Dyp kvalitet eller enkel moro?

[Tutankoopa]

Heisann. Dette er ett emne jeg har hatt lyst til å diskutere en stund nå, så jeg poster det her. Jeg vet at det er mange medlemmer her som er mye mer reflekterte enn meg, så det er med fare for å virke som en "wannabe" jeg presenterer:

Dyp kvalitet eller enkel moro?

Da Wii ble lansert kom det sammen med det som blant fansen ble kalt årets spill allerede før det kom ut. The Legend of Zelda: Twilight Princess. Jeg synes det var det beste Zelda-spillet noensinne. Det vil si, det var før jeg prøvde det.

Misforstå meg rett, Nintendo holdt det de lovet da de erklærte at Twilight Princess ville bli ett kvalitetsspill uten like. Ett like solid og godt oppbygd spill må man tilbake til Wind Waker, eller Metroid Prime for å finne. Hva var det da som manglet? Kanhende var det bare det at jeg hadde bygd opp for store forventninger til spillet ved å lese nyheter og se filmer om det nærmest daglig, men jeg liker å tro at det har noe med at det bygger på det samme gameplayet som vi så da Ocarina of Time kom ut for nesten 10 år siden. Jeg visste da jeg spilte det at dette var kvalitet til ende til annen, og at jeg som hardbarka Nintendo-fan burde elske dette, men det var ikke til å unngå at jeg kjedet meg litt mens jeg spilte, og det ble mer som tvang enn en glede...

Og nå, 7 måneder senere, kjøper jeg Mario Strikers Charged Football med relativt lave forventinger. Og jeg koser meg glugg i hjel. Spillet er enkelt, det går raskt og det er avhengighetsskapende. Jeg har det gøy når jeg spiller det, på en måte som Twilight Princess ikke kunne tilby. Hva er det som foregår? Burde ikke dyp kvalitet være synonymt med ett godt spill? Men hvorfor blir jeg mer underholdt av ett så enkelt lite spill?

Uansett, spørsmålet mitt er: Hva er det viktigste i ett spill: Dyp historie, atmosfære, en diger verden, spennende karakterer og alt i alt ett veldig gjennomført spill? Eller rett og slett enkel og avhengighetsskapende moro? TLoZ: TP eller MSCF? Metroid Prime eller Mario Kart? Shadow of the Colossus eller ... eh ... Eyetoy?

Hva mener dere?

 

[Tomas]

Jeg synes egentlig ikke en er "bedre" enn den andre. Det blir liksom som å spørre hva som er best av tv-serie eller film. Noen har kanskje en preferanse, men det vil da alltid være marked for begge.

 

[oerhört]

For min del ønsker jeg at spillene skal være både dype og morsomme. Blir det for enkelt blir det raskt kjedelig, og blir det for dypt, uten å huske på å være grunnleggende og umiddelbart moro, blir det også kjedelig i lengden.

Høres ut som du egentlig ikke likte Twilight Princess, men var jeg deg ville jeg unngått å legge skylda på at spillet er så "dyp kvalitet". Er ingen grunn til å unnskylde Nintendo hvis du faktisk ikke hadde det moro med spillet.

Dyp kvalitet og enkel moro gjennomsyrer for min del de fleste av mine favorittspill. Half-Life, Super Mario 64, Tony Hawk, Amplitude, Resident Evil 4, Excite Truck, og Thief er alle både dype utforskningsopplevelser og umiddelbart tilfredstillende. Jeg synes ikke Twilight Princess bommer så veldig mye heller, men det er mulig det rett og slett er litt for banalt for den Zelda-vante. Alt forklares så godt/er så opplagt at utforskningsfølelsen ikke blir så sterk som den kunne ha vært.

 

[imported_Morbo]

Så lenge læringskurven ikke er for brå, kan et spill være så "dypt" det bare vil for min del. Og det samme går andre vegen: et spill kan være så simpelt det bare vil, så lenge jeg ikke blir lei alt for fort. Ingen er viktigere enn den andre, men så lenge spillet er velgjort så kan det godt være overvekt av en av dem.

For meg virker det og som at du rett og slett hypet deg for mye før du spilte Zelda. Forventningene ens til et spill vil alltid ha mye å si for helhetsinntrykket.

 

[Tutankoopa]

Jeg hadde nok hypet meg litt for mye opp for Twilight Princess, det stemmer nok det. Men jeg likte faktisk spillet, men til tross for det hadde jeg det ikke så veldig moro med det.

Jeg er enig i at en kombinasjon er nok det beste i alle tilfeller. Men om man må velge da? Det er vel egentlig som Tomas sier, noen ganger foretrekker man det ene, og andre ganger ikke...

 

[na_X]

Jeg synes enkel morro som ikke blir ensformig er den beste løsningen, lange kompliserte stories med lang handling midt inne i spillet gjør at man blir gal. Skal man se film så kjøper man heller en film, kjøper man spill så forventer man å spille.. Men uansett så må jo spillet ha høy kvalitet. At det bare er enkel morro trenger ikke å bety at det mangler kvalitet for det.

 

[K999]

Dyp kvalitet i et spill er alltid moro for min del, ta f.eks TP som jeg syns fremdeles er årets beste spill 2006. Hadde det kjempe kjekt de 40 timene jeg brukte første gang. Men som nå med MSCF så har jeg allerede snart brukt 10 timer på det, og har det kjempe moro hele tiden, et så enkelt, men kult spill leter hvertfall jeg lenge etter. Er det samme som med FF serien, som er så dyp og lang som mulig, men allikevel så underholdende at du kanskje kjeder deg litt i de lange sekvensene, som egentligt er så fasinerende at jeg blir helt i hundre.

Bottom line, jeg vil helst ikke ha for mye av begge tingene i et spill. Men skal det være så vil jeg heller ha to vidt forskjellige spill, et spill som TP til å spille lange kvelder, også et som MSCF eller Wario Ware: Smooth Moves for den saks skyld en annen dag.

Så lenge spillet tilbyr en god historie, eller et morsomt gameplay så blir det dyp kvalitet og enkel moro for min skyld.

 

[Darkstorm]

For min del, så er det måten vi opplever stemningen på som utgjør et godt spill. Med andre ord, legger jeg mer vekt på at atmosfæren, historien og slikt er bra. Det er det som skiller spill fra andre medier som f. eks film. Spill kan få fram en stemning på et mye mer personlig og dypere nivå.
Hvis gameplayet er engasjerende i et spill er det også selvsagt et stort pluss, men i bunn og grunn kommer det ned til det andre. Det beste er som sagt de som greier å kombinere begge deler, og holde på kvaliteten. Deus Ex er et strålende eksempel på akkurat det.

Når det gjelder "dyp kvalitet" alene så er det fortsatt den gamle adventuresjangeren som briljerer. Der det blir utelukkende fokusert på akkurat det området. De lider ikke av at man må inkludere elementer som fiender, våpen, kamper osv. Nå inneholder de selvsagt gåter og sånt, men jeg synes ikke det overskrider det andre på den måten som et gameplay basert på slossing kan gjøre.

 

[Yetipants]

Jeg for min del må ha begge deler; ikke bare må spillet by på moro mens jeg spiller det ("moro" er for meg et veldig vidt begrep; for eksempel hater jeg meningsløs samlebånds-grinding som i Final Fantasy, mens grinding i Castlevania er stas fordi jeg faktisk må gjøre noe aktivt for å klare meg (nærmer meg level 90 med stormskritt i Portrait of Ruin for eksempel, og de siste 20 levlene har jeg bare grinda en eneste dungeon om og om igjen)), det må være en dypere opplevelse der også. Dette er også for meg et vidt begrep: Enten kan det være et sett mekanikker som er tilfredsstillende å mestre i seg selv (Gears of War rinner meg i hu), eller så kan det være en fengende opplevelse som får meg til å bli sittende (Darwinia er vel kremeksempelet her; det spillet er omtrent 90% opplevelse for meg). Eller så kan det være noe så banalt som en liste som skal fylles ut (Castlevania, jeg ser på deg. Dog, der er det mye mer enn bare én liste), jeg er ikke så kresen bare det er en slags mening der og noe som gjør at opplevelsen blir festlig.