[MEGAGAME I OSLO] Elise i krise

#41
Apropos det, var det noen som spurte om vi ikke bare kunne arrestere Ares når de blokkerte parlamentet? Har gått rundt og irritert meg over det i hele dag.
 
#42
Nope. Det først i ettertid at jeg innså at moderatorene var villige til å la oss gå langt på utsiden av hva reglene sa vi kunne gjøre.

BTW, er det noen som har tatt titt på tilbakemeldingsskjemaet? MCA er ikke et valg for hvilken faksjon du spilte ... får mer og mer følelsen at det ikke var forventet at vi skulle vare så lenge ;)
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
#44
Dette megagamet altså! Jeg har fått ruge litt på tankene i ettertid nå, og dette var et knallbra spill av flere grunner.

Jeg er, tilsynelatende, kommandør for den viktigste av tre domes. Hver dome har om lag 20 wards og to tunneler til de andre to domene. Wards er felter man kan sette tropper på og overta, og de gir mer eller mindre cash hver runde avhengig av om typen dome matcher fraksjonen din (raddisene får mer støtte av eldre wards med annengenerasjons marsboere og lavere sosial status etc). Alle fraksjoner starter i det små, mens MCA starter store og sterke. Til gjengjeld kan de som eneste fraksjon (utenom nyhetene) ikke ta kontroll over noenting. Det vi mister er regelrett gone med mindre vi overtaler noen til å bare gi oss en ward og hahahahaha.

20181020_121746.jpg

Core dome. Her er hovedkvarteret vårt, parlamentet og space porten, viktige greier.

Hva er vårt mission? Det er egentlig ikke så viktig fordi min personlige brief starter som følger:

1540153526488.png


Oh shit. Får bare beholde maska så godt som mulig de to ukene vi prater sammen mens vi forbereder oss. Vi blir enige om at vi aldri skal være de som skyter først, og inni meg lurer jeg på hva jeg kan gjøre og hvordan jeg kan gjøre det uten å røpe meg! 80% foregår i ett stort rom. Alle lagene har basene sine i det rommet, to av kartene er i det rommet, ditto konsulatet. Alt føles vanvittig åpent!


Hovedrommet. MCA er lilla, Utopians er gule. Det føles tett og at det alltid er noen som ser deg.

I første runde tar jeg ikke kontakt i det hele tatt, i andre runde prater jeg såvidt med han som er min kontakt i Utopians. Det viser seg at de fokuserer mest på de andre to kartene, så jeg kan ikke gjøre så mye i core for å støtte dem. Dermed blir min plan å skuffe så mye penger som mulig til dem uten å røpe meg, slik at jeg kan fortsette å skuffe penger så lenge som mulig. I tillegg er jeg "strongly against MCA" så jeg må være så ubrukelig som mulig slik at vi gradvis mister alt. Pengene er pokerchips, så da var det utfordringen med å legge fra meg 10-15 av de uten å vekke oppsyn. Redningen er at Utopians har en stor pose godteri på bordet, så jeg lener meg med hånda full av chips på bordet litt unna posen, slik at jeg kan strekke meg langt og plukke en snack med den andre hånda og forlate både chipsa og bordet samtidig. For at det ikke skal bli altfor opplagt sørger jeg alltid for å gi noe penger tilbake til teamet. "Nei, fikk ikke til noe særlig her er det som er igjen" Jeg klarte å lure ekstra cash ved å fortelle om skader på irrelevante wards og får med ekstra penger for å reparere dette. Heldigvis bisto de andre teamene godt på reparasjonsbiten så jeg kan sette enda mer til side.

Rundt halvveis forteller @Agradula om at vi kommer til å bli angrepet i Core. Han har fått info fra en hemmelig agent (et annet lags forræder). Med ekstra tropper og cash i hånd går jeg til Core og joda, Kina har klikka i vinkel og setter tanks på hovedkvarteret vårt. Jeg setter bare tre av våre units der, de blir sprengt av tanksa før de rekker å reagere, så vi er både et hovedkvarter og tre av våre beste units fattigere.

Og slik fortsetter gamet for min del hele veien til det vi tror er nest siste runde. Utopians har over flere runder prøvd å ta kontroll over begge tunnelene i Core, men resten av laget får ikke vite det før de allerede har greid det (og ingen sjekka). Det betyr at de kan nekte alle andre å plassere ut tropper noen andre steder enn selve tunnelen. Jeg dreit seff i det også, og ga tilbake vesentlig mindre enn jeg kom med til tross for at jeg bokstavelig talt ikke gjorde noe som helst den runden! :D

20181020_135730.jpg


Så går vi inn i det vi tror er nest siste runde. Jeg forteller Utopians at vi må være klare for en fraksjons-overgang siden det ca null sjanse for at jeg ikke røper meg nå. Konsulatet er fucked, konsulat nummer to (og tre?) er halvfucked, tunnelene eies fortsatt av Utopians og jeg prøver å overtale laget til å gi meg ALT av tropper og penger for å "ta tilbake tunnelene". Dessverre viste seg at spillet ble avsluttet der.

Jeg fikk ikke med meg stort av luriumgass-greia eller hva som skjedde i council da jeg var mest opptatt av å fly under radaren og være akkurat ubrukelig nok til at det kunne se ut som uflaks og uheldig taktiske valg. Diskusjonene etterpå ble i alle fall vanvittig artige ca. fra og med da alle som var traitors fikk beskjed om å rekke opp en hånd!

Det var alt for nå. Megagame er noe som må oppleves. Den største utfordringa var vel egentlig å prøve å forklare andre hva det er for noe. Takk til @Agradula for å lage awesome pizzaboller til hele teamet og for å, som alltid, være hyggelig selskap selv når han blir solid backstabbet. Flott av @ganon, @Istedet, @Tutankoopa, TC, Marius og Geir å bli med og, dette spillet har vært gøy i to uker pga dere! Badgene så awesome ut pga Jonnas designskills og Tonys maleskills, og det var MANGE som reagerte på dem og ville se nærmere på dem.
 
#45
Har tenkt en del på spillet nå og jeg har et par ting jeg tenker på som jeg skulle ønske hadde vært gjort annerledes.

Forrædere:
Jeg er for at det kan være forrædere i et spill. Men på samme måte som en pizza ikke bare kan være tomatsaus så kan ikke alle spillere i spillet være forrædere. det virket som om alle lagene hadde en eller to forrædere hver seg. Jeg skjønner at han som har designet spillet ville lage en setting som føltes veldig usikker og åpen. Men jeg tenker at spillet hadde vært enda mer morsomt og underholdene hvis det var mer samhold innad i laget og heller konkurranse mot de andre lagene. "Prøv å gjør spillet morsomt for to andre spillere" sa Johan. Men å ha forrædere går tvers imot denne tankegangen, for man kan komme på slutten av spillet og oppdage at noen du har stolt på hele spillet har vært en forræder og egentlig føle at man har (i en liten grad) "kastet" bort spilledagen.

Hvis det absolutt skal være med forrædere så burde det være en klar mekanikk for å prøve å finne ut hvem som er forræder. Om det så er så enkelt at Chief of Police / Head of Internal security kan etterforske folk og at gruppen kan stemme over om "forræderen" blir henrettet. Videre så må det nesten være en mulighet for øverste leder av laget å kunne etterforske Chief of Police hvis man mistenker at denne er korrupt. Men fremdeles: ikke en fan av forrædere i et spill som dette (One Night Ultimate Werewolf derimot, EIER)

Jeg kan ikke annet enn tenke at spillet hadde vært mye bedre hvis man hadde hatt færre (eller ingen) forrædere og heller fokusert på kniving mellom gruppene. Vi vet jo at man ikke trenger forrædere for å skape drama og historie i et slikt spill. Jeg vet ikke hvordan det var med dere, men det tok ikke meg lange tiden før jeg fant en gruppe som jeg hadde lyst til å se brenne (**host** GCR **host**)

MCA:
For meg så føltes MCA alt for svake (noe av det kan komme av Thomas sin spilling ...). Vi skal liksom være regjeringen på Mars men vi har noen av de svakeste troppene. Ikke mulighet til å ta tilbake territorie eller noe formalisert "makt" over de andre spillerne. Som CoP fant jeg ut etter hvert at jeg kan forhøre folk, men siden det ikke er noen straff for å lyve til CoP så er det heller ingen motivasjon til å si sannheten.

Ares:
Ares fungerte vel egentlig greit nok. Men de skulle hatt noen konkurrenter. Slik det var nå så hadde alle de andre gruppene noen som var ute etter de, mens Ares kunne egentlig gjøre akkurat hva de ville for det er ingen måte å "ta" de på.

Ellers var spillet veldig moro. Prøver nok å henge meg på Europa Universalis, for denne gruppen hadde de to tingene jeg ser etter i en gruppe å spille spill sammen med.

1. Morsomme folk som er villige til å gå litt "out there"
2. Er villige til å holde ut i en avgrenset plass sammen med meg i 8 timer.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#46
Uten at jeg var med på denne runden, husker jeg iallfall en ting jeg følte etter de to rundene jeg var med på forrige megaspill (altså The Threat from the Worldroom): At det er en ganske skjør balanse mellom det reglene sier, og det spillederne legger opp til av rollespilling. På den ene siden er reglene forholdsvis strenge og tydelig avgrensede så de fleste spillere vil ønske å gjøre det de sier; på den andre siden opplevde jeg at spillederne ønsket seg og nærmest forutsatte en del rollespilling for at opplevelsen skulle bli bra nok. Da er det viktig at reglene er tilpasset denne situasjonen og legger klare føringer for rollespillet, og jeg opplever at det er litt greia her også - som du sier kunne du avhøre folk, men det var verken belønning for å snakke sant eller straff for å lyve, så hva er da poenget ut over å rollespille litt for å ha det artig?

Dette samspillet mellom regler og rollespill er helt sikkert superdupervanskelig å få til riktig, men jeg opplevde iallfall en stor forbedring fra første trussel fra verdensrommet til andre. Så lov å håpe at det blir bedre og bedre gang for gang.
 

Tutankoopa

Ole (オーレ)
#47
Takk for spillet fra meg også! Jeg tilbrakte dagen som stemmekveg i Mars Council – som en eldre og erfaren politiker med en hemmelig ambisjon om å avløse vår store leder guvernør Marius som Chair. Jeg begynte dagen med å forholde meg rolig og stemme med partigruppa, men forsøkte å rollespille litt ved å prate dritt om Marius til pressen (og få dem til å signere sitatene mine med "høytstående kilder fra MCA"). Rollespilte meg frem til at Marius var for demokratisk og styrte council-et for vinglete og for konsensorientert, derfor begynte jeg etterhvert å ivre for å kaste ut alle radikale grupper fra Councilet (til pressen beskyldte jeg naturligvis Marius for å være en udemokratisk tyrann :p), og samtidig innyndet jeg meg hos One Humanity, bla. ved å hjelpe dem til å få ekstra sete i parlamentet osv. Planen var at de skulle hjelpe meg med å ta over som Chair litt senere i spillet.

Men i runden da Marius plutselig var blitt skutt var jeg for sent på ballen. Geir var raskere ute til å samle pengestøtte for å kjøre sitt kandidatur igjennom, men det endte, heldigvis for meg, med en uavgjort mellom min MCA-kollega og lederen av Green Mars. Jeg fikk ikke engang nominert meg siden jeg ikke hadde noen personlige penger, det var bakdelen med å være en av tre i en partigruppe. Det var alltid Marius som håndterte pengene, og nå heir apparant Geir. Geir din snik :argh:. Gode råd var dyre, jeg opprettet kontakt med lederen for Green Mars og forsøkte å få dem til å lansere meg som deres kandidat til rådet. Jeg ville melde overgang til Green Mars og vi ville bli den sterkeste fraksjonen på Mars-rådet. Litt out-of-character å skulle støtte en radgruppe, siden min karakter egentlig avskyr sånne, men hovedsaken var å bli chair. One Humanity turte jeg ikke søke hjelp fra her, siden de allerede støttet Geir. Det så ut til at vi skulle kjøre for det, men så backet jeg ut da jeg innså at Marius og USA kom tilbake til rådet. Litt rask hoderegning tilsa at Green Mars ikke ville ha noen sjanse. Det var også flaks, for One Humanity morddrapsdrepte lederen for Green Mars foran denne viktige avstemningen.

Så da var jeg igjen tilbake til stemmekveg resten av spillet, men det var egentlig helt okey. f.o.m. klokka 13 ca. gikk jeg inn i en dyp bølgedal – det var en dårlig idé å være ute til klokka 5 dagen før. Hodet hang ikke helt med. Det eneste jeg gjorde var å stille meg litt mot partigruppa til fordel for One Humanity her og der. Jeg kom litt tilbake i form mot slutten av spillet, og rollespill-delen hvor moderatoren (Johan?) tillot en regelrett okkupasjon av parlamentet var kjempemorsom :) Partigruppa mi ivret på at jeg skulle løpe mot soldatene og ofre meg slik at de kunne slå politisk mynt på meg (som det stemmekveget jeg var :D ) dessverre var JustinCase for profesjonell for den slags teater.
Skulle ønske vi kunne fått se litt mer av hvordan det endte. Jeg fikk på dette tidspunktet virkelig følelsen av at Geir(
) var ute etter å undergrave MCA og var klar til å melde overgang til One Humanity om det skulle lykkes.

Det var også hyggelig med øl etter spillet, men en pils inn og jeg var igjen i hvilemodus. Sorry at jeg ikke var mer opplagt! Neste gang (kanskje i februar) skal jeg stille litt mer våken og freeeesh! Takk for deilige pizzaboller og en dritkul badge som minne! :D
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
#48
I love it! Det er den typen personlige mål som skaper morsom konflikt og mikser opp litt. Jeg fikk så a si nada med meg av councilgreier siden jeg hadde huet 100% i kartet og backstabbinga, men det der var dritartig a lese om!
 
Sist redigert:

Tutankoopa

Ole (オーレ)
#49
Ja, i ettertid skulle jeg ønske jeg hadde uppet stakesene litt mer og vært litt mer aggressiv når det gjaldt å lansere meg som kandidat for rådet, selv om det sikkert hadde gått til helvete. Det var synd jeg var så kake. Pengeproblemet mitt f.eks., jeg burde jo bare diktet opp en løgn om at jeg trengte litt schpenn for å bestikke Ares elns og bare brukt dem på kandidaturet mitt.
Da jeg spurte moderator-Johan om hvorfor man ikke får personlig inntekt så oppfordret han meg bare til å forsöke att sno dom :D Dessverre var det ikke så mange penger som ble liggende rundt på bordet :p

Council of MArs var ihvertfall en veldig kul setting, men synes det kunne blitt litt mer heftige avstemninger :D Jeg fikk forresten samme følelse som deg Buggz, fikk med meg særdeles lite av hva som skjedde på kartene. Til neste gang kunne jeg ønske meg at kanskje laget forsøker å kjøre en litt sånn halv-formell intern brief om utviklingen i de forskjellige departementene når det er faction time? Det er jo litt vanskelig så klart siden man alltid har noen fra de andre lagene man har lyst til å konspirere med når de andre er opptatt, men det kunne jo være en artig måte å få litt skyldkasting mtp. mulige forrædere.
 

Agradula

Ridder Jonatann
Medlem av ledelsen
#50
Uten at jeg var med på denne runden, husker jeg iallfall en ting jeg følte etter de to rundene jeg var med på forrige megaspill (altså The Threat from the Worldroom): At det er en ganske skjør balanse mellom det reglene sier, og det spillederne legger opp til av rollespilling. På den ene siden er reglene forholdsvis strenge og tydelig avgrensede så de fleste spillere vil ønske å gjøre det de sier; på den andre siden opplevde jeg at spillederne ønsket seg og nærmest forutsatte en del rollespilling for at opplevelsen skulle bli bra nok. Da er det viktig at reglene er tilpasset denne situasjonen og legger klare føringer for rollespillet, og jeg opplever at det er litt greia her også - som du sier kunne du avhøre folk, men det var verken belønning for å snakke sant eller straff for å lyve, så hva er da poenget ut over å rollespille litt for å ha det artig?

Dette samspillet mellom regler og rollespill er helt sikkert superdupervanskelig å få til riktig, men jeg opplevde iallfall en stor forbedring fra første trussel fra verdensrommet til andre. Så lov å håpe at det blir bedre og bedre gang for gang.
Jepp. Og det er ikke noe problem det. Rollespillingen her var ikke problemet, men problemet var at vi var politiet, men basically ikke hadde i nærheten av nok tropper til å kunne deale med alt som skjedde. Selv om thomas hadde vært på laget vårt hadde det vært så å si umulig for spesialenhetene til landene og tanksene deres denger våre units ganske enkelt. De radikales tropper fungerte vel litt som scaven-hærer. Kvantitet over kvalitet, men de har fordelen av å kunne legge tropper opp ned med decoys og alt sånt no.
Jeg skulle ønske kampsystemet var dypere enn det var for combat syntes jeg faktisk fungerte bedre i watch the skies, enn her, og det er kjipt siden dette var så mye mer massivt.
Og angående forrædergreiene og forhørsgreiene og sånt no.
Forræderi synes jeg kan være gøy så lenge man vet ome det på forhånd. Vi visste st vi var korrupte, men ikke st vi faktisk hadde en fra en annen faction.
Det som hadde skjedd hvis vi hadde visst på forhånd at alle lag har en forræder ville vært at at man hadde vært mye mer forsiktig med å snakke med de andre på laget, på godt og vondt. Det at man vet at en er forræder kunne til og med, pga situasjonene som avles frem, ført til at de som ikke var forrædere ville følt at det hadde måttet ta flere egne valg fordi man faktisk ikke vet man kan stole på. Som det ene som skjedde da jeg sendte melding til alle på laget for å spørre om jeg skulle angripe den ene tunellen, og Thomas var raskest på å svare nei! Men det er jo fordi den tunnelen var hans faction sin tunnel.
Hadde jeg visst at vi hadde en forræder så ville jeg ikke sendt den meldingen. Da ville jeg bare gjort det. Det kunne også ført til st mca hadde blitt mer korrupte enn vi faktisk var siden vi ikkenkunne stolenpå de andre så dermed hadde vi stått mer på egne ben og hadde heller måtte forsvare våre valg i enten et råd eller til de andre i gruppa vår.
Men bortsett fra de tingene syntes jeg dette var dritgøy. Selv med de tingene var det dritgøy. Er litt synd at europa universalis er med færre spillere enn watch the skies, men det er nå sånn det er.

Edit: glemte å nevne at jeg synes at i de tidligere megagames var den korte tiden litt av moroa. For det gjorde ting hektisk, men her burde det faktisk vært lengre runder. Kanskje til og med ti min lenger. For det er jo det som skjer mellom kart og råd som er det mest spennende.
 

Tutankoopa

Ole (オーレ)
#51
Ja følte også den forrædergreia var litt underkommunisert. jeg visste jo at de fleste sikkert hadde noen skjulte agendaer men at det faktisk var en muldvarp per lag, det burde ha blitt annonsert litt tydeligere! Gøy med litt ekstra mistanke og mistro innbyrdes i lagene! :D
 

Dolosus

ω = (zek/m)^1/2
#52
Heisann! Lenge siden sist jeg postet her, men må vel kanskje dele mine erfaringer jeg også.

Etter å ha vært med på de to tidligere Megagames i Oslo var jeg aldri i tvil om at jeg måtte være med på dette også, men å samle lag var en forvirrende prosess. Er vi fire spillere? Er vi seks? Nei, vi er åtte? Og hvilket lag passer til det? Til slutt endte det med at vi var 11 spillere og to lag, der jeg endte med å være faction leader (mye fordi ingen andre ville, tror jeg) for den lokale regjeringen/politistyrken på Mars.

Min personlige brief startet slik:
1540492698504.png

Lovende…

Videre ble det beskrevet at jeg skulle prøve med alle midler å skape fred på Mars, men at selv min egen organisasjon ville protestere på utvidet demokrati eller samarbeid med radikale.
1540492706862.png

Laget ble beskrevet som noen byrokrater som var mest opptatt av egen karriere og en korrupt og upopulær politistyrke viden kjent for brutale metoder. Politisjefen var visst også "known to ignore orders from the Governor if they believe they can get away with it”. Med andre ord nærmest gitt at noen ville ha en annen agenda enn min. Våre nærmeste allierte var en borgervernsguppe som brukte tiden sin på å banke opp andre radikale (og befolkningen for øvrig), og regjeringene på jorda virket som de i større eller mindre grad hadde mistet troen på at vi var rette instans til å løse problemene på Mars. Den gode nyheten var at jeg startet som chair i det Martian Council, og dermed kan bestemme hva som skal stemmes over her. At laget vårt har 3 av 11 stemmer i dette rådet fra start var jo også bra.

Planen fra start var å overtale de andre på laget til at politiet måtte holde orden, men ikke bli oppfattet som at vi skjøt først. Samtidig måtte jeg og de andre i council klare å overtale alle fra jorda om at vi var det beste alternativet for Mars. Disse radikale vil jo bare frigjøre seg fra jorda og skape kaos. Om vi skulle klare dette en stund vil det kanskje etter hvert bli rom for å forhandle også med de radikale om varig fred.
 

Dolosus

ω = (zek/m)^1/2
#53
På spilldagen sikret jeg meg at jeg hadde kontroll på så mye som mulig av pengene våre, for å minske mulighetene de andre hadde til å undergrave planene mine. Jeg håpet at politiet/kartspillerne ville følge rådet mitt om å ikke være aggressive, og at mangelen på penger i det minste ville begrense eventuelle overtramp første runde.

Første runde gikk egentlig veldig bra: I Council fikk vi støtte til å kjøpe flere politistyrker uten å gi noe vesentlig i retur. Ingen anklagde oss for maktmisbruk, og så vidt jeg kunne skjønne holdt vi godt stand på kartet. Fikk med meg noe murring i media om at jeg var en tyrann, men valgte å ignorere det.

Etter dette gikk de neste rundene veldig raskt, og jeg sleit en del med å få med hva som skjedde med resten av laget. Kineserne viste seg (ikke helt uventet) å være veldig aggressive, og kampene tok seg ganske raskt opp. I Council gikk vi sammen med de andre landene for å prøve å tvinge Kineserne til å roe seg ned, men uten alt for mye hell. I løpet av noen runder fikk vi dog kastet dem ut av rådet, tiltalt dem for krigsforbrytelser og igangsatt en boikott. Ellers gjorde jeg noen forsøk på å få MCA til å virke sterke og snille ved å ta initiativ til et vedlikeholdsfond forvaltet av oss. Dette ble ganske godt mottatt av de fleste, men de radikale var visst lite hypp på å betale. En av gruppene, Red Mars, ble kastet ut grunnet manglende betaling. Good riddance, tenkte jeg :) Samtidig fikk jeg med meg at det gikk ganske dårlig på hovedkartet (Jævla Buggz!), og selv om jeg betalte Ares Security en liten haug med penger ble hovedkvarteret vårt erobret av kineserne. Prøvde å få satt i stand en motoffensiv her, men begynte nå å innse at jeg ikke hadde filla peiling på styrkeforholdene eller hadde tid til å følge opp om folk faktisk gjorde som jeg sa.

Så, plutselig, når jeg ante fred og ingen fare på vei til et rådsmøte, sto det en lite trivelig fyr i olajakke med rødt tørkle foran munnen og blokkerte veien for meg. Deretter ble jeg trukket til side av en moderator som pent ba meg sitte i et hjørne og ikke si annet enn "Jeg er død!" i en runde. Det var jo selvfølgelig ganske irriterende (særlig siden det var mange saker i Council som burde vært fulgt opp den runden), men samtidig var det jo en gyllen mulighet til en tur på do og en lunsjpause. Faktisk var det ganske digg med en pause da. Innså også at jeg heller ikke ante hvilken runde vi var kommet til (var visst 6).

Da jeg fikk returnere til livet som min egen etterfølger (den ukjente broren kanskje…?) så det ikke ut som om ting gikk bedre med laget vårt, men i det minste mente Geir han hadde sikret seg støtte til å bli valgt som ny chair. Tenkte selvfølgelig litt over om det var greit for meg, og om han hadde en skjult agenda med dette, men kom frem til at jeg stolte på at både Geir og Ole hadde cirka samme mål som meg. Dessuten kjentes det greit å slippe stresset med å skulle lede de møtene og å kanskje få bedre tid til å følge opp resten av laget.

Geir gjorde en grei jobb som chair resten av spilet, og jeg synes vi fikk banket gjennom mange vedtak i råde. Samtidig gikk det over tid opp for meg at vi hadde ca. null sjanse til faktisk å følge opp at vedtakene ble fulgt. Jeg merket meg også at de radikale gjorde lite ut av seg, og få forsøk på dialog ble gjort. Samtidig virket det som om USA og Kina etter hvert ble venner og bestemte seg for å bli noe fredeligere. I og for seg bra det. Det som derimot kom som en stor overraskelse for meg på slutten var at de radikale, og særlig Utopians, var blitt veldig mektige. Når de stengte oss ute fra parlamentsbygningen og vi ikke kunne gjøre noe med det innså jeg vel egentlig at det hele var kjørt. Var ganske klar for en siste offensiv for å ta det tilbake med makt, og tror vi kunne fått med oss USA og Kina på det. På den annen side hadde jo det sannsynligvis sprengt hele bygget i fillebiter og gjort store deler av Mars ubeboelig, så Geir sin approach om bare å la dem vinne var kanskje mer rasjonell…

Da vi da fikk vite at spillet slutten stod jeg vel igjen ganske tom og forvirret. Det hadde unektelig vært en særdeles artig dag, men spillmessig savnet jeg bedre tid og oversikt. I forhold til tidligere megagames opplevdes dette som ekstremt hektisk!
 
Sist redigert:

Dolosus

ω = (zek/m)^1/2
#54
Forøvrig var jeg ikke så overrasket over at noen på laget var forræder. Måten reglene og bakgrunnshistorien var skrevet la liksom opp til det følte jeg. Tenkte også at Thomas eller Morten var mest sannsynlig før spillet. Litt irritert på meg selv for at jeg ikke kommuniserte dette bedre til resten av laget, men samtidig visste jeg jo ikke sikkert hvem det var så jeg ble jo litt paranoid. Kul nok rollespillgreie med mange forskjellige agendaer, men er nok kanskje mer fan selv av spill der man jobber mer sammen som et lag.
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
#55
Ser ut som jeg har fått meg ny tittel.

Sånn ellers må de enten uppe traitorgamet og lage Battlestar Galactica: The Megagame (det hadde eid) eller la det helt være. Det er stress nok å prøve å få til noe som helst. Jeg har tenkt mye på det her, og en enkelt forræder har altfor stor mulighet til å ødelegge gamet for opptil syv andre og det er lite kult. Spesielt når det allerede er en konflikt mellom ti-elleve fraksjoner fra før av, og lite ressurser bortsett fra til leiesoldatene.
 
#56
Godt sagt @Dolosus. Det med at vi hadde forrædere var noe som gikk meg hus forbi. Helt enig om at det ble for hektisk. Vi var nesten aldri samlet alle sammen ved bordet samtidig, så det ble vanskelig å koordinere saker. Jeg følte at jeg hadde et godt samhold med politimennene mine. SÅ FEIL GÅR DET ANN Å TA (med unntak av @Agradula og @trofast, you guys are my rock(s))

I min brief sto det at jeg ikke trengte å ta hva @Dolosus sa så tungt, men jeg fant fort ut at jeg hadde lyst til å lene meg litt hardere på den biten av briefen min hvor det (på en måte) sto at jeg jobbet for å være en god CoP.

Kjempegame, men rom for forbedring
 
Topp