Jess. Istedenfor sånn kalender med årets 24 beste spill eller bare ei liste eller noe som helst egentlig, tenkte jeg at det ville være ålreit med en mer generell greie som skippa alt pisspreiket jeg trua ut om alle spillene jeg hadde på topplista mi pluss at det ville ta kortere tid. Så, post dine ting fra spillåret 2016.
Min liste er...
De beste spilløyeblikkene fra 2016
Istedenfor "omg disse spillene må du kjøpe"-lista, har jeg en liten liste med ting som var unikt i 2016, ting jeg ikke har opplevd før og som var spesielt og kult og sånt. Ting som gjør at jeg gidder å ha dette som hobby. Nesten urangert, som alltid. Dvs. ikke egentlig urangert.
INSIDE - twist, vern om dine favorittbiter
INSIDE var først skikkelig fett, og så skikkelig irriterende, og så skikkelig fett igjen, og så enda mer fett da jeg gadd å gå for den egentlige slutten. Skikkelig fett fordi hei hallo det er et bra spill, skikkelig irriterende fordi jeg hang meg helt opp i at pjokken svømte milevis nedover men likevel fant ei luftlomme det bare var å tusle opp i. Hvis du ikke kjenner til hvordan vann oppfører seg så er det bare mulig hvis det er tilsvarende mange atmosfærers trykk i den luftlomma som det er i vannet ellers så ja joda, ingen bryr seg og det slutta jeg også å gjøre da jeg fant skoger og dagslys flere mil under jordskorpa. Den følelsen av at du både er dypt nede i bakken og like under overflaten som konstant skrangler rundt i knollen mens du spiller Inside, er bare en av de to utrolige tingene det spillet gjør. Den andre er slutten. Twisten er så klart at du plutselig blir slått av at du bare lot det aller første inntrykket spillet gir deg - nemlig; hvorfor i svarteste faen driver disse folka og skyter på en liten unge i skauen, og hvorfor er det så viktig at han blir forhindret fra å rømme - henge i løse lufta og slo deg til ro med det. For han prøver jo ikke å rømme. Hele INSIDE er fortellingen om et plaget vesens desperate, sinnrike plan for å få lov til å dø fra det hælvetet tilværelsen er. Metafor for 2016 much håååååå #toosoon
Owlboy og Hyper Light Drifter - verdens peneste 16-bits-grafikk ble utgitt i 2016
Ikke at jeg skal sammenligne Owlboy og Hyper Light Drifter ut over at de begge ser ut og spiller delvis som om de skulle vært SNES-spill, men græffiksa. Owlboy tok jo som kjent tre hundre år å få ferdig, men det var iallfall verdt det med tanke på græffiksa (gidder ikke kaste så mye skygge, men selv om det er vanskelig å si at det ikke er et bra spill så er det også et bra spill og ikke et briljant et) siden det bare ikke finnes noe annet spill med like nennsomt detaljert og veldesignet spritegrafikk. Bortsett fra Hyper Light Drifter, siden det faktisk ligger hakket over rett og slett fordi historiefortellingen i spillet nesten utelukkende skjer gjennom grafikken, og fordi utviklerne ikke har klart å dy seg for å inkludere et par showoffy, spektakulære, overdådige panoramaer på veien mot fjelltoppen mot nord i spillet. Det, og estetikken er så godt som uten sidestykke.
Stardew Valley - en gåte pakket inn i et mysterium
Stardew Valley starter jo greit nok; enkel og grei Harvest Moon-greie, kjedelige vennskapsgreier, litt dølt, mhm, hva mer? Vel: Stardew Valley gjør den greia hvor du, hvis du gidder å utforske litt, finner stadig nye ting å utforske. Når du tror du har koll på en mekanikk, så er det som regel en twist i gjære som legger til en ny dimensjon. Og hele greia med at det faktisk krever planlegging, forståelse og at du tar vanskelige beslutninger uten at noen av disse tingene blir vurdert eksplisitt i spillet, men snarere formes som et eget metagame inne i hoden din mens du spiller, det er... vel, det er Noe Helt Nytt, det.
Doom - æsj, ræva start he he bare trolla da
Starten på Doom, et spill jeg ikke visste noe mer om enn at det het Doom og at derfor måtte jeg forhåndsbestille det, var jaggu noe. Det starter med en begredelig voiceover ingen i universet bryr seg om og åååå hva faen har de ødelagt dette også hælvete og så starter det og åh. Nei, ok, greit, sorry. Og så tenker man at kanskje dette bare er en innledning, kanskje de pøser på med mer eksposisjon seinere, og det gjør de jo forsåvidt, men jeg vil vel si at de gjør seg fortjent til det, og vel, etter hvert begynner jaggu intro-voiceoveren å gi litt mening også. For, jeg mener, sett under ett er det ikke sikkert at demonene er det verste som ble sluppet løs i starten av spillet.
Nier - jeg mener Furi
Nier var et spill jeg innledningsvis syntes var temmelig dritt. Til mitt forsvar er starten av Nier kjedelige oppdrag, historie som ikke gir mening og græffiks som plasserte seg ganske bastant i "godt forsøk, men"-braketten. Helt hvorfor de venta til halvveis i spillet (cirka? Noen år siden nå) med å en gang gi deg tilgang til alle våpnene du kunne bruke veit jeg ikke, men jeg veit iallfall en ting: Å mikse sverdaction med bullet-hell-shmup-opplegg er en genistrek. Det veit de som mekka Furi også, og jeg går ikke helt med på at de ikke har spilt Nier, for det er mange like vibber ute og går. Iallfall er fortsatt sverdaction og bullet-hell topp saker, og Furi er årets tredje beste spill.
Devil Daggers - 200 sekunder
200 sekunder er litt over tre og en tredjedels minutt. Det er også (nesten) rekorden min i Devil Daggers (i realiteten har jeg holdt ut i noen sekunder mer, men spillet fant det for godt å slette saven min og jeg har ikke kommet like høyt etterpå). En gjennomsnittlig runde Devil Daggers her i gården varer i cirka halvannet minutt, og dette er med trening. Steam påstår at jeg har spilt Devil Daggers i fjorten timer. Det føles som fjorten minutter. Jeg anbefaler Devil Daggers til 100% av verdens befolkning. Devil Daggers er også årets tredje beste spill.
Hyper Light Drifter - The Sentients
Noen spill føles som filmer; alt for mange spill føles som filmer. Noen føles som romaner. Noen, som korte, sviende glimt av en fremmed intelligens, en du raskt blir oppslukt i flammer av, som du likevel ikke slutter å la deg fascinere av, som du stadig vender tilbake til. Hyper Light Drifter føles ikke som noen av disse tingene. Hyper Light Drifter føles som et dikt. Ikke et sånt kort og teit et; som et heltedikt, eller, som noe av Robert Frost, mer vektig, noe som har reell tyngde. Noe som viser deg at noen valg og noen reiser ikke lar deg vende uendret tilbake; noen som viser deg at selv etter historiens slutt, går livet og verden videre. Livet og verden har bare ikke plass til deg, til ditt folk, til din sivilisasjon lenger.
Musikken til Hyper Light Drifter har nesten ikke perkusjon; det mest markante unntaket er sporet som på soundtracket heter The Sentients. I den levende verdenen lydsporet tegner opp, er det The Sentients som er selve kjernen, selve det definerende øyeblikket i hele den briljante opplevelsen Hyper Light Drifter er. Dette er et vanskelig spill, men The Sentients er din kompanjong og din belønning for å vise deg selv verdig til å slåss mot serien av bosser som markerer avslutningen på hoveddelen av spillet. Det er selve kulminasjonen av et spill som smir deg i smerte og tomme seire, i en meningsløs verden som døde sammen med deg, og har smuldret vekk for å gi rom til nytt liv; en ny, komplett fremmed verden du aldri kan forstå. For meg handler Hyper Light Drifter om å begrave de døde restene av gammelt hat. Jeg tør påstå at jeg er et (litt) bedre menneske på grunn av dette spillet.
Dette er øyeblikket jeg valgte ut fra Hyper Light Drifter, det spillet som uten tvil har gjort sterkest inntrykk på meg i 2016. Vit at det er mange flere og at hvis det finnes noe rettferdighet igjen i verden så kommer dette spillet til å trekkes fram som en av kronjuvelene fra 2016. Likevel er Hyper Light Drifter, paradoksalt nok, bare årets nest beste spill.
Dark Souls III - Anor Londo, annorlunda
Det måtte jo så klart bli dette. Hyper Light Drifter er blendende, fantastisk, enormt, rikt, uvurdelig - men det er ikke Dark Souls III. Og Dark Souls III er laget for meg. Verdenen fenger meg ikke like mye som Hyper Light Drifter, men der hvor sistnevnte favner så bredt og enormt at taket uvegerlig ikke kan nå like dypt, har 'n Miyazaki etter hvert bygd opp et system med så rik utsmykning at du kjenner spillene hans på kroppen. Jeg har vandret gjennom Lordran, Drangleic og Lothric, like sikkert som at jeg pleier å kjøre til jobb hver morgen. Jeg kan smette unna slag og prosjektiler jeg ikke kan se en gang. Jeg har utforsket stort sett alt som er å utforske i Lothric, og siden jeg har spilt gjennom de to foregående spillene ble jeg også slått i bakken da jeg vendte tilbake til Anor Londo. Igjen; verden er her fortsatt, lenge etter at du er død, lenge etter at ruinene etter sivilisasjonen din er knust til støv og den nye verden som ble bygget oppå også har begynt å sige ned i grava. Dark Souls er den beste spillserien som finnes. Jeg håper det aldri kommer et Dark Souls IV. Dark Souls III er - til ingens overraskelse - minst årets beste spill.
Hva er din liste? Kanskje du har to lister? Kanskje du har minus en liste? Synes du fortsatt det er artig å drive med spill, til tross for at du er gammal og grå? Hvorfor har du ikke kjøpt Devil Daggers ennå? Svar gjerne i denne tråden, god jul og godt nyttår.
Min liste er...
De beste spilløyeblikkene fra 2016
Istedenfor "omg disse spillene må du kjøpe"-lista, har jeg en liten liste med ting som var unikt i 2016, ting jeg ikke har opplevd før og som var spesielt og kult og sånt. Ting som gjør at jeg gidder å ha dette som hobby. Nesten urangert, som alltid. Dvs. ikke egentlig urangert.
INSIDE - twist, vern om dine favorittbiter
INSIDE var først skikkelig fett, og så skikkelig irriterende, og så skikkelig fett igjen, og så enda mer fett da jeg gadd å gå for den egentlige slutten. Skikkelig fett fordi hei hallo det er et bra spill, skikkelig irriterende fordi jeg hang meg helt opp i at pjokken svømte milevis nedover men likevel fant ei luftlomme det bare var å tusle opp i. Hvis du ikke kjenner til hvordan vann oppfører seg så er det bare mulig hvis det er tilsvarende mange atmosfærers trykk i den luftlomma som det er i vannet ellers så ja joda, ingen bryr seg og det slutta jeg også å gjøre da jeg fant skoger og dagslys flere mil under jordskorpa. Den følelsen av at du både er dypt nede i bakken og like under overflaten som konstant skrangler rundt i knollen mens du spiller Inside, er bare en av de to utrolige tingene det spillet gjør. Den andre er slutten. Twisten er så klart at du plutselig blir slått av at du bare lot det aller første inntrykket spillet gir deg - nemlig; hvorfor i svarteste faen driver disse folka og skyter på en liten unge i skauen, og hvorfor er det så viktig at han blir forhindret fra å rømme - henge i løse lufta og slo deg til ro med det. For han prøver jo ikke å rømme. Hele INSIDE er fortellingen om et plaget vesens desperate, sinnrike plan for å få lov til å dø fra det hælvetet tilværelsen er. Metafor for 2016 much håååååå #toosoon
Owlboy og Hyper Light Drifter - verdens peneste 16-bits-grafikk ble utgitt i 2016
Ikke at jeg skal sammenligne Owlboy og Hyper Light Drifter ut over at de begge ser ut og spiller delvis som om de skulle vært SNES-spill, men græffiksa. Owlboy tok jo som kjent tre hundre år å få ferdig, men det var iallfall verdt det med tanke på græffiksa (gidder ikke kaste så mye skygge, men selv om det er vanskelig å si at det ikke er et bra spill så er det også et bra spill og ikke et briljant et) siden det bare ikke finnes noe annet spill med like nennsomt detaljert og veldesignet spritegrafikk. Bortsett fra Hyper Light Drifter, siden det faktisk ligger hakket over rett og slett fordi historiefortellingen i spillet nesten utelukkende skjer gjennom grafikken, og fordi utviklerne ikke har klart å dy seg for å inkludere et par showoffy, spektakulære, overdådige panoramaer på veien mot fjelltoppen mot nord i spillet. Det, og estetikken er så godt som uten sidestykke.
Stardew Valley - en gåte pakket inn i et mysterium
Stardew Valley starter jo greit nok; enkel og grei Harvest Moon-greie, kjedelige vennskapsgreier, litt dølt, mhm, hva mer? Vel: Stardew Valley gjør den greia hvor du, hvis du gidder å utforske litt, finner stadig nye ting å utforske. Når du tror du har koll på en mekanikk, så er det som regel en twist i gjære som legger til en ny dimensjon. Og hele greia med at det faktisk krever planlegging, forståelse og at du tar vanskelige beslutninger uten at noen av disse tingene blir vurdert eksplisitt i spillet, men snarere formes som et eget metagame inne i hoden din mens du spiller, det er... vel, det er Noe Helt Nytt, det.
Doom - æsj, ræva start he he bare trolla da
Starten på Doom, et spill jeg ikke visste noe mer om enn at det het Doom og at derfor måtte jeg forhåndsbestille det, var jaggu noe. Det starter med en begredelig voiceover ingen i universet bryr seg om og åååå hva faen har de ødelagt dette også hælvete og så starter det og åh. Nei, ok, greit, sorry. Og så tenker man at kanskje dette bare er en innledning, kanskje de pøser på med mer eksposisjon seinere, og det gjør de jo forsåvidt, men jeg vil vel si at de gjør seg fortjent til det, og vel, etter hvert begynner jaggu intro-voiceoveren å gi litt mening også. For, jeg mener, sett under ett er det ikke sikkert at demonene er det verste som ble sluppet løs i starten av spillet.
Nier - jeg mener Furi
Nier var et spill jeg innledningsvis syntes var temmelig dritt. Til mitt forsvar er starten av Nier kjedelige oppdrag, historie som ikke gir mening og græffiks som plasserte seg ganske bastant i "godt forsøk, men"-braketten. Helt hvorfor de venta til halvveis i spillet (cirka? Noen år siden nå) med å en gang gi deg tilgang til alle våpnene du kunne bruke veit jeg ikke, men jeg veit iallfall en ting: Å mikse sverdaction med bullet-hell-shmup-opplegg er en genistrek. Det veit de som mekka Furi også, og jeg går ikke helt med på at de ikke har spilt Nier, for det er mange like vibber ute og går. Iallfall er fortsatt sverdaction og bullet-hell topp saker, og Furi er årets tredje beste spill.
Devil Daggers - 200 sekunder
200 sekunder er litt over tre og en tredjedels minutt. Det er også (nesten) rekorden min i Devil Daggers (i realiteten har jeg holdt ut i noen sekunder mer, men spillet fant det for godt å slette saven min og jeg har ikke kommet like høyt etterpå). En gjennomsnittlig runde Devil Daggers her i gården varer i cirka halvannet minutt, og dette er med trening. Steam påstår at jeg har spilt Devil Daggers i fjorten timer. Det føles som fjorten minutter. Jeg anbefaler Devil Daggers til 100% av verdens befolkning. Devil Daggers er også årets tredje beste spill.
Hyper Light Drifter - The Sentients
Noen spill føles som filmer; alt for mange spill føles som filmer. Noen føles som romaner. Noen, som korte, sviende glimt av en fremmed intelligens, en du raskt blir oppslukt i flammer av, som du likevel ikke slutter å la deg fascinere av, som du stadig vender tilbake til. Hyper Light Drifter føles ikke som noen av disse tingene. Hyper Light Drifter føles som et dikt. Ikke et sånt kort og teit et; som et heltedikt, eller, som noe av Robert Frost, mer vektig, noe som har reell tyngde. Noe som viser deg at noen valg og noen reiser ikke lar deg vende uendret tilbake; noen som viser deg at selv etter historiens slutt, går livet og verden videre. Livet og verden har bare ikke plass til deg, til ditt folk, til din sivilisasjon lenger.
Musikken til Hyper Light Drifter har nesten ikke perkusjon; det mest markante unntaket er sporet som på soundtracket heter The Sentients. I den levende verdenen lydsporet tegner opp, er det The Sentients som er selve kjernen, selve det definerende øyeblikket i hele den briljante opplevelsen Hyper Light Drifter er. Dette er et vanskelig spill, men The Sentients er din kompanjong og din belønning for å vise deg selv verdig til å slåss mot serien av bosser som markerer avslutningen på hoveddelen av spillet. Det er selve kulminasjonen av et spill som smir deg i smerte og tomme seire, i en meningsløs verden som døde sammen med deg, og har smuldret vekk for å gi rom til nytt liv; en ny, komplett fremmed verden du aldri kan forstå. For meg handler Hyper Light Drifter om å begrave de døde restene av gammelt hat. Jeg tør påstå at jeg er et (litt) bedre menneske på grunn av dette spillet.
Dette er øyeblikket jeg valgte ut fra Hyper Light Drifter, det spillet som uten tvil har gjort sterkest inntrykk på meg i 2016. Vit at det er mange flere og at hvis det finnes noe rettferdighet igjen i verden så kommer dette spillet til å trekkes fram som en av kronjuvelene fra 2016. Likevel er Hyper Light Drifter, paradoksalt nok, bare årets nest beste spill.
Dark Souls III - Anor Londo, annorlunda
Det måtte jo så klart bli dette. Hyper Light Drifter er blendende, fantastisk, enormt, rikt, uvurdelig - men det er ikke Dark Souls III. Og Dark Souls III er laget for meg. Verdenen fenger meg ikke like mye som Hyper Light Drifter, men der hvor sistnevnte favner så bredt og enormt at taket uvegerlig ikke kan nå like dypt, har 'n Miyazaki etter hvert bygd opp et system med så rik utsmykning at du kjenner spillene hans på kroppen. Jeg har vandret gjennom Lordran, Drangleic og Lothric, like sikkert som at jeg pleier å kjøre til jobb hver morgen. Jeg kan smette unna slag og prosjektiler jeg ikke kan se en gang. Jeg har utforsket stort sett alt som er å utforske i Lothric, og siden jeg har spilt gjennom de to foregående spillene ble jeg også slått i bakken da jeg vendte tilbake til Anor Londo. Igjen; verden er her fortsatt, lenge etter at du er død, lenge etter at ruinene etter sivilisasjonen din er knust til støv og den nye verden som ble bygget oppå også har begynt å sige ned i grava. Dark Souls er den beste spillserien som finnes. Jeg håper det aldri kommer et Dark Souls IV. Dark Souls III er - til ingens overraskelse - minst årets beste spill.
Hva er din liste? Kanskje du har to lister? Kanskje du har minus en liste? Synes du fortsatt det er artig å drive med spill, til tross for at du er gammal og grå? Hvorfor har du ikke kjøpt Devil Daggers ennå? Svar gjerne i denne tråden, god jul og godt nyttår.
