Hadde jo egentlig planlagt mulekalender i år også, helt til desember traff som et tonn murstein. Uansett så har jeg noen Tanker om spill fra 2018, men det får bli noen caveats her.
For det første merker jeg at jeg omtrent helt har ramla av lasset på "AAA"-spill, altså blockbustere som byr på det ypperste innen performance capture, 300+ timer med gameplay og en Episk og Cinematisk historie, rett og slett fordi at jeg i flere år har sytt over at de etter hvert er blitt klin like og endelig har jeg tatt meg selv på alvor. Dermed har jeg ikke rørt verken God of War eller Spider-Man, ei heller Red Dead Redemption 2. Det nærmeste jeg kom var Destiny 2 Forsaken, liksom.
Men for det andre: Det betyr ikke at 2018 var kjedelig, å langt der ifra. Tvert imot er det masse jeg ikke har fått spilt som jeg virkelig har hatt lyst til å teste, og noen etterlengtede PC-porter kom også ut i år uten at det trenger å utdypes så veldig. Sååå da kan jeg vel gjøre det litt enkelt for meg selv og dele inn ting i grupper, sånn at man får litt prisutdelings-schwung over hele greia.
Category is: Ports and remakes!
Gledelige gjensyn med gamle favoritter er alltid kos, synes nå jeg. I år koste jeg meg med disse:
Katamari Damacy Reroll: Ett av mine favorittspill gjennom tidene, og det har ikke tapt seg et milligram siden det kom ut for ørten år siden. Med mindre jeg har helt oversett noe er dette også faktisk første gang originalen er allment tilgjengelig i Europa, så plukk det opp sporenstreks hvis du ikke har testa det før. Vær også litt obs på at ingen av oppfølgerne når originalen til knehasene en gang, ikke en gang We
Katamari som er den umiddelbare oppfølgeren og den eneste Keita Takahashi har vært med på siden dette. Et spill som ikke trengte noen oppfølgere. PS: Hvordan kan du si nei til et spill designet av en så kjekk mann:
Yakuza 0 er blitt omtalt behørig og mye bedre av
@Thinaran annetsteds, så jeg gidder ikke skrive så mye mer enn at PC-porten er ordentlig gloriøs, uten det vante tøyset man gjerne forbinder med japanske PC-utgaver. Det samme gjelder for
Final Fantasy XII: The Zodiac Age.
Pokemon Let's Go! Eevee/Pikachu er sånn jeg ønsker meg at alle remakes skal være, forresten. Klipp vekk det som ikke er like stas tjue år etter, og bevar det som gjorde originalen digg. En framifrå og lettbeint innføring til Pokemon som gjør det moro å fange dem alle igjen.
killer7: Det var jaggu en stund siden. Og, vel, grafikken ser akkurat ut som den gjorde da jeg testa å spille GameCube-originalen på Dolphin med oppskalering, filtrering og widescreen-hack. Hmm. Uansett da: Er killer7 et genialt mesterverk som bruker en sterkt fokusert spillopplevelse til å trekke allegorier mellom klassisk litteratur, populærkultur, kald krig-propaganda, postmodernistisk dekonstruktivisme og japansk/amerikansk kulturell og politisk utveksling, eller bare ei tynn suppe hvor noen ekstremt simple og halvveis implementerte mekanikker forsøkes å jazzes opp og gjøres kulere enn de egentlig er ved å bruke et kalkulert hipt og esoterisk uttrykk? Jeg elska killer7 da det kom, delvis fordi jeg omtrent ikke forsto det, men noen år seinere og klokere er det nok litt lettere å se at mange av løsningene 'n Suda brukte på dette verket nok var litt for lettvinte. Men læll, kjernen er solid selv om det ikke akkurat skjer noen rivende utvikling i løpet av spilletida. Og det er faktisk fortsatt ganske kult. Iallfall for meg.
Category is: Indie darlings!
Indie-spill har alltid engasjert meg, ikke minst fordi mange av de mest interessante nyvinningene og dekonstruksjonene av etablerte troper har kommet derfra. 2018 hadde ikke underskudd på indie-magi akkurat.
Minit: Ikke så rart at denne kom med kanskje, med tanke på hvor glad jeg er i Zelda generelt og 2D-Zelda spesielt. Minit pakker inn alt du forventer fra et fullblods Zelda-spill i ei pakke det er meninga du skal nippe til i ett minutt av gangen (siden du dævver etter ett minutt fordi du fant et forbannet sverd osv.), og med en så stor strukturell omveltning er det ikke rart at det kommer mange unike situasjoner i løpet av dette lekre spillet.
Delta Rune: Toby Fox (Undertale) slo brått og uventet til igjen i 2018, og så klart er alt ved det vante og fullstendig overrumplende på en og samme gang. Delta Rune er antageligvis ikke like interessant hvis du ikke har spilt Undertale, men Fox' særegne evne til å subtilt manipulere deg ved en helstøpt sammensmeltning av kjent og kjært, nye vrier på etablerte mekanikker og et unikt håndlag med manus er fortsatt i en klasse for seg. Trekker litt ned at dette åpenbart er en prolog, men det er gratis så tjah.
Donut County: Omvendt Katamari Damacy, 'a gett. Hele greia er unnagjort på en kveld, men det er så slick og tongue-in-cheek meta-hipster på den ene siden og akkurat like barnslig festlig som Katamari på den annen side at du ikke kan gjøre stort annet enn å kose deg hele veien. Det blir aldri gammalt å få smultringhølet du styrer til å vokse ved å fange et snøskred av egg sånn at du kan sluke en låve, for eksempel.
The Messenger: Metroidvaniaer, liker du dem? Jeg gjør det, iallfall, så lenge de bringer noe nytt til torgs og har et solid design i bånn. The Messenger er litt sånn kjerringa mot strømmen med tanke på at du nesten må spille gjennom hele greia før det faktisk blir et metroidvania, men død og dæven det slår hardt hele veien åkke som. Selv om manus er litt for on the nose innimellom er mekanikkene bånnsolide og treffer akkurat det punktet hvor de er teknisk krevende, men ikke så vanskelige at du blir frustrert; snarere byr spillet på en solid utfordring du føler at er innen rekkevidde å mestre bare du stepper opp litt. Dette er et spill som respekterer deg, og det liker jeg.
Dusk: Antageligvis det spillet jeg har spilt mest i ymse variasjoner og med flest antall mods er Quake. Det første, altså. Pleier å spille gjennom en gang i året, og finne noen nye mods eller snask jeg vil teste etterpå. Blir litt jalla å nominere årets Quake-mod til ett av årets beste spill, men heldigvis slipper jeg siden Dusk nailer den gode gamle nittitalls-FPS-følelsen, komplett med tidsriktig grafikk og lyddesign. Hvis du spilte FPS-er på nittitallet kommer Dusk til å føles som om at du har funnet igjen favorittvottene dine fra fordums tider, og når du tar dem på deg er det bare chill og god stemning. Bare med masse skyting, motorsager, blod og avrevne kroppsdeler, da.
Category is: Games of the Year!
Blir mest indie darlings her også, er jeg redd. Men det er nå en gang sånn at noen spill bare er litt bedre enn røkla.
Super Smash Bros. Ultimate: Denne ukjente, beskjedne enkeltmannsbragden fra den japanske landsbygda- jada. Smash er alltid et spetakkel og en hemningsløs sirkelrunk der alt er lov og ingen ideer er dårlige (inkludert Ice Climbers og .PNG Collector Simulator 2018 aka Spirits), men selv om det sikkert vil være noen ting du virkelig kan klare deg uten i denne pakka er det fortsatt et overflødighetshorn av ting du vil elske så lenge du har litt forhold til spill generelt og Nintendo spesielt. Jeg veit allerede at jeg kommer til å kose meg med dette i mange timer ennå, og de ca. tredve timene jeg har til nå bare er noen forsiktige pirk i overflata. Og det er en ålreit følelse.
Smash vinner
ett års forbruk av bokstavkjeks. Vi gratulerer!
Dead Cells: Metroidvania/roguelite da De, er det noe særlig eller? Led litt av RUS (roguelite-utmattelsessyndrom) da året ble kimt inn, men ble ganske kurert av Dead Cells egentlig. Spillet har samme loot-orgastiske design som Diablo, men med et helt annet fokus, og mekanikkene er klipt sammen med progresjonen på en hensynsløst oppfinnsom måte. Og det ser helt fantastisk ut. Utviklerne skal også ha honnør for måten de har klart å bruke noen utslitte fortellertekniske troper (etterlatte brev og notater, detaljer du inspiserer rundt om i omgivelsene osv.) til å hekle sammen et ordentlig mysterium med et klart definert fokus som du både føler at du har gravd deg omtrent til bunns i etter noen timer, og som fortsatt har store, åpne flater du ikke egentlig aner noe særlig om. Det er ganske åpenbart at verdensbygging og historiefortelling ikke var noen stor prioritet, så her har de fått til mye med lite. Og selvfølgelig har spillet noen metakommentarer om akkurat det. Jaja.
Dead Cells vinner
to hekto medister og en halv halt galte. Hell og lykke!
Monster Boy and the Cursed Kingdom: Metroidvania igjen, ja. Okay. Uansett, flere enn meg koste seg forhåpentligvis med
Wonder Boy: The Dragon's Trap i fjor, som var en bibeltro nyversjon av et 1989-spill til Master System. Akkurat som dragefella gjør Monster Boy greia med en stor, delvis sammenknytt verden du gradvis utforsker ettersom du skaffer deg ymse transformasjoner som gir deg unike egenskaper, ikledt et utsøkt håndmalt uttrykk med et lydspor lagt stort sett av tradisjonelle instrumenter. Men: Dragon's Trap var en fantastisk hyllest til et spill som var forut for sin tid, og som blant mye annet etterlot meg med tanken "hva om noen tok dette utgangspunktet og lagde et moderne spill?" - og Monster Boy er svaret.
Det etablerer tidlig en særegen personlighet ved at i tillegg til kamp og utforskning så er det også et sterkt fokus på gåteløsning og pusling, og selv om det kanskje høres litt kjett ut er det en av spillets største gleder. Ingen av gåtene er gjentagelser av tidligere problemer, og hvert eneste område i spillet har en ny vri på lur som krever at du mestrer nye aspekter av mekanikkene. Jeg elsket hvert minutt av spillet, selv om det var litt grinding for å skaffe penger (tips: Dra til rommet helt til venstre i vulkanbrettet, du merker det når du er der), og dette er rett og slett en snarvei til den samme, gode følelsen du hadde da du satt i dyp konsentrasjon foran SNES-en på ungdomsskolen (eller barneskolen eller barnehagen hvis du ikke er like hårreisende gammal som meg).
Monster Boy vinner
tre bootleg-amiiboer av Batman som kræsjer Switchen din hvis du prøver å scanne dem. Vel blåst!
En liten kunstpause og et mys på tekstformateringsmulighetene før årets besteste beste spill annonseres...
Return of the Obra Dinn: Kanskje ingen overraskelse med tanke på hva jeg skrev om dette da det først kom ut. Men altså. Hva er den ypperste målestokken for et kulturelt uttrykk? Underholdning i seg selv er jo vel og bra, men spill som medium har såpass uante muligheter at noen - takk og pris - ikke ser noe poeng i å nøye seg med det. Lucas Pope skrev, designet, programmerte, modellerte, animerte og lydsatte dette spillet på egen hånd (andre bidragsytere begrenset seg såvidt jeg kunne se til stemmeskuespillerne og testerne), et spill jeg har gledet meg til i flere år siden første gang jeg så den super-retro looken og testa en tidlig utgave, og et spill som virkelig, uomtvistelig, ufravikelig, mesterlig, ubønnhørlig, gir deg en opplevelse du garantert ikke har hatt før. Detektiv-fiksjon har lange tradisjoner, og det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor; gode mysterier har en iboende appell, og følelsen av å følge en mesterhjerne i arbeid og være flue på veggen mens oppsiktsvekkende klarsynte observasjoner og logiske resonnementer utføres er uslåelig. Eller,
var uslåelig. Obra Dinn klarer mesterstykket det er å løfte deg fram i rampelyset, der du ikke lenger er en passiv observatør som lar deg lure til å følge en allerede utstaket kurs, men lar deg være den klarsynte detektiv og helstøpte logikkens mester i egen høye person.
Selvfølgelig er det samme trikset som salig Agatha Christie benyttet seg av, men takket være spillmediets transporterende egenart føles det uendelig mye mer ekte når du selv må pusle ut en mening av de korte lydvignettene og de statiske tablåene du saumfarer, og ikke minst er følelsen av å virkelig
eie det du deduserer deg fram til fordi du faktisk nennsomt har ført i pennen de allehånde udelikate detaljer ved tragedien du etterforsker, noe du rett og slett ikke kan få i noe annet medium. Den mest utsøkte detaljen jeg tør nevne uten å spoile noe er hvor prosaisk spillet tillater deg å være når du nedtegner de skjebnene som er mer åpne for tolkning; så klart kan du nøye deg med "falt over bord", men jaggu følte jeg det som om Pope smilte anerkjennende da spillet godtok min... mindre nøkterne beskrivelse på andre gjennomspilling. Følelsen av at alle eventualiteter allerede er tenkt på og spesielt implementert for de som tar seg bryet til å finne dem, er gjennomgripende.
Hver gang jeg tenker tilbake på Obra Dinn blir jeg lamslått av hvor skarp og tvers igjennom mesterlig designet hele opplevelsen er. Du finner ikke noe mer ypperlig eksempel på hvor spill som kulturelt uttrykk står i 2018 enn dette. Bortsett fra Fortnite, så klart.
Obra Dinn vinner
en sekk med Isbryter og en åpnet flaske med Doppio Passo 2017. Magnifique!
Etterord: Jeg har mange flere navn på lista, over spill jeg har gledet meg til, spill jeg har kost meg med, spill jeg ikke har fått surra meg til å fullføre inntil i år eller bare har brukt skammelig mye tid på (*kremt* jeg er level 11 i Clash Royale), men æh. Lev i nuet. Og la heller Monster Hunter World bli det spillet jeg endelig gir oppmerksomheten det fortjener i 2019. Fortsatt god romjul!
