Leserinnlegg: «Det er kraft i de kornete piksler»

#1
De med god hukommelse husker kanskje at jeg pleide å skrive for denne blekka.

Nylig dreiv jeg og kauket på Twitter dått komm om hvor uinteressant jeg finner de fleste remastrede spill, og så tenkte jeg at dét kunne jo utvides til en sak.

Jeg skulle like å vite hva dere synes om saka. Kritikk, konstruktiv eller destruktiv, velkommen, samt evt. notabene og røde streker i margen.

https://www.gamer.no/artikler/leserinnlegg-det-er-kraft-i-de-kornete-piksler/440884
 

ganon

The Boshy
#2
Veldig bra skrevet! Jeg foretrekker også å la spill være slik de engang var, og at begrensninger på hardware fremmer kreativitet. Relatert til disse synspunktene så støttet jeg Nesmaker prosjektet på Kickstarter som er en slags gamemaker for NES og vil motta softwaren om to uker. Jeg gleder til å sette meg ned og se hvordan det var å utvikle spill med begrensingene til NES.
 
#3
Er også ganske passionate for dette og har prøvd å gjøre et poeng ut av det når jeg selv har drevet litt med spillanmelderi og har fått nyversjoner.

erererer.jpg


Tror dette skal være et skrytebilde, men kolossen ser 10 000 ganger så alien ut i det første bildet og alle de greiene i bakgrunnen i det siste bildet roter bare til komposisjonen om du spør meg. Tror det sier noe om spillkulturen anno 2018 at man slipper unna med dette.

Er ikke nødvendigvis heeeelt imot alle typer ansiktsløft da ... Noen spill, som Metal Gear Solid 2 og God of War, har forholdsvis utilitaristiske visuelle design og kan lett gjøres mer tilgjengelig (både for gamle og nye spillere) uten å miste noe viktig tror jeg. Spesielt hvis de originale utviklerne er involvert og de dessuten passer på at endringer er tro til originalspillet. I motsetning til f. eks. Twin Snakes og de litt for happy og fargerike 3DS-remakene av Zelda. Og så er det jo ikke umulig at noen lager et bedre spill på andre forsøk. Kommer ikke på et eneste eksempel da.

Rambler om dette fordi jeg ikke har så mye å si om artikkelen. Har alltid likt veldig godt hvordan du skriver om spill!
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#4
Jeg ser poenget, absolutt. Jeg synes også det er stas å sette meg ned med gamle spill sånn omtrentlig slik de så ut da de ble utgitt, i den grad det er mulig; det vil si egentlig ikke, siden billedrørsskjermene mine for lengst er gått i stykker eller sendt på dynga. Men med en passende shader som legger på scanlines, fargeblødning, og - ideelt sett - en jukse-skjermbue for å etterligne en buet skjerm - begynner vi å nærme oss. Heldigvis kommer denne muligheten aldri til å forsvinne, men heller øke i omfang og variasjon siden teknologien stadig marsjerer videre. For eksempel kan jeg nå spille 3DS-spill i full HD-oppløsning, og hvis jeg vil og noen har laget en mod, med teksturer som yter oppløsningen rettferdighet.

Men igjen, jeg kjøper mange remasters. Jeg spilte Bulletstorm-remasteren istad (kjøpt på salg for å erstatte den Games for Windows Live-befengte originalen), og i går forhåndskjøpte jeg Mega Man X Legacy Collection 1 og 2 til Switch (jeg har fortsatt ikke spilt flere av MMX-spillene). Jeg vil heller spille Ocarina of Time 3D nettopp fordi det er et bedre spill, Majora's Mask 3D fordi det fikser de håpløse bosskampene, Mega Man Legacy Collection fordi jeg får shadere innebygd, ekstra utfordringer og - endelig - Mega Man 9 og 10 på PC. Jeg orker ikke spille Bionic Commando på NES lenger, siden Re-Armed er så mye bedre.

Det jeg lurer på, er hvem leserinnlegget er myntet på. Oss gamlegutta som husker spillmediets barndom er nå voksne og klarer å sette opp emulatorer i tillegg til å ha de fleste av spillene i hylla fra før av. Den oppvoksende generasjon har sannsynligvis aldri hørt om DOS, SNES eller NES og ante ikke at det fantes noe som het Mega Man før de så Legacy Collection på Switch-sjappa. Hvis noen kjøper seg remastere av gamle spill som ikke lenger er å få tak i og oppdager hvor kule de fortsatt er, så synes jeg det bare er positivt; å si at "jammen du må jo spille Ocarina of Time med 15fps og frimerkeoppløsning for å få den ekte opplevelsen!" blir for meg helt fjernt. Selv om noen skulle orke det blir det uansett ikke den samme opplevelsen som da det kom ut og var noe helt enestående, noe magisk, noe man aldri hadde sett før. I 2018 er Ocarina of Time til N64 en glemsk, rynkete oldefar til femti av spillene kidsa har spilt fra før av. Jeg ser det for meg, "åja du åpner kister akkurat som i Fortnite," liksom.

Ja, det er meningsløst å tro at man kan gjenskape magien fra åttitallet ved å klistre på noe ekstremt halvhjertet ny grafikk og kalle det en Special Edition (ala Monkey Island), men det er like meningsløst å tro at det som var magisk for oss for snart tredve år siden fortsatt er i stand til å framkalle den følelsen hos dagens kids. Men hvis den stygge SE-grafikken og et nyinnspilt (stort sett fremragende) stemmespor er det som skal til for at dagens ungdom spiller Monkey Island og innser hvor bra de er, da er det helt ok for meg.
 
#5
Mer rambling: Jeg spilte de første Metroid-spillene på en moderne PC-skjerm ganske nylig, for å ta et eksempel som ikke er fra min egen barndom, og likevel gjør det audiovisuelle designet et mye sterkere inntrykk på meg enn det mer grafiske avanserte Metroid: Samus Returns gjør.

Jeg tror at i kreativt arbeid, så har man egentlig aldri total kontroll. Tilfeldigheter og begrensningene til de verktøyene man har påvirker hva man ender opp med og det skal veldig mye arbeid, innsats (og talent) til for å finne en god balanse mellom alle elementene. Jeg tror det er ganske opplagt at når man brått innfører nye verktøy, men ikke legger inn halvparten så mye arbeid (og ofte får det gjort av andre) vil resultatet bli svakere.

For meg er dessuten spill ikke først og fremst det mekaniske, men det som skjer når alle dets virkemidler (historie, lyd, interaktivitet, osv.) møtes og smelter sammen. Man kan sammenligne det med et rom. Vinduet setter seg kanskje aldri fast i 3DS-versjonen av Ocarina of Time og det drypper aldri fra kranen, men fargene er annerledes og jeg klarer ikke lenger slappe av der. Nintendo 64-versjonen av Ocarina of Time er mer surrealistisk, truende, mystisk. 3DS-versjonen er mye varmere og muntrere. I hvert fall for meg, som er mer wired for slikt enn hvor funksjonelle/logiske ting er, har dette mye mer å si for meg enn hvor intuitivt Water Temple for eksempel er. For meg er Ocarina of Time 3DS er en helt annen opplevelse.
 
Sist redigert:

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#6
For meg er Ocarina of Time 3DS er en helt annen opplevelse.
Det er det, for alle, og det er ikke til å unngå. Men det er like umulig å unngå at du er en annen person nå enn da du først spilte Ocarina of Time, og at alle som spiller originalen for første gang i dag vil ha en annen opplevelse enn de som spilte det da det kom ut. Jeg bare synes ikke dette fenomenet - som det ikke er noen vits i å argumentere verken for eller mot, siden det er åpenbart - er et argument mot remasters av gamle spill. Remastere sikter ikke mot å gi de som allerede har spilt originalene den samme opplevelsen, de sikter mot å la et nytt publikum få oppleve oppdaterte versjoner av gamle klassikere i en form som er lettere tilgjengelig i dagens marked.
 
Sist redigert:
#7
Det er det, for alle, og det er ikke til å unngå. Men det er like umulig å unngå at du er en annen person nå enn da du først spilte Ocarina of Time, og at ingen som spiller originalen for første gang i dag vil ha en annen opplevelse enn de som spilte det da det kom ut. Jeg bare synes ikke dette fenomenet - som det ikke er noen vits i å argumentere verken for eller mot, siden det er åpenbart - er et argument mot remasters av gamle spill. Remastere sikter ikke mot å gi de som allerede har spilt originalene den samme opplevelsen, de sikter mot å la et nytt publikum få oppleve oppdaterte versjoner av gamle klassikere i en form som er lettere tilgjengelig i dagens marked.
Jeg er enig i at opplevelsen aldri vil bli helt den samme, men det tror jeg ikke er noe mål. Selv om spesialeffekter osv. har gått videre tror jeg det finnes en tidløs tyngde i mange av de kreative valgene i f. eks. 2001: A Space Odyssey en tenåring som ser filmen idag fortsatt vil sette like mye pris på som de som så den på kino da den først kom ut på 60-tallet. En shot-for-shot remake av en klassisk film er jo ikke det samme. Men i spillkulturen så slukes og aksepteres disse nyversjonen relativt ukritisk som erstattere. Setter derfor veldig pris på dette innlegget fordi det problematiserer dette.
 
#8
Vedrørende «hvem er innlegget myntet på»: Hvermannsen, egentlig.

Det jeg håpte på å få fram, er ikke at remastre er noe herk—jeg har jo tross alt investert tid og penger i alt som nevnes i artikkelen og ganske mye mer. Men jeg synes det er interessant hvordan de har blitt nærmest obligatoriske i bransjen, og prøver vel å sette tankene i gang rundt hva som er grunnlaget for det, ut over det kommersielle grunnlaget, som åpenbart er solid.

Hvis jeg skal driste meg til å forsøke å oppsummere, er det flere antakelser jeg synes fortjener å bli problematisert mer enn jeg pleier å se:

- «mer detaljer er bedre»
- «færre skavanker (typ: kamera, repeterende oppdrag, manglende stemmeskuespill, færre farger) er bedre»
- «gamle spill er for vanskelige for nye spillere å forstå/nyte»
- «teknologien blir utelukkende bedre»

For ordens skyld, jeg synes mange av disse remastrene er glimrende håndverk, og er glad for at de finnes. Men hvis vi i samme håndvending reduserer de «gamle» utgavene til en historisk parentes mentalt, synes jeg det vitner om en grunn forståelse av mediet, og kanskje spesielt *hvor* mediet henter sin kraft. For min del var jeg trollbundet av Zork (1) så seint som i 2001, spilte ikke Monkey Island før i 1999 (EGA, ingen stemmer, PC speaker, og likevel klin magisk), og opplevde så seint som i går hvor mye Planescape Torment endrer karakter i den såkalte «enhanced»-utgaven. Jeg forelsket meg først i Ocarina of Time i 2007, og ble helt oppslukt av Dark Forces i det herrens år 2018. Jeg fikk min første pang-opplevelse av Asteroids i 2006, og Robotron 2084 i 2016. Spillmagi er utrolig levedyktige greier.

Jeg har ingenting i mot nyutgaver, men når det gjelder gode videospill er det nesten likegyldig hvor moderne ting er lagt opp. Det som teller, er at jeg har tid til å sette meg ned og gi spillet de få minuttene som trengs for å akklimatisere meg til 2006, eller 1991, eller 1979. Det tar bare to minutter, og det tror jeg ikke er annerledes for en nysgjerrig femtenåring enn for en utdanket femogtredveåring.
 

Houseman

Filmnerden
Medlem av ledelsen
#9
(Uten å blande meg for mye i debatten vil jeg påstå at remakes av filmer er noe annet enn å tilpasse et spill ny grafikk/høyere fps, det blir et helt annet verk (selv om remastrede utgaver kan være remikser og remakes kan ligge tett opptil originalen, f.eks Hanekes remake av sin egen Funny Games)).
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#10
Men hvis vi i samme håndvending reduserer de «gamle» utgavene til en historisk parentes mentalt, synes jeg det vitner om en grunn forståelse av mediet, og kanskje spesielt *hvor* mediet henter sin kraft.
For meg er dette en helt merkelig påstand. Jeg har aldri tenkt tanken at en remaster skal - eller overhodet er i stand til - å erstatte spillet det er en nyutgave av (med klare unntak av "remasters" som f.eks. PS3-spill portet til PS4, som bare er det samme spillet med grafikken satt til very high), eller at spillenes barndom står i fare for å bli glemt, eller at den gamle magien blir borte. Her, ta en video av et 2018-spill jeg har kost meg med (vanskelig å yte rettferdighet i skjermbilder):


Jeg tror du får sett noe sånt som 80% av alle unike assets i spillet i løpet av den traileren, men det er fortsatt et fantastisk stemningsfullt spill, mye takket være hvor godt utnyttet den sparsomme fargepaletten er. Dette er rein spillmagi fra åttitallet, i 2018-versjon. Den blir aldri borte, men å bale med emulator og sånt for å spille f.eks. Dark Forces er det ikke alle som gidder. Tror vi egentlig er enige, som - får man si - vanlig.
 
#11
(Uten å blande meg for mye i debatten vil jeg påstå at remakes av filmer er noe annet enn å tilpasse et spill ny grafikk/høyere fps, det blir et helt annet verk (selv om remastrede utgaver kan være remikser og remakes kan ligge tett opptil originalen, f.eks Hanekes remake av sin egen Funny Games)).
Enig i at neppe noe har gått tapt i f. eks. HD-versjonen av God of War (2005). Og selv om det for eksempel er større sjanse for at noe har forsvunnet i tilsvarende versjoner av stemningstunge spill som Twilight Princess, tror jeg ikke det kan sammenlignes med remakes av Funny Games og Psycho.

Men ta for eksempel et så visuelt gjennomført auterspill som Shadow of the Colossus. Den siste PS4-utgaven er laget fra bunnen av en gjeng fra Texas (!) som har gjort originalt kunstnerisk arbeid for å bygge ut spillets verden uten Fumito Ueda. Eller Ocarina of Time 3DS, hvor Nintendo med vitende vilje totalt har endret tonen. Begge disse utgavene blir likevel i stor grad omfavnet som de definitive versjonene av disse spillene så langt.

Jeg vil egentlig ikke barn skal spille Ocarina of Time på N64 heller da. Jeg kan egentlig godt tenke meg de får mer ut av 3DS-versjonen. Men jeg savner at folk freaker out mer for disse tingene, akkurat sånn som det i filmkulturen alltid er noen som freaker out hvis noen kutter bort kantene for å lage en widescreen-versjon av en film eller bommer på fargetonen til bildet. Flere som husker, dyrker og bevarer mer samvittighetsfullt.
 
Sist redigert:
Topp