Pacifism 2: The Artist Formerly Known as Geometry Wars 3

#1


Ja, da har jeg fått spilt meg litt Pacifism 2 (Geometry Wars 3) (Mac), og skrapa sammen en del inntrykk. I korte trekk har det vært en ambivalent opplevelse—etter sikkert 100 timer i Pacifism 1 (fra Geometry Wars 2) blir jeg like grinete anlagt som NMA-gjengen før Fallout 3—men jeg er egentlig endt opp med å bli ganske gira.

For å gi litt kjapp bakomhistorie var Geometry Wars 2: Pacifism mitt favorittspill fra forrige konsollgenerasjon. Det likner på Ikaruga i den forstand at alt dreier seg om å snu aggresjon til egen forløsning—og det føles i likhet med Ikaruga masochistisk i sin appell: Blandingen av nytelse og lidelse er essensen. Ditt eneste offensive middel er å kjøre gjennom porter du finner rundt på brettet, men for å få til det må du passe på å unngå de livsfarlige rødoransje port-stengene på hver side av porten. I tillegg spinner disse portene konstant, slik at det som var trygt for en tidels sekund siden, ikke lenger er trygt nå.


Geometry Wars 2: Pacifism. En god flokk på vei her.

Etter hvert som skjermen fylles opp går du som spiller fra å være angriper til å «gjete flokker» av de blå fiendene på en slik måte at du kan entre portene akkurat rett før sauefiendene dreper deg—og siden du alltid må ha dem temmelig nær før dine angrep blir effektive, er risk-reward-mekanikken steinsolid. I tillegg har spillet en fantastisk tilfredsstillende lyddesign og et deilig poengsystem, slik at om du bare klarer å overleve 15 sekunder lenger enn sist vil scoren fortvekk dobles og nytelsen bli deretter.

Jeg har lest en del på Internett at Geometry Wars 3 skulle inkludere en Classic-modus hvor alt var som før, men det er bare tull. Classic inneholder riktignok fem av seks moduser fra GW2, derunder Deadline, King, Evolved, Pacifism og Waves—men om jeg skal dømme ut fra Pacifism er dette en fra-bunnen-av nyskriving av motoren.

Mye føles velkjent, og i det store og det hele er det samme sjanger og mye felles spilldynamikk—men i detaljene er alt forandret. Hastighetene, kollisjonsboksene, animasjonene, kontrollene, og utseendet—alt er litt nytt, litt uvant, og dermed også litt frustrerende i starten. Jeg har gjort masse feil, og det har blitt mye banning. Over tid går det bedre.

Den største forskjellen dreier seg om hastigheten. Pacifism 2 er akkurat bittelitt raskere enn eneren, men resultatet er at dette nå føles mer som en twitch-puzzler og mindre som en rein mønsterpuzzler. I originalspillet savnet jeg aldri mer presis kontroll og ble sjelden frustrert med mine manglende evner til å reagere kjapt nok rent fysisk/motorisk, men denne gangen er pulsen oppjustert, brettet føles mer klaustrofobisk, fiendene yngler litt kjappere, og i det hele tatt er ting mer reaksjonstidbasert. Heldigvis er ikke forskjellen større enn at man kan bli vant med det, og etter noen timer bak spakene begynner dette nye systemet å føles mer naturlig. Men først er det, altså, hundre timer med muskelminne som må avlæres, og det var ganske frustrerende.

Når man først kommer ordentlig i gang, er dette likevel fortsatt sublimt. Hvorvidt det er bedre eller dårligere enn Pacifism 1 tør jeg nesten ikke si enda, men det har i hvert fall én enorm fordel: Det kjører på Mac-en min. Flyplasser vil aldri bli det samme igjen.


Geometry Wars 3: Pacifism, tre millisekunder før utløsning.

Det er litt synd at de nye, litt kjappere fiendene, og de litt mindre tilgivende kollisjonsboksene, gjør at noen av de gamle klassiske Pacifism-opplevelsene, slik som å akkurat skrape seg unna en diger sverm langs kanten av skjermen, nå er umulige å få til. Men spillet veier i stor grad opp ved å fikse den eneste tingen som egentlig var galt med Pacifism: Perioden fra rundestart til ting blir kaos er kortet ned, og dermed blir ting kjempemoro nesten med en gang runden er i gang.

Flisespikk nummer to: Det tar omtrent fem sekunder nå å starte på nytt etter at man dør. I ethvert high-score-spill som dette bør omstart være umiddelbart, fem sekunder er alt for mye.

Flisespikk nummer tre: Musikken er uinteressant og lyddesignen stiller i førstedivisjon i stedet for Tippeligaen, slik tilfellet var sist. Originalspillet hadde et lydspor som riktignok var det samme hver runde, men jeg grep aldri så raskt etter mute-knappen som her. For å løse problemet har jeg laget følgende playlist for maksimal nytelse nå som Pacifism endeling er tilgjengelig på PC og Mac. Nyt med måte!

The International oerhört Approved (TM) Geometry Wars 3: Pacifism Replacement Playlist

- Leftfield: Leftism
- The Knife: Silent Shout
- Flying Lotus: You’re Dead!
- Sebastién Tellier: Sexuality Remix
- Boards of Canada: Tomorrow’s Harvest
- Moby: Everything is Wrong
- Daft Punk: Human After All
- Justice: Cross
- Todd Terje: It’s Album Time
- Nero: Welcome Reality



PS: For ordens skyld: Det følger med en hel tostikkeskyter sammen med Pacifism 2, med multiplayer og kampanje og sånn. Den er ganske ålreit, den også.
 
#2
Hadde forresten vært fett om flere hadde lyst til å jakte high scores sammen. Jeg er 'coquetuille' på Steam—bare å legge meg til.

Hva synes resten av SG om Pacifism 2 / GW3?
 

kakarlsen

Høyere yrkesfaglig
#3
Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri ble helt frelst av Geometry Wars 2 - verken i forhold til andre twin-stick shootere, eller SHMUPS av mer tradisjonell form - men om det var noe som fanget interessen min var det nettopp pacifism. Blir å sjekke ut en vakker dag. (evt. snart om laptopen min drar det)
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#4
Har lagt mest blod, svette og sæd i Adventure-modusen, det er riiimelig ålreit å klinke inn tre stjerner siden hvert brett er skrudd sånn at du trenger en spesifikk taktikk og det er artig å finne ut av den. Antar du klarer å klinke samtlige høyskårer jeg har satt på første forsøk.