Spillåret 2018, gull und kull.

ganon

The Boshy
#1
Året er straks omme og det er på tide å kaste dom over årets spill. Hva var topp og hva var flopp?

Mine høydare 2018:

Dark Souls (Switch)

Å returnere til et spill man kjenner som sin egen lomme og har mange gode minner ifra er alltids litt spennende. Har det tålt tidens tann? Vil verdenen som en gang var en fryd å utforske virke brysom istedet?
Heldigvis er Dark Souls fortsatt like faenstastisk som noen gang! Eneste minuset er at jeg har slitt med å få i gang noe særlig multiplayer.

Hollow Knight

Et nærmest perfekt metroidvania hvor det å utforske aldri blir gammelt og utfordringene kommer på løpende bånd.

Celeste

Indiespillene var virkelig noe for seg selv i år, og Celeste kombinerer en perfekt kontroll med herlig utfordrende baner.

Rocket League

Rakettbiler var jaggu gøy i 2018 også!
 

Shinra85

Spillegals effort emo
#2
Monster Hunter World

Fått spilt altfor lite, men elsker det jeg har spilt. Nydelig verden, liker roen spillet gir meg ved jakt og planlegging.

Red Dead Redemption 2

Mye feil og irritasjonsmomenter, men jeg har absolutt kost meg med det hittils. Jeg synes det er herlig meditativt å ri, utforske og være cowboy generelt

Dead Cells

Perfekt genreblanding mellom metroidvania og rogue-lite.

Street Fighter 30th Anniversary Edition

Nydelig samling med alt som kryper og går av Street Fighter, Street Fighter 2, Street Fighter 3 og Street Fighter Alpha serien.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#3
Hadde jo egentlig planlagt mulekalender i år også, helt til desember traff som et tonn murstein. Uansett så har jeg noen Tanker om spill fra 2018, men det får bli noen caveats her.

For det første merker jeg at jeg omtrent helt har ramla av lasset på "AAA"-spill, altså blockbustere som byr på det ypperste innen performance capture, 300+ timer med gameplay og en Episk og Cinematisk historie, rett og slett fordi at jeg i flere år har sytt over at de etter hvert er blitt klin like og endelig har jeg tatt meg selv på alvor. Dermed har jeg ikke rørt verken God of War eller Spider-Man, ei heller Red Dead Redemption 2. Det nærmeste jeg kom var Destiny 2 Forsaken, liksom.

Men for det andre: Det betyr ikke at 2018 var kjedelig, å langt der ifra. Tvert imot er det masse jeg ikke har fått spilt som jeg virkelig har hatt lyst til å teste, og noen etterlengtede PC-porter kom også ut i år uten at det trenger å utdypes så veldig. Sååå da kan jeg vel gjøre det litt enkelt for meg selv og dele inn ting i grupper, sånn at man får litt prisutdelings-schwung over hele greia.

Category is: Ports and remakes!
Gledelige gjensyn med gamle favoritter er alltid kos, synes nå jeg. I år koste jeg meg med disse:

Katamari Damacy Reroll: Ett av mine favorittspill gjennom tidene, og det har ikke tapt seg et milligram siden det kom ut for ørten år siden. Med mindre jeg har helt oversett noe er dette også faktisk første gang originalen er allment tilgjengelig i Europa, så plukk det opp sporenstreks hvis du ikke har testa det før. Vær også litt obs på at ingen av oppfølgerne når originalen til knehasene en gang, ikke en gang We <3 Katamari som er den umiddelbare oppfølgeren og den eneste Keita Takahashi har vært med på siden dette. Et spill som ikke trengte noen oppfølgere. PS: Hvordan kan du si nei til et spill designet av en så kjekk mann:
Keita_Takahashi_-_2005.jpg


Yakuza 0 er blitt omtalt behørig og mye bedre av @Thinaran annetsteds, så jeg gidder ikke skrive så mye mer enn at PC-porten er ordentlig gloriøs, uten det vante tøyset man gjerne forbinder med japanske PC-utgaver. Det samme gjelder for Final Fantasy XII: The Zodiac Age.

Pokemon Let's Go! Eevee/Pikachu er sånn jeg ønsker meg at alle remakes skal være, forresten. Klipp vekk det som ikke er like stas tjue år etter, og bevar det som gjorde originalen digg. En framifrå og lettbeint innføring til Pokemon som gjør det moro å fange dem alle igjen.

killer7: Det var jaggu en stund siden. Og, vel, grafikken ser akkurat ut som den gjorde da jeg testa å spille GameCube-originalen på Dolphin med oppskalering, filtrering og widescreen-hack. Hmm. Uansett da: Er killer7 et genialt mesterverk som bruker en sterkt fokusert spillopplevelse til å trekke allegorier mellom klassisk litteratur, populærkultur, kald krig-propaganda, postmodernistisk dekonstruktivisme og japansk/amerikansk kulturell og politisk utveksling, eller bare ei tynn suppe hvor noen ekstremt simple og halvveis implementerte mekanikker forsøkes å jazzes opp og gjøres kulere enn de egentlig er ved å bruke et kalkulert hipt og esoterisk uttrykk? Jeg elska killer7 da det kom, delvis fordi jeg omtrent ikke forsto det, men noen år seinere og klokere er det nok litt lettere å se at mange av løsningene 'n Suda brukte på dette verket nok var litt for lettvinte. Men læll, kjernen er solid selv om det ikke akkurat skjer noen rivende utvikling i løpet av spilletida. Og det er faktisk fortsatt ganske kult. Iallfall for meg.

Category is: Indie darlings!
Indie-spill har alltid engasjert meg, ikke minst fordi mange av de mest interessante nyvinningene og dekonstruksjonene av etablerte troper har kommet derfra. 2018 hadde ikke underskudd på indie-magi akkurat.

Minit: Ikke så rart at denne kom med kanskje, med tanke på hvor glad jeg er i Zelda generelt og 2D-Zelda spesielt. Minit pakker inn alt du forventer fra et fullblods Zelda-spill i ei pakke det er meninga du skal nippe til i ett minutt av gangen (siden du dævver etter ett minutt fordi du fant et forbannet sverd osv.), og med en så stor strukturell omveltning er det ikke rart at det kommer mange unike situasjoner i løpet av dette lekre spillet.

Delta Rune: Toby Fox (Undertale) slo brått og uventet til igjen i 2018, og så klart er alt ved det vante og fullstendig overrumplende på en og samme gang. Delta Rune er antageligvis ikke like interessant hvis du ikke har spilt Undertale, men Fox' særegne evne til å subtilt manipulere deg ved en helstøpt sammensmeltning av kjent og kjært, nye vrier på etablerte mekanikker og et unikt håndlag med manus er fortsatt i en klasse for seg. Trekker litt ned at dette åpenbart er en prolog, men det er gratis så tjah.

Donut County: Omvendt Katamari Damacy, 'a gett. Hele greia er unnagjort på en kveld, men det er så slick og tongue-in-cheek meta-hipster på den ene siden og akkurat like barnslig festlig som Katamari på den annen side at du ikke kan gjøre stort annet enn å kose deg hele veien. Det blir aldri gammalt å få smultringhølet du styrer til å vokse ved å fange et snøskred av egg sånn at du kan sluke en låve, for eksempel.

The Messenger: Metroidvaniaer, liker du dem? Jeg gjør det, iallfall, så lenge de bringer noe nytt til torgs og har et solid design i bånn. The Messenger er litt sånn kjerringa mot strømmen med tanke på at du nesten må spille gjennom hele greia før det faktisk blir et metroidvania, men død og dæven det slår hardt hele veien åkke som. Selv om manus er litt for on the nose innimellom er mekanikkene bånnsolide og treffer akkurat det punktet hvor de er teknisk krevende, men ikke så vanskelige at du blir frustrert; snarere byr spillet på en solid utfordring du føler at er innen rekkevidde å mestre bare du stepper opp litt. Dette er et spill som respekterer deg, og det liker jeg.

Dusk: Antageligvis det spillet jeg har spilt mest i ymse variasjoner og med flest antall mods er Quake. Det første, altså. Pleier å spille gjennom en gang i året, og finne noen nye mods eller snask jeg vil teste etterpå. Blir litt jalla å nominere årets Quake-mod til ett av årets beste spill, men heldigvis slipper jeg siden Dusk nailer den gode gamle nittitalls-FPS-følelsen, komplett med tidsriktig grafikk og lyddesign. Hvis du spilte FPS-er på nittitallet kommer Dusk til å føles som om at du har funnet igjen favorittvottene dine fra fordums tider, og når du tar dem på deg er det bare chill og god stemning. Bare med masse skyting, motorsager, blod og avrevne kroppsdeler, da.

Category is: Games of the Year!
Blir mest indie darlings her også, er jeg redd. Men det er nå en gang sånn at noen spill bare er litt bedre enn røkla.

Super Smash Bros. Ultimate: Denne ukjente, beskjedne enkeltmannsbragden fra den japanske landsbygda- jada. Smash er alltid et spetakkel og en hemningsløs sirkelrunk der alt er lov og ingen ideer er dårlige (inkludert Ice Climbers og .PNG Collector Simulator 2018 aka Spirits), men selv om det sikkert vil være noen ting du virkelig kan klare deg uten i denne pakka er det fortsatt et overflødighetshorn av ting du vil elske så lenge du har litt forhold til spill generelt og Nintendo spesielt. Jeg veit allerede at jeg kommer til å kose meg med dette i mange timer ennå, og de ca. tredve timene jeg har til nå bare er noen forsiktige pirk i overflata. Og det er en ålreit følelse.

Smash vinner ett års forbruk av bokstavkjeks. Vi gratulerer!

Dead Cells: Metroidvania/roguelite da De, er det noe særlig eller? Led litt av RUS (roguelite-utmattelsessyndrom) da året ble kimt inn, men ble ganske kurert av Dead Cells egentlig. Spillet har samme loot-orgastiske design som Diablo, men med et helt annet fokus, og mekanikkene er klipt sammen med progresjonen på en hensynsløst oppfinnsom måte. Og det ser helt fantastisk ut. Utviklerne skal også ha honnør for måten de har klart å bruke noen utslitte fortellertekniske troper (etterlatte brev og notater, detaljer du inspiserer rundt om i omgivelsene osv.) til å hekle sammen et ordentlig mysterium med et klart definert fokus som du både føler at du har gravd deg omtrent til bunns i etter noen timer, og som fortsatt har store, åpne flater du ikke egentlig aner noe særlig om. Det er ganske åpenbart at verdensbygging og historiefortelling ikke var noen stor prioritet, så her har de fått til mye med lite. Og selvfølgelig har spillet noen metakommentarer om akkurat det. Jaja.

Dead Cells vinner to hekto medister og en halv halt galte. Hell og lykke!

Monster Boy and the Cursed Kingdom: Metroidvania igjen, ja. Okay. Uansett, flere enn meg koste seg forhåpentligvis med Wonder Boy: The Dragon's Trap i fjor, som var en bibeltro nyversjon av et 1989-spill til Master System. Akkurat som dragefella gjør Monster Boy greia med en stor, delvis sammenknytt verden du gradvis utforsker ettersom du skaffer deg ymse transformasjoner som gir deg unike egenskaper, ikledt et utsøkt håndmalt uttrykk med et lydspor lagt stort sett av tradisjonelle instrumenter. Men: Dragon's Trap var en fantastisk hyllest til et spill som var forut for sin tid, og som blant mye annet etterlot meg med tanken "hva om noen tok dette utgangspunktet og lagde et moderne spill?" - og Monster Boy er svaret.
Det etablerer tidlig en særegen personlighet ved at i tillegg til kamp og utforskning så er det også et sterkt fokus på gåteløsning og pusling, og selv om det kanskje høres litt kjett ut er det en av spillets største gleder. Ingen av gåtene er gjentagelser av tidligere problemer, og hvert eneste område i spillet har en ny vri på lur som krever at du mestrer nye aspekter av mekanikkene. Jeg elsket hvert minutt av spillet, selv om det var litt grinding for å skaffe penger (tips: Dra til rommet helt til venstre i vulkanbrettet, du merker det når du er der), og dette er rett og slett en snarvei til den samme, gode følelsen du hadde da du satt i dyp konsentrasjon foran SNES-en på ungdomsskolen (eller barneskolen eller barnehagen hvis du ikke er like hårreisende gammal som meg).

Monster Boy vinner tre bootleg-amiiboer av Batman som kræsjer Switchen din hvis du prøver å scanne dem. Vel blåst!

En liten kunstpause og et mys på tekstformateringsmulighetene før årets besteste beste spill annonseres...

Return of the Obra Dinn: Kanskje ingen overraskelse med tanke på hva jeg skrev om dette da det først kom ut. Men altså. Hva er den ypperste målestokken for et kulturelt uttrykk? Underholdning i seg selv er jo vel og bra, men spill som medium har såpass uante muligheter at noen - takk og pris - ikke ser noe poeng i å nøye seg med det. Lucas Pope skrev, designet, programmerte, modellerte, animerte og lydsatte dette spillet på egen hånd (andre bidragsytere begrenset seg såvidt jeg kunne se til stemmeskuespillerne og testerne), et spill jeg har gledet meg til i flere år siden første gang jeg så den super-retro looken og testa en tidlig utgave, og et spill som virkelig, uomtvistelig, ufravikelig, mesterlig, ubønnhørlig, gir deg en opplevelse du garantert ikke har hatt før. Detektiv-fiksjon har lange tradisjoner, og det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor; gode mysterier har en iboende appell, og følelsen av å følge en mesterhjerne i arbeid og være flue på veggen mens oppsiktsvekkende klarsynte observasjoner og logiske resonnementer utføres er uslåelig. Eller, var uslåelig. Obra Dinn klarer mesterstykket det er å løfte deg fram i rampelyset, der du ikke lenger er en passiv observatør som lar deg lure til å følge en allerede utstaket kurs, men lar deg være den klarsynte detektiv og helstøpte logikkens mester i egen høye person.
Selvfølgelig er det samme trikset som salig Agatha Christie benyttet seg av, men takket være spillmediets transporterende egenart føles det uendelig mye mer ekte når du selv må pusle ut en mening av de korte lydvignettene og de statiske tablåene du saumfarer, og ikke minst er følelsen av å virkelig eie det du deduserer deg fram til fordi du faktisk nennsomt har ført i pennen de allehånde udelikate detaljer ved tragedien du etterforsker, noe du rett og slett ikke kan få i noe annet medium. Den mest utsøkte detaljen jeg tør nevne uten å spoile noe er hvor prosaisk spillet tillater deg å være når du nedtegner de skjebnene som er mer åpne for tolkning; så klart kan du nøye deg med "falt over bord", men jaggu følte jeg det som om Pope smilte anerkjennende da spillet godtok min... mindre nøkterne beskrivelse på andre gjennomspilling. Følelsen av at alle eventualiteter allerede er tenkt på og spesielt implementert for de som tar seg bryet til å finne dem, er gjennomgripende.
Hver gang jeg tenker tilbake på Obra Dinn blir jeg lamslått av hvor skarp og tvers igjennom mesterlig designet hele opplevelsen er. Du finner ikke noe mer ypperlig eksempel på hvor spill som kulturelt uttrykk står i 2018 enn dette. Bortsett fra Fortnite, så klart.

Obra Dinn vinner en sekk med Isbryter og en åpnet flaske med Doppio Passo 2017. Magnifique!

Etterord: Jeg har mange flere navn på lista, over spill jeg har gledet meg til, spill jeg har kost meg med, spill jeg ikke har fått surra meg til å fullføre inntil i år eller bare har brukt skammelig mye tid på (*kremt* jeg er level 11 i Clash Royale), men æh. Lev i nuet. Og la heller Monster Hunter World bli det spillet jeg endelig gir oppmerksomheten det fortjener i 2019. Fortsatt god romjul!
 
Sist redigert:

Shinra85

Spillegals effort emo
#4
Må nesten nevne ÅRETS LUREMUS, dvs Flinthook. Jeg var fra meg av begeistring da det kom ut, nydelig retro græfx, kjapt gameplay, sjarmerende artstyle generelt og rogue-lite som jeg liker. Etter noen timer så så jeg det tomme skallet det var, hvor ekstremt repeterende og generelt urettferdig spillet var, samt hvor mye det gønna på med rein flaks

Mulig det er balansert bedre nå, men per dags dato vil jeg ikke bruke tid på å reinstallere
 

Lodin

Der Waaaah
#5
Som vanlig gidder jeg ikke å gjøre så mye og bare lister opp favorittene mine for hver måned. Ofte har jeg starta på spillet før månedskiftet, men det teller ikke. Heller ikke om spillet er gammalt.

Januar. Assassins Creed Origins
Februar. Kingdom Come: Deliverance
Mars. Ghost of a Tale
April. God of War
Mai. LABO
Juni. Detective Pikachu
Juli. Warioware Gold
August. Dead Cells
September. Spider-Man
Oktober. Starlink
November. Rød Død Gnøh 2
Desember. GRIS

Også går såklart prisen til årets verste spill i år til The Quiet Man. Ikke rør det spillen, men gjør det.
 
Sist redigert:

Agradula

Ridder Jonatann
Medlem av ledelsen
#6
Årets spill for min del er vel Dead Cells og Tetris Effect.
Har ikke spilt no særlig annet i år enn de to og Minecraft (som jeg fortsatt har fatigue på. Har liksom lyst men klarer ikke helt engasjere meg lenger).
Så da blir det vel Dead Cells som går av med seieren for min del.
Ja. Jo. Testa jo forsåvidt iconoclasts, og likte det helt greit men så kom dead cells og sparket iconoclasts i trynet og feide det vekk langt under dørmatta.
 

Tomas

Frå Oslo ellår någe.
#7
Dauntless er "helt ok", "til å være gratis", og de prøver så hardt, men det er så lite grunn til å spille det fremfor manster hanter.

Det er dog ett argument som gjør meg litt kløen for å fyre det opp, og det er at bonuser fra utstyret ditt er mye mer drastiske. Du kan kombinere multiplikative bonuser i hytt og pine for eksponensiell effekt og oppnå latterlige tall - hvis du klarer å møte alle kriteriene til de ulike faktorene. Jeg kjører en build hvor jeg får +50% skade hvis de er i svime, +80% når de ligger på bakken, og kan manuelt fyre av en buff for +50% skade som varer i 3 sekunder. Med dette bruker jeg et våpen som har en uendelig combo og bare er begrensa av hvor mye stamina jeg har da jeg starter den. Det er så vanskelig å kombinere alle disse at det nesten ikke lar seg gjøre, og gir meg den "DEN GJALT IKKE. EN GANG TIL"-følelsen jeg ikke får i MHW.

Men det er ikke nok til å veie opp mot alt det andre. Loopen er så lik den i MHW, bare at alt involvert er så mye mer ræva og bygd for å oppfordre til mikrotranser. Jeg har ikke noe i mot f2p i seg selv, men den store kreften er når oppfordring til pengebruk blir del av spilldesignet og som absolutt er tilfellet her.

Destiny 2 er var helt ok frem til de ga ut den utvidelsen som endra på spillet til de som ikke oppgraderte. De fjerna den eneste npcen jeg kunne bruke penger hos, og systemer som før ga endgame-utstyr ble nå flyttet til dlcen slik at det plutselig ikke var mulig for meg å spille slik jeg gjorde før. Ja jeg veit det er business as usual men jeg reserverer meg retten til å bli salty om det as usual.

Jeg kjøpte meg nå utvidelsen og det var kult igjen. Prinsippene mine slutter der prisavslagene begynner. Har ikke spilt så mye ennå. Skytinga er ennå top shelf. Dialogen i filmsnuttene er ennå "hvordan kan de bruke så mye penger på noe så meningsløst og forutsigbart?". Mer av det samme, mao.

Pyre har jeg skrevet nok om fra da jeg spilte det, men var årets enspilleropplevelse for min del. Ja, det er for det meste en visual novel. Jo, fotballdelen er ikke allverden. Jeg er glad i gode historier men jeg er absolutt ikke glad i å lese; jeg synes det er tungt og føler tekst i spill nesten alltid er meningsløs fyllmasse. Det at jeg ble nysgjerrig på de ulike folka i spillet og utforska det jeg kunne av dialog er en prestasjon få spill kan skryte av.

No Man's Sky kjøpte jeg på gjulesalget til steam fordi jaok kan jo sjekke det ut ihvertfall siden det er så sagnomsust. Det er kult ikke @ meg. Nå har jeg ikke spilt det før så jeg vet ikke nøyaktig hvordan det var på release, men jeg merker at dette er spillet jeg ville spille da jeg spilte Oblivion, Skyrim, og Mass Effect Andromeda. Dette er alle spill jeg aldri har spilt gjennom - i Skyrim startet jeg ikke på storyen såvidt jeg vet - jeg vil bare dille rundt og "hva er det der borte a" og "å fyyy faen hvis jeg bare finner noe X nå så kan jeg lage Y som jeg trenger til Z og det kommer til å eie" i timevis.

Det er mye jeg savner og det er mye som irriterer meg, men det er godt innafor et spill verdig med tanke på all dramatikken fra tidligere.

Romvesnene ser teite ut.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
#8
Her er min liste over spilte spill i år (uthevede er spill som kom ut i år):

Januar
Yakuza 5
Pic-a-Pix Colour
Iconoclasts

Februar
A Hat in Time

Mars
Moss
Minecraft
Samurai Warriors 4

April
Batman: The Telltale Series ep 1-5
Picross E8
Far Cry 5
God of War


Mai
Detroit: Become Human

Juni
Bloodstained: Curse of the Moon
Yakuza 6: The Song of Life


Juli
Shadow Complex Remastered

August
South Park: The Fractured But Whole
- Casa Bonita
- Bring the Crunch
Guacamelee 2


September
Yakuza Kiwami 2
Marvel's Spider-Man

Dragon Quest Builders

Oktober
Battlefield 1
Warriors Orochi 4

November
Red Dead Redemption 2
Beat Saber


Desember
Earth Defense Force 5

2018-spill anskaffet men ikke fullført: The Evil Within 2, Astro Bot Rescue Mission, Farpoint, Dragon Quest XI: Echoes of an Elusive Age.

Fullførte 28 spill (og DLCs) i år. Det er atter en nedgang, fra fjorårets 32. Jeg kjøpte/fikk 35 nye spill totalt, en stor oppgang fra ifjor hvor jeg kjøpte 26. Det gir en Backloggery-index for 2018 på -4. Hadde en del sykemelding også i år, blant annet hele november som gikk bort bare på RDR2.

Jeg har vært ganske underveldet av årets nye spill. Yakuza 6 og Kiwami 2 var bra men akkurat det samme som serien alltid har vært. Warriors Orochi 4, mer av det samme. Guacamelee 2, mer av det samme. Earth Defense Force 5, mer av det samme. Far Cry 5 … jepp, mer av det samme.

EA6559A8-2C2B-41C8-9212-B025582F3310.jpeg.5f028bde3d29c7aca21b56df971df5bc.jpg


Spillprizene 2018:
Førsteplass går til God of War, som var det eneste 5/5-spillet i år. Veldig artig slåssing og utforskning, og en story som går imot det man kunne forventet fra Kratos slik vi kjente han før. Et friskt pust og helt uten sesongpass, mikrotransaksjoner og påtvunget multiplayerpiss.

Andreplass går til Detroit: Become Human. Jeg digger uironisk Cage sine spill og dette er hans mest ambisiøse så langt. Det er det ypperste innen choose your own adventure og jeg spilte gjennom det nok ganger til å se en drøss med mulige utfall samt tjene platinumen.

Tredjeplass går til Marvel's Spider-Man. 2018 skulle gi oss to eksempler på det beste som har skjedd Spider-Man i media siden Spider-Man 2 i 2004. Det ene er Into the Spider-Verse, det andre er dette spillet. Det er et ekstremt tradisjonelt open world-spill fra skaperne av inFamous, men det er ikke altfor langt og er en god utfordring. Skal absolutt spille DLC-ene av dette når jeg har en åpning.

Beste spill ikke fra 2018: Dragon Quest Builders. Koste meg glugg ihjæl med dette. Jeg spilte også selveste Minecraft for første gang i år, og det er og skikkelig kos, men når jeg hadde bygd huset mitt og flikka det perfekt så mista jeg motivasjonen. Da foretrekker jeg et spill som Dragon Quest Builders hvor du har klare mål og kan runde det. Minecraft har jo en slags slutt som er å drepe Ender Dragon, men det krever bare for mye grind og jeg orket ikke kukka heringa.


Dette skal jeg spille i 2019: Resident Evil Remake 2, Dragon Quest Builders 2, Doom Eternal, The Messenger, Gris, The Last of Us 2, (Cyberpunk 2077). Sykt lite keen på nye open world-spill. Keen på flere kortere indies.
 
Sist redigert:

Shinra85

Spillegals effort emo
#9
Jeg må få skaffa meg EDF5. Spillserien eier og jeg angrer på at jeg ikke røska det med meg fra Japan tidligere i år
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
#10
Er det der man er Den Amerikanske Presidenten og redder verden i en mechsuit mens man presiserer at man er Den Amerikanske Presidenten?
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#11
Tror det er Metal Wolf Chaos.
 

ganon

The Boshy
#12
Ikke mange på bruket med sterke meninger om året som var gitt. Uansett her er Jimmerns GotY:


Jeg nevnte ikke Dead Cells tidligere, og mens det er absolutt et bra spill, har det noen greier som ødela det for meg i lengden. Greiene jeg mener er noe som kun er veldig irriterende når man er obs på de så jeg lar det være med det.
 

Tutankoopa

Ole (オーレ)
#13
De spillene jeg har kost meg mest med i 2018 er nok: Rocket League, Iconoclast, Celeste og Shantal (Pirate's Curse). Spesielt de tre siste spillene ble jeg helt oppslukt av. Rocket League har jeg hatt det veldig gøy med sammen med andre. Og også Smash Bros Ultimate nå helt på tampen av året.

Kan ellers ikke komme på noe AAA Nintendo-spill jeg ble så hekta på. Super Mario Odyssey var veldig fint og gøy, men jeg ble liksom ikke helt oppslukt av det. Dark Souls klarte jeg ikke å bli så hekta på foreløpig, men jeg synes det var gøy det jeg spilte. Arms var gøy men hadde ikke så lang varighet, og det er ikke så lett å få besøk med på å reise seg opp fra sofaen når man kan spille Rocket League istedet :D

Kan jo nevne at jeg prøvde overlevelsesspillet A Flame in the Flood, og det kan jeg alt i alt ikke anbefale. Forsåvidt et kult nok konsept med at man skal se hvor langt man kan rafte ned en elv før man sulter i hjel, fryser i hjel, drukner, dør av sykdom etc. Langs elven stopper man på forskjellige typer områder – noen steder er det mest sannsynlig å finne mat, andre steder er det mest sannsynlig å finne vann etc. Jeg følte spillet var litt for utilgivende, for når det først er noe som går skeis så ramler alltid hele tårnet. Du har godt med mat og vann og er klar for å utforske? Vel, på et fabrikkområde blir du plutselig bitt av en slange, noe som gir deg en betennelse. Ikke nok med at du må lete etter medisin, men etter hvert som betennelsen utvikler seg behøver du også mer vann og mer mat, slik at det behagelige forrådet ditt forsvinner. Du blir dessuten kaldere. Og du har bare ikke fysisk sjanse til å behandle alle disse problemene på en gang. Spilte det et par ganger men kom alltid til omtrent samme punkt på elva, uansett hvordan jeg gjorde det i starten av et game. Ikke så veldig motiverende.
 
#14
I år spillte jeg visst en god del mer enn jeg vanligvis gjør. Men det var kanskje fordi jeg ikke gadd å fullføre særlig mange av dem.

2018-spill, rangert:
  1. Donut County
    2018-versjonen av Katamari Damacy eide veldig mye, med masser av sjarm, konge musikk, morsomt gameplay og en fornuftig lengde. Første spillet dama har blitt engasjert i på et tiår er det sikkert også. Hun fullførte det til og med!
  2. God of War
    @Thinaran sa det best. Les hans post.
  3. Super Smash Bros Ultimate
    Egentlig er det bare det samme spillet som på WiiU bare med flere baner og folk, men det spillet ble jo aldri gammelt og enhver unnskyldning til å spille mer av det tar jeg mer enn gjerne. Hele den spirits-greia traff meg ikke da, men jeg fullførte nå likevel World of Light.
  4. Spider Man
    Run of the mill open world som er høyt på lista fordi det er så jævlig digg å bevege seg rundt. Bare et par random crimes fra å få platinum er jeg og, så det må jeg vel sope opp etterhvert.
  5. Super Mario Party
    Jøss, Mario Party er faktisk bra plutselig? Mye mer polish og variasjon i moduser enn noe tidligere Mario Party... Jeg kan faktisk se for meg at jeg fullfører enspillermodusen på denne til og med.
  6. Rogue Aces
    Jeg har en merkelig dragning mot 2D flyspill, av en eller annen grunn. Dette var en rogue-like som hadde litt lite kjøtt på bena, men var moro helt til det ble for ensformig
  7. Minit
    Skjønner at mange liker dette, men det traff meg ikke helt. Hakket for frustrerende når man setter seg fast å resettes hvert minutt. Og den simple grafikken holder ikke mer for meg. Var stilig når det kom tilbake i indy spill i starten, men i 2018 er det blitt for oppbrukt.
Gamle spill jeg fullførte/kommer til å spille mer. Ikke rangert:
  • Donkey Kong Country
    Eide aldri en SNES men på SNES-classic var det på tide! Megakos, helt til jeg pakket bort tven. Kommer til å fullføre når den kommer tilbake, og jeg tror jeg kommer til å spille gjennom de andre i serien også.
  • Lego Dimensions
    Godt mulig jeg begynte på dette i 2017, men kjøpte en haug nye figurer da de begynte å komme på billigsalg i 2018. Må få fullført snart så jeg kan selge alt rælet.
  • Lion King
    Enda et gammalt SNES spill. Hadde dette på PC som sneip, og det var skikkelig koselig å komme tilbake til. Mulig det ikke er fullt så gøy om man spiller det for første gang i 2018 da.
  • Metal Gear Solid V: Ground Zeroes
    Jeg hater egentlig stealth litt (fordi jeg suger i det). Endte med å skyte meg ut av basen, og ble forsikret om at jeg ikke trenger spille MGS5. Hadde nok ikke fullført om det var lengre.
  • Owlboy
    Koselig nok for den lengden det er, men mangler en del gameplaymessig for at det skal bli et skikkelig bra spill. Veldig pent da.
  • Spintires
    Spillte bare de første par oppdraga av dette, men det var moro når jeg fikk det til. Vil være en lastebilsjåfær i Sibir. Mye frustrasjon da, men kommer nok til å dra det frem igjen.
Gamle spill jeg la på hylla før jeg fullførte av ulike grunner:
  • Axiom Verge
    Aaaaalt for langt. Likte det først, men nesten alt du får av nye våpen og powerups er teite gimmicker du såvidt bruker. Ga meg etter 11 timer da jeg ble lei av å lete etter hva jeg hadde oversett for å komme videre.
  • Batman (Telltale)
    Tja. Spillte første episode og det var da helt ok, men ikke nok til at jeg gidder boote opp neste når det fins så mange andre spill.
  • Burly Men at Sea
    Choose your own adventure med tre skjeggete sjømenn. Tar ca en halvtime å ta en båttur, også kan man gjøre forskjellige valg på veien. Smått sjarmerende men ganske kjedelig.
  • Burnout Paradise
    Jeg skjønner hvorfor dette var stort når det kom, men det ble litt kjedelig siste halvdelen av alle løp etterhvert ble identiske. Litt for ensformig etter min smak, men kul by og musikk.
  • Darksiders
    Helt streit Zelda klone bare uten sjarmen. Ga det vel en fem timer før jeg hoppa videre til neste.
  • Enter the Gungeon
    Binding of Isaac bare at man kan skyte i alle retninger. Egentlig veldig bra, men krever for mye tid og repetering for meg.
  • Heavy Rain
    Ganske annerledes enn andre ting jeg spiller, men alt for tregt. Da kan jeg heller se en film.
  • Hollow Knight
    Liker ikke stilen og man får for lite belønninger/oppgraderinger til at det er verdt hvor vanskelig det er.
  • Just Cause 3
    Syns egentlig dette var veldig gøy av mye samme grunn som Spiderman, men datt av da jeg satt meg fast på et oppdrag.
  • Knack
    Ga faktisk dette ganske mange timer, av en eller annen grunn. Må ha kjeda meg veldig, for det er jo dørgende kjedelig.
  • Lifeless Planet
    Settingen her var det som appellerte. En astronaut oppdager sovjet-landsbyer på en fjern planet. Men, gameplayet drepte det. Frustrende dårlig, floaty 3d-plattforming og masse bugs, men tror jeg nærmet meg slutten.
  • Snake Pass
    En typisk 3d-plattformer i Rare-stilen hvor hele poenget er å samle alt av ræl på en bane, med gimmicken er at du styrer en slange på semi-realistisk vis. Det var gøy de første par banene, men ikke lenger.
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
#15
A gjøre oppdrag har vel alltid vært feil måte å spille Just Cause på. De lager en fantastisk verden og en genial kombi av fysikk, leketøy og evner, så fyller de denne verdenen med traurige oppdrag.
 
#16
Forsåvidt enig, men rene sandkasser har aldri fungert helt for meg. Jeg må alltid ha et eller annet jeg jobber for/mot, en slags mening med lekinga.
 

Sheffield

Livet er for kort til å være edru
#18
Har dårlig samvittighet for å ikke ha bidratt tidligere, og nå som jeg endelig har tatt meg tid til å lese alle innlegga deres så må jeg jaggu hoste opp noe selv også. Dette innlegget handler ikke nødvendigvis om spill som kom ut i år, men dette er spill jeg har spilla i år.

Døll drit:

Far Cry 5
Jeg gikk egentlig sykt lei etter Far Cry 3, og led meg gjennom Far Cry 4 og lovte meg selv at jeg aldri skulle røre denne serien igjen.
Den lovaden holdt helt til FC5 kom på tilbud og jeg tenkte at disse Trump dager så hadde det vært gøy å ta livet tilhengerene hans.
Det var det ikke. Jeg skal aldri røre denne serien igjen. Det er bare en annen spillserie som føler det samme om og det er Asscreed. Kanskje Ubi Soft burde ta hintet? Eller det jeg som burde det?

Gran Turismo Sport
Jeg har vært bortskjemt med Forza, og har ikke rørt denne serien siden GT4 ettersom jeg aldri hadde noen PS3.
GT skal ha for detaljnivået, og jeg digger museumet deres, men spillet er for seriøst og jeg kommer aldri til å investere nok tid til å bli best. GT-mode som de bare har kasta inn på tampen er også rimelig døll i forhold til hva jeg vant med fra Forza.

Vampyr
Jeg har vært stor fan av DONTNOD, og selvom jeg ikke er så fan av Vampyrer så var hele premisset for dette spillet opp i min gate. Skuffelsen var stor da dette viste seg å være det dølleste dritet jeg har spillt noen sinne.

Yakuza 0
Det er ene og alene Thinaran som er grunnen til at jeg alltid har vært gira på denne spillserien. Jeg tror jeg har skrevet en sinnainnlegg om dette spillet før, men dere kan egentlig bare lese Thinaran sine innlegg og invertere det så får det dere min mening.

South Park: The Fractured but Whole
Jeg er fryktelig usikker på om dette er no dølle greier eller ikke. Jeg har fullført alt og fått Platinum badge, men det var egentlig ikke no særlig gøy, og det var langt fra like bra som Stick of Truth

Good shit

God of War
GOTY 2018 uten tvil. Dette spillet er perfekt på alle områder.

Red Dead Redemption 2
Dette spillet tok alt av fritid i halvannen måned, og det var det verdt. Det er langt fra perfekt. Det er tungt, langtekkelig, overveldende, irritertende og klønete. Likevel har det fortsatt Rockstar-magien som gjør at jeg ikke klarer å legge fra meg kontrollen et eneste sekund, men Rockstar er nødt til å forbedre motoren sin for den begynner å eldes og kjører ikke like godt som alt annet av sandkasse vi får servert i dag.

Horizon Zero Dawn + The Frozen Wilds
Jeg kom for sent til denne festen, for jeg tenkte at Killzone folka bare laga døll drit med god grafikk. Så feil kan man ta.
I motsetning til Rockstar så har de fiksa et fett sandakassespill med døll story, mens RDR2 er det stikk motstatt.

Spider Man
Jøyje meg så mange sandkasser jeg har spilt i år. Dette er nok det kjipeste av de fire sandkassene jeg skriver om, men det er fortsatt blant årets beste shit.

Pokemon Let's Go Pikachu
Jeg digger Pokemon, og dette tar meg rett tilbake til barndommen da vi satt med hver vår Gameboy og fanga dem alle.

Ratchet & Clank
Dette spillet var også en stor del av bardommen min, og remaken er enda bedre.

Return of the Obra Dinn
Det Yetipants sa, men dessverre for min del som brenner det seg ikke inn sjela mi på samme måte som Papers Please! gjorde.

Ocotopath Traveler
De gjorde alt riktig og skapte en perfekt moderne 2D-JRPG men så glemte de helt å ta med seg magien og historien. Jeg har spilla 40 timer, men kommer nok aldri til å fullføre det.


Har også spilt disse litt/mye/nestenikkeno:
Oxenfree
Owlboy
Mario + Rabbids Kingdom Battle
Uncanny Valley
What Remains of Edith Finch
Trackmania Turbo
FIFA 19
Batman: The Enemy Within (Faen Telltale, dere dølla det virkelig til for dere selv)
Life is Strange: Before the Storm
Steep
Detroit: Become Human
OnRush
God of War 3 Remastered
Layers of Fear
Walking Dead: The final Season (Nødvendig endringer kom for sent. Hvil i fred.)
 
Sist redigert: