Kl 15:30
Jeg snubler inn i skipets promperom og kollapser i en stol. Jeg legger merke til at ingen enser meg der jeg sitter. Jeg anstrenger meg for å se meg rundt og stemningen er til å ta og føle på (Med hansker vel og merke, du vil ikke røre denne gjengen). Jeg kjenner at pusten sakte men sikkert forsvinner fra meg, og at ingen kan eller vil hjelpe meg. At ingen vil hjelpe meg er kanskje å gå litt langt, men etter nattens hendelser har jeg mistet troen på besetningen og ser frem til å forsvinne fra alt. For å forstå hva jeg snakker om la oss gå litt tilbake i tid.
Kl 23:05 kvelden før
Jeg er nok en gang oppgitt over demokratiet på skuta. Mens anklagene hagler rundt oss alle faller argumentene bort og flere må fysisk holdes fra hverandre. Det sies at når man går tom for ord tyr man til nevene, og det er med tungt hjerte jeg står og ser gamle vannskap oppløses på et sekund når den ene knyttneven må knebles etter den andre. Jeg drar oppmerksomheten mot meg når jeg klarer å påstå at hvis noen av de jævla tingene infiserer meg så skal jeg klare å si ifra på et vis. Plutselig har besetningen et felles mål. «Hvordan i helvete skal du klare det når Dr.Demake og Sofie ikke klarte det» hører jeg noen rope. Alle stirrer på meg. «Err... jeg tror jeg har funnet en måte, men den eneste måten å sørge for at den virker innebærer å ikke fortelle noen av dere om den så de infiserte ikke spolerer planen.»
Besetningen fortsetter å stirre på meg, noen med nysgjerrighet i blikket, andre med forakt. Jeg unnskylder meg fra krangelen ved å påpeke at jeg har noe vedlikehold som ligger på etterskudd.
04:50 i dag tidlig
Jeg ligger halvveis inne i en vegg i en kronglete stilling og banner. De som designet denne skuta har ikke tenkt på vedlikehold, det er helt sikkert. I det jeg lener meg bakover for å få tak umbracosettet ser jeg bunnen av to bein stå ved siden av mine. «Fortell meg om denne planen din om å vite når du blir infisert takk» hører jeg en grøtete stemme hviske. Jeg klarer ikke å plassere stemmen, og kjenner kroppen spenne seg i det jeg hører den distinkte lyden av en VGLT-rifle lade seg opp. «Hvordan i helvete har du fått den ombord!» bryter jeg ut. Svaret er et spark i siden som slår luften ut av meg. « La oss bare si det slik at selskapet har større mål enn du aner med denne ekspedisjonen» hører jeg stemmen si, tydeligvis fornøyd over uvitenheten min.»Urk.. Vel du kan bare drite i å lære noe fra meg, jeg tar med meg hemmeligheten deres til graven » Det blir stille noen sekunder før en hes latter fyller rommet.» Hah, vel det passer meg bra!» Jeg innser for sent hva som er i ferd med å skje, og i det jeg kaster meg ut blir jeg blendet av laseren som treffer meg i magen.
15:20 i dag
Jeg våkner med ubeskrivelige smerter. Jeg ser ned på meg selv og blir overrasket over synet. I ørska før jeg besvimte har jeg klart å stanse blødningen med isolasjonsprayen jeg alltid bærer med meg i tilfelle hull i skroget. Jeg skjønner at jeg bare har utsatt det uungåelige, men jeg føler en viss ro over at jeg fikk være menneske til slutten. Jeg stabler meg på beina og setter kurs mot promperommet. Jeg regner med at jeg er den siste gjerningsmannen forventer å se, og kanskje, bare kanskje, kan jeg redde besetningen med å peke ut morderen.
15:4o i dg
Jg mister bevisthtn nå o je klarr ikk å se no. Hvor lang td har gåt? Je hørr noe snake til mg! Jg brukr sist pusth til å fortl hvm d kn vær. «jg tor dt vr k meh»