Tjah. Siden Ghosts'n'Ghouls'n'Goblins og Tattleboads er nevnt...
Commandos 2. Jeg har enda ikke klart første brett. Dette er såklart mye fordi jeg suger, men det er VANSKELIG.
Descent. Sistebossen har cloak, usårbarhet (han bytter mellom disse to) og kan teleportere seg rundt, i tillegg avfyrer han seks-sju Fusion Missiles (små målsøkende atombomber, det hardeste våpenet i spillet) i hver skuddvolley og tåler noe helt ubegripelig jødisk umulig mye straff. Jeg tror ikke det er mulig å runde det spillet uten juks.
Another World. Hadde ikke spillet hatt slike enorme mengder atmosfære ville jeg aldri giddet. Annenhver skjerm har en eller annen dødelig fare du må prøve og feile på fem-seks ganger før du får det til.
Unreal Tournament 2004. Smooth sailing helt til sistekampen, den er til gjengjeld en millimeter unna umulig. Jævla ClanLord.
Castlevania 2: Simon's Quest. Ikke fordi selve spillet er så vanskelig (tvert imot er det utvilsomt det enkleste Vaniaspillet i historien), men fordi noen av tingene du må gjøre er så komplett borti natta pluss at du ikke får noen hint om hva du må gjøre. For eksempel må du dedusere deg frem til at når du får høre at fergemannen liker hvitløk, så betyr det
egentlig at han liker noe helt annet som du må legge ut sånn at han skal dukke opp, og det er en vegg et sted der du av deg selv må skjønne at du skal knele i fem sekunder for at noe viktig skal dukke opp.
Og til
Freezar: Ninja Gaiden het Shadow Warrior i Europa. Du må huske at på åttitallet fikk ordet "ninja" barn til å bli psykopatiske drapsmaskiner bare de hørte det, så dermed fikk vi helteskilpadder og skyggekrigere.