Ble inspirert av en statusoppdatering fra tidligere denne uken som spurte leserne etter deres første "wow moment" i et spill. Det ble mange fine svar med mye nostalgi, samt mange beskrivelser fra nyere tid. Jeg ble nyskjerrig på hvilke spilløyeblikk og opplevelser dere husker som mest minneverdige. Dette kan være hva som helst, fra tiden som barn til nylig. Alle spillrelaterte opplevelser.
Jeg kan begynne med å dele et par av mine egne:
Første gangen jeg spilte Mario 64. Det var første gangen jeg prøvde et skikkelig 3D-spill. Det var det tøffeste jeg hadde sett og det eide.
Da jeg spilte gjennom FF9 og opplevde hvor glad et spill kan gjøre meg! Det er den eneste gangen jeg har grått gledestårer av et spill.
Første gangen jeg så piratskipet i Deadmines i WoW. Det var det største og kuleste jeg noensinne hadde sett i et spill. Den følelsen kommer aldri igjen.
For meg var det når jeg kom til Nibelheim i FF7 og fikk den griselange cutscene-greia. Det, sammen med Psycho Mantis fra MGS.
Før den tid så hadde jeg blitt sykt imponert over Street Gangs (som det alltid vil hete for meg) og Journey to Silius, som til dags dato er mine to favoritt NES-spill
Andre minneverdige øyeblikk er bl.a Red Dead Redemption sin helt perfekte bruk av Jose Gonzalez - Far Away når man kommer til Mexico. Fy faen, fortsatt gåsehud bare av tanken. Andre øyeblikk er uten tvil når man kommer ut av velvet i Fallout3
Shadow of the collossus. Men å si at det er mitt favorittøyeblikk blir jo på en måte feil, men huff. Så bra. Så trist.
Første gangen jeg spilte Sam & Max, og Max tar og finner de dokumentene eller hva det var for noe inni den katta. Jeg var vel 10 år, brodern hadde vært i USA under fotball-vm og kjøpt dette og et par andre spill, men akkurat det øyeblikket er det jeg husker best av de spillene der.
Daggerfall. Den følelsen jeg fikk da jeg faktisk kunne velge Huge installation. Og resten av spillet selvsagt.
Super Mario Bros. Første gangen jeg fant warp-zone... Jeg bare. Er det noe galt med spillet? hvordan er dette mulig?
Demon's Souls. Når du plutselig begynner å oppdage alle hemmelighetene selv. Det er den følelsen jeg fikk som barn da jeg spilte mario og alle de andre spilla hvor du måtte finne alt sjæl uten noe hjelp eller guidance. Samme med Dark Souls forøvrig.
Har hatt mange gode spilløyeblikk. Et av de tidligste - og beste - var da vi fikk NES i julegave i 90/91 og jeg spilte Super Mario Bros. Bakoversveis er stikkordet. Jeg fikk også Kid Icarus, som nok må få æren for at jeg ble en notorisk ragequitter resten av livet. Så fikk jeg Super Mario Bros 3, og hvis jeg bakoversveis av det første er det vanskelig å beskrive :denfølelsen: jeg fikk av treern. Kjenner fortsatt litt på den hver gang jeg spiller det.
Ellers var jeg en JRPG-maniac før i tida, så det å fullføre FF-spilla og Chrono Trigger var store saker. Etter NES-tiden ble det mer PC-spilling, og jeg har utallige minner fra alskens rare demoer jeg fikk på cd i posten med bladet "Hjemme-PC" som fadern insisterte på at vi skulle abonnere på. Duke Nukem 3D med lyden skrudd ned så mamma ikke hørte "shake it baby" må nevnes her.
Metal Gear Solid og Resident Evil 1/2 på Playstation må nevnes, det var så inn i helvete heftig. Videre var Shadow of the Colossus kanskje det største wow-spillet i PS2-æraen som jeg klarer å huske. I samme periode vil jeg si det å gå av toget inn til City 17 i Half Life 2 var helt utrolig, det samme nå litt i senere tid med Portal 1 og 2. Ellers er jeg enig med Shinra når han nevner RDR og Fallout 3, men jeg vil også dra inn Mass Effect-trilogien når vi snakker denne generasjonen. Jeg er usikker på om Skyrim eller Super Mario Galaxy 1/2 ga meg denne generasjonens største spilløyeblikk, men de er utvilsomt de beste spillene. Jeg gidder ikke rangere. (Okay, Skyrim er nummer 1)
Når jeg tenker meg om har jeg utallige gode spilløyeblikk, flere enn jeg klarer å komme på. Den Nintendoen i 90/91 forandret livet mitt. Bare synd det ikke lages like gode spill lengre som i gamle da'r - eller kanskje jeg som har blitt sur og grinete.
PS: ingenting som topper da jeg vant champions league med Bodø/Glimt i CM 99/00 med Zlatan Ibrahimovic og Javier Saviola på topp. Livet mitt kunne tatt slutt der og da.
Jeg kan nevne de to gangene jeg har begynt å grine av et spill.
Den første var da jeg spilte Darwinia, et spill som ikke akkurat gjør det vanskelig for seg selv når det gjelder mine personlige preferanser med tanke på at det har utsøkt skyggelagt, semi-abstrakt pseudo-retro wireframe-grafikk som ser akkurat ut slik jeg trodde Cyberspace kom til å se ut som liten, ooog et fantastisk, melankolsk indie-electro-musikkspor. Uansett, du har jobben med å bygge opp igjen den virtuelle verdenen Darwinia ved å hjelpe darwinianerne til å overvinne en ond virusinvasjon. Long story short, mot slutten følte jeg det - med tanke på at spillet heter Darwinia - mer som om jeg hadde vært med på et folkemord heller enn en heltegjerning. Bare på en god måte altså, jeg likte spillet og det var mer hele den bittersøte stemningen som tok meg.
Den andre? Vel, det var for noen uker siden, da jeg spilte Brothers - A Tale of Two Sons. Det er samme greia der, egentlig; en estetikk som tiltaler meg personlig enormt, i dette tilfellet en utsøkt miks av nordiske folkeeventyr og mer kontinental fantasy, og en historie som åpner for dypere tolkning gjennom god bruk av mekanikker. Brothers er dog mye, mye smartere enn Darwinia sånn sett. Har ikke lyst til å spoile dette, men - innrømmelsesvis litt på grunn av personlige omstendigheter - var det et punkt i Brothers hvor det ble for mye for meg. Jeg mener ikke at jeg fikk tårer i øynene, men at jeg gråt som jeg bare har gjort noen få ganger tidligere i livet. Så, hvis du vil ha et eksempel på hva som gjør spillmediet unikt (BUT IS IT ART), så kjøp deg Brothers antar jeg. 11/10.
Hvis noen vil lese hvorfor det var så trist, så har vi en spoilertagg her.
Hele greia med spillet er at du styrer de to brødrene ut på eventyr for å finne medisin til papsen (mamma er borte når spillet starter), hvor storebror er på venstre del av kontrolleren og lillebror på høyre del. Det er et poeng at lillebror ikke kan svømme, så noen steder i spillet må han holde seg fast til storebror og bli fraktet over vannpytter og elver. Spol framover gjennom noen fantastiske eventyr som aldri blir spesielt utfordrende men som alltid er en glede å oppleve fordi de er smart uttenkt og ser nydelige ut, inklusive et tablå hvor du må forsere en enorm slagmark dekket med nylig falne kjemper, og storebror lar seg lure inn i det som åpenbart er en felle. Dere kommer endelig fram til det livgivende treet, men storebror dør. Null problem, videogame logic! Lillebror henter medisinen og gjør alt bra igjen! Bare at... nei. Den neste sekvensen er at lillebror, sakte og omstendelig fordi han er lammet av sorg, må begrave broren sin. Akkurat denne biten gjorde skikkelig vondt å spille, men det er bare set-up-en for den virkelige punchlinen, for spillet er ikke ferdig. Du må hjem og levere medisinen til pappa også. Bare at storebror ikke er der lenger. Venstre del av kontrolleren gjør ingenting. Og... det er da jeg tenker på at... det er sånn det er, når noen dør. Du sørger, og så tenker du kanskje at ok livet går videre, og så gjør du noe ubevisst som du alltid har gjort og som på en eller annen måte involverer den personen som ikke lenger er der, og så plutselig innser du at den kaffekoppen du akkurat skjenket i aldri vil bli drukket opp fordi den som skal drikke den er død. Og, vel, det var der jeg måtte ta en pause.
Jeg kan forøvrig nevne at etter dette har Brothers fortsatt et par ting på lur som både er fantastisk historie- og spilldesign, så kjøp det ok. 11/10 som sagt.
Jeg kommer ikke på så mange ting, men etter at jeg starta opp Arkham Asylum igjen kom ting flommende på. Greia var at jeg runna det spillet med god margin på PS3, men så slapp de det på PC...
Batman som blir torturert av Scarecrow på konsoll og PC er to vidt forskjellige ting.
Når du skrur opp Physx i det spillet virvler løv og ark omkring, røyk fiser i alle veier og kappa til Bats er gloriøs! På et tidspunkt virvler en masse ark rundt og blir fjeset til Scarecrow.
Det høres kanskje imponerende ut, men alt var i 3D. Nvidia sitt 3Dvision har sjelden gjort ting bedre.
Så ja, se for deg de bitene hvor Scarecrow fåkker med huet til Bats, bare i perfekt 3D og med fysikk-dill som ikke ligner grisen. Det var der jeg fikk håp for hva fremtiden kunne bringe, også på konsoller.
E: Jo og håret til Alice i Alice Returns. Det er en liten detalje, men helt fantastisk. Lara Croft sitt hår kan ta seg en bolle. Det var et annet punkt som fikk meg til å måpe.
Har tonnevis av beste øyeblikk fra gamle tider, men må nevne gårsdagens kamp i Worms på PS3. Det var meg og ein kompis som begge har vore glad i Worms siden første utgaven kom på PC, vi innbiller oss at vi er gode men suger ganske hardt med jevne mellomrom. Fekk draw to ganger på grunn av granater som slenger med seg ei mine feil retning i siste liten osv, masse høg latter og hyling og banning og ungene sov godt likevel. Elsket det! Beste lokale flerspiller eg har opplevd på mange år!
edit.
Ellers, forrige teksten skrev eg på 'fon tidlig på morgenen så her kjem fleire tanker:
Red Dead Redemption. Som Chris nevnte, musikken når man kommer til Mexico. Helvete så fokusert eg ble. Det føltes skriptet og fritt samtidig på ei heilt unik måte eg aldri har opplevd før.
Call Of Duty IV: Modern Warfare. Pripyat. Dat cammo. Dat nuke. Scripted magic!
Første gang eg så Super Mario World på demostand på ein eller annen elektrosjappe i Oslo. Trur det var andre etasje i eit kjøpesenter ved spikersuppa eg ikkje husker navnet på. Mitt første møte med next-gen då eg kun hadde lest om det i engelske spelblader og spelt NES før. Wow-faktoren var stor, og spelet holder seg fantastisk den dag idag over 20 år seinare. Gotta love that!
Generelt Blue Shadow (Shadow Of The Ninja) på NES. Taito hadde koll på både grafikk, musikk, setting og kontroll. Kuleste ninja i gata! Det regnet, du hadde millimeterpresisjonskontroll på ninjaen din og musikken bekreftet at du var AWESOME. Og dette var første brettet. Holdt gjennom heile spelet.
Ja, og heile enspilleropplevelsen eg fekk av GTA V var ganske briljant. Wow. Er dette på ein 8 år gammel konsoll? Shiet, kva i helvete er det Trevor driver med no!!??
Goldeneye 64. Bare fordi det er det beste spillen, men også da jeg klarte Facility speedrun. Good times.
Sluttsekvensen i FFX. Jeg vet alle hater dette spillet, men det var mitt første FF og slutten traff ganske greit.
Molten Core i World of Warcraft blir definitivt honourable mention. Å kunne sloss mot Ragnaros var dritkult. SÆRLIG da jeg fikk serverens andre perditions blade og kunne twoshotte alt som bevegde seg i pvp.
Pokemon Rød, da gjerne det første og andre gymmet. Å kjøre igjennom Pokemon Y nå var en fornøyelse og minnene strømmet tilbake. Selv om det var litt for enkelt.
Starwars Galaxies (MMO). Da jeg klarte, etter fem-seks timers jakt, å ta en av de bedre jediene på serveren, og de påfølgende rægmeldingene fra alle han kjente. Stakkars mannen hadde nesten nok til en av de vanskeligste boksene og ble satt tilbake et par uker med kontinuerlig grinding. Og den gangen da jeg stalket en inne i et hus og drepte han rett utenfor.
For en bra tråd! Brofists til alle, veldig morsom lesing! FF-avslutningssekvenser, Shadow of the Colossus, FFSju, Quake, MGS, Molten Core og Deadmines, wooo!
Hver. Eneste. Boss i både Demon's Souls og Dark Souls. Mestringsfølelsen i spillene er fortsatt uovertruffet av noe annet spill jeg har spilt i mitt liv.
Mestringsfølelse ja. Der er det en del i Monster Hunter 3 Ultimate jeg er stolt av.
Men sånn generelt, mitt all time aller beste spillmoment noensinne, var julaften på 90 tallet. Sega Dreamcast var for meg det beste noensinne, og jeg hadde ett eneste ønske på lista mi det året. Shenmue.
Den følelsen i starten når Ryo Hazuki løper i snøen for å hjelpe sin far, og hele spillet starter som en intens affære med mord og mysterier. Geh, nå må jeg spille Shenmue.
Føkk deg buggz, og føkk de spilla der.
Jeg ble så brutalt analpenetrert IGJEN i går!! faens dumme føkkings føkk skjeletter, jeg føler meg som en femåring som vandrer rundt i helvete når jeg spiller Dark Souls. RAEG!!
Må være når eg spilte Stronghold Crusader mot storebror via LAN.
Eg hadde kun en liten hær igjen av Maceman som er veldig rask unit, samlet hæren min, høyreklikket på kongen hannes for å angripe han, de løpte som bare det forbi archers og fant smutthull i hannes castle walls! Kongen var helt alene oppe og utenfor slottet! Victory was MINE!!!!
Hørte at Crusader 2 er på vei fra Firefly Studios i 2014, gleder meg!!!
