Jeg har aldri blitt noe mer enn "sånn passe" i noe slåssespill, selv om jeg synes det er stor moro. Hovedproblemet er at jeg aldri har hatt noen faste å spille med i nærmiljøet etter VGS-æraen, ut over nærmeste familie. Og, vel, det er bare jeg som har interesse/kapasitet til å spille slåssespill over lengre tid, selv om min eldste sønn begynner å få teken på Smash.
Uansett, slåssefavoritter gjennom tidene (kronologisk):
Street Fighter II: The World Warrior (SNES)
Alle som var unge på nittitallet veit hva jeg snakker om, for dette spillet var mer eller mindre den hellige gral på første halvdel av nittitallet. Alt var uvirkelig bra og uutgrunnelig med dette spillet; grafikken og lyden var bedre enn noe jeg hadde sett og hørt før, ryktene om hemmelige figurer var uimotståelige, og selve spillmekanikkene var av en kompleksitet min nesten-tenåringshjerne aldri hadde vært i nærheten av før. Selv i den vesle hjembygda mi var dette noe som skapte oppstuss, og da den bortskjemte drittungen på andre sida av dalen fikk SNES og Street Fighter II av mora si sykla jeg ei mil dit og ei mil tilbake stort sett hver kveld en periode. Ja, jeg var han ungen som kom på besøk bare for å spille Nintendo. No regrets, han som eide maskinene var en tufs.
Mortal Kombat (DOS)
Dette kom til DOS, jeg lover. Ett av de første spillene jeg kjøpte, hvis ikke det første. Var liten nok da det kom til at jeg ikke helt var inne i PC-verdenens kriker og kroker, og måtte etter mange gråtkvalte forsøk innse at min 386SX-16 med 2MB RAM ikke var i stand til å kjøre denne herligheten. (Bytta det i Monkey Island 2 da, så helt krise kan man ikke si at det var.) Uansett, fikk med tid og stunder tak i både ny PC og en piratkopiert utgave av Mortal Kombat, og da skal jeg si dere det ble mange runder gjennom enspillerdelen. Fun fact: Den nye PC-en var fortsatt ikke rå nok til å kjøre full pupp i MK, så alt av bakgrunner og drit ble slått av. Det var min barndoms Mortal Kombat, hvor alle kamper foregikk mot en ren, ubesudlet lyseblå bakgrunn.
Tekken 3 (PlayStation)
Årene gikk og selv om jeg etter hvert fikk tak i også Mortal Kombat 3 på en enda nyere og enda bedre PC, ble det ikke ordentlig sving på slåssinga før jeg begynte å vanke på ungdomsklubb, der jeg stort sett var å finne foran - overraskelse - TV-en de hadde kobla en PlayStation på. Vi spilte en del Tekken 2, men det var Tekken 3 som hadde størst gjennomslagskraft. Nivåforskjellen på grafikken fra Tekken 2 var på den tida så stor at jeg ikke trodde det var mulig, men der satt vi da, og spilte framtidas supergrafikk på en helt vanlig norsk TV i en helt vanlig liten norsk by. Dette var tida hvor jeg maina Law, hadde en "feide" (dvs jeg syntes han var en dritt) med han tjukke, ufordragelige, bortskjemte ungen som hadde alle spill i hele verden hjemme (noen som ser en trend her? Mest av alt skulle jeg, dusten med mammaen som ikke ville ha TV-spill i hus, ønske at jeg var ham) og som dermed var så god i Tekken at ingen kunne slå ham, og ikke minst, tida hvor alle som spilte med Ogre, True Ogre, Gon, Eddy eller Hwoarang juksa. Siden det var automatisk juks å spille med noen av dem siden ingen som spilte "ordentlige" figurer (dvs. de jeg og kompisene mine spilte med) kunne slå dem. Trekk deres egne slutninger angående hvor høyt nivå det egentlig var på ferdighetene våre.
Super Smash Bros. Melee (GameCube)
Alt i alt, definitivt det slåssespillet jeg har brukt mest tid på. Også det eneste slåssespillet kjæresten min (nåværende kone) orka å spille. Smash snudde opp-ned på det jeg trodde jeg kunne om slåssespill, og fikk meg til å skjønne mer av taktikkene og strategiene som ligger bak et velbalansert kampsystem. Det, pluss at det hadde de kuleste slåsserne i hele verden. Timinga på dette, at det kom omtrent samtidig som jeg fikk meg dame og etter hvert ble noe vi brukte mye tid på sammen, har gjort at Smash har en spesiell plass i hjertet. Dere får gjette selv om jeg hadde Smash Ultimate liggende klar på disken til i dag.
Det har også vært andre slåssespill, for eksempel Street Fighter IV (og Super og Ultra), Tekken 5 og 7 (ikke 6), men det har mest vært for nostalgiens skyld. Smash er faktisk det eneste som virkelig har holdt seg gjennom åra.