Så du har blitt pappa eller mamma, og vil spille. Hva gjør du da?

[Mopey]

Har egentlig ikke så mye mer å tilføye enn at dette begynner å minne om konsollkrig á Sega vs Nintendo. Likevel godt å se at det finnes noen kloke og kalde hoder innimellom.

Folk må for øvrig slutte å generalisere. "Vi foreldre" er ingen unison gruppe som er enige om eller står sammen om alt. Like lite som "de barnløse".

Vi – både de med og uten barn – kjenner alle minst én idiot som har masse meninger og påstander om ditt og datt, men det betyr ikke at vi kan projisere vedkommendes mening på alle vi møter som befinner seg i samme leir.

 

[Houseman]

Har ivaffel lagt merke til at foreldrepoasting er litt småkontroversielt på SG, hvis det blir noen poster om det på rad kommer fort noen andre med babygal (B-ordet) og har også sett eksemper på at foreldre har unnskyldt seg for å foreldrepoaste, type "ikke for å bli helt babygal her, men...". Det er mange nok voksne og foreldre på forumet nå til at vi bør komme over dette nå og respektere hverandres livsvalg, enten de er frivillige eller ikke. At å bli foreldre er den eneste veien til lykke kan jeg ikke se at noen har påstått og vil tro det generelt er mindre press om barn i 30+ alderen på SG enn andre steder fordi de fleste her har promperomstilværelsen lenger framme i bevisstheten (heldigvis). Bytt ut butthurt med yoghurt, si!

 

[Thinaran]

Er jo alltids trolling her på SG, og det er alltid trolling på alle tidspunkter, passende og upassende, men i mitt tilfelle liker jeg dårlig trolling som den tonen Thinaran hadde med at han liksom påsto at vi foreldre så ned på de uten barn.

Siste innlegg fra meg. Beklager trollingen, men det jeg egentlig mente med det var: Ikke mobb Lodin, eller noen andre, for deres frivillige eller ufrivillige livsvalg.

Peaceeeeee.

 

[Mopey]

Nå var det jo JEG som opprinnelig ble forulempa/dissa/mobba/trolla av Lodin (og Fetthesten kom til mitt forsvar), men nok om det. Alt tilgis. Beklager selv hvis jeg ufrivillig tråkket på noens tær.

 

[Jante]

Om jeg ikke likte å snakke om noe ville jeg ikke frivillig oppsøkt en tråd som spesifikt er opprettet nettopp for å snakke om denne tingen og spy ut eder og galle. Enten det er barbering, fotball, fightingspill, JRPG, WoW, hiphop, junkfood..

"Å fifan, nå er det noen som poster om X, på MITT Spillegal. Det kan vi ikke ha noe av!"

 

[Klaymen]

Altså, min mening, med 4 i styrepromille klokka halv fire en søndags m orgen , som en fyr som har valgt å forbli enslig og lever med det valget. Og har åtte onkelunger. Altså. Nei, jeg vet ikke. Unger er gøy, digger de ungene jeg er onkel til. Elsker dem. Samtidig er jeg jævlig glad for at jeg kan gå fra de når jeg vil og være meg sjæl når jeg ønsker det. Enkelte mennesker trives rett og slett bedre alene. For noen er det å forbli alene et riktig valg. Det er ikke alle som trenger å helbredes til å bli sosiale mennesker. Betyr ikke at vi synes at de som stifter familie er teite. Betyr ikke at vi er misunnelige på dem heller. At vi har lett for å bli litt provosert når de som har stifta familie mener vi bare ikke har skjønt det, vel, er det så vanskelig å forstå? Vi har skjønt det. Vi har gjort et valg. For det bedre eller verre? Gjenstår kanskje å se. Jeg er nesten trettisju gærne år gammel. Jeg angrer fortsatt ikke.

Når og hvordan fant du ut dette, om det er lov å grave? Jeg mistenker at jeg delvis er på vei dit selv, nemlig. Har egentlig alltid sett på det som en selvfølgelighet at jeg skal bli far en gang, men de siste par årene har jeg begynt å innse at jeg ikke liker barns selskap noe særlig, og ser på det å miste spontanitetsmuligheter og å kunne gjøre akkurt det JEG vil som et ganske stort offer. Jeg innser jo at etterhvert som større deler av min sosiale krets får barn blir vil kanskje mulighetene til å faktisk utøve spontaniteten begrense seg og at det behovet vil endre seg etterhvert. Tiden etterpå når de er voksne og sånn er mye mer fristende, og det å sitte på gamlehjem uten å få besøk må være utrolig trist. Nå har jeg langt ifra bestemt meg for noe, og det er jo godt mulig det er en tanke som er mye mer fristende når man har noen å dele den med. Når det er sagt, så er jeg ganske sikker på at jeg trives bedre med ei jente i livet mitt enn som singel, så jeg tror ikke at jeg vil være helt alene. Men kanskje barnløs.

 

[Thinaran]

Nå var det jo JEG som opprinnelig ble forulempa/dissa/mobba/trolla av Lodin (og Fetthesten kom til mitt forsvar)

Mobba han deg fordi du har et givende liv men mindre tid til gaming? Stakkar.


Jante: Godt vi fortsatt har Captain Obvious ja. Phew.

 

[ExciteMike]

Meg skal banke dere

 

[Jante]

Thinaran: Sier litt om hvor du er i livet om Captain Obvious må bryte inn!1

 

[Yetipants]

Nei men hva faen da, er man fortsatt sår på egne og andres vegne fordi noen har tatt andre valg i livet? Det er fortsatt bare en person her i universet som kan gjøre noe med det hvis du er misfornøyd, dagens protip. Jeg registrerer også at nå er det jammen i meg opptil flere her som påstår at hvis man ikke har noen andre forpliktelser enn jobb, så disponerer man mesteparten av fritiden selv og får dermed gjort unna mer spilling, filmglaning og annet. Nesten så jeg begynner å lure på om det er noe i det.

Men, ja, siden vi driver og deler her så kan jeg jo si hva jeg har tenkt i tilfelle noen er interesserte. Jeg har alltid hatt en oppfatning av at enten så treffer jeg Den Rette og lever lykkelig resten av livet, eller så er det forever alone. Jeg trives godt i eget selskap, men jeg kjenner på meg selv - og forsåvidt andre også - at jeg hadde blitt en rimelig sørgelig (inb4 du mener vel enda sørgeligere) type hvis jeg hadde fortsatt på den veien. Gjennom utdanninga mi og andre erfaringer veit jeg nå såpass at jeg personlig har stort utbytte av å være sammen med frua, siden vi utfyller hverandre rimelig godt og har holdt ut gjennom store og små kriser i tolv år snart. Og, vel, jeg er glad i unger. No-brainer, egentlig. Jeg skal slutte før jeg begynner å beskrive følelsen av å se sønnen min smile idet han sovner i armene mine og sånt, men jeg veit iallfall at en god familie er en kilde til trygghet, visdom og selvrespekt. Unner alle å ha noen som gir den sikkerheten i livet.

 

[Drauden]

Denne tråden her er det beviset jeg trenger for at Spillegal har forandret seg, og jeg vet ikke om dette er stedet for meg lenger.

 

[Jante]

 

[DiRTY D]

Men andre ord: Folk burde for det meste bry seg med sine egne saker i stedet for grining om andres livsvalg som ikke skader andre.

Kardemommebyloven er like aktuell den dag i dag
Men den har aldri vært gjeldende på SG. Tror ikke det forandrer seg i dag

 

[Terje]

Når og hvordan fant du ut dette, om det er lov å grave?

Det var ikke akkurat noe jeg bare bestemte meg for. Jeg har ikke hatt noen faste forhold nå siden jeg var i midten av tjueåra. Så en slags beslutning ble vel kanskje tatt rundt da. Men jeg har alltid visst at jeg liker å være for meg selv, så lenge jeg kan huske. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke ønsker selskap. Jeg har jo alltid hatt kompiser som jeg liker å henge med, og har hatt noen forhold opp igjennom. Men jeg har aldri savna selskap når jeg har vært alene som jeg kan huske.

De forholda jeg har hatt er det sjelden jeg som har tatt initiativet til. Men jeg har gjerne latt det skje, å være sammen med noen har absolutt sine positive sider. Også er det jo den oppfatningen at det er sånn det skal være. Man skal ha noen å dele livet med, det er ganske godt innbrent. De forholda, de har bare fungert når vi ikke har bodd sammen. Men i lengden går det ikke da heller. Det er jeg som er problemet. Det er jeg som blir sur og vanskelig å ha med å gjøre etter en stund når folk kommer for tett på over tid. Jeg har det ikke bra når det blir sånn, og det har ikke den andre parten heller. Det har alltid endt i ganske stygge brudd når konfrontasjonen kommer, når jeg blir stilt opp mot veggen og må forklare hva som er problemet mitt, at jeg sansynligvis blir gretten fordi jeg får for lite tid for meg selv. Jeg hater når det skjer, jeg er jo en grei fyr synes jeg og når jeg ser hvor mye jeg sårer jenta... det er ikke pent verken for meg eller henne. Så jeg kutta gradvis ut det å ha forhold. Jeg fungerer ikke i dem, og jeg har det jo helt fint alene.

Nå er jeg jo ikke alene alene, jeg har tre søsken som har en skokk unger som jeg ser ofte nok. Og noen kompiser jeg holder kontakten med. Det kan likevel gå lang tid innimellom som jeg ikke hører noe fra noen, men det har aldri plaga meg. Jeg er ikke redd for å bli sittende på gamlehjemmet uten besøk jeg heller, har nok av omgangskrets synes jeg. Blir kanskje ikke besøkt like ofte som de andre skrukkene med egen familie, men det er greit nok. Tror jeg kommer til å ha det bra.