Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
YESSS! Jeg fant en dungeon i Two Worlds 2 jeg var altfor lav til og beina forbi diverse lichs og kjempeskorpioner og fant en kiste med en +5 summon ring. Med den og statsa mine har jeg nå en spell som lar meg mane frem sju skellingtons. De er helt ubrukelige, men de stunlocker alle fiender så etter at de setter igang kan jeg bare vade inn med slagøksa mi og det spiller ingen rolle hva slags stats de har for de får aldri gjort no.
Dette spillen er så ødelagt.
Dette spillen er så ødelagt.
Fez kom ut på Steam i går kveld, så jeg måtte jo kjøpe igjen til mesterrasen. Klokka akkurat 209,4% completion. Det er maks. Fortsatt et 12/10-spill. Hva synes så Phil Fish om at spillet er ute på PC?
Quite. Vis Phil Fish hvor skapet skal stå du også, ved å kjøpe deg Fez til datapese. Verdt hvert jævla øre.
Quite. Vis Phil Fish hvor skapet skal stå du også, ved å kjøpe deg Fez til datapese. Verdt hvert jævla øre.
Og hos humblebundle.com, hvor utviklerne får 95% av gevinsten ikke bare 70% så hvis man vil støtte dem og ikke trenger at ting er praktisk (eller får man Steam-key, kanskje?) så kjøper man det der 
Edit: Nå kødde jeg masse! Leste en om at Phil Phish hadde posta hva utviklere fikk fra de forskjellige platformene hvor han sa spesifikt at de fikk såpass mye mer av Humble-butikken så regna med at Fez var å finne der :O
Edit: Nå kødde jeg masse! Leste en om at Phil Phish hadde posta hva utviklere fikk fra de forskjellige platformene hvor han sa spesifikt at de fikk såpass mye mer av Humble-butikken så regna med at Fez var å finne der :O
Kjøp Fez på Shell, der går alle penga direkte til Jesus.
Og mens du venter på akkurat den dealen, kan du kjøpe Fez på Steam eller GOG.com eller BOG.com eller hobosexual.com mens du spiller Candy Box!
Det er da et RPG med godteri-tema og hvis du likte Frog Fractions så kan dette være verdt en titt.
PS hvis du gikk inn på hobosexual.com så er jeg lei for det.
Og mens du venter på akkurat den dealen, kan du kjøpe Fez på Steam eller GOG.com eller BOG.com eller hobosexual.com mens du spiller Candy Box!
Det er da et RPG med godteri-tema og hvis du likte Frog Fractions så kan dette være verdt en titt.
PS hvis du gikk inn på hobosexual.com så er jeg lei for det.
Ikke egentlig.
Åssen i helvete skal man finne ut av dette her uten å jukse og finne et kart på nettet? 
For min egen del fant jeg fram en klassiker her igjen: Quake. Pleier å peise gjennom det en gang imellom fordi det er ett av de beste spillene jeg har spilt noensinne, og antageligvis det spillet jeg har brukt mest tid på i mitt liv. Så klart, mye av det var online multiplayer og dilling med å mekke brett og mods, men jaggu ta om ikke det spillet fortsatt er fett. Da jeg var ung og dum pleide jeg å rasjonere ammo og pusle meg fram, men nå har jeg proskillz og bare går berserkergang gjennom spillet med raketter og lynrifle.
Så, litt betraktninger. Det er ikke til å stikke under en stol at nivå- og setpiecedesign har kommet noen sjumilssteg videre siden Quake var storkar. Likevel har jeg masse kjærlighet for alle de små, egentlig litt søte fangekjellerne, tårnene, festningene og katedralene, og ikke minst den totalt koko-bananas estetikken som bare oser stygghet fra alle porer. Generisk, pregløs, kvasi-gritty scifi (Quake har skylda for brune space marine shooters, dere hørte det her først) koblet med tortur- og satanistfetisjistisk grimdark gotikk? Det høres ut som noe en tenåring kunne funnet på, og da jeg selv var tenåring, syntes jeg det var uutholdelig kult, edgy og farlig. Det har mista litt brodden med åra kan du si, men jeg ville løyet hvis jeg sa at det ikke gikk kaldt nedover ryggen på meg noen ganger, selv nå. Mye av skylda må han godeste Trent Reznor ta, men det er nok av blinde, mørke hjørner hvor det ligger en rosa oksedemon med knivskarpe klør, eller - som id ble veldig glade i mot slutten av spillet - det enda verre alternativet: En lang, smal gang med de blå klæddene som spretter rundt og eksploderer når du skyter dem.
Mer om nivådesignen, sier dere? Okay da. Det skal sies at nivådesignen ofte er helt ute å kjøre, med lange, meningsløse ruter som må rusles gang på gang hvis du går deg vill (protip: Du kommer til å gå deg vill fordi alt ser likt ut), og siden Quake var fra tida hvor 8MB RAM skulle huse teksturer, geometri, lydeffekter, spillogikk og alt mulig, er brettene som regel bittesmå, sammenknyttede labyrinter som lener seg på nøkkel/dør-tropen for å sette barrierer for framgangen. Men! Dette betyr også at når du klarer å ferske layouten, har de fleste brettene en naturlig flyt som bringer deg dit du skal hvis du henger med. Det er også noen setpieces som er riktig så lekre, tatt i betraktning at jeg fortsatt kan liste opp samtlige virkemidler som er kodet inn i spillet (uten monstre er det et ensifret antall). Quake har også veldig få monstre, men hvert av dem har sitt bruksområde og byr på hver sin utfordring. Trikset er jo at absolutt alle er dødelige når du ikke kjenner taktikken, og id klarer stort sett alltid å bringe nivådesignen og monsterplasseringen sammen på en måte som utfordrer deg på hvert brett. Iallfall mot slutten av spillet.
Så, ja. Jeg savner egentlig denne typen spill. Små, lukkede brett, med et klart definert antall utfordringer (monstre og hemmeligheter spores automatisk av spillet), et tydelig definert bruksområde for hvert enkelt designelement, og en opplevelse som bare holdes sammen av de fysiske begrensningene i spillkoden og designen, uten kunstige ting som usynlige vegger, monsterskap eller et dekningssystem (du kan ikke dukke en gang). Bare hastigheten på spillet vitner om at det er fra en svunnen tid; ting går så latterlig kjapt at du som oftest dør lenge før du egentlig har styringa på en situasjon. Det dreier seg mye mer om instinkt og ferdigheter enn om planlegging og taktikk, men det er egentlig helt greit. Så, jeg liker fortsatt Quake.
Ja, og hvis noen lurer på hvilken Quake-mod som har mitt offesiele sjøløvestempel så er det seff Darkplaces, som byr på kos som farget lys, nye partikkeleffekter, animasjonsblending, sanntids-skyggelegging og (valgfri) støtte for høyoppløste teksturer. Som gammal Quake-brettmekker er det en viss poesi i at den lysmodellen som opprinnelig er programmert inn i Quake, hvor alt av lys og skygge er forhåndsbakt inn i hvert brett via en prosess på tre trinn som ofte tok timevis å fullføre, nå kan utføres i sanntid - med utallige store forbedringer - uten at selv laptopen min begynner å svette.
Så, litt betraktninger. Det er ikke til å stikke under en stol at nivå- og setpiecedesign har kommet noen sjumilssteg videre siden Quake var storkar. Likevel har jeg masse kjærlighet for alle de små, egentlig litt søte fangekjellerne, tårnene, festningene og katedralene, og ikke minst den totalt koko-bananas estetikken som bare oser stygghet fra alle porer. Generisk, pregløs, kvasi-gritty scifi (Quake har skylda for brune space marine shooters, dere hørte det her først) koblet med tortur- og satanistfetisjistisk grimdark gotikk? Det høres ut som noe en tenåring kunne funnet på, og da jeg selv var tenåring, syntes jeg det var uutholdelig kult, edgy og farlig. Det har mista litt brodden med åra kan du si, men jeg ville løyet hvis jeg sa at det ikke gikk kaldt nedover ryggen på meg noen ganger, selv nå. Mye av skylda må han godeste Trent Reznor ta, men det er nok av blinde, mørke hjørner hvor det ligger en rosa oksedemon med knivskarpe klør, eller - som id ble veldig glade i mot slutten av spillet - det enda verre alternativet: En lang, smal gang med de blå klæddene som spretter rundt og eksploderer når du skyter dem.
Mer om nivådesignen, sier dere? Okay da. Det skal sies at nivådesignen ofte er helt ute å kjøre, med lange, meningsløse ruter som må rusles gang på gang hvis du går deg vill (protip: Du kommer til å gå deg vill fordi alt ser likt ut), og siden Quake var fra tida hvor 8MB RAM skulle huse teksturer, geometri, lydeffekter, spillogikk og alt mulig, er brettene som regel bittesmå, sammenknyttede labyrinter som lener seg på nøkkel/dør-tropen for å sette barrierer for framgangen. Men! Dette betyr også at når du klarer å ferske layouten, har de fleste brettene en naturlig flyt som bringer deg dit du skal hvis du henger med. Det er også noen setpieces som er riktig så lekre, tatt i betraktning at jeg fortsatt kan liste opp samtlige virkemidler som er kodet inn i spillet (uten monstre er det et ensifret antall). Quake har også veldig få monstre, men hvert av dem har sitt bruksområde og byr på hver sin utfordring. Trikset er jo at absolutt alle er dødelige når du ikke kjenner taktikken, og id klarer stort sett alltid å bringe nivådesignen og monsterplasseringen sammen på en måte som utfordrer deg på hvert brett. Iallfall mot slutten av spillet.
Så, ja. Jeg savner egentlig denne typen spill. Små, lukkede brett, med et klart definert antall utfordringer (monstre og hemmeligheter spores automatisk av spillet), et tydelig definert bruksområde for hvert enkelt designelement, og en opplevelse som bare holdes sammen av de fysiske begrensningene i spillkoden og designen, uten kunstige ting som usynlige vegger, monsterskap eller et dekningssystem (du kan ikke dukke en gang). Bare hastigheten på spillet vitner om at det er fra en svunnen tid; ting går så latterlig kjapt at du som oftest dør lenge før du egentlig har styringa på en situasjon. Det dreier seg mye mer om instinkt og ferdigheter enn om planlegging og taktikk, men det er egentlig helt greit. Så, jeg liker fortsatt Quake.
Ja, og hvis noen lurer på hvilken Quake-mod som har mitt offesiele sjøløvestempel så er det seff Darkplaces, som byr på kos som farget lys, nye partikkeleffekter, animasjonsblending, sanntids-skyggelegging og (valgfri) støtte for høyoppløste teksturer. Som gammal Quake-brettmekker er det en viss poesi i at den lysmodellen som opprinnelig er programmert inn i Quake, hvor alt av lys og skygge er forhåndsbakt inn i hvert brett via en prosess på tre trinn som ofte tok timevis å fullføre, nå kan utføres i sanntid - med utallige store forbedringer - uten at selv laptopen min begynner å svette.
I dag har jeg vært en flink gutt! Bestemte meg for å bli ferdig med en rekke spill jeg har brukt penger på men ikke fullført. Startet da med Dishonored, som jeg kjøpte så fort jeg kom hjem fra turen men såvidt rørte. Bra spill med kul setting, gøy gameplay men en litt jeg-gir-faen-story. Jeg trodde jeg skulle prøve å få en dark ending og snikdrepte en haug mennesker, men hver gang jeg kom til siste målet, ble jeg alltid mer interessert i få dem ut av situasjonen levende. Såååå jeg fikk en lys ending da. Skal ta et run til hvor jeg er helt wallsballs loco og dreper alt og se hvor det får meg hen.
Sammenlignet med andre likvideringsspill, synes jeg Dishonored klarer seg ganske bra. Det er ganske unikt. Nivåene på starten er lagt opp liiiitt på samme måte som Hitman ved at får et stort åpent område du kan bevege deg relativt fritt rundt på, og du velger din egen vei. Kampinga likte jeg. Var stor fan av det forrige first person slasheren jeg spilte (Dark Messiah) og dette spillet føles på en måte litt som det, men det gjør flere ting annerledes.'
Gøy/10
Spilte også de gjenværende 3 timene jeg hadde igjen av L.A. Noire siden det ble diskutert noen dager siden på forumet. Fikk nøyaktig samme følelse som da jeg først starta på spillet i mai 2011. Spillet er såpass fengslende (heh) med settinga si at man forelsker seg uten at man egentlig har det noe særlig gøy. Skytinga er ganske meh sammenlignet med Red Dead som kom året før fra samme folka-ish, kjøringa er ikke så bra som en av dere påsto, avhøringa er selvfølgelig klønete og teit selv om jeg liker prestasjonene fra skuespillerne, og gjennomgang av åsteder er egentlig ekstremt kjedelig. Men fy faen, den settinga altså. Den er yndlingssettinga mi gjennomført perfekt på nærmest alle kanter. Det er hakket over nivået Rockstar pleier å ha i spill. Akkuat det alene gjør at jeg ikke klarer å gi spillet en rettferdig dom. Må rett og slett bare gi det en
L.A. Noire / 10 - Gi meg en 2-er men gjør den mye mye bedre gameplay-messig.
Sammenlignet med andre likvideringsspill, synes jeg Dishonored klarer seg ganske bra. Det er ganske unikt. Nivåene på starten er lagt opp liiiitt på samme måte som Hitman ved at får et stort åpent område du kan bevege deg relativt fritt rundt på, og du velger din egen vei. Kampinga likte jeg. Var stor fan av det forrige first person slasheren jeg spilte (Dark Messiah) og dette spillet føles på en måte litt som det, men det gjør flere ting annerledes.'
Gøy/10
Spilte også de gjenværende 3 timene jeg hadde igjen av L.A. Noire siden det ble diskutert noen dager siden på forumet. Fikk nøyaktig samme følelse som da jeg først starta på spillet i mai 2011. Spillet er såpass fengslende (heh) med settinga si at man forelsker seg uten at man egentlig har det noe særlig gøy. Skytinga er ganske meh sammenlignet med Red Dead som kom året før fra samme folka-ish, kjøringa er ikke så bra som en av dere påsto, avhøringa er selvfølgelig klønete og teit selv om jeg liker prestasjonene fra skuespillerne, og gjennomgang av åsteder er egentlig ekstremt kjedelig. Men fy faen, den settinga altså. Den er yndlingssettinga mi gjennomført perfekt på nærmest alle kanter. Det er hakket over nivået Rockstar pleier å ha i spill. Akkuat det alene gjør at jeg ikke klarer å gi spillet en rettferdig dom. Må rett og slett bare gi det en
L.A. Noire / 10 - Gi meg en 2-er men gjør den mye mye bedre gameplay-messig.