn noe goder, og man spiller samtidig et soldatkort som vil flytte en markør X antall felt mot den siden av krigen. Om et hus vinner en krig vil alle aksjene til det huset gå opp +1. Om huset vinner en overlegen seier (15 poeng) så går det seirende huset opp +2, og det tapende ned -1. Alle aksjer starter som -1, og å ha aksjer i husene vil da bety negative poeng. Man har derfor et insentiv for å hjelpe noen av husene slik at aksjene blir mere verdt.
Ser dere på brettet under ser dere at det gule huset sine aksjer er verdt 4 poeng pr stykk, mens den grønne og blå er verdt -1 fortsatt. Hvite aksjer er verdt 2 poeng og røde 1 poeng.
Om man er den som har plassert flest kapteiner på en side så vinner man også en bonus. Om dere ser over, på den midterste krigen, så vinner det hvite huset. Det er to grå kapteiner og en gul, noe som betyr at grå vinner bonusen. Både grå og gul vinner et ekstra seierspoeng fordi det er én kaptein på motsatt side av kampen. Hadde det stått tre kapteiner på motsatt side så hadde hver av dem fått 3 seierspoeng.
Siden det er tilfeldig hver runde hvilke hus som kriger mot hverandre, og hvilke goder man kan høste inn, så er det mye gjenspillingsverdi. Og nå har jeg ikke en gang nevnt at det finnes en rekke action-kort som man kan spille som tweaker kampene. Betrayal lar deg bytte side og krige mot deg selv? Interessant.
Spillet føles veldig balansert, og jeg synes det er veldig gøy at man kan ha en allianse i én krig, samtidig som man knuser den samme spilleren i en annen krig samtidig.
Dette er kanskje det beste workerplacer-spillet jeg har vært borti. Anbefales på det sterkeste. Alle som var med og spilte det var enige.
@Waloran vant med 67 jævla poeng fordi han satt med masse aksjer (verdt 6 poeng pr stykk) i det gule huset. Jeg trur jeg hadde under 10 poeng fordi jeg hadde masse aksjer i husene som gav negativ score. Jævla drit.
Så hoppa vi videre til City of Horror. Her begynte jeg å bli småfull så jeg husker ikke så alt for mye. Anywho, det er et zombie-spill så jeg var skeptisk fra start. Man kontrollerer 3 folk hver som må overleve 4-5 (husker ikke) timer med angrep fra de vandøde. Brettet er inndelt i 6 områder som man kan gå mellom og de fleste områdene har bare plass til x antall flyktninger. Hver time strømmer nye levende døde inn i byen og om visse antall zombier samles på et sted så vil de angripe. Da må alle overlevende bestemme seg for hvem de skal kaste til zombiene (ooooh, det er så brutalt. Jeg elsker det!). I tillegg så droppes det ressurser man trenger for å overleve rundt om i byen, og hvem som får disse er det den som får flest stemmer som velger. Alle de overlevende har unike egenskaper (noen av de gode, andre dårlige). Jarle sin MILF for eksempel hylte hele tiden og trakk til seg zombier. Han kunne shut her up, men da gav hun mindre poeng i slutten av spillet.
Jeg og @oma (eller var det @Waloran ??) molotova vanntårnet mens vi fortsatt var oppe i det, og det eide. Selv om jeg døde og mista en shitload med (potensielle) poeng. Dette er definitivt et spill som kan ødelegge vennskap da man må samarbeide for å unngå zombiene....men man må kanskje ofre sin beste venn likevel for å selv overleve.
Reglene i spillet er kjempeenkle, men regelboka ødelegger så jævlig med å overkomplisere alt. Et hett tips er å lære seg reglene FØR man starter å drikke.
Her da, chiller jeg (punk chick) og @Waloran i vanntårnet.
Så kom @oma med kjevla si og ødela moroa. På tide å molotive driten!
Vi avslutta kvelden med Guilds of Female Objectification Cadwallon. Et spill lagt til et fantasyunivers der alle damer har brystvorter på rustningene metall-BH'ene. Det er nesten flaut å spille det. I bunn og grunn er det bare glorifisert bondesjakk med crappy artwork. Om man er først i turordren så vinner man. 1/10 kommer nok ikke til å spille igjen.
Først ut var Dogs of War. DoW er et workerplacement-spill der vinneren er (bombe) den med flest seierspoeng. Seierspoeng får man ved å støtte opp om noen av de noble husene i spillet. Spillet foregår over 4 år, og i hvert år er det tre kriger der to og to av husene braker sammen.
Man spiller sine kapteiner på en av sidene i krigen og høster seierspoeng, "aksjer" i et av husene, penger eller annet snacks. Man spiller en kaptein på et av de ledige feltene for å høste inn noe goder, og man spiller samtidig et soldatkort som vil flytte en markør X antall felt mot den siden av krigen. Om et hus vinner en krig vil alle aksjene til det huset gå opp +1. Om huset vinner en overlegen seier (15 poeng) så går det seirende huset opp +2, og det tapende ned -1. Alle aksjer starter som -1, og å ha aksjer i husene vil da bety negative poeng. Man har derfor et insentiv for å hjelpe noen av husene slik at aksjene blir mere verdt.
Ser dere på brettet under ser dere at det gule huset sine aksjer er verdt 4 poeng pr stykk, mens den grønne og blå er verdt -1 fortsatt. Hvite aksjer er verdt 2 poeng og røde 1 poeng.
Om man er den som har plassert flest kapteiner på en side så vinner man også en bonus. Om dere ser over, på den midterste krigen, så vinner det hvite huset. Det er to grå kapteiner og en gul, noe som betyr at grå vinner bonusen. Både grå og gul vinner et ekstra seierspoeng fordi det er én kaptein på motsatt side av kampen. Hadde det stått tre kapteiner på motsatt side så hadde hver av dem fått 3 seierspoeng.
Siden det er tilfeldig hver runde hvilke hus som kriger mot hverandre, og hvilke goder man kan høste inn, så er det mye gjenspillingsverdi. Og nå har jeg ikke en gang nevnt at det finnes en rekke action-kort som man kan spille som tweaker kampene. Betrayal lar deg bytte side og krige mot deg selv? Interessant.
Spillet føles veldig balansert, og jeg synes det er veldig gøy at man kan ha en allianse i én krig, samtidig som man knuser den samme spilleren i en annen krig samtidig.
Dette er kanskje det beste workerplacer-spillet jeg har vært borti. Anbefales på det sterkeste. Alle som var med og spilte det var enige.
@Waloran vant med 67 jævla poeng fordi han satt med masse aksjer (verdt 6 poeng pr stykk) i det gule huset. Jeg trur jeg hadde under 10 poeng fordi jeg hadde masse aksjer i husene som gav negativ score. Jævla drit.
Så hoppa vi videre til City of Horror. Her begynte jeg å bli småfull så jeg husker ikke så alt for mye. Anywho, det er et zombie-spill så jeg var skeptisk fra start. Man kontrollerer 3 folk hver som må overleve 4-5 (husker ikke) timer med angrep fra de vandøde. Brettet er inndelt i 6 områder som man kan gå mellom og de fleste områdene har bare plass til x antall flyktninger. Hver time strømmer nye levende døde inn i byen og om visse antall zombier samles på et sted så vil de angripe. Da må alle overlevende bestemme seg for hvem de skal kaste til zombiene (ooooh, det er så brutalt. Jeg elsker det!). I tillegg så droppes det ressurser man trenger for å overleve rundt om i byen, og hvem som får disse er det den som får flest stemmer som velger. Alle de overlevende har unike egenskaper (noen av de gode, andre dårlige). Jarle sin MILF for eksempel hylte hele tiden og trakk til seg zombier. Han kunne shut her up, men da gav hun mindre poeng i slutten av spillet.
Jeg og @oma (eller var det @Waloran ??) molotova vanntårnet mens vi fortsatt var oppe i det, og det eide. Selv om jeg døde og mista en shitload med (potensielle) poeng. Dette er definitivt et spill som kan ødelegge vennskap da man må samarbeide for å unngå zombiene....men man må kanskje ofre sin beste venn likevel for å selv overleve.
Reglene i spillet er kjempeenkle, men regelboka ødelegger så jævlig med å overkomplisere alt. Et hett tips er å lære seg reglene FØR man starter å drikke.
Her da, chiller jeg (punk chick) og @Waloran i vanntårnet.
Så kom @oma med kjevla si og ødela moroa. På tide å molotive driten!
Vi avslutta kvelden med Guilds of Female Objectification Cadwallon. Et spill lagt til et fantasyunivers der alle damer har brystvorter på rustningene metall-BH'ene. Det er nesten flaut å spille det. I bunn og grunn er det bare glorifisert bondesjakk med crappy artwork. Om man er først i turordren så vinner man. 1/10 kommer nok ikke til å spille igjen.