Sikkert ikke mange, men på den andre siden er det ikke så veldig krevende å merke dekket tekst, mens det på den tredje siden er veldig trist å få spolert en opplevelse man helst vil ha uspolert, og man vet jo aldri. Men ja, tanken slo meg også. At det egentlig var litt meningsløst, men så kom jeg på den der tommelfingerregelen som går sånn when in doubt bla bla bla. Og da ble det sånn.
Vet ikke hva som skjedde i det klippet du så, men sjamanfisk var skikkelig fælt. Stod i en halvtime og forsøkte å fiske opp den fæle fisken fra stranden ved siden av fiskemannen, til jeg fikk nok, googlet og oppdaget sjamanfisken bare kunne fiskes fra stranden på den andre siden av fjellet. Skulle ønske jeg kunne si det var det fæleste sideoppdraget, men da lyver jeg. Blant annet var det to skikkelig frustrerende sideoppdrag som involverte å sanke ti stykker av et material som en spesifikk type robotfiender veldig sjeldent legger igjen etter seg i en av hulene, for å ikke snakke om et oppdrag du gjør for en kokk hvor han skal ti geiteskinn mens spillet er langt mer interessert i å makse antallet stykker geitekjøtt du kan ha på deg enn å gi deg en eneste slik. Det beste av alt er at det ikke en gang er mulig å få 100% på sideoppdragmåleren; den stopper nemlig på 96% eller noe rundt der. Stoppet selv på 92%. Kunne kanskje sagt at det kunne være jeg gikk tilbake en gang, om jeg skulle føle for det, for å få de siste par prosentene, men med tanke på at spillet slettet lagringen min da jeg fikk den fjerde og siste slutten tror jeg ikke det blir noe av det =/
Fortellingen til spillet er ellers noe av det rareste noensinne. I siste hule avslører for eksempel tvillingsøstrene som hittil hver, henholdsvis, har gitt deg hovedoppdrag og sideoppdrag at de egentlig er skurker, og etter å ha drept den ene får du være vitne til en helt absurd farveldialog. «Nå skjønner jeg hvorfor vi er tvillingssøstre,» sier den ene søsteren og begynner å gråte. «Det er fordi vi ikke har sjeler.»
What.
Anyways. Hvis jeg har forstått det hele riktig, og jeg tar store forbehold om å ha misforstått saker og ting her, så hadde den dragen som kjørte inn i New York i slutten av Drakengard med seg bakterier som ikke plager folk i Drakengard-verdenen, men dreper folk i vår samtidig som den er uhelbredelig. Etter å ha prøvd alt annet setter the government i gang en rimelig sinnsykt innviklet plan. Noen professorer separerer alle menneskers sjeler fra kroppene og lagrer dem inn i såkalte replicants: rare skyggemonstre. Kroppene blir hetende gestalts. De lagrer så sine egne sjeler inn i noen bøker for å kunne passe på at alt går som det skal, og får også de to nevnte tvillingsøstrene, som er gestalts sammen med alle de «snille» du møter i hele spillet + deg selv, til å passe på at hver syklus går som den skal. Gestalts-ene til de to første menneskene som noensinne ble delt, Nier og Yonah, lever så gjennom den samme heltehistorien hvert hundrede år og holder sådan hele menneskeheten i levende live, men på en føkked opp måte som i alle fall sørger for at sykdommen ikke tar dem alle sammen av dage. Videre kan av en eller annen grunn ikke syklusen skje på nøyaktig samme måte hver gang så rollene stokkes om slik at faren noen ganger er en bror, og datteren noen ganger er en søster. Det er derfor den japanske versjonen oppgir hundre år mer når det kommer sånn "xxxx years later" etter prologen.
Det hele er forøvrig fortalt på en fullstendig ugjennomtrengelig måte. Jeg mener, jeg trengte et Famitsu-intervju for å skjønne hva som egentlig skjedde. Om hva en av folkene som laget spillet sier i et Famitsu-intervju teller med som en del av historien er nå en annen ting. Uansett har spillet fire forskjellige slutter. I den første slutten ser det ut som om det bare er en typisk, men likevel litt smårar heltehistorie hvor hovedpersonen redder datteren sin og verden, men mister noen gode venner på veien.
For å få resten av fortellingene må du iverksette en slags New Game+, men i motsetning til hva som er vanlig starter man ikke fra begynnelsen av spillet. Når man henter lagringen sin blir man derimot plassert inn i den siste fjerdedelen av spillet når du må samle alle nøklene til den siste hulen. Så det går faktisk ganske fort å få de siste sluttene om man først har fått den første. I den andre gjennomgangen er det størst forskjell; der blir filmklippene underveis supplert i tillegg til den alternative slutten: du får nemlig se hva bossene og fiendene holder på med mens du ferdes gjennom hulene i tillegg til at lydene skyggemonstrene lager nå har fått undertekster. For eksempel har vi en ond robotboss. I den første gjennomgangen får vi se en gutt bli drept av masse ting som faller ned på ham, og en ond robot som står bak ham og stirrer ondt inn i kameraet. Du blir så bedt av hans bror om å drepe denne roboten og skyggemonsteret som sitter på hodet hans.
Den andre gangen du spiller får du se den andre siden av historien. Roboten blir ikke styrt av skyggemonsteret. Skyggemonsteret er sjelen til en liten gutt som fikk sin mor myrdet av Nier i den første halvdelen av spillet. Hans eneste venn er roboten. De tar vare på hverandre. Og når han ser stygt inn i kameraet og lager rare lyder synes han egentlig synd på den stakkars gutten som snublet og fikk alle de tunge sakene på seg. Når du i slutten så dreper din egen sjel, og hiver sjelen til datteren din ut av kroppen hennes, og dere så blir gjenforent føler du deg ikke helt som noen helt. Heller ikke en skurk, siden det er vanskelig å ikke sympatisere med hovedpersonene, men du er i hvert fall ikke noen helt. Er man i godt humør kan man nesten kalle det en slags, øhm, dekonstruksjon av JRPG-fortellingskonvensjoner~ høhø
For å få den tredje og fjerde slutten må du samle i sammen alle våpnene i spillet. Det er bare tretti eller noe sånt, og siden jeg hadde gjort mesteparten av sideoppdragene var det bare å kjøpe opp alle butikkene og så var dét i boks. Denne gangen går alt som normalt, bare at det fortsetter etter A-slutten, og vi får se Kainé, etter å vemodig ha forlatt Nier med hans datter, bli overtatt av skyggemonsteret som har bodd inni henne hele spillet. Etter enda en sånn bullet hell-sekvens får man et valg. Enten så dreper man Kainé, C-slutten, eller så ofrer man seg selv for å redde henne – D-slutten. I C-slutten dreper han henne, riktignok, men før hun forsvinner kysser de. Viser seg at de har blitt glade i hverandre i løpet av reisen. Veldig subtilt. Egentlig noe jeg har en forestilling er en veldig typisk ting i japanske greier etter et par filmer og slikt uten at jeg kan si noe helt sikkert. Litt kult uansett. I den siste slutten sletter du liksom lagringen din for å redde Kainé og forsvinner så fra verdenen. Hun tar deretter vare på datteren din, vet at noe er galt, men klarer ikke helt plassere hva som mangler. Litt trist.
I det stadig nevnte Famitsu-intervjuet sa fyren som ble intervjuet at hans greie med spillet var å lage noe stygt og merkelig som fremdeles er uimotståelig. For min del synes jeg det er ganske bra beskrivelse av det. Det er mange stygge følelser, grove kanter og frustrerende øyeblikk, men det er også, på sitt beste, skikkelig moro. Det finnes nemlig ingenting lignende som jeg vet om.
Men jeg har faktisk tenkt litt på dette med hvordan spillet stadig skifter stil, ikke sant, og da jeg spilte gjennom siste hule den andre gangen syntes jeg bitene på en måte falt på plass. Føler meg kanskje litt som han fyren som vil ha Chrono Trigger til å være en filosofisk diskurs, men la bli. Spillet skifter stil hele tiden og gjør rare ting, sant? Det bryter regler. For eksempel sletter det lagringen din i slutten, lar deg ikke få 100% på sideoppdragstatussiden din, og ikke minst alle de rare kameravinklene.
Samtidig har vi i spillet en ørkenby hvor det bor noen ørkenfolk med masse forskjellige, rare regler. De snakker et språk som minner om japansk og har en regel for alt og alle. Slagordet deres er at det er regler som tillater oss å virkelig få være fri. I siste hule av spillet blir du angrepet av en svær boss. Uansett hvor mange ganger du dreper ham kommer han seg opp igjen. Han bryter regelen over alle regler. En uslåelig fiende. Plutselig, fra ingensteds, dukker kongen fra ørkenbyen opp med alle mennene sine. «Vi hørte om ditt nyeste eventyr, mann, så vi tenkte du kunne trenge litt hjelp!» Etter å ha sagt det dytter han deg inn i neste rom, låser døren og ofrer livet sitt for å drepe bossen. Det er regelmenneskene, med sine mange regler, som er de eneste som kan overvinne dette monsteret.
Så har vi dette oppstyret med forskjellig hovedperson for vesten og østen. Merk dere at den amerikanske varianten av hovedpersonen slettes ikke har blitt godt mottatt. Han er grotesk. Nærmest en slags parodi på en vestlig helt heller enn en helt man kunne sett i et vestlig spill. Og det er kanskje nettopp det Nier gjør, på en sånn No More Heroes-lignende måte, det utfordrer den vestlige måten å lage spill på? Det parodierer liksom det at de sikter på mer frihet? Eller ikke? Jeg vet ikke. Det er i hvert fall en måte å se det på, og det som gjør Nier kult er jo tross all rarheten og vagheten som sammen setter i sammen en helt anerledesrar opplevelse.
Så sånn, for å, øh, konkludere. Vil jeg anbefale Nier? Neeeei, i hvert fall ikke om du har vært med helt ned hit og vet om nesten alt det kule som skjer. Nier 2? Jaaa, taaakk, sir.
Vet ikke hva som skjedde i det klippet du så, men sjamanfisk var skikkelig fælt. Stod i en halvtime og forsøkte å fiske opp den fæle fisken fra stranden ved siden av fiskemannen, til jeg fikk nok, googlet og oppdaget sjamanfisken bare kunne fiskes fra stranden på den andre siden av fjellet. Skulle ønske jeg kunne si det var det fæleste sideoppdraget, men da lyver jeg. Blant annet var det to skikkelig frustrerende sideoppdrag som involverte å sanke ti stykker av et material som en spesifikk type robotfiender veldig sjeldent legger igjen etter seg i en av hulene, for å ikke snakke om et oppdrag du gjør for en kokk hvor han skal ti geiteskinn mens spillet er langt mer interessert i å makse antallet stykker geitekjøtt du kan ha på deg enn å gi deg en eneste slik. Det beste av alt er at det ikke en gang er mulig å få 100% på sideoppdragmåleren; den stopper nemlig på 96% eller noe rundt der. Stoppet selv på 92%. Kunne kanskje sagt at det kunne være jeg gikk tilbake en gang, om jeg skulle føle for det, for å få de siste par prosentene, men med tanke på at spillet slettet lagringen min da jeg fikk den fjerde og siste slutten tror jeg ikke det blir noe av det =/
Fortellingen til spillet er ellers noe av det rareste noensinne. I siste hule avslører for eksempel tvillingsøstrene som hittil hver, henholdsvis, har gitt deg hovedoppdrag og sideoppdrag at de egentlig er skurker, og etter å ha drept den ene får du være vitne til en helt absurd farveldialog. «Nå skjønner jeg hvorfor vi er tvillingssøstre,» sier den ene søsteren og begynner å gråte. «Det er fordi vi ikke har sjeler.»
What.
Anyways. Hvis jeg har forstått det hele riktig, og jeg tar store forbehold om å ha misforstått saker og ting her, så hadde den dragen som kjørte inn i New York i slutten av Drakengard med seg bakterier som ikke plager folk i Drakengard-verdenen, men dreper folk i vår samtidig som den er uhelbredelig. Etter å ha prøvd alt annet setter the government i gang en rimelig sinnsykt innviklet plan. Noen professorer separerer alle menneskers sjeler fra kroppene og lagrer dem inn i såkalte replicants: rare skyggemonstre. Kroppene blir hetende gestalts. De lagrer så sine egne sjeler inn i noen bøker for å kunne passe på at alt går som det skal, og får også de to nevnte tvillingsøstrene, som er gestalts sammen med alle de «snille» du møter i hele spillet + deg selv, til å passe på at hver syklus går som den skal. Gestalts-ene til de to første menneskene som noensinne ble delt, Nier og Yonah, lever så gjennom den samme heltehistorien hvert hundrede år og holder sådan hele menneskeheten i levende live, men på en føkked opp måte som i alle fall sørger for at sykdommen ikke tar dem alle sammen av dage. Videre kan av en eller annen grunn ikke syklusen skje på nøyaktig samme måte hver gang så rollene stokkes om slik at faren noen ganger er en bror, og datteren noen ganger er en søster. Det er derfor den japanske versjonen oppgir hundre år mer når det kommer sånn "xxxx years later" etter prologen.
Det hele er forøvrig fortalt på en fullstendig ugjennomtrengelig måte. Jeg mener, jeg trengte et Famitsu-intervju for å skjønne hva som egentlig skjedde. Om hva en av folkene som laget spillet sier i et Famitsu-intervju teller med som en del av historien er nå en annen ting. Uansett har spillet fire forskjellige slutter. I den første slutten ser det ut som om det bare er en typisk, men likevel litt smårar heltehistorie hvor hovedpersonen redder datteren sin og verden, men mister noen gode venner på veien.
For å få resten av fortellingene må du iverksette en slags New Game+, men i motsetning til hva som er vanlig starter man ikke fra begynnelsen av spillet. Når man henter lagringen sin blir man derimot plassert inn i den siste fjerdedelen av spillet når du må samle alle nøklene til den siste hulen. Så det går faktisk ganske fort å få de siste sluttene om man først har fått den første. I den andre gjennomgangen er det størst forskjell; der blir filmklippene underveis supplert i tillegg til den alternative slutten: du får nemlig se hva bossene og fiendene holder på med mens du ferdes gjennom hulene i tillegg til at lydene skyggemonstrene lager nå har fått undertekster. For eksempel har vi en ond robotboss. I den første gjennomgangen får vi se en gutt bli drept av masse ting som faller ned på ham, og en ond robot som står bak ham og stirrer ondt inn i kameraet. Du blir så bedt av hans bror om å drepe denne roboten og skyggemonsteret som sitter på hodet hans.
Den andre gangen du spiller får du se den andre siden av historien. Roboten blir ikke styrt av skyggemonsteret. Skyggemonsteret er sjelen til en liten gutt som fikk sin mor myrdet av Nier i den første halvdelen av spillet. Hans eneste venn er roboten. De tar vare på hverandre. Og når han ser stygt inn i kameraet og lager rare lyder synes han egentlig synd på den stakkars gutten som snublet og fikk alle de tunge sakene på seg. Når du i slutten så dreper din egen sjel, og hiver sjelen til datteren din ut av kroppen hennes, og dere så blir gjenforent føler du deg ikke helt som noen helt. Heller ikke en skurk, siden det er vanskelig å ikke sympatisere med hovedpersonene, men du er i hvert fall ikke noen helt. Er man i godt humør kan man nesten kalle det en slags, øhm, dekonstruksjon av JRPG-fortellingskonvensjoner~ høhø
For å få den tredje og fjerde slutten må du samle i sammen alle våpnene i spillet. Det er bare tretti eller noe sånt, og siden jeg hadde gjort mesteparten av sideoppdragene var det bare å kjøpe opp alle butikkene og så var dét i boks. Denne gangen går alt som normalt, bare at det fortsetter etter A-slutten, og vi får se Kainé, etter å vemodig ha forlatt Nier med hans datter, bli overtatt av skyggemonsteret som har bodd inni henne hele spillet. Etter enda en sånn bullet hell-sekvens får man et valg. Enten så dreper man Kainé, C-slutten, eller så ofrer man seg selv for å redde henne – D-slutten. I C-slutten dreper han henne, riktignok, men før hun forsvinner kysser de. Viser seg at de har blitt glade i hverandre i løpet av reisen. Veldig subtilt. Egentlig noe jeg har en forestilling er en veldig typisk ting i japanske greier etter et par filmer og slikt uten at jeg kan si noe helt sikkert. Litt kult uansett. I den siste slutten sletter du liksom lagringen din for å redde Kainé og forsvinner så fra verdenen. Hun tar deretter vare på datteren din, vet at noe er galt, men klarer ikke helt plassere hva som mangler. Litt trist.
I det stadig nevnte Famitsu-intervjuet sa fyren som ble intervjuet at hans greie med spillet var å lage noe stygt og merkelig som fremdeles er uimotståelig. For min del synes jeg det er ganske bra beskrivelse av det. Det er mange stygge følelser, grove kanter og frustrerende øyeblikk, men det er også, på sitt beste, skikkelig moro. Det finnes nemlig ingenting lignende som jeg vet om.
Men jeg har faktisk tenkt litt på dette med hvordan spillet stadig skifter stil, ikke sant, og da jeg spilte gjennom siste hule den andre gangen syntes jeg bitene på en måte falt på plass. Føler meg kanskje litt som han fyren som vil ha Chrono Trigger til å være en filosofisk diskurs, men la bli. Spillet skifter stil hele tiden og gjør rare ting, sant? Det bryter regler. For eksempel sletter det lagringen din i slutten, lar deg ikke få 100% på sideoppdragstatussiden din, og ikke minst alle de rare kameravinklene.
Samtidig har vi i spillet en ørkenby hvor det bor noen ørkenfolk med masse forskjellige, rare regler. De snakker et språk som minner om japansk og har en regel for alt og alle. Slagordet deres er at det er regler som tillater oss å virkelig få være fri. I siste hule av spillet blir du angrepet av en svær boss. Uansett hvor mange ganger du dreper ham kommer han seg opp igjen. Han bryter regelen over alle regler. En uslåelig fiende. Plutselig, fra ingensteds, dukker kongen fra ørkenbyen opp med alle mennene sine. «Vi hørte om ditt nyeste eventyr, mann, så vi tenkte du kunne trenge litt hjelp!» Etter å ha sagt det dytter han deg inn i neste rom, låser døren og ofrer livet sitt for å drepe bossen. Det er regelmenneskene, med sine mange regler, som er de eneste som kan overvinne dette monsteret.
Så har vi dette oppstyret med forskjellig hovedperson for vesten og østen. Merk dere at den amerikanske varianten av hovedpersonen slettes ikke har blitt godt mottatt. Han er grotesk. Nærmest en slags parodi på en vestlig helt heller enn en helt man kunne sett i et vestlig spill. Og det er kanskje nettopp det Nier gjør, på en sånn No More Heroes-lignende måte, det utfordrer den vestlige måten å lage spill på? Det parodierer liksom det at de sikter på mer frihet? Eller ikke? Jeg vet ikke. Det er i hvert fall en måte å se det på, og det som gjør Nier kult er jo tross all rarheten og vagheten som sammen setter i sammen en helt anerledesrar opplevelse.
Så sånn, for å, øh, konkludere. Vil jeg anbefale Nier? Neeeei, i hvert fall ikke om du har vært med helt ned hit og vet om nesten alt det kule som skjer. Nier 2? Jaaa, taaakk, sir.
.
