Games of the Year 2021

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#1
Det begynner å stunde til mot årsslutt, og da kan man jo velge å skue tilbake og tenke litt over hvilke spill som gjorde inntrykk i løpet av 2021. Så da velger jeg det.

Problemet er bare at jeg ikke har orka å skrive noen liste ettersom jeg har spilt ting, så da kan det hende jeg glemmer noe. Derfor blir dette en tråd sånn at jeg kan skrive ting ettersom jeg kommer på dem, og sånn at andre kan føye til sine ting. Så får vi se hvordan dette går.

Game Builder Garage (Switch)
Etter braksuksessen med Nintendo Labo (nei) gikk Nintendo videre med det som tross alt var den beste delen av Labo-konseptet (iallfall spillmessig, høydepunktet var såklart å brette og sette sammen papp): Muligheten til å kneppe sammen kodeklosser for å lage sine egne greier. Smart nok fant de ut at dette var noe som kunne stå seg på egen hånd, og voila, dermed fikk vi Game Builder Garage.

Det må nesten nevnes at dette ikke først og fremst er noe jeg drev masse med selv (kjørte gjennom alle leksjonene selv, droppa ekstrapuzzles, lagde et par halvhjertede spill for å se hvilke muligheter som fantes), men noe ungene mine drev med. Ingen av dem er stø nok i engelsk til å skjønne det som står (minstemann sliter også med å lese f.eks. bokstavene på kontrollerknappene), men de fikk jaggu til å lage sine egne spill bare ut fra veiledningen i dette spillet. Den designjobben aleine er verdt en premie.

Men selve spillet, da? Dette er så klart mer av en opplæringspakke enn et eget spill, men... joa, det er på en måte et spill også. Det er små historier underveis som du lærer deg å "programmere", og siden dette er Nintendo har alle kodeklossene egne navn og personligheter. Pluss at du faktisk lærer deg en del programmering underveis.

Spillet skal ha ros for at det gjør programmering til noe nærmest håndfast; ikke bare bruker det blokkprogrammerings-paradigmet (altså, klask sammen kodeblokker for å få ting til å skje), men svært mange klosser er i seg selv en representasjon av et spillobjekt. I en vri som jeg ikke helt vet om er fiffig eller egentlig en hindring for å forstå programmering ordentlig, er cluet her at hvor du plasserer klossene i koden styrer hvor de dukker opp i spillet. På den ene siden gir det logisk mening at du plasserer spillfigur-klossen der du starter, gulv-klossene der gulvet skal være osv., men på den annen side fører dette til et nesten groteskt designparadigme hvor du må "teleportere" koden din på kryss og tvers over hele kodeområdet, og siden instancing ikke eksisterer i dette spillet blir koden din uunngåelig til et spindelvev etter bare noen minutter.

Uansett er det unikt og umiskjennelig Nintendoesque dette her, og det gjør koding til en lek på en mer gjennomgripende måte enn noe jeg har sett før. Og jeg har sett en del før.
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
#2
Må jo slå et slag for Resident Evil 8: Vampire Tits



Det er et eller annet med den blandinga av store mengder ost og solid action som bare treffer blink i dette spillet. Ethan føles som en spillbar figur i stedet for som en fjernstyrt robot, og det gjør opplevelsen vesentlig bedre.

Spillet er delt opp i fire større seksjoner med veldig forskjellig fokus og feel, avbrutt av turer til landsbyen du kan utforske gradvis mer av for glimrende avveksling og den (heh) feteste merchanten siden RE4. Feelen til de fire seksjonene varierer mellom GTFO-thrills, puzzles, horror, action, setpieces og er i alt ganske givende. Til og med bossene (unntatt én) er kule å ta, dog litt lette med mindre man spiller på høyeste vanskelighetsgrad som gjør hele spillet kreft, så ikke gjør det. Spillet har bare én seksjon som er fullstendig downer, men den varer heldigvis ikke lenge i det hele tatt. Og deretter kan man humre i skjegget når spillet røper ~twisten~ dvs de elendige avgjørelsene folk har gjort slik at storyen kan eksistere.

Endte som nevnt noen ganger å runde det seks-syv ganger for å oppnå 100%, deretter speedrunne det fire ganger til (med Livesplit og allting) fordi det var gøy. Det har jeg aldri gjort i noe annet spill før, selv ikke hjertebarnet Dark Souls.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#4
Da slipper jeg å skrive om Resident Evil 8 også, gett. Stiller meg bag det Buggz skrev, selv om han har langt flere timer i det enn meg (driver fortsatt og fullfører første gjennomspilling).

Neste jeg klarer å huske, eeeer...

Nier Replicant ver 1.22474487139 (Xbox Series X)

Jepp, endelig kom remasteren bokstavelig talt ingen ønsket seg. Og da mener jeg at de få som virkelig elska det da det kom (undertegnede inkludert) spilte det i hjæl da, og... vel, Nier Automata har så mye bedre spillfølelse at det nesten ikke er artig en gang. Historien er også spoila for de som har spilt Automata fra før av. De eneste som vel hadde interesse av dette, var Square Enix som kunne cashe inn litt mer.

Men så... likevel.

For det første så er græffiksa bittelitt bedre, uten at det utgjør noen stor forskjell. Det er fortsatt en rar miks av noen veldig slående og gjennomførte karakterdesign, noen veldig... lite bemerkelsesverdige karakterer, og stort sett generiske omgivelser. Men, så klart, størrelsen på omgivelsene og den omgivelsesbaserte historiefortellingen gir fortsatt et inntrykk som fester seg godt og setter seg dypt. Langt mer interessant er det at stemmene er spilt inn på nytt, og alle karakterene har stemmer nå. Men, så klart, det viktigste er at spillfølelsen er pussa opp litt, så kampene er mindre irriterende og lar deg variere slåssinga litt mer. Men så klart, vi snakker om små forbedringer som ikke endrer inntrykket i veldig stor grad.

Spoilers fra hele spillet og alle sluttene heretter.

Det jeg derimot satt igjen med etter dette spillet, først og fremst, var en langt dypere forståelse av historien. Jeg digga den første gang jeg spilte gjennom, og selv om det så klart er nye kapitler lagt til (et helt OK litt etter midtpunktet hvor du knæser en ny, spektakulær boss, og en epilog som knytter sammen Nier med Automata og - øh - i praksis er en massiv cop-out som ruller tilbake hele Greia med den ekte slutten i Nier (men dog - vi får se)), så er det faktisk konteksten og kontrasten med historien i Automata som gjør at det satte seg litt ekstra denne gangen.

For kanskje den største twisten i Nier-spillene er den du blir utsatt for hvis du faktisk følger med på historien, og henger med på all bakgrunnsinfoen og alle twist-sluttene. For historien i begge Nier-spillene (anerkjenner ikke det tredje) har et viktig premiss du aldri blir fortalt, nemlig at du ikke kan stole på noe som blir fortalt deg i noen av spillene.

Alle karakterene i begge spillene lever i virkeligheter fundert på oppfatninger og forutsetninger som ikke stemmer. De uekte menneskene (hovedpersonen og alle de levende "menneskene" du møter - altså replikantene) tror de er vanlige mennesker, åpenbart. De ekte menneskene (shades - altså gestaltene) lever med en forestilling om at replikantene ikke har sjeler, og at hele greia er at de kan ta bolig i dem igjen uten stress. Noe som bør være åpenbart at ikke stemmer når du har kommet gjennom spillet. De som har spilt Automata vet også hvor reell kjernekonflikten i det spillet er.

Så. Det er her vi kommer til den massive cop-out-epilogen, den som sier "ja du veit den saven vi sletta for evig og alltid istad? hehe bare trolla da, her er saven din igjen gl hf" - og hvordan det så klart matcher alt annet i spillet: Du kan aldri stole på noe spillet forteller deg. Alt er bare Yoko Taro som troller deg.

Men igjen. Snarere enn å bli nedtrykt av hvor håpløst og meningsløst alt i Nier er, syntes jeg nå det var lettere å se hvor eksepsjonelt alt du gjør i spillene tross alt er. Ingenting i denne verdenen henger sammen eller gir mening, alt er bare misere og desperasjon og meningsløshet knadd sammen i digre svulster - og likevel kan du overvinne hva det skal være av utfordringer, onde makter og hemmelige planer som har sørget for at du er dømt til å mislykkes før du har begynt. Så selv historien som forteller deg at du har utrettet noe av betydning fordi du har reddet søstra di, eller vennen din, eller bygda di, eller hva nå enn det er snakk om - selv den historien er løgn. Men altså, du har også vist at du kan beseire din egen skjebne, slik den ble definert av de som lagde spillet. Det er da noe.

Fortsatt en av de beste - hvis ikke den aller beste - spillhistorien jeg har vært borti. Og remasteren er suveren. Gi den en spill, da vel.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#5
Sorry at det tar litt tid det her, men det var mer enn en grunn til å starte i november. Uansett kan jeg berolige dere med at alle spillene jeg legger fram her kan bevises at er årets beste, vitenskapelig. Bare se denne videoen.

Så ja, hva med Zelda-aktige spill da? Vi tar noen av dem også.

The Legend of Zelda: Skyward Sword HD (Switch)

Dette kom jaggu ut i år også. Gidder ikke å skrive så mye om det, annet enn at jeg likte det på Wii og jeg likte det jaggu på Switch også. Liker dog fortsatt ikke så godt at verdenen er så oppstykket, eller bevegelseskontrollene, men det er også det eneste. Det (foreløpig) siste ordentlige klassiske 3D-Zelda-spillet, og en fin avslutning på en æra hvis det viser seg at Zelda-serien aldri drar tilbake dit.

Death's Door (PC)

Men trenger man å være lei seg for at Zelda ikke er klassisk Zelda lenger? En latterlig påstand, tatt i betraktning hvor mange Zelda-inspirerte spill som lages hvert år. Dette, for eksempel.

Zelda med ei kråke. Du kan vel kanskje kritisere Death's Door for at det er litt vel mye inspirert av Zelda (altså, du får bomber, pil og bue og hookshot (som til og med heter hookshot) her), meeeen... dette er et spill som er så gjennomført designet, både mekanisk og designmessig og spesielt lydmessig, at det etablerer en egen identitet uten problemer. Joda, mye er henta fra Zelda og Souls og sånt, men dette står fjellstøtt på egne bein.

Ikke spesielt langt, ikke spesielt vanskelig, bare god stemning gjennom hele spillet. Og det har masse kråker, som i seg selv er et pluss. Ja, og musikken og lyden i det hele tatt er et mesterverk. Spill det.

Eastward (PC)

En liten caveat her: Jeg er ikke ferdig med Eastward ennå, så dette inntrykket er basert på de første timene. Når det er sagt tror jeg likevel at jeg har klart å fatte greia.

Greia er rett og slett at det finnes mennesker der ute (i Shanghai, for å være spesifikk) som liker flere av de gode ting i livet: Zelda-spill, knakende god pixelart, JRPG-er og matlaging. Og historien fra spill som Earthbound og Undertale. Så derfor har vi Eastward. Vær forberedt på at mesteparten av tida brukes på å rusle rundt og prate med folk for å få historien til å gå videre, og at resten går til lett utforsking og kamp/puzzle-sekvenser som... vel, dette er et spill som passer for nær sagt alle, for å si det sånn. Det er ikke vanskelig. Men det trenger vel ikke være negativt?

Historien er veldig bra skrevet, og - takke faen - bra oversatt. Du bryr deg kanskje ikke om foreldreløse magiske småjenter akkurat nå, men det tar ikke mange minutter med Eastward før du gjør det. Kjøp spillet for den gode historien og græffiksa, og så kan det hende du må bære over med noe litt uinspirert kamp og pusling. Jeg synes det er variert nok til at jeg ikke går lei, men det kan stille seg annerledes for andre (og videre i spillet, for så vidt).

Ja, og musikken er også her fra øverste hylle. Elsker den.
 
#6
Omori:
Elegant utgitt 25. desember 2020 (Tilgjengelig på Steam)

Det fine med å gi ut spill i romjula er at alle har lagd årslista si allerede, men jeg lar meg ikke hindre av semantiske argumenter som ikke tar høyde for at Omori er noe av det beste som er gjort i sjangeren eksistensielt tv-spill. Fra tid til annen kommer det et spill som ikke uten videre lar seg kategorisere, og Omori kommer farlig nært akkurat det. Hva er greia da? Du spiller som en gutt som har stengt seg inne etter en traumatisk opplevelse (spoiler: søstera har tatt selvmord), og lever i en fantasiverden der det skjer ganske mye merkelig. Gradvis lærer du hvorfor, mens du banker opp diverse merksnodige skapninger i et middelmådig rollespill av den japanske skolen. Det er selvfølgelig vel og bra, siden middelmådige kampsystemer har en lang og stolt tradisjon i tv-spill-historien, men det som løfter Omori opp fra sumpen av generisk tidsfordriv er at det har noe å si. Noe å si i mitt medium, spør du kanskje? TV-spill er notoriske forbrytere i deg gode historiens navn. Selv om mange liker å understreke at spill har gode historier synes jeg det er en sørgelig form for narrativ bevissthet. En god historie etterligner bare det man forventer at en god historie skal være. Skarp og treffende dialog? Ja, takk. Temaer som er større enn et frimerke? Nå nærmer vi oss noe! Begge deler, og du har tv-spillenes Throw Away Your Books, Rally in the Streets (Objektivt sett den beste filmen som er laget).

Digresjonen tar herved en annen retning: de fleste kjenner til begrepet hikikomori, japanske mer eller mindre voksne menn som stenger seg inne på gutterommet (fin metafor for meg anno 2005) og fordyper seg i interesser som selvmedlidenhet, onani og andre ting som kommer med å være en nerd. Omori er såvidt jeg kan skjønne en tydelig referanse til dette ytterst japanske fenomenet som fra vestens ståsted er en form for pandemi; eller den ukule varianten av konmari, alt etter hvem du spør (meg).

Omori håndterer dette fra et litt annet ståsted. Istedenfor å stille spørsmål er det et under-huden spill. Det er mer fantasi enn virkelighet, fordi hovedpersonen stort sett lever i en fantasiverden som ser ut som en blanding av kladdebok, psykedelisk drøm og absurdistisk kunstverk. Ganske smart, med andre ord. Dette er stilistisk sett noe av det kuleste som har blitt gjort i tv-spill. Når man blander naivisme (kladdebok-følelse) med det delvis absurde ender man opp med ting som Katamari Damacy. Sammenligningen er på ingen måte god, men følelsen av at lekeplassen møter dada er til stede i begge spillene. Det Omori gjør er imidlertid litt mer... eksistensielt. Du spiller en representasjon av lykkerommet; stedet der alt er som det skal være, men stadig får du påminnelser om at noen ting kanskje ikke er helt bra der heller. For å ta et eksempel: I det siste har jeg spilt Persona 5: Royal, og det er direkte amatørmessig sammenlignet med Omori. Istedenfor å simulere livet som superelev mens du lever ut en vill maktfantasi på kveldstid, lever du her i en verden der ingenting henger helt på greip, og der du stadig tvinges ut mot virkelighet som nærmest ikke eksisterer for deg; en virkelighet av isolasjon, selvskading og traume-mareritt. Like greit å leve i fantasiene dine da, er det ikke?

Gradvis tar historien deg inn i Omoris virkelige liv (der han heter Sunny), og du får en bedre følelse av hvorfor det egentlig er sånn, hvem (fantasi)vennene dine er, og hvorfor det ikke går så bra mellom dere lenger. Sosio-dramaet her er ganske bra gjennomført, og jeg fikk aldri følelsen av at det ikke betydde noe før den store avsløringen kom. Dette var et skikkelig antiklimaks, men siden vi ikke bryr oss om noen minutter med tull når resten er skikkelig interessant, ignorerer vi det.

Spilte uten lyd, men det påstås at musikken er bra. Kampsystemet har også noe bra ved seg: Den turbaserte slåssingen baserer seg på vennskapelig samarbeid der du kan gjøre samarbeidsangrep som gir en ganske god følelse av at venner slår seg sammen, og status-effekter er byttet ut med at humøret laget ditt er i påvirker statistikken bak angrep og forsvar.

Så for å oppsummere: Spill det. For tilhengere av Doki Doki eller Undertale eller Earthbound eller Keita Takahashi er det en enkel sak å gi det en gjennomspilling.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
#7
Årets fullførte spill (2021-spill uthevede):

Januar:
13 Sentinels: Aegis Rim
Greedfall

Februar:
Mad Max

Mars:
Persona 5 Strikers

Mai:
Yakuza Like a Dragon
Resident Evil Village


Juni:
Returnal
Nex Machina
River City Girls
Ratchet & Clank: Rift Apart
Maneater

Juli:
Final Fantasy VII Remake: Intermission
Narita Boy


August:
Hades

September:
Ghost of Tsushima: Director's Cut

Oktober:
Ys VIII: Lacrimosa of Dana

November:
Lost Judgment

Desember:
Marvel's Guardians of the Galaxy

Kjøpt og ikke spilt:
NieR Replicant
Psychonauts 2
Tales of Arise

Ys Origin
Ys IX: Monstrum Nox

Mye mindre tid har gått med til spilling i år. 21 nyanskaffelser, og 17 spill fullført. Dette er en stor nedgang fra de 31 nye spillene ifjor hvor jeg også fullførte hele 37. Savner covid-nedstenginga allerede.

Årets geit: Yakuza Like a Dragon (PS5)
rsz__3321713b.jpg

Ichibans første eventyr var spillet jeg koste meg aller mest med og antagelig brukte flest timer på. En JRPG-spinoff av en beat'em'up-serie funker overraskende bra, og hvis de fortsetter å forbedre systemene slik de har forbedret Yakuza mellom utgivelser vil neste være enda bedre. Det er ingen utgivelsesdato på LAD2 men jeg gleder meg allerede. Jeg skrev et lengre innlegg om spillet her.

Runner-up: Resident Evil Village (PS5)
resident evil lady dimitrescu headline.jpg

En meget god spille, og en oppgradering fra RE7. Det er RE4-versjonen av RE7. Spillet overrasker deg liksom hele veien, og man er aldri sikker på hva som er det neste som kommer til å skje. Jeg er ikke en sånn som spiller gjennom det samme spillet mange ganger men jeg skal iallfall kjøre gjennom dette en gang til hvis det kommer en PS5VR-versjon, for det har fantastisk lyddesign og jeg er sikker på at det vil være ekstremt fett i VR.

Beste ikke 2021-spill: Ys VIII: Lacrimosa of Dana (PS4)
ys-viii-02-17-17-1.jpg

Dette er det andre spillet i Ys-serien jeg spiller, etter Ys III: Wanderers from Ys på Sega Mega Drive for sikkert over 20 år siden. Og det oppfordret virkelig til mer. Slåssinga er kjapp og flashy action-RPG, systemene er enkle og utforskningen er tilfredstillende. Jeg elsker å låse opp nye ting når jeg finner nye skipbrudne, og jeg elsker når jeg blir belønnet bare for å utforske kartet. Historien er en ganske standard "fanget på en øde øy med en verdensødeleggende ondskap"-variant. Og dinosaurer. Det var iallfall gøy nok å spille til at jeg har plukka opp både en prequel og neste spill i serien.

Mest koko story: 13 Sentinels: Aegis Rim (PS4)
Atlus-has-uncovered-13-sentinels-Aegis-Rim-will-come-to-Switch.jpg

Ok, så dette er en slags visual novel/point'n'click light/detektiv/sci-fi/tidsreise/brainfuck blandet med en realtime taktisk strategi-del. Jorden blir angrepet av store monstre og de eneste som kan stoppe dem er (hva annet?) 13 tenåringer i gigantiske robotmechs. Historien til spillet fortelles ikkelineært; hele strategidelen foregår på slutten av historien og visual novel-delene hopper vilt mellom tretten hovedpersoner i tid og rom og diverse sjangre og homages fra Terminator til Source Code, The Girl Who Leapt Through Time, Evangelion og Alien. Og det er en tredje del av spillet som blir en slags metadel, for det er opp til spilleren å holde koll på hva som har skjedd, i hvilken rekkefølge det har skjedd, og hva de stadig nye avsløringene betyr for narrativet. Jeg syntes det var jævla stilig iallfall, selv om det er relativt light på faktisk gameplay. Siden det er fra Vanillaware har det selvfølgelig nydelig visuell design. Anbefales til alle som er ute etter noe utradisjonelt.

Et annet spill jeg har lyst til å skrive noen ord om er: Persona 5 Strikers (PS4)
Persona-5-Strikers-Combat.png

Omega Force har jobbet hardt med å unfucke Dynasty Warriors og Samurai Warriors-seriene sine, men vi fikk iallfall dette Musou-spillet i år. Det er egentlig temmelig nisje fordi det krever at du både liker Musou-gameplay og har runda hele Persona 5, som er en hundre timers investering bare der. For dette er en direkte og fullverdig oppfølger til P5 som foregår sommeren etter, med timesvis av cutscenes som er on par for Persona men veldig uvanlig for et Musou. Gjengen reiser ut på en biltur gjennom Japan og stopper i forskjellige byer for å oppleve kulturen og spise masse lokale matretter, så spillet føles i stor grad som en reklamekampanje for Japan. Men selvsagt er det no plot på gang og gjengen må inn i sinnets fangehull igjen.

Det er overraskende hvor godt de har kombinert Shin Megami Tensei og Musou. Det er kvikkmenyer for å bytte personaer på Joker, du kan swappe inn de andre medlemmene når du vil og alle har egne moves og spesialangrep. Casten er såklart langt fra så stor som i et Warriors-spill men med alle personaene man kan samle og påkalle er det ikke langt ifra. Og såklart er det enkelte som er bedre enn andre. Det er stor underholdningsverdi i å påkalle Mara for å slamre den enorme pikken i bakken så alt rundt eksploderer i ild.

I 2021 gleder jeg meg til:
Cyberpunk 2077 på PS5 (patchen er rett rundt hjørnet nå!), Axiom Verge 2 PS5, God of War: Ragnarok, Horizon: Forbidden West og Suicide Squad. Merkelig nok stod alle disse spillene på lista fra ifjor og.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#8
Orka ikke sette meg ned i jula og skrive noe mer, men nå er det jobb igjen!

Det kom masse bra retrogreier i 2021 også, og noen av dem spilte jeg til og med.


Narita Boy (XSX)

Flere har kalt dette et metroidvania-spill, men jeg vet ikke helt om jeg er enig. Det er litt utforsking og leiting etter ting, men hovedfokuset vil jeg si er på slåssinga og plattformhoppinga. Det har en litt pussig struktur hvor du må navigere mellom flere forskjellige områder, løse oppgaver i hvert område, og så er du videre uten mulighet til å gå direkte tilbake (før et visst punkt, iallfall).

Du spiller som Narita-gutten fra tittelen (og hvis du lurer på hva det betyr så vil jeg si at å finne ut av det er et sentralt plottelement som er vel verdt å finne ut av), og må i beste Tron-stil gå inn i matrisen for å redde dataverdenen fra kollaps. Underveis utforsker du både nevnte dataverden, og... noe mer. Jeg likte historien godt, selv om den ikke var spesielt original eller klarte å holde kortene til brystet underveis. Grunnen til det er at det åpenbart ligger noe ektefølt bak historien i dette spillet, som gjør hele reisen verdt det.

Og, så klart, bra musikk (det er nesten et krav nå om dagen). Det hjelper også at slåssesystemet er ekstremt tight, og at selv om det er ganske kompliserte saker så flyter det godt når du får det i fingrene. Jeg får litt av den gode gamle Another World-følelsen av dette spillet, og det burde være en pekepinn.


Cyber Shadow (PC)

Hvis du tenker tilbake til NES-dagene, og ser for deg den spesifikke typen action-plattformspill som blomstret spesielt på den maskinen - og da mener jeg spill som Shatterhand, Ninja Gaiden, Journey to Silius - så har du Cyber Shadow som kroneksempelet på hvordan den typen spill skal gjøres. Mye svart på skjermen, detaljert pikselgrafikk, fet musikk, voldsomme (med tanke på formatet) cutscenes og - viktigst av alt - en vanskelig, men utrolig tight spillopplevelse.

Dette er såklart et moderne spill så det er gjort noen tilpasninger for at du ikke skal ragequitte underveis, og dermed gir Cyber Shadow deg en finjustert utfordring. Dette er et spill som aldri setter seg fast i et mønster, som alltid har noe nytt å by på hele veien. Rett og slett en suveren opplevelse fra start til slutt.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#9
En av grunnene til at jeg ikke gadd å skrive noe i jula, var at jeg ville fullføre et par spill jeg mistenkte var årsbeste 2021. De er:


Solar Ash (PC)

Det nye spillet fra Heart Machine, som lagde Hyper Light Drifter i 2015, ett av mine favorittspill noensinne. Var det noensinne en mulighet for at jeg ikke ville like dette?

Jeg visste lite om spillet før jeg kjøpte det, og ble litt... ikke skuffa, men jeg tenkte "øh, er det ikke mer?" da jeg begynte. Og, vel, det er ikke mer. Og det er igrunn fint. For Solar Ash later til å ha blitt designet etter at noen tenkte "hva hvis Shadow of the Colossus også var Jet Set Radio?" og bestemte seg for at det hørtes fett ut.

Og det gjør det jo! Du er Rei, en Voidrunner som må redde planeten sin fra å bli sugd inn i Ultravoid, så her er vi altså ganske solid i en sci-fi-fantasyverden. Du starter med alle evnene du får totalt i gjennom spillet, uten oppgraderinger eller XP eller noe sånt. Det eneste du samler er deler av drakter som kan endre hvordan evnene dine oppfører seg, og - vel - blod. Små blodklatter som brukes til å reparere skjoldet ditt underveis. Samledelen av spillet er ekstremt tynn, men den passer fint med resten av spillet, som for det aller meste handler om å rollerblade (eller, hoverblade kanskje) gjennom en verden som er så flott designet at den tok pusten fra meg ved noen anledninger. I denne verdenen slomser det rundt digre bosser som må først vekkes til live gjennom å utforske seg fram til røde øyne som må hoverblades til døde, og så hoverblades til døde. Bossene altså.

Det er slåssing i spillet, ved at du sverder små fiender som lusker rundt innimellom. Kanskje det største komplimentet jeg kan gi til Solar Ash er at det mest av alt virker som om fiendene er der så du skal ha noe å gjøre mens du utforsker, fordi de føles stort sett overflødige - men det gjør ingen verdens ting. Selve opplevelsen handler om å finne gode linjer å skøyte på, bygge fart, hoppe rundt og komme deg til riktig sted ved å lese omgivelsene dine. Det er det første spillet jeg har spilt på mange år hvor regelen om at du umiddelbart ser om du kommer til å klare et hopp eller ikke, ikke gjelder. Og det føles befriende i disse dager. Når du blir god nok er det nesten så du ønsker deg en kombomåler, noen SKATE-bokstaver og en klokke på to minutter som teller ned så du kan knuse "Sick Score"-målet, for da raser du tvers over brettet uten å tenke deg om.

Historien er ikke dårlig, men jeg synes ikke den ble fortalt på en spesielt god måte. Fra Hyper Light Drifter med sine ordløse karakterer har Heart Machine gått over til standard audiologg- og prate-historiefortelling, og æh det satt aldri for meg. Det ble for alvorlig og samtidig for substansløst.

En annen skuffelse for min del var da jeg så at selv om Disasterpeace har vært med på lydsida, er det ikke han som har laget musikken (ett av de absolutte høydepunktene i HLD, som har ett av historiens beste lydspor). Så da er det gledelig å melde at selv om vedkommende som har laget musikken nok har prøvd litt for hardt på å imitere sin forgjenger, klikket det etter hvert betraktelig bedre enn dialogen i spillet. Akkurat som HLD er dette en voldsom sanseopplevelse like mye som et bra actionspill, og selv om historien i spillet aldri blir like detaljert og levende som i det, er det fortsatt mange sterke og unike inntrykk her. Knepen årsbeste, i hard konkurranse med...


Psychonauts 2 (XSX)

Endelig, etter nesten tjue år, fikk vi oppfølgeren til Psychonauts. Som jo var et action-plattformspill der verken actionen eller plattforminga egentlig var helt på stell, men historien og designen veide opp for det. Den første gode nyheten er at plattforminga er på stell i Psychonauts 2. Kanskje slåssinga endelig blir bra nok i Psychonauts 3.

Men ja, det er umulig å mislike dette spillet til tross for at slåssinga bare er... helt grei. Historien er fortsatt morsom, bra skrevet og har faktisk en hel del å fare med, og - viktigst av alt - designen er enda mer spektakulær enn tidligere. Nauts 1 hadde paranoide melkemenn, en spansk by laget av svart fløyel og et levende krigsbrettspill, men Nauts 2 har et sjukehus-kasino, en musikkfestival for alle sansene dine (bokstavelig talt) og... flere ting som ga meg hakeslepp og som jeg derfor ikke har tenkt å spoile.

Det jeg fortsatt liker best med Psychonauts er at det virkelig føles som å spille et godt, gammaldags Tim Schafer-designet pek-og-klikk-spill, bare at det også er et bra plattformspill (med slåssing som også er... i spillet). Hadde de fiksa slåssinga så hadde dette vært fjorårets spill uten noe særlig konkurranse.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#10
Og så ett som er så grundig debattert at jeg ikke føler for å legge til så mye.


Metroid Dread (Switch)

Det forrige Metroid-spillet til MercurySteam var en skuffelse, så da jeg så traileren for dette tenkte jeg både "hurra!" og "å nei!". Viser seg at jeg kunne droppa den andre tanken. Nær sagt alt jeg ikke likte fra Samus Returns er blitt fiksa her, men kanskje det viktigste er at Aion-styret nå ikke lenger trenger energi som må samles opp, et system som radbrakk nesten alle bossfightene i det spillet. Eller kanskje det viktigste er at områdedesignen nå er faktisk bra istedenfor rotete som i det forrige spillet. Bra uansett. Verdt å kjøpe en Switch for, nesten.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
#11
Tror vi kjører en liste her, det ble bråstopp midt på året men så tok det seg opp igjen utover høsten. Spilletimer i parentes, spilt på PS5 om ikke annet spesifisert.

Rundet
Rundet på NG+
Nei

Januar
Worms Rumble (6)
Shadow of the Tomb Raider (14)
Spider-Man: Miles Morales (27)

Februar
Greedfall (2)
Destruction Allstars (1)
Bowser's Fury (Switch)
The Last of Us Part 2 (36)

Mars
Maneater (15)
The Last of Us Remastered (34) (rundet første gang i 2020)
Control (7)
GoldenEye 007 (Nintendo Wii)

April
Tomb Raider Definitive Edition (14)
Destroy All Humans! 2
Days Gone

Mai
Zombi Army 4: Dead War (5)


Juni
RE VIllage (12)
RE 7 (1)

Wreckfest (7)

September
RE 2 Remaster (18)

Oktober
Dishonored (14)

November
GTA V (PS4-versjonen) (35)
Super Mario 3D World (Switch)

Desember
Assasin's Creed Rogue Remastered (6, spiller fortsatt)

GOTY er nok RE Village, med Spider-Man Miles Morales på en hederlig andreplass.
Beste eldre spill RE 2 Remaster, Super Mario 3D World og Dishonored.
Gledelig overraskelse og med nydelig PS5-patch: Maneater.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#12
Får ta med noen ånnåræbel mennsjens også som jeg har hørt de sier det i utlandet. Noen spill var langt fra dårlige og ble spilt i mangfoldige timer, men å kalle dem årets beste er heller ikke aktuelt av ymse grunner.

Forza Horizon 5 (XSX/PC)
Verdens objektivt sett beste bilspill. Jeg er bare sånn passe glad i bilspill, og jeg synes ikke åpen verden-greia til Forza helt klarer å frigjøre seg fra "men dette er jo bare busywork"-fella. Men græffiksa, kjørefølelsen, og den totale, barnslige gleden i å kjøpe en bil som i virkeligheten koster mange millioner, laste ned et livery så bilen din blir en motorisert reklame for Dogecoin, tune den så den går fra null til hundreåhælvett før du har tråkka inn gassen, og deretter blæste ned motorveien før du treffer noe, spretter til værs, seiler av gårde i flere minutter og lander i en kaktus, det kan man ikke underslå.

Mass Effect Legendary Whatever (XSX)
Et koselig gjensyn, men dette var 100% nostalgi for en æra som nå er over. Fortsatt gode spill, men øh ikke en kandidat til 2021s beste.

Quake (PC)
Hadde litt lyst til å gi årets spill til dette, men det ville bare vært teit. Uansett ble jeg en glad laks av at i 2021 kunne jeg starte Quake og få en helt kurant oppussa versjon av grunnspillet og begge tilleggspakkene, og dessuten den ene halvoffisielle tilleggspakka som kom for noen år siden som jeg aldri fikk surra meg til å teste, og en helt ny, offisiell tilleggspakke som banker alt annet Quake-relatert jeg har spilt sønder og sammen, og en tro versjon av N64-Quake komplett med musikk, og en ny horde-modus og og. Dette er et spill jeg aldri kommer til å bli lei av.

Super Mario 3D World: Bowser's Fury (Switch)
Et bra spill som er moro å spille. Hvorfor er det ikke på den ordentlige lista? Fordi du ikke får spilt det med mindre du kjøper 3D World-remasteren, et spill flere allerede har kjøpt før. Og fordi at selv om det var bra, så hadde jeg faktisk glemt at det kom ut i fjor da jeg skulle lage lista. Da vettu.
 
#13
Spill jeg spilte en del i 2021:

Quake
Jeg har sjølvsagt spilt Quake før, men altså... ikke nok. Jeg var gamer-babby da Quake var nytt og kult og relevant (det er enda relevant) og ville heller spille Diddy Kong Racing enn skumle voldsspill hos kompisen. Med mindre det var snakk om Duke Nukem 3d fordi det hadde pupper. Quake har ikke pupper så langt jeg er kommet til nå, men det har minst én Ziggurat. Det er også veldig fett å spille. Jeg har beef med fyren hos Nvidia som bestemte at det var Quake 2 som skulle få RTX-treatmenten og ikke dette.

The Forgotten City
Har bare spilt langt nok til å skjønne hva konseptet er og pirka litt på overflaten. Det virker veldig opp min gate og jeg skal spille det ferdig. Til nå er det mest imponerende hvor nøyaktig skaperne har klart å overføre game feelen som er å vandre rundt i Skyrim og pjatte med folk over til Unreal Engine 4.

Doom
Jeg har sjølvsagt spilt Doom før, men altså... ikke nok. Jeg var gamer-babby da Doom var nytt og kult og relevant (det er enda relevant) og ville heller spille Cool Spot enn skumle voldsspill hos kompisen. Med mindre det var snakk om Night Trap fordi det hadde (nesten) pupper. Doom har ikke pupper så langt, men det har minst én av spillhistoriens topp ti pumpehagler. Det er også veldig fett å spille. Spilte Doom på grunn av at jeg deisa innom Tim Rogers sin Action Button-kanal på Youtube og så noen anmeldelser, blant annet enn veldig bra en av nettopp Doom. Anbefaler alle som trenger å slå ihjel tre timer og tretti minutter å se den anmeldelsen. Eller spill Doom.

Death's Door
Det er Zelda om Zelda var mer kamp og mindre eventyr og selv om kampsystemet er trivelig nok så ble det noe ensformig i lengden.

Teardown
Dette er et sånt spill hvor jeg liker teknologien bak det bedre enn selve spilldesignet. Håper motoren blir brukt til å lage noe... annet.

Disco Elysium
På toppen av listen av spill som jeg har veldig lyst å spille mer av, men som jeg bare aldri klarer å sette meg ned med. Det virker å eie, men hver gang jeg vil plukke det opp blir jeg sløv og ender opp med å se no komfort-TV og sovne på sofaen isteden. Litt som da jeg hadde tenkt å se The Wire fordi alle sa hvor fitte faens bra det er, og jeg ble nesten litt urettferdig trassete rundt det å se serien, men så var The Wire akkurat så fitte faens bra som folk sa straks jeg gadd å ofre det lille ekstra av mental energi som krevdes. Er Disco Elysium spillverdenens The Wire? ...nei.

Mini Motorways
Spill det på ipad på toget mens du hører på din favoritt-podcast. Da går turen fra Trondheim til Oslo kjempefort selv om du må ha på maske hele veien og den gamle mannen ved siden av deg snorker og fiser.

The Pathless
Laget av folka som laga Abzu, som var off brand Journey. The pathless er betydelig mer orginalt og jeg likte det greit, men det krasja på ipaden min heletiden så gikk tilbake til å spille Mini Motorways ganske kjapt.


Spill jeg spilte masse i 2021:

Apex Legends
Apex Legends har hatt oppsiktsvekkende få bugs i 2021. Nettkoden har vært mer enn habil og matchmakinga har stort sett virka rimelig. Bare synd at dette skjer når spillet nærmer seg tre år og interessen hos både meg og han jeg spiller det med sakte begynner å dabbe ut. Apex eier og suger fortsatt, men nå som det tekniske er (stort sett) på plass måtte vi jo bytte det ut med et langt ferskere, mindre polert multiplayer-spill, nemlig

Valheim
Selvfølgelig var det en liten gjeng med svensker som bestemte seg for å faktisk lage det spillet alle drømte om femten minutter etter at de prøvde Minecraft. At Valheim sin første versjon ble snekra sammen av et team på FEM folk er helt utrolig imponerende og setter i perspektiv hvor merkelig det er at ingen andre studioer har ...klart å lage dette spillet før nå. For folk har prøvd. Både store og små studio har prøvd. Men ingen som jeg vet om har klart å ende opp med et produkt som er i nærheten av å være så... fungerende og avrundet som Valheim. En skikkelig suppe av ca. alle sjangre og trender som er blitt store innen spill iløpet av de siste femten årene er Valheim det motsatte av orginalt, men det er modig og i det hele tatt tørre å gjøre dette konseptet med et såpass lite team og at produktet så ender med å være såpass bra?! All kudos til utviklerne for det. Så er det bare ekstremt synd at selv med et beist av en PC vil frame raten knele etterhvert som man bygger større og større baser. Som jo er spillet. Dvs. jo lenger man spiller Valheim, jo mindre spillbart blir det. Hvis det klarer å fikse dette problemet tror jeg Valheim ender med å bli no veldig spesielt og noe veldig bra. Akkurat nå er det som å spise på gourmet restaurant hvor retten går ut på dato halveis inn i måltidet.

Hitman 3
Hitman 3 eier. Noen tradisjonelle kart, noen litt mer eksperimentelle. Alle bra eller veldig bra. Spill Hitman 1, 2 og 3. I den rekkefølgen.

Nioh 2
Nioh 2 har et av de beste kampsystemene jeg har vært borti og den kjipeste loot/inventory-knotingen jeg har opplevd. Sistnevnte veier dessverre tyngre enn førstnevnte. Man plukker opp tusenvis av forskjellige ting og tang og alt har prosedyrisk genererte stats og å sammenligne utstyr er et mareritt, fordi alt har tusen stats og de forskjellige buffene er unike til hvert enkelt plagg/våpen og kan dermed ikke helt sammenlignes og herregud hvorfor har jeg brukt like mye tid i menyene som utenfor? "Men Petter... du var smart! Du venta på PC-versjonen av Nioh denne gangen! Du har livstids-medlemskap på Nexusmods.com! Kanskje de har no hackings som kan bedre opplevelsen noe?"
boobznbutt.JPG
"jaggu!"

Loop Hero
Et roguelite kryssa med omvendt tower defense hvor man plasserer ut fiendespawnere istedenfor forsvar og gambler på hvor mange runder helten din kan ta før han dauer eller returnerer til basen med store profitter? Kanke skjønne hvorfor det skal være så vanedannende? Finnes på Switch.

Monster Hunter: Rise
Dette er Monsterjakt-spillet hvor de la til bevegelsesmuligheter som gjør det artig å finne monsterene i tillegg til at det er enda artigere å sloss med dem. 2021 sin største skuffelse var nyheten om at man ikke kan overføre lagringsfilen sin fra Switch til PC-versjonen som kommer denne måneden :(

Resident Evil: Village
Jeg likte delen med vampyr-mams veldig bra!
Så likte jeg delen med det skumle huset godt helt til bossen som var teit selv pr. Resident Evil-standard.
Så misslikte jeg Fiskemann-delen.
Så tok det seg opp med Heisenberg sin arena.
Så dalte det litt i fabrikken.
Så blei det hele like teit som Milla Jovović-filmene, som er teit på en helt annen måte enn spill-Resident Evil??
Så likte jeg ikke slutten noe særlig.
Ethan sin hånd er årets spillkarakter (unnskyld, spillfigur) 2021.

Cyberpunk 2077
Et sabla rot fra ende til annen. Jeg runda det i sommer i sånn halvbra tilstand (patch 1.23) og på et beist av en PC med et rykende ferskt 3080-kort (jeg har PS5 også, hvem vil ta på meg?). I motsetning til Nioh 2 så finnes det en mod til dette spillet som lar det justere loot-spawningen. Spillet var ti ganger mer levbart for meg etter at jeg fjerna alt av verdiløst juggel, som viste seg å være nøyaktig 80% av all looten. ÅTTI PROSENT! Det er seriøst no design-spy som ikke har noen annen funksjon enn å distrahere. Ikke at spillet var i nærheten av å være bra designet etter denne tweaken, bare langt mer... svelgbart. Altså, nå er jeg litt rasshøl. Cyberpunk glimter til tider til ved å vise at det er laget av lidenskapelige utviklere som har hatt lyst å lage noe veldig spesielt og de har klart å lappa sammen... masse. Bare utrolig masse. Masse flott grafikk, masse kule steder, masse historie, masse oppdrag, masse design-spy. Ufokusert, svulstig, overambisiøst og til tider underholdende. Til andre tider veldig underholdende. Tim Rogers synes jeg sa det veldig bra i sin anmeldelse: Cyberpunk 2077 er dataspill sin midtlivskrise.

Deathloop
Å lage en immersive sim satt til en time loop er en genial idé som løser veldig mange av problemene med spill av denne typen nesten helt av seg selv. Og så bestemme det kun er én løsning på spillets hovedoppgrad og å gjøre det ekstremt lineært å finne denne løsningen var en så dårlig idé at det nesten nuller ut den første idéen. Matematisk sett er dermed Deathloop sånn midt på treet. På ordentlig sett er Deathloop heldigvis godt over gjennomsnitlig bra, men jeg synes det er ånkli synd at spillet ikke oppnår det fulle potensialet av time loop + immersive sim-ideen sin. Spill det allikevel, da.

Zelda: Skyward Sword HD
Før utgivelsen så slapp Nintendo en video fra denne remasteren som viser at Link plukker opp en oppgraderings-ressurs, at spilleren får en forklaring på hva det er, at spilleren så avslutter spillet og laster det inn på nytt, så plukker Link opp den samme oppgraderings-ressursen og så forklarer spillet ikke hva ressursen er eller gjør. Dette var bokstavelig talt videoen som fikk meg til å kjøpe spillet på nytt.

Halo Infinite
Halo Infinite eier. Det tok Microsoft og 343 Industries seks år og visstnok 500 millioner dollars å finne ut at Halo pluss stort kart og grappeling hook kan være veien videre for serien, da. Gratulerer?

Final Fantasy 7: Remake
Jeg får fysisk vondt i kroppen av regien i noen av filmsekvensene i dette spillet. De får Hideo Kojima til å virke kort, konsis og rett til poenget. Det verker i alle wannabe-spilldesigner-musklene mine når spillet serverer et av sine ikke-puzzles. De tar fem millisekunder å finne svaret på, men fem evigheter å utføre. Lokaliseringen er til tider... mindre bra. You owe me a pizza! Kampsystemet blir jeg ikke klok på, skulle ønske det kunne bestemme seg for om det var turbasert eller ikke. Å måtte passe på tre folk samtidig i kamp fordi AIen ikke gjør en dritt på egenhånd er frustrerende og får dem til å virke som nettopp AIer og ikke personer man kan velge å kontrollere. Altså, jeg vet ikke... Takk gud for at Tifa er heit?

Metroid: Dread
Det er en av spillindustriens beste troller å faktisk gi ut et spill med navnet Metroid: Dread mer enn ti år etter at ryktene om at det fantes et spill med det navnet døde. Jeg lolla hardt da det ble annonsert på E3, iallefall. Og så kom spillet og viste seg å være et sabla bra Metroid-spill, med kanskje den tighteste kontrollen jeg har opplevd i et spill av denne typen? Bra greier! Det ville lett vært goty om det ikke var for

Psychonauts_2_cover.png

Psychonauts 2
Koselig fra ende til annen og Double Fine sin beste utgivelse. At dems konsepter ofte er bedre enn selve spillene er ingen hemmelighet, men hvis Psychonauts 2 er en indikator, så er kanskje Microsoft-penger i kombinasjon med gamepass-strategien dems det beste som har skjedd studioet siden de begynte med å lage spill i oppoverbakke tidlig på 2000-tallet? Psychonauts 2 kunne egentlig ikke skje, men skjedde allikevel. I tro Double Fine-stil var det en krunglete vei fra annonsering til utgivelse, med lange utsettelser, konkurser og alt annet som hører med. Det varmer da hjertet at spillet leverer så til de grader. Kan dere lage en Brütal Legend-oppfølger som faktisk er en Zelda-klone nå?
 
Sist redigert:

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
#15
Skjermbilde2.PNG


Hadde 15 i fjor og spådde "betraktelig flere", vel vel. Men raste vel gjennom flere titler fortere i 2020.



Litt mye gammelt her da, men fikk i hvert fall med meg RE8 og Maneater i gloriøs PS5-versjon.

Skjermbilde2.PNG


Nedgang i antall timer, men økning i antall dager spilt, fra 147. Og det var med noen måneders pause midt på året.

Skjermbilde2.PNG


:riffa:

Godt nytt Sony-år, da dere.
 
#16
Nintendo:
270427794_457467515915222_8361078526401111620_n (1).png
1644487649913.png


Jøss, trodde jeg var ferdig før jul med Hades, men ser Nintendo kjører en spotify og ikke teller med data fra desember, så da tar de kanskje med fjorårets?

Playstation:
1644487907668.png
1644487950533.png

1644488020581.png

Lite hardcore-gaming i fjor da:
1644488074211.png

Lite minneverdig gaming i år, gitt. Favoritten av spillte singleplayer-spill er kanskje FFVII, men det kommer jeg ikke til å få spillt ferdig siden nå er playstationen solgt.