Wow, for et spill!! Det meste har vel blitt sagt allerede pretty much overalt, men det er så skuffende med ting som liksom tar opp filosofiske emner og så er det bare window dressing (*host* True Detective *host*). Soma leverer ikke bare ved at det fra begynnelse til slutt faktisk har et fokus på dem, men også ved å gi et genuint nytt perspektiv på sine emner f. eks. ved stadig å lure deg til å ta brutale avgjørelser gjennom adventure-spillkonvensjonen med å gjøre alt man kan gjøre i ethvert rom, før det etterlater deg til å føle på hva du egentlig synes om hva du har gjort. Inneholder også kanskje de eneste eksemplene jeg kjenner på valg totalt uten senere konsekvenser som likevel føles sterke å ta. Det som likevel hever det til topps er de veldig sympatiske, jordnære hovedpersonene man konfronterer alt dette gjennom, og som blant annet gjør den siste puslespillseksjonen (den trege stigeturen!) og den endelige slutten genuint heartbreaking.
Generelt er jeg ikke sånn kjempefan av lusking rundt i mørke korridorer med uforutsigbare monstre, spesielt ikke etter Alien: Isolation (som jeg fortsatt ikke har noe håndfast bevis på ikke bare fortsetter å randomly generate nytt innehold i det uendelige), men jeg ble positivt overrasket over den beherskede bruken her. Dette er egentlig et av de bedre pacede spillene jeg har spilt. Det kommer liksom aldri inn i en rytme, men forandrer, som en vill reise, hele tiden form. Hadde jeg gått inn for det kunne jeg sikkert kommet gjennom spillets 10 timer uten å bli sliten av det. Dette er også kanskje det første spillet i System Shock-arven hvor det føles genuint meningsfullt å rote gjennom e-poster og høre på lydopptak. Kanskje fordi spillet faktisk tør putte viktig informasjon der og fordi det ikke ligger 10 kilo lydbånd i hvert rom ...
Det som holder spillet tilbake er gjerne den begrensede scopen, det er jo ikke engang et fullpris spill, så jeg lurer på hva Frictional Games kunne gjort med et AAA-budsjett ... På den andre siden tok det dem visstnok 5 år å lage dette, så det er kanskje akkurat grundigheten som gjør dette så bra: Ser man bort fra plutselige FPS-fall og andre små, grafiske problemer som fort oppstår når 5 svensker lager et spill i en garasje, føles det som om det har blitt tatt veldig få snarveier. Lett et 9/10 spill enn så lenge. Amnesia 1 hoppet utvilsomt høyere opp på prioritetslisten min etter dette ... Verre med Amnesia 2. Brente meg skikkelig på både Dear Esther og Everybody's Gone to the Rapture, også kjent som Walking Very Slowly and Listening to Incomprehensible Talk Simulator 2012 og 2015 henholdsvis, men historien virker så sær at jeg neppe klarer å stå imot ...
