Har du noensinne hatt lyst til å være samurai i føydale Japan, spesifikt når Nobunaga (Nippons svar på Harald Hårfagre) farta rundt å samla landet? Har du lyst til å fritt selv bestemme hva det vil si å følge bushido, krigerens vei? Har du lyst til å kappe opp tunfisk til kuene kommer hjem og få betalt for det? Da er Way of the Samurai 3 noe for deg.
Dette er som de foregående spillene i serien et slags RPG, men merkelig nok formet mer på vestlig lest. Man kan selv velge utseende på samuraien sin, man former hele historien med egne valg og kampsystemet er realtime og baserer seg mest på ferdighet. Det foregår over bare noen dager og hvis man spiller kortene sine rett blir man en legende. Eller man dør på en slagmark og ingen vil huske en. Eller man flipper verden fuggern og dreper samtlige NPCer i hele spillet (untatt barn såklart). Jepp, man kan når som helst drepe hvem som helst og kun hvis de er ubevæpnede regnes det som virkelig negativt. Man kan faktisk avbryte samtlige kuttescener ved å trekke våpenet sitt og starte en slåsskamp istedet.
Våpen er som ventet noe av det viktigste i spillet. Selv har man ikke mer stats enn en poengsum man stadig bygger opp for hver gang man runner spillet. Derimot er det alle de tusen forskjellige spisse dingsene som har stats og forskjellige kampstiler. Velger man en katana eller lignende sverd har man minst seks måter å holde dem på. I tillegg kan man og slåss med staver og spyd, ninjasverd eller om man er virkelig tullerusk uten noe som helst i noe som minner om judo og ninjutsu. Spillet oppfordrer til å variere mellom forskjellige våpen fordi de har forskjellig kvalitet. Hvor bra man kan bruke dem avgjøres av poengsummen man har for å ha runna spillet. Det vil si at det ikke hjelper om man har sverdet fra Kill Bill (ja det er med og heter Bride. En snurt kvinne tok det over havet til øst og bekjempet en ond kriger og hans hær av slanger
) siden man ikke kan gjøre mer enn grunnangrepene med det før man har høy nok score.
Det som er enda verre er at spillet har Ca. 200 våpendeler man kan finne. Disse kan man ta med seg til en smed og så kan han snekre dem sammen. Så får man selv velge hvordan man vil holde det og hvilke angrep det skal ha. Ikke helt God Hand, men ganske likt.
Som sagt har spillet en historie. Man er en ensom samurai som våkner på en slagmark full av lik. Man har sansynligvis tilhørt en av hærene, men det forklares aldri helt. Herfra kan man velge å joine en av de tre faksjonene og hjelpe dem med å vinne dagen. Man har den nye daymioen (småkonge) som har drept den tidligere lorden. Han er ikke no snill og plager bøndene med mye arbeid og høye skatter. Man kan derfor hjelpe bøndene, men hvor mye kan egentlig en samurai gjøre mot en hel hær? Eller man kan slå seg sammen med folka til den tidligere daymioen som nå er blitt en gjeng banditter. De liker å leke Goemon (Robin Hood), men er en gjeng forfylla banditter.
Spillet har 28 forskjellige slutter og alt avhenger av hvem man sier hva til og om man dreper eller sparer dem.
Som man sikkert forstår kjører dette Dead Rising systemet hvor det er meninga at man skal kjøre gjennom det en haug med ganger og man beholder alt stæsjet sitt og stats mellom hver gang.
Spillet er jævla artig, men krever dog sin mann. Slåssinga er litt knot i starten, men når man skjønner hvordan blokking fungerer blir det straks enklere. Det er desuten mye lettere enn forgjengerne hvor man garantert døde de første gangene gjennom. De har lagt til vanskelighetsgrader så på easy holder det lenge å hamre løs på lette angrep. Det til tross er jeg nå fem timer uti det og skjønner enda ikke hvordan man parerer angrep så man kan instakille folk. =/
Grafikken er ikke noe å skrive hjem om. Det starta utviklingen på PS2 og det syns. Akkurat som med Yakuza virker det ikke som publikummet det er ment for bryr seg mye om at vi er på en ny maskingenerasjon. Det de dog har endra er antallet folk på skjermen samtidig. I de virkelige store slaga beynner spillet å minne om Dynasty Warriors og sånt liker vi. De har og lagt til en fin fysikkmotor så ting ramler omkring realistisk og man kan sparke lik så de triller ned bakker.
Jo også er den engelske voice actinga som vanlig skikkelig bedriten. Det er must å spille med japanske stemmer, men det gjør man da uansett.
Siden dette ikke akkurat er det mest ettertraktede spillet her i Europa har Rising Star gitt det ut rimlig. Jeg ga 350 kroner for det og da kan man ihvertfall ikke sutre. Hvis man liker Bushido Blade og filmer som Syv samuraier og Lone Wolf and Cub så er dette godsakene til far.
[yt]CLPPMBDOzfQ[/yt]
Dette er som de foregående spillene i serien et slags RPG, men merkelig nok formet mer på vestlig lest. Man kan selv velge utseende på samuraien sin, man former hele historien med egne valg og kampsystemet er realtime og baserer seg mest på ferdighet. Det foregår over bare noen dager og hvis man spiller kortene sine rett blir man en legende. Eller man dør på en slagmark og ingen vil huske en. Eller man flipper verden fuggern og dreper samtlige NPCer i hele spillet (untatt barn såklart). Jepp, man kan når som helst drepe hvem som helst og kun hvis de er ubevæpnede regnes det som virkelig negativt. Man kan faktisk avbryte samtlige kuttescener ved å trekke våpenet sitt og starte en slåsskamp istedet.
Våpen er som ventet noe av det viktigste i spillet. Selv har man ikke mer stats enn en poengsum man stadig bygger opp for hver gang man runner spillet. Derimot er det alle de tusen forskjellige spisse dingsene som har stats og forskjellige kampstiler. Velger man en katana eller lignende sverd har man minst seks måter å holde dem på. I tillegg kan man og slåss med staver og spyd, ninjasverd eller om man er virkelig tullerusk uten noe som helst i noe som minner om judo og ninjutsu. Spillet oppfordrer til å variere mellom forskjellige våpen fordi de har forskjellig kvalitet. Hvor bra man kan bruke dem avgjøres av poengsummen man har for å ha runna spillet. Det vil si at det ikke hjelper om man har sverdet fra Kill Bill (ja det er med og heter Bride. En snurt kvinne tok det over havet til øst og bekjempet en ond kriger og hans hær av slanger
) siden man ikke kan gjøre mer enn grunnangrepene med det før man har høy nok score. Det som er enda verre er at spillet har Ca. 200 våpendeler man kan finne. Disse kan man ta med seg til en smed og så kan han snekre dem sammen. Så får man selv velge hvordan man vil holde det og hvilke angrep det skal ha. Ikke helt God Hand, men ganske likt.
Som sagt har spillet en historie. Man er en ensom samurai som våkner på en slagmark full av lik. Man har sansynligvis tilhørt en av hærene, men det forklares aldri helt. Herfra kan man velge å joine en av de tre faksjonene og hjelpe dem med å vinne dagen. Man har den nye daymioen (småkonge) som har drept den tidligere lorden. Han er ikke no snill og plager bøndene med mye arbeid og høye skatter. Man kan derfor hjelpe bøndene, men hvor mye kan egentlig en samurai gjøre mot en hel hær? Eller man kan slå seg sammen med folka til den tidligere daymioen som nå er blitt en gjeng banditter. De liker å leke Goemon (Robin Hood), men er en gjeng forfylla banditter.
Spillet har 28 forskjellige slutter og alt avhenger av hvem man sier hva til og om man dreper eller sparer dem.
Som man sikkert forstår kjører dette Dead Rising systemet hvor det er meninga at man skal kjøre gjennom det en haug med ganger og man beholder alt stæsjet sitt og stats mellom hver gang.
Spillet er jævla artig, men krever dog sin mann. Slåssinga er litt knot i starten, men når man skjønner hvordan blokking fungerer blir det straks enklere. Det er desuten mye lettere enn forgjengerne hvor man garantert døde de første gangene gjennom. De har lagt til vanskelighetsgrader så på easy holder det lenge å hamre løs på lette angrep. Det til tross er jeg nå fem timer uti det og skjønner enda ikke hvordan man parerer angrep så man kan instakille folk. =/
Grafikken er ikke noe å skrive hjem om. Det starta utviklingen på PS2 og det syns. Akkurat som med Yakuza virker det ikke som publikummet det er ment for bryr seg mye om at vi er på en ny maskingenerasjon. Det de dog har endra er antallet folk på skjermen samtidig. I de virkelige store slaga beynner spillet å minne om Dynasty Warriors og sånt liker vi. De har og lagt til en fin fysikkmotor så ting ramler omkring realistisk og man kan sparke lik så de triller ned bakker.
Jo også er den engelske voice actinga som vanlig skikkelig bedriten. Det er must å spille med japanske stemmer, men det gjør man da uansett.
Siden dette ikke akkurat er det mest ettertraktede spillet her i Europa har Rising Star gitt det ut rimlig. Jeg ga 350 kroner for det og da kan man ihvertfall ikke sutre. Hvis man liker Bushido Blade og filmer som Syv samuraier og Lone Wolf and Cub så er dette godsakene til far.
[yt]CLPPMBDOzfQ[/yt]
