Games of the Year 2021

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#1
Det begynner å stunde til mot årsslutt, og da kan man jo velge å skue tilbake og tenke litt over hvilke spill som gjorde inntrykk i løpet av 2021. Så da velger jeg det.

Problemet er bare at jeg ikke har orka å skrive noen liste ettersom jeg har spilt ting, så da kan det hende jeg glemmer noe. Derfor blir dette en tråd sånn at jeg kan skrive ting ettersom jeg kommer på dem, og sånn at andre kan føye til sine ting. Så får vi se hvordan dette går.

Game Builder Garage (Switch)
Etter braksuksessen med Nintendo Labo (nei) gikk Nintendo videre med det som tross alt var den beste delen av Labo-konseptet (iallfall spillmessig, høydepunktet var såklart å brette og sette sammen papp): Muligheten til å kneppe sammen kodeklosser for å lage sine egne greier. Smart nok fant de ut at dette var noe som kunne stå seg på egen hånd, og voila, dermed fikk vi Game Builder Garage.

Det må nesten nevnes at dette ikke først og fremst er noe jeg drev masse med selv (kjørte gjennom alle leksjonene selv, droppa ekstrapuzzles, lagde et par halvhjertede spill for å se hvilke muligheter som fantes), men noe ungene mine drev med. Ingen av dem er stø nok i engelsk til å skjønne det som står (minstemann sliter også med å lese f.eks. bokstavene på kontrollerknappene), men de fikk jaggu til å lage sine egne spill bare ut fra veiledningen i dette spillet. Den designjobben aleine er verdt en premie.

Men selve spillet, da? Dette er så klart mer av en opplæringspakke enn et eget spill, men... joa, det er på en måte et spill også. Det er små historier underveis som du lærer deg å "programmere", og siden dette er Nintendo har alle kodeklossene egne navn og personligheter. Pluss at du faktisk lærer deg en del programmering underveis.

Spillet skal ha ros for at det gjør programmering til noe nærmest håndfast; ikke bare bruker det blokkprogrammerings-paradigmet (altså, klask sammen kodeblokker for å få ting til å skje), men svært mange klosser er i seg selv en representasjon av et spillobjekt. I en vri som jeg ikke helt vet om er fiffig eller egentlig en hindring for å forstå programmering ordentlig, er cluet her at hvor du plasserer klossene i koden styrer hvor de dukker opp i spillet. På den ene siden gir det logisk mening at du plasserer spillfigur-klossen der du starter, gulv-klossene der gulvet skal være osv., men på den annen side fører dette til et nesten groteskt designparadigme hvor du må "teleportere" koden din på kryss og tvers over hele kodeområdet, og siden instancing ikke eksisterer i dette spillet blir koden din uunngåelig til et spindelvev etter bare noen minutter.

Uansett er det unikt og umiskjennelig Nintendoesque dette her, og det gjør koding til en lek på en mer gjennomgripende måte enn noe jeg har sett før. Og jeg har sett en del før.
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
#2
Må jo slå et slag for Resident Evil 8: Vampire Tits



Det er et eller annet med den blandinga av store mengder ost og solid action som bare treffer blink i dette spillet. Ethan føles som en spillbar figur i stedet for som en fjernstyrt robot, og det gjør opplevelsen vesentlig bedre.

Spillet er delt opp i fire større seksjoner med veldig forskjellig fokus og feel, avbrutt av turer til landsbyen du kan utforske gradvis mer av for glimrende avveksling og den (heh) feteste merchanten siden RE4. Feelen til de fire seksjonene varierer mellom GTFO-thrills, puzzles, horror, action, setpieces og er i alt ganske givende. Til og med bossene (unntatt én) er kule å ta, dog litt lette med mindre man spiller på høyeste vanskelighetsgrad som gjør hele spillet kreft, så ikke gjør det. Spillet har bare én seksjon som er fullstendig downer, men den varer heldigvis ikke lenge i det hele tatt. Og deretter kan man humre i skjegget når spillet røper ~twisten~ dvs de elendige avgjørelsene folk har gjort slik at storyen kan eksistere.

Endte som nevnt noen ganger å runde det seks-syv ganger for å oppnå 100%, deretter speedrunne det fire ganger til (med Livesplit og allting) fordi det var gøy. Det har jeg aldri gjort i noe annet spill før, selv ikke hjertebarnet Dark Souls.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#4
Da slipper jeg å skrive om Resident Evil 8 også, gett. Stiller meg bag det Buggz skrev, selv om han har langt flere timer i det enn meg (driver fortsatt og fullfører første gjennomspilling).

Neste jeg klarer å huske, eeeer...

Nier Replicant ver 1.22474487139 (Xbox Series X)

Jepp, endelig kom remasteren bokstavelig talt ingen ønsket seg. Og da mener jeg at de få som virkelig elska det da det kom (undertegnede inkludert) spilte det i hjæl da, og... vel, Nier Automata har så mye bedre spillfølelse at det nesten ikke er artig en gang. Historien er også spoila for de som har spilt Automata fra før av. De eneste som vel hadde interesse av dette, var Square Enix som kunne cashe inn litt mer.

Men så... likevel.

For det første så er græffiksa bittelitt bedre, uten at det utgjør noen stor forskjell. Det er fortsatt en rar miks av noen veldig slående og gjennomførte karakterdesign, noen veldig... lite bemerkelsesverdige karakterer, og stort sett generiske omgivelser. Men, så klart, størrelsen på omgivelsene og den omgivelsesbaserte historiefortellingen gir fortsatt et inntrykk som fester seg godt og setter seg dypt. Langt mer interessant er det at stemmene er spilt inn på nytt, og alle karakterene har stemmer nå. Men, så klart, det viktigste er at spillfølelsen er pussa opp litt, så kampene er mindre irriterende og lar deg variere slåssinga litt mer. Men så klart, vi snakker om små forbedringer som ikke endrer inntrykket i veldig stor grad.

Spoilers fra hele spillet og alle sluttene heretter.

Det jeg derimot satt igjen med etter dette spillet, først og fremst, var en langt dypere forståelse av historien. Jeg digga den første gang jeg spilte gjennom, og selv om det så klart er nye kapitler lagt til (et helt OK litt etter midtpunktet hvor du knæser en ny, spektakulær boss, og en epilog som knytter sammen Nier med Automata og - øh - i praksis er en massiv cop-out som ruller tilbake hele Greia med den ekte slutten i Nier (men dog - vi får se)), så er det faktisk konteksten og kontrasten med historien i Automata som gjør at det satte seg litt ekstra denne gangen.

For kanskje den største twisten i Nier-spillene er den du blir utsatt for hvis du faktisk følger med på historien, og henger med på all bakgrunnsinfoen og alle twist-sluttene. For historien i begge Nier-spillene (anerkjenner ikke det tredje) har et viktig premiss du aldri blir fortalt, nemlig at du ikke kan stole på noe som blir fortalt deg i noen av spillene.

Alle karakterene i begge spillene lever i virkeligheter fundert på oppfatninger og forutsetninger som ikke stemmer. De uekte menneskene (hovedpersonen og alle de levende "menneskene" du møter - altså replikantene) tror de er vanlige mennesker, åpenbart. De ekte menneskene (shades - altså gestaltene) lever med en forestilling om at replikantene ikke har sjeler, og at hele greia er at de kan ta bolig i dem igjen uten stress. Noe som bør være åpenbart at ikke stemmer når du har kommet gjennom spillet. De som har spilt Automata vet også hvor reell kjernekonflikten i det spillet er.

Så. Det er her vi kommer til den massive cop-out-epilogen, den som sier "ja du veit den saven vi sletta for evig og alltid istad? hehe bare trolla da, her er saven din igjen gl hf" - og hvordan det så klart matcher alt annet i spillet: Du kan aldri stole på noe spillet forteller deg. Alt er bare Yoko Taro som troller deg.

Men igjen. Snarere enn å bli nedtrykt av hvor håpløst og meningsløst alt i Nier er, syntes jeg nå det var lettere å se hvor eksepsjonelt alt du gjør i spillene tross alt er. Ingenting i denne verdenen henger sammen eller gir mening, alt er bare misere og desperasjon og meningsløshet knadd sammen i digre svulster - og likevel kan du overvinne hva det skal være av utfordringer, onde makter og hemmelige planer som har sørget for at du er dømt til å mislykkes før du har begynt. Så selv historien som forteller deg at du har utrettet noe av betydning fordi du har reddet søstra di, eller vennen din, eller bygda di, eller hva nå enn det er snakk om - selv den historien er løgn. Men altså, du har også vist at du kan beseire din egen skjebne, slik den ble definert av de som lagde spillet. Det er da noe.

Fortsatt en av de beste - hvis ikke den aller beste - spillhistorien jeg har vært borti. Og remasteren er suveren. Gi den en spill, da vel.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#5
Sorry at det tar litt tid det her, men det var mer enn en grunn til å starte i november. Uansett kan jeg berolige dere med at alle spillene jeg legger fram her kan bevises at er årets beste, vitenskapelig. Bare se denne videoen.

Så ja, hva med Zelda-aktige spill da? Vi tar noen av dem også.

The Legend of Zelda: Skyward Sword HD (Switch)

Dette kom jaggu ut i år også. Gidder ikke å skrive så mye om det, annet enn at jeg likte det på Wii og jeg likte det jaggu på Switch også. Liker dog fortsatt ikke så godt at verdenen er så oppstykket, eller bevegelseskontrollene, men det er også det eneste. Det (foreløpig) siste ordentlige klassiske 3D-Zelda-spillet, og en fin avslutning på en æra hvis det viser seg at Zelda-serien aldri drar tilbake dit.

Death's Door (PC)

Men trenger man å være lei seg for at Zelda ikke er klassisk Zelda lenger? En latterlig påstand, tatt i betraktning hvor mange Zelda-inspirerte spill som lages hvert år. Dette, for eksempel.

Zelda med ei kråke. Du kan vel kanskje kritisere Death's Door for at det er litt vel mye inspirert av Zelda (altså, du får bomber, pil og bue og hookshot (som til og med heter hookshot) her), meeeen... dette er et spill som er så gjennomført designet, både mekanisk og designmessig og spesielt lydmessig, at det etablerer en egen identitet uten problemer. Joda, mye er henta fra Zelda og Souls og sånt, men dette står fjellstøtt på egne bein.

Ikke spesielt langt, ikke spesielt vanskelig, bare god stemning gjennom hele spillet. Og det har masse kråker, som i seg selv er et pluss. Ja, og musikken og lyden i det hele tatt er et mesterverk. Spill det.

Eastward (PC)

En liten caveat her: Jeg er ikke ferdig med Eastward ennå, så dette inntrykket er basert på de første timene. Når det er sagt tror jeg likevel at jeg har klart å fatte greia.

Greia er rett og slett at det finnes mennesker der ute (i Shanghai, for å være spesifikk) som liker flere av de gode ting i livet: Zelda-spill, knakende god pixelart, JRPG-er og matlaging. Og historien fra spill som Earthbound og Undertale. Så derfor har vi Eastward. Vær forberedt på at mesteparten av tida brukes på å rusle rundt og prate med folk for å få historien til å gå videre, og at resten går til lett utforsking og kamp/puzzle-sekvenser som... vel, dette er et spill som passer for nær sagt alle, for å si det sånn. Det er ikke vanskelig. Men det trenger vel ikke være negativt?

Historien er veldig bra skrevet, og - takke faen - bra oversatt. Du bryr deg kanskje ikke om foreldreløse magiske småjenter akkurat nå, men det tar ikke mange minutter med Eastward før du gjør det. Kjøp spillet for den gode historien og græffiksa, og så kan det hende du må bære over med noe litt uinspirert kamp og pusling. Jeg synes det er variert nok til at jeg ikke går lei, men det kan stille seg annerledes for andre (og videre i spillet, for så vidt).

Ja, og musikken er også her fra øverste hylle. Elsker den.