I
Typisk norsk (del 2)
Så du er her enda? Det er tid for del to av denne heseblesende artikkelen om den stolte norske kulturarven tilpasset popformat. Blod vil flyte, hoder rulle og om du er riktig heldig kan det hende at du til og med får noen glimt av et trehodet troll som er sprukket.
Etter å i forrige uke ha gjort det smertelig klart at vår stolte, men akk så bakstreverske, nasjon ikke var villig til å ta noe troens sprang, er det naturlig å vende blikket ut mot den store verden. De som føler en sitring i ryggraden hver gang fedrelandet dukker opp som troll av eske, vil øyeblikkelig føle seg hjemme i denne gjennomgangen av hva som skjer når klodens mest korrumperte nasjoner fører sine klamme kjempehender inn i våre dypeste fjorder mens de puster tungt.
Du har med andre ord alle grunner til å gråte ukontrollert mens mørke maskerte menn herjer ditt veldreide legeme. Om det er amerikanerne som kommer med sine bombefly eller japaneren som har bestemt seg for å gjøre åsatru til noe som ser søtt ut, men som snart viser seg å være en gigantisk mengde kjønnssekret som for lenge siden har begynt å forkalke seg, er det tydelig at vi snakker om en fiende som ikke tar noen fanger.
Vårt første stoppested er overraskende nok hos amerikanske Blizzard Entertainment. Før de bestemte seg for å utvikle dop i interaktivt format for å på sikt overta verden, hadde Blizzard nemlig langt edlere mål. Et av de mest underholdende var å la deg redde vikinger fra en tilværelse som attraksjon i dyrehagen til utenomjordiske vesener. The Lost Vikings var kanskje ikke det første spillet som ga deg kontroll over vikinger i full mundur, men det fortsetter å være det spillet som har gjort det best.
The Lost Vikings er en merkelig blanding av platformspill og puslespill, der du veksler mellom å styre tre karakterer (nei, ikke figurer) som alle har sine unike egenskaper. Målet er å trygt føre dem hjem til i sin egen tid. Om du foretrekker Erik den raske, Baelog den barske eller Olaf den staute er revnende likegyldig, siden alle tre har viking tatovert der sola aldri skinner i blokkruner. Om du investerer i originalspillet, oppfølgeren eller reinkarnasjonen til GBA kan du vente deg god spillbarhet og design krydret med en absurdhumor vikingen i deg garantert vil falle pladask for. Mere mjød!
Det er på tide å kaste loss fra Californias kyst og seile videre østover mot soloppgangens rike. Og hva er vel mer naturlig enn at vi følges av en liten flåte av amerikanske ubåter og kryssere; ja til og med et hangarskip i vår søken etter den lille essensen av den norske nasjonalånden som emigrerte en av de dagene vi var litt for fyllesyke til å helt klare å passe på? Men om den norske nasjonalånden har sneket seg inn på både tenkelige og utenkelige steder, er det amerikanskutviklede spillbibliotek ikke et av dem.
De av oss som synes at det var både synd og skam at Kristopher Schaus kultprogram Et Norge i krig ble et kortvarig prosjekt, vil nemlig finne glede i å høre at amerikanske spillutviklere ikke tenker å forkaste det virkelighetsbildet med det første. Samtidig må vi ikke være urealistiske. Å regne statistikk på spillutgivelser kunne blitt en morsom affære: Hvor stor prosentdel av alle spill foregår i en verden som er sammenlignbar med vår egen? Og hvor mange av disse har som hovedingrediens å bringe rettferdighet i form av død til de vantro? Plutselig er det kanskje ikke så rart at variasjonen hittil har uteblitt. Sammenlignet med våre naboland er vi kanskje heller ikke eksotiske (eller befolkningstunge) nok til å kunne forvente at den obligatoriske snøbanen i det siste innenfor ekspresjonistisk kjørekunst hvert år tar turen innom enten Oslos gater eller Finnmarks vidde.
Hva så med Japan? Med sin forkjærlighet for tvilsom symbolikk, er norrøn mytologi blitt en populær referanseramme for å formidle episke plot som er limt sammen med solide doser snørr og tårer. Måtte det være Final Fantasy VII eller Tales of Symphonia, kan du være sikker på at vår tradisjonsrike åsatru kan forvente seg noen solide kilevinker. Sett gjennom et filter av pastellfarger og støttet opp med solide doser vatt (som kommer godt med når det begynner å blø fra øregangene og du i desperasjon forsøker å rive ut øyeeplene) kan de mest frisinnede av oss kanskje likevel finne litt glede i helligbrødet.
På flyet hjem er man tvunget til å innse at den stolte historien vår ikke teller for noe i det moderne og urbane spillandskapet. Om det er amerikanerne som reduserer oss til en liten strategisk brikke man kan leke seg med før man for alvor setter inn artilleriet, eller japanerne som gjør sin personlige, og alltid like hysteriske, tolkning av vår mytologi, ser det ut til at vi er fanget i en evigvarende nordnorsk vinter.
Men før vi igjen fortviler, er det på sin plass å ta en snartur innom Finland, nærmere bestemt Remedy Entertainment. Det skal handle om det første Max Payne-spillet, et besnærende sammensurium av Hong Kong-filmer, Noir-stil og Pulp, som på mange måter ble en kult-klassiker. Men det kanskje mest minneverdige med hele prosjektet, er hvordan Remedy evnet å veve inn enn forholdsvis tung norrøn symbolikk i en historiefortelling hvis like vi spillinteresserte knapt har sett. Ikke fordi vi snakker om en Oscar-kandidat, men fordi den aldri kommer i veien for spillbarheten, samtidig som den villig beriker opplevelsen - om du bare er interessert i å gi den en sjanse.
For til slutt viser det seg at det kanskje nettopp står best til på hjemlige trakter. Hvordan den til dels tunge kulturarven vår skal blandes (men ikke utvannes) til nye og spennende resultater med stor betydningstetthet, og større underholdningsverdi, kan neppe sies å være noen eksakt vitenskap, og å forvente at utenlandske utviklere skal sette oss på kartet og bedrive avant-garde for oss, er like lite norsk som det er realistisk. Vil vi se en skamløs flørt med norske eventyr i Kittelsen-stil, eller forsøke å beskytte nasjonen fra svartedauens herjinger personliggjort i en post-apokalyptisk setting, kan vi ikke stole på noen andre enn oss selv. Den vitamininnsprøytningen norsk film har sett de siste årene, burde vise at ingenting er umulig. Men samtidig må man spørre seg om ikke de kreative kreftene befinner seg i feil format. For der norske filmskapere i stor grad pløyer jord som snart må legges brakk, er interaksjonsmediet en åpen bok full av blanke ark.
Nå gjelder det bare at man lærer seg å bruke fargestiftene.
The Lost Vikings er det nærmeste du kommer norsk vikingkultur i spillformat manifestert. Hvis bare norske svartmetallere hadde fått stå for den kunstneriske utformingen hadde Eternal Darkness mest sannsynlig blitt sett på som overflødig.
Ikke la deg lure av bildet. Som alle andre spill fra japanske utviklere forgifter Odin Sphere mest sannsynlig vestlig kultur i slik grad at du ikke vet om du skal le, gråte eller aller helst klore ut øynene. Om den todimensjonale, men samtidig konkurransedyktige grafiske stilen er en dårlig skjult referanse til den etterhvert så stereotype skandinaviske blondinen vites ikke.
Aurora Borealis, eller HD-æraens våteste drøm? Nordlys og midnattssol er to meget gode stemningsbyggende grunner til å plassere spill i Nord-Norge. Og om jeg får lov: Den norske naturen er neimen ikke så ille, den heller.
I disse dager passer det godt med et bilde av Master Chief i full utrustning. Legg spesielt merke til selve rustningen, som er av modellen Mjolnir/Mjølner Mark VI. Om dette er fordi den kommer tilbake hvis du skulle finne på å kaste den sier historien ingenting om.
Too Human blir det neste spillet fra en stor vestlig utvikler som låner tungt fra norrøn mytologi. Som Balder er det bare å håpe at man er gjort klok av skade, og at Loke denne gangen ikke får kjennskap til noen misteltein.
Så du er her enda? Det er tid for del to av denne heseblesende artikkelen om den stolte norske kulturarven tilpasset popformat. Blod vil flyte, hoder rulle og om du er riktig heldig kan det hende at du til og med får noen glimt av et trehodet troll som er sprukket.
Etter å i forrige uke ha gjort det smertelig klart at vår stolte, men akk så bakstreverske, nasjon ikke var villig til å ta noe troens sprang, er det naturlig å vende blikket ut mot den store verden. De som føler en sitring i ryggraden hver gang fedrelandet dukker opp som troll av eske, vil øyeblikkelig føle seg hjemme i denne gjennomgangen av hva som skjer når klodens mest korrumperte nasjoner fører sine klamme kjempehender inn i våre dypeste fjorder mens de puster tungt.
Du har med andre ord alle grunner til å gråte ukontrollert mens mørke maskerte menn herjer ditt veldreide legeme. Om det er amerikanerne som kommer med sine bombefly eller japaneren som har bestemt seg for å gjøre åsatru til noe som ser søtt ut, men som snart viser seg å være en gigantisk mengde kjønnssekret som for lenge siden har begynt å forkalke seg, er det tydelig at vi snakker om en fiende som ikke tar noen fanger.
Vårt første stoppested er overraskende nok hos amerikanske Blizzard Entertainment. Før de bestemte seg for å utvikle dop i interaktivt format for å på sikt overta verden, hadde Blizzard nemlig langt edlere mål. Et av de mest underholdende var å la deg redde vikinger fra en tilværelse som attraksjon i dyrehagen til utenomjordiske vesener. The Lost Vikings var kanskje ikke det første spillet som ga deg kontroll over vikinger i full mundur, men det fortsetter å være det spillet som har gjort det best.
The Lost Vikings er en merkelig blanding av platformspill og puslespill, der du veksler mellom å styre tre karakterer (nei, ikke figurer) som alle har sine unike egenskaper. Målet er å trygt føre dem hjem til i sin egen tid. Om du foretrekker Erik den raske, Baelog den barske eller Olaf den staute er revnende likegyldig, siden alle tre har viking tatovert der sola aldri skinner i blokkruner. Om du investerer i originalspillet, oppfølgeren eller reinkarnasjonen til GBA kan du vente deg god spillbarhet og design krydret med en absurdhumor vikingen i deg garantert vil falle pladask for. Mere mjød!
Det er på tide å kaste loss fra Californias kyst og seile videre østover mot soloppgangens rike. Og hva er vel mer naturlig enn at vi følges av en liten flåte av amerikanske ubåter og kryssere; ja til og med et hangarskip i vår søken etter den lille essensen av den norske nasjonalånden som emigrerte en av de dagene vi var litt for fyllesyke til å helt klare å passe på? Men om den norske nasjonalånden har sneket seg inn på både tenkelige og utenkelige steder, er det amerikanskutviklede spillbibliotek ikke et av dem.
De av oss som synes at det var både synd og skam at Kristopher Schaus kultprogram Et Norge i krig ble et kortvarig prosjekt, vil nemlig finne glede i å høre at amerikanske spillutviklere ikke tenker å forkaste det virkelighetsbildet med det første. Samtidig må vi ikke være urealistiske. Å regne statistikk på spillutgivelser kunne blitt en morsom affære: Hvor stor prosentdel av alle spill foregår i en verden som er sammenlignbar med vår egen? Og hvor mange av disse har som hovedingrediens å bringe rettferdighet i form av død til de vantro? Plutselig er det kanskje ikke så rart at variasjonen hittil har uteblitt. Sammenlignet med våre naboland er vi kanskje heller ikke eksotiske (eller befolkningstunge) nok til å kunne forvente at den obligatoriske snøbanen i det siste innenfor ekspresjonistisk kjørekunst hvert år tar turen innom enten Oslos gater eller Finnmarks vidde.
Hva så med Japan? Med sin forkjærlighet for tvilsom symbolikk, er norrøn mytologi blitt en populær referanseramme for å formidle episke plot som er limt sammen med solide doser snørr og tårer. Måtte det være Final Fantasy VII eller Tales of Symphonia, kan du være sikker på at vår tradisjonsrike åsatru kan forvente seg noen solide kilevinker. Sett gjennom et filter av pastellfarger og støttet opp med solide doser vatt (som kommer godt med når det begynner å blø fra øregangene og du i desperasjon forsøker å rive ut øyeeplene) kan de mest frisinnede av oss kanskje likevel finne litt glede i helligbrødet.
På flyet hjem er man tvunget til å innse at den stolte historien vår ikke teller for noe i det moderne og urbane spillandskapet. Om det er amerikanerne som reduserer oss til en liten strategisk brikke man kan leke seg med før man for alvor setter inn artilleriet, eller japanerne som gjør sin personlige, og alltid like hysteriske, tolkning av vår mytologi, ser det ut til at vi er fanget i en evigvarende nordnorsk vinter.
Men før vi igjen fortviler, er det på sin plass å ta en snartur innom Finland, nærmere bestemt Remedy Entertainment. Det skal handle om det første Max Payne-spillet, et besnærende sammensurium av Hong Kong-filmer, Noir-stil og Pulp, som på mange måter ble en kult-klassiker. Men det kanskje mest minneverdige med hele prosjektet, er hvordan Remedy evnet å veve inn enn forholdsvis tung norrøn symbolikk i en historiefortelling hvis like vi spillinteresserte knapt har sett. Ikke fordi vi snakker om en Oscar-kandidat, men fordi den aldri kommer i veien for spillbarheten, samtidig som den villig beriker opplevelsen - om du bare er interessert i å gi den en sjanse.
For til slutt viser det seg at det kanskje nettopp står best til på hjemlige trakter. Hvordan den til dels tunge kulturarven vår skal blandes (men ikke utvannes) til nye og spennende resultater med stor betydningstetthet, og større underholdningsverdi, kan neppe sies å være noen eksakt vitenskap, og å forvente at utenlandske utviklere skal sette oss på kartet og bedrive avant-garde for oss, er like lite norsk som det er realistisk. Vil vi se en skamløs flørt med norske eventyr i Kittelsen-stil, eller forsøke å beskytte nasjonen fra svartedauens herjinger personliggjort i en post-apokalyptisk setting, kan vi ikke stole på noen andre enn oss selv. Den vitamininnsprøytningen norsk film har sett de siste årene, burde vise at ingenting er umulig. Men samtidig må man spørre seg om ikke de kreative kreftene befinner seg i feil format. For der norske filmskapere i stor grad pløyer jord som snart må legges brakk, er interaksjonsmediet en åpen bok full av blanke ark.
Nå gjelder det bare at man lærer seg å bruke fargestiftene.
The Lost Vikings er det nærmeste du kommer norsk vikingkultur i spillformat manifestert. Hvis bare norske svartmetallere hadde fått stå for den kunstneriske utformingen hadde Eternal Darkness mest sannsynlig blitt sett på som overflødig.
Ikke la deg lure av bildet. Som alle andre spill fra japanske utviklere forgifter Odin Sphere mest sannsynlig vestlig kultur i slik grad at du ikke vet om du skal le, gråte eller aller helst klore ut øynene. Om den todimensjonale, men samtidig konkurransedyktige grafiske stilen er en dårlig skjult referanse til den etterhvert så stereotype skandinaviske blondinen vites ikke.
Aurora Borealis, eller HD-æraens våteste drøm? Nordlys og midnattssol er to meget gode stemningsbyggende grunner til å plassere spill i Nord-Norge. Og om jeg får lov: Den norske naturen er neimen ikke så ille, den heller.
I disse dager passer det godt med et bilde av Master Chief i full utrustning. Legg spesielt merke til selve rustningen, som er av modellen Mjolnir/Mjølner Mark VI. Om dette er fordi den kommer tilbake hvis du skulle finne på å kaste den sier historien ingenting om.
Too Human blir det neste spillet fra en stor vestlig utvikler som låner tungt fra norrøn mytologi. Som Balder er det bare å håpe at man er gjort klok av skade, og at Loke denne gangen ikke får kjennskap til noen misteltein.
