Helt greit rpg spill fra Square Enix,med realtime fighting. (ja jeg hater FF fightingmode).
kan være preg av å være litt dårlig gjennomtenkt og litt simpelt, men alikevel er det helt greit.
Feks så er det gulepiler på alle dørene som kan åpnes\alle tingene man kan plukke opp osv .. så sån kjempe mange overaskelser er det ikke.
I tillegg så blir det 2D grafikk når man er i små rom\små hus. Slik at man ser alt fra siden som om huse\rommet skulle hatt 3 vegger..
Er også litt irriterende at det "hakker" litt hvis man hopper 2 ganger etterverandre og hvis man slår en finde med sverde ..
Justincase viste meg litt av dette i forrigårs, fy faen i helvete for noe jævla dritt. Anbefales om du liker stor hårete negerkuk i alle kroppsåpninger.
Square Enix announced that this was because they believe the younger Nier will appeal more to the Japanese audience, while they believe the older Nier will appeal more to Western audiences.
Haw, det er bedre enn som så. Squenix sin oprinnelige plan var at PS3 versjonen skulle ha femibolla og den mannete mannen skulle være på 360. Herre snute.
Bare for å ha nevnt det anmelder jeg dette denne uken, om dere ikke gidder å vente til onsdag med å lese avisa kan jeg avsløre jeg ruller mitt laveste terningkast noensinne.
Et skittent, uinspirerende, ensformig og kjedelig spill. Og man er en usedvanlig stygg muskeldust som redder dattera si.
er jo ikke så ille da.. har sett mye dårligere spill enn det komme til xbox360.. det er grei grafikk, helt ok musikk, realtime fighting.. noe som burde være i alle rpg spill som feks ff..
Nei xoroxxores, grafikken er 4 år gammel, ett fint musikkstykke men bare fem forskjellige gjennom hele spillet og den realtime fightingen er bygget rundt veldig få lite varierte angrep. Dårlige greier.
Du å du, jeg tok feil. Det er altså femibolla i den japanske utgaven som skal redde dama si. Hu er fortsatt veldig ung så der er man tydligvis en pedo i tillegg.
Så endte jeg opp med å skaffe meg dette. Advarer om alternativt syn. Til å begynne med var jeg fullstendig overbevist om at dette var et sånt småødelagt, kjipt, uambisiøst A4-spill som ikke var verd å registrere en gang. Men så kom jeg tilfeldigvis over et intervju med en av typene som hadde hatt mye kontroll over dets utforming, og der fortalte han om hvordan han fikk idéen til "that save game deletion thing." Dette gjorde meg nysgjerrig. Et spill som slettet lagringen din. Hvordan kunne det fungere? Var det så kjipt at det slettet lagringen din om du døde? Jeg begynte å kikke etter mer informasjon om det, ikke sant, også leser jeg plutselig at en av hulene foregår fullstendig i tekstform; deretter at det er fire slutter i spillet, og at det er laget av de samme menneskene som laget Drakengard. Dette minnet meg om den gangen jeg leste at Drakengards, som jeg også hadde merket som et sånt småødelagt, kjipt, uambisiøst A4-spill da det kom ut, fjerde slutt endte med at
slåssingen til deg og erkefienden din resulterterte i at et hull ble revet i den dragebebodde dimensjonen deres, slik at man flydde inn i New York og ble skutt ned av et jagerfly
. På grunn av dette ser jeg alltid litt sørgmodig på Drakengard når jeg en veldig sjelden gang ser det i en butikk eller lignende fordi jeg vet at det hadde vært en kul overraskelse om jeg hadde gitt det en sjanse, og at folk med så kule overraskelser umulig kan lage småødelagte, kjipe, uambisiøse A4-spill. Dessuten synes jeg det er et eller annet romantiskkult med en god fortelling man må jobbe virkelig hardt for å komme til og som de færreste får sett skikkelig. Da jeg attpåtil, i mitt informasjonssøk oppdaget at det faktisk fantes en passe lojal, cult following bak spillet som insisterte på at det var misforstått bestilte jeg det.
Og vet dere hva, ødipuser? Jeg liker det.
Altså, jeg er ikke uenig med Justin. Dette er på ingen måte et tilgjengelig spill. Jeg synes liksom det er ok at han og mange andre ikke liker det, og jeg kan se hvordan han har sett på spillet, men anmeldelsen hans reflekterer, nesten naturligvis uansett hvilket spill og hvilken anmelder det er snakk om i grunn, ikke min opplevelse med spillet. Det er sant at grafikken ikke er spesielt imponerende, men rent stilmessig, synes jeg, er den kul. Områdene synes jeg også er varierte og spillet har, i hvert fall for min del, massevis av atmosfære enten det er den syngende Devola jeg ruller forbi der hun sitter ved en fontene utenfor hennes søsters kirke, eller om jeg forsøker å orientere meg i en eksotisk ørkenby med rar, symmetrisk arkitektur.
Slåssing, fisking, fetching og slike ting høres kanskje monotont ut, men det er noe enkelt tilfredsstillende med å krysse av sideoppdrag etter sideoppdrag. Jeg liker også verdenen så godt, den er litt Zelda-aktig bare ikke så stor - noe som passer veldig godt med hva du gjør i den, at det ikke gjør meg noe å reise rundt. Disse hverdagslige tingene jeg løper rundt og gjør, gjør også at jeg blir tilknyttet byen og figurene. Selv om det ikke var så veldig mange cutscenes i den første halvparten av spillet var jeg genuint bekymret for lokalsamfunnet jeg den siste tiden hadde lagt mye arbeid i å vedlikeholde som byens altmuligmann, da
det kjempesvære skyggemonsteret angrep det i slutten av spillets første del
. Jeg husker ikke sist jeg, liksom, forsvant inn i et spill som da jeg spilte den delen. Jeg tenker vanligvis mye på andre ting når jeg spiller spill for tiden, og gjør gjerne til og med andre ting samtidig, men akkurat da var det bare å
redde landsbyen min
som gjaldt.
Annet enn denne tilknytningen jeg har fått til figurene i verdenen og stedene er også historien veldig kul. Jeg mener, det har ikke vært sånn veldig mye av den, men det er mye i den som er rart, og som jeg ikke har noen forestilling om hvordan kan komme til å løse seg. Jeg er liksom genuint nysgjerrig på hva som skjer videre. Kjemien mellom hovedpersonene er dessuten topp. Musikken, som mange anmeldere ganske riktig har anklaget for å repetere seg selv om den er god, legger jeg ikke merke til. Funksjonen den derimot serverer er å gi hvert sted sin smak noe som ytterligere forsterker min tilknytning til verdenen. Jeg synes dessuten ikke det er noe spesielt hensiktsmessig å sammenligne slåssingen med God of War, selv om spillet har kommet til skade for å forsøke å selge seg slik, hvor alt fokuset, etter det jeg har skjønt, ligger i å nettopp slåss. Og apropos hakkingen som trådstarter nevner, er det aldeles ingen hakking men et dobbelhopp, og forøvrig har spillet ingen merkbare tekniske feil; rent bortsett fra at solbelyste steder ser helt crazy ut hvis man står i en skygge.
Det som likevel for min del gjør dette til et skikkelig bra spill, foruten at det gir meg denne eierskapsfølelsen til verdenen, er det at jeg aldri helt vet hva som lurer bak neste hjørne. Det var en ting som gjorde at jeg først ble interessert i spill som liten, denne uforutsigbarheten, at jeg i Final Fantasy VII plutselig sto på snowboard for eksempel. Jeg husker ikke sist jeg opplevde den i et spill. I Red Dead Redemption følte jeg for eksempel aldri noe slikt selv om verdenen var usammenlignbart mye større og mer detaljert. Det var liksom en fast ramme som grenset inn ting som kunne skje og ting du ville kunne måtte gjøre. I Nier, derimot, har jeg hittil, blant annet,
fisket opp en hel føkkings hai, helt uten videre, gått gjennom en Baldur's Gate-pastisje av en hule i tillegg til et svart/hvitt herskapshus med faste kameravinkler og skvetteeffekter, den lille gutten på laget mitt har blitt til et monstrøst skjelett og jeg vet ennå ingenting om hva "that save game deletion thing" er.
Hvor mange her tror du bryr seg om du spoiler føkkings Nier?
Sånn forøvrig vurderte jeg å kjøpe dette, men heldigvis mekka 1Up en video av den biten hvor du må fiske etter en sånn sjaman-fisk og da skjønte jeg at Nier aldri skal spilles om jeg så får det gratis.
