Jeg anbefaler på det sterkeste at de som ikke har spilt igjennom Shadow of the Colossus ikke leser mer av denne tråden. Spiller er såpass genialt at enhver spoiler av avslutningen, mening med spillet el. vil ødelegge denne generasjonens største spillopplevelse (min mening). Med andre ord har du spilt spillet/er du ikke ferdig se den andre spoilerfrie tråden.
Fullførte denne godbiten igår etter å ha tatt meg usedvanlig god tid til å nyte det. Shadow of the Colossus er et artistisk mesterverk som krever ettertanke og diskusjon. Ueda lar spilleren få et lite innblikk i en helt fremmed verden og viser bare bruddstykker av sannheten. La meg oppsummere mine inntrykk.
Wander og Agro ankommer The Ancient Land med en død jente hengende over hesten. For å bringe henne tilbake fra de døde må Wander og Agro bekjempe 16 kolosser spredt utover landet. Etter hver kamp blir Wander tilsynelatende spiddet av tentakler som kommer ut av den døde kolossen. Wander våkner opp (gjennopplives?) i templet hver gang, men ser mer og mer død ut for hver koloss han bekjemper. Etter at 12 kolosser er bekjempet ankommer Lord Emon og hans følge the Ancient Land.
Etter at Wander har bekjempet de 4 neste kolossene og tilsynelatende mistet Agro i forsøket returnerer han til tempelet, men finner ut at Lord Emon med følge allerede er der. Lord Emon gir ordre til sine menn om å drepe Wander, som nå ser ut som et levende lik. Etter å ha spiddet Wander med et sverd fosser det samme svarte blodet ut av ham som tidligere har fosset ut av 16 nå bekjempede kolosser. Dormin, stemmen som har guidet Wander gjennom sine slag, viser sine virkelige motiver og tar over Wander sin kropp og gjør ham til skyggefullt, djevellignende koloss. Er dette Shadow of the Colossus? Lord Emon med følge klarer allikevel å slippe unna og kaster Wander's sverd ned i vannet i tempelet. Shadow of the Colossus/Wander blir sugd inn i dragsuget som skapes og blir omgjort til en liten baby med djevelhorn.
Den døde jenten våkner, Agro returnerer mirakuløst, og sammen med djevelbabyen drar de opp den idylliske hagen i toppen av tempelet. Lord Emon og hans menn har klart å nå den andre siden av den gigantiske broen, som har kolapset bak dem. Han uttrykker at ha en dag håper Wander(hvis han fortsatt lever) kan gjøre bot for det han har gjort.
Lord Emon uttrykker stor misnøye med det Wander har gjort, men jeg er ikke sikker på om Wander var utvitende i det han gjorde. Ved å la spilleren kontrollere de to siste scenene, blir det opp til spilleren å akseptere konsevensene av hva han har gjort, eller kjempe for å ikke la Lord Emon og følge slippe unna, og prøve å unnslippe dragsuget. De to sistnevnte delene er selvfølgelig uunngåelige (selvom jeg kom meg ganske langt vekk fra dragsuget og mot alteret).
Dersom Wander visste hva han gjorde og hva som ville skje ville han og den nå levende jenten leve i the Ancient Land, eller returnerne hvis Lord Emon ikke hadde kommet. Wander aksepterte dermed at han ville bli omgjort til en mindre lekker skapning. Det er denne tolkningen jeg hadde når jeg først ble ferdig. Siden Wander går gjennom en helt vanvittig reise, og (i hans øyne) mister Agro i forsøket, bryr han seg ikke lenger om hans eget kjøtt og bein. Det eneste han bryr seg om er jentens oppstandelse.
Alternativ 2 er at han ikke tror Dormin's ord; at han må ofre mye. For å understøtte denne tolkningen må vi også anta at Wander ikke opplever seg selv mer og mer død utover spillets gang. Ved valg av alternativ 2 vil Wander kjempe for alt han har mot Lord Emons flukt og dragsuget.
Hva tror du? Har jeg tolket ting annerledes enn deg? Finnes det flere alternativer? Hvilke følelser satt du igjen med da rulleteksten begynte? Er hauken som tidvis følger deg gjennom spillet den samme spillet begynner og slutter med? Forstår Wander det han gjør, eller er han en dokke i et større spill? SotC er et stykke kunstverk og kan dermed tolkes individuelt av hver person. Jeg gleder meg til å høre deres.
Nå venter Hard mode, Time Attack og hidden goodies.
Fullførte denne godbiten igår etter å ha tatt meg usedvanlig god tid til å nyte det. Shadow of the Colossus er et artistisk mesterverk som krever ettertanke og diskusjon. Ueda lar spilleren få et lite innblikk i en helt fremmed verden og viser bare bruddstykker av sannheten. La meg oppsummere mine inntrykk.
Wander og Agro ankommer The Ancient Land med en død jente hengende over hesten. For å bringe henne tilbake fra de døde må Wander og Agro bekjempe 16 kolosser spredt utover landet. Etter hver kamp blir Wander tilsynelatende spiddet av tentakler som kommer ut av den døde kolossen. Wander våkner opp (gjennopplives?) i templet hver gang, men ser mer og mer død ut for hver koloss han bekjemper. Etter at 12 kolosser er bekjempet ankommer Lord Emon og hans følge the Ancient Land.
Etter at Wander har bekjempet de 4 neste kolossene og tilsynelatende mistet Agro i forsøket returnerer han til tempelet, men finner ut at Lord Emon med følge allerede er der. Lord Emon gir ordre til sine menn om å drepe Wander, som nå ser ut som et levende lik. Etter å ha spiddet Wander med et sverd fosser det samme svarte blodet ut av ham som tidligere har fosset ut av 16 nå bekjempede kolosser. Dormin, stemmen som har guidet Wander gjennom sine slag, viser sine virkelige motiver og tar over Wander sin kropp og gjør ham til skyggefullt, djevellignende koloss. Er dette Shadow of the Colossus? Lord Emon med følge klarer allikevel å slippe unna og kaster Wander's sverd ned i vannet i tempelet. Shadow of the Colossus/Wander blir sugd inn i dragsuget som skapes og blir omgjort til en liten baby med djevelhorn.
Den døde jenten våkner, Agro returnerer mirakuløst, og sammen med djevelbabyen drar de opp den idylliske hagen i toppen av tempelet. Lord Emon og hans menn har klart å nå den andre siden av den gigantiske broen, som har kolapset bak dem. Han uttrykker at ha en dag håper Wander(hvis han fortsatt lever) kan gjøre bot for det han har gjort.
Lord Emon uttrykker stor misnøye med det Wander har gjort, men jeg er ikke sikker på om Wander var utvitende i det han gjorde. Ved å la spilleren kontrollere de to siste scenene, blir det opp til spilleren å akseptere konsevensene av hva han har gjort, eller kjempe for å ikke la Lord Emon og følge slippe unna, og prøve å unnslippe dragsuget. De to sistnevnte delene er selvfølgelig uunngåelige (selvom jeg kom meg ganske langt vekk fra dragsuget og mot alteret).
Dersom Wander visste hva han gjorde og hva som ville skje ville han og den nå levende jenten leve i the Ancient Land, eller returnerne hvis Lord Emon ikke hadde kommet. Wander aksepterte dermed at han ville bli omgjort til en mindre lekker skapning. Det er denne tolkningen jeg hadde når jeg først ble ferdig. Siden Wander går gjennom en helt vanvittig reise, og (i hans øyne) mister Agro i forsøket, bryr han seg ikke lenger om hans eget kjøtt og bein. Det eneste han bryr seg om er jentens oppstandelse.
Alternativ 2 er at han ikke tror Dormin's ord; at han må ofre mye. For å understøtte denne tolkningen må vi også anta at Wander ikke opplever seg selv mer og mer død utover spillets gang. Ved valg av alternativ 2 vil Wander kjempe for alt han har mot Lord Emons flukt og dragsuget.
Hva tror du? Har jeg tolket ting annerledes enn deg? Finnes det flere alternativer? Hvilke følelser satt du igjen med da rulleteksten begynte? Er hauken som tidvis følger deg gjennom spillet den samme spillet begynner og slutter med? Forstår Wander det han gjør, eller er han en dokke i et større spill? SotC er et stykke kunstverk og kan dermed tolkes individuelt av hver person. Jeg gleder meg til å høre deres.
Nå venter Hard mode, Time Attack og hidden goodies.
) 
;;
