Psychonauts!
- Trådstarter Lodin
- Startdato
Med tanke på at det er THQ som står for spillet i Europa har det lite å si hva som skjer med Majesco. Og et av de spillene som ble kanselert var forøvrig Taxi Driver så jeg er glad til. :svette:
Når det gjelder PS2 versjonen så er den... en god del verre enn PC og box versjonene. Teksturene er grumsete og frameraten lider på visse plasser. Det er fullt spillbart, men man merker at PS2en sliter.
Skal se om jeg finner noen grafiske sammenligninger.
Når det gjelder PS2 versjonen så er den... en god del verre enn PC og box versjonene. Teksturene er grumsete og frameraten lider på visse plasser. Det er fullt spillbart, men man merker at PS2en sliter.
Skal se om jeg finner noen grafiske sammenligninger.
Sånn, nå er spillet ute så dere horeungene får se å pelle dere i nærmeste sjappe og snappe opp en kopi.
Nicholas har allerede kjøpt det og dere vil vel være like tøffe og kule som ham? Da finnes det bare en ting dere kan gjøre. Nauts, og det sporenstreks!
Hvis dere er ekstra PR-kåte kan dere forøvrig ta et bilde av dere selv, spillet og noe typisk norsk. Så sender dere det inn til Double Fine bloggen og hvis dere er første nordmann så kommer Tim til å legge ut bildet.
Nicholas har allerede kjøpt det og dere vil vel være like tøffe og kule som ham? Da finnes det bare en ting dere kan gjøre. Nauts, og det sporenstreks!
Hvis dere er ekstra PR-kåte kan dere forøvrig ta et bilde av dere selv, spillet og noe typisk norsk. Så sender dere det inn til Double Fine bloggen og hvis dere er første nordmann så kommer Tim til å legge ut bildet.
Klarte spillet igår, endte opp på 16 og en halv time og rank 89.
Dessverre klarer ikke Double Fine å holde samme høye nivå gjennom hele spillet ... Enda bra at manuset er morsomt, for gameplayet er ikke det. Hopping er en slitsom opplevelse i Psychonauts, da kontrollene er upresise (jeg er nervøs omtrent hver gang jeg hopper) og kameraet ofte ekstremt plagsomt.
Spillet har noen knallbrett som Waterloo World og Lungfishopolis (Gojiraaaaaa!!!!), mens noen er bare ekstremt slitsomme. Hvem enn som designet Asylum Upper Floors fortjener fik og deng. Og når man har gått gjennom det marerittet av rotter som plutselig spawner ved siden av deg og gjør 3 i skade når de eksploderer og confuser deg og elendige kameravinkler og marerittaktige hopp er det tid for Meat Circus, hvor spillet oppnår en ny grad av frustrasjon ved å introdusere et eskorteoppdrag, og etter det, en grindedel som er 100 ganger verre enn i Ratchet & Clank pga kontrollene, og en lang akrobatikkdel jeg sikkert døde over 10 ganger på fordi man må balansere på diverse små brennende avsatser mens vannet stiger og en fyr kaster eksploderende ting mens han taunter deg. Aaarrrggghhh.
Bosskamper i spillet er nesten alltid kule (notable exception: Den Mother, hvor kameraet og kontrollene reverseres hver gang hun hopper og får deg til å gå rett inn i en eksploderende kasse uten at du mener det), mens vanlig slåssing mest er mashing av X-knappen. Pyrokinesis dreper sjelden fiender og tar altfor lang tid å få igang, mens telekinese ofte er ubrukelig da Raz har for vane å targete alt annet enn målet eller ikke i det hele tatt (og hver gang dette skjer får du «I can't seem to get a good grip.»).
Hvor morsomt manus er kommer veldig an på hvem du snakker med. Flesteparten av barna er vandrende stereotyper (character designet er også kjempestygt), og mange vitser fungerer rett og slett ikke. Et godt eksempel er The Stage, hvor en running gag er at skuespillerne er dårlige og snakker stakkato. Dessverre er du jo nødt til å høre på dem hvis du vil få med deg historia. Og så har man Sheegor (Igor, bare at det er ei dame. Ha. Ha.), som skriker når hun snakker så man helst vil skru av lyden på TV-en.
Såh. Innimellom god level design, noen artige bosskamper, morsomt manus innimellom, men mye frustrasjon også. Vurdér å spille gjennom det hvis du er Tim Schaffer-fan.
7/10
(trekk fra ett eller to poeng hvis du hater samlespill ala Rare)
edit: I tillegg er Xbox-stikka (type S) langt fra optimal for å spille dette. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg trykket hvit når jeg skulle trykt svart (etterhvert begynte jeg å se ned på stikka for å passe på at jeg trykket rett), og R-knappen er altfor ømfintlig. Ikke putt en power som krever ammo der, for å si det slik. Den litt penere grafikken er sikkert en grei trade-off for å få Psi-kreftene på L- og R-knappene.
Dessverre klarer ikke Double Fine å holde samme høye nivå gjennom hele spillet ... Enda bra at manuset er morsomt, for gameplayet er ikke det. Hopping er en slitsom opplevelse i Psychonauts, da kontrollene er upresise (jeg er nervøs omtrent hver gang jeg hopper) og kameraet ofte ekstremt plagsomt.
Spillet har noen knallbrett som Waterloo World og Lungfishopolis (Gojiraaaaaa!!!!), mens noen er bare ekstremt slitsomme. Hvem enn som designet Asylum Upper Floors fortjener fik og deng. Og når man har gått gjennom det marerittet av rotter som plutselig spawner ved siden av deg og gjør 3 i skade når de eksploderer og confuser deg og elendige kameravinkler og marerittaktige hopp er det tid for Meat Circus, hvor spillet oppnår en ny grad av frustrasjon ved å introdusere et eskorteoppdrag, og etter det, en grindedel som er 100 ganger verre enn i Ratchet & Clank pga kontrollene, og en lang akrobatikkdel jeg sikkert døde over 10 ganger på fordi man må balansere på diverse små brennende avsatser mens vannet stiger og en fyr kaster eksploderende ting mens han taunter deg. Aaarrrggghhh.
Bosskamper i spillet er nesten alltid kule (notable exception: Den Mother, hvor kameraet og kontrollene reverseres hver gang hun hopper og får deg til å gå rett inn i en eksploderende kasse uten at du mener det), mens vanlig slåssing mest er mashing av X-knappen. Pyrokinesis dreper sjelden fiender og tar altfor lang tid å få igang, mens telekinese ofte er ubrukelig da Raz har for vane å targete alt annet enn målet eller ikke i det hele tatt (og hver gang dette skjer får du «I can't seem to get a good grip.»).
Hvor morsomt manus er kommer veldig an på hvem du snakker med. Flesteparten av barna er vandrende stereotyper (character designet er også kjempestygt), og mange vitser fungerer rett og slett ikke. Et godt eksempel er The Stage, hvor en running gag er at skuespillerne er dårlige og snakker stakkato. Dessverre er du jo nødt til å høre på dem hvis du vil få med deg historia. Og så har man Sheegor (Igor, bare at det er ei dame. Ha. Ha.), som skriker når hun snakker så man helst vil skru av lyden på TV-en.
Såh. Innimellom god level design, noen artige bosskamper, morsomt manus innimellom, men mye frustrasjon også. Vurdér å spille gjennom det hvis du er Tim Schaffer-fan.
7/10
(trekk fra ett eller to poeng hvis du hater samlespill ala Rare)
edit: I tillegg er Xbox-stikka (type S) langt fra optimal for å spille dette. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg trykket hvit når jeg skulle trykt svart (etterhvert begynte jeg å se ned på stikka for å passe på at jeg trykket rett), og R-knappen er altfor ømfintlig. Ikke putt en power som krever ammo der, for å si det slik. Den litt penere grafikken er sikkert en grei trade-off for å få Psi-kreftene på L- og R-knappene.
Og hvis vi er veldig stille og rolige når vi nå sniker oss opp, kan vi se den i dens naturlig omivelser. Som vi alle vet er Surpompus Pompøs, bedre kjent som Olen et av de få vesenene i naturen som ikke har sjel. Et eksempel på dette er hvis vi lar den teste fjorårets beste platformer.
Som vi ser bare fnyser den hånlig og vagger tilbake til de kjedelig art house filmene sine. Dette er virkjelig et ynkelig beist.
Som vi ser bare fnyser den hånlig og vagger tilbake til de kjedelig art house filmene sine. Dette er virkjelig et ynkelig beist.
