Den påstanden der kom jeg også med for noen år siden. Da ble det bråk.
(Merk: SHDR her)
Jeg synes ikke norske spillomtaler er noe særlig. Jeg har etterhvert bygd meg opp en slags forståelse for hvorfor det er slik, og det er stort sett to unnskyldninger som går igjen: Leserne er ikke ute etter dyptgående omtaler, så dermed må man skrive lett for å treffe en bred leserskare og "men vår skribent likte spillet veldig godt så derfor fikk det altforhøyt av ti". Sistnevnte tror jeg har mye å gjøre med at man setter fans til å omtale spill. "Ååååh, jeg har spilt *alle* Final Fantasy-spillene og har på ingen måte et objektivt eller nyansert syn på spillserien! La meg omtale, la meg omtale!" og "Ubåt-spill er min absolutte favorittgenre, og selv om det sier jævlig mye om meg som person føler jeg at jeg er rett mann til å vurdere denne spillopplevelsen for den jevne, ubåtuinteresserte spillentusiast".
Slike utsagn burde få en redaktør til å rygge skremt tilbake og gi spillet til noen andre, men stort sett blir svaret "åh, men da har du jo greie på slike spill, og er dermed svært skikket til å skrive om det." Fordi da er man sikret et informert og nyansert synspunkt, lizm. Enhver spillkritiker som klarer å gi Oblivion 10 av 10, for eksempel, er helt tydelig fullstendig jævlig inhabil i forhold til spillets usedvanlig mange mangler og begrensninger. Det er greit å like spillet, men du kan ikke være blind for at ikke absolutt alle vil like den samme spillopplevelsen som deg. Du skriver ikke nødvendigvis hva du liker og ikke liker, du skriver om hvordan spillet fungerer og vurderer hvorvidt den leverer opplevelsen som sannsynligvis har vært målet. For eksempel var det en del som sutret over at Resident Evil 4 ikke var skummelt, og at OutRun 2 ikke var realistisk. Der har skribenten latt sine egne forventninger til et spill eller en genre komme i veien for en kritisk vurdering av det faktiske materialet. Det er som å klage over at Brokeback Mountain handler om homser.
De fleste som skriver om spill har ikke noen særlig bakgrunn som skribenter, svært sjeldent noen journalistisk utdannelse og (med fare for å gjøre en jævlig slem generalisering) ikke så helvetes bred kulturell horisont. De fleste som skriver som spill er litt tradisjonelle nerdetyper. De er kanskje ikke svette, og de har muligens hverken kviser eller briller, men det er en særskilt type. Kanskje betraktelig mer interessert i grafikkort enn i kunst, kanskje av typen som mener at Evil Dead-filmene er blant tidenes filmer. Eller som lå i kø til en Ringenes Herre-film (skyldig).
Dermed får man et system der de som elsker spill, og kanskje er litt nerdete i ordets helvetes brede forstand (du vet, skjønner alle referansene i alle lolcat-bilder evvahr og digger Red Dwarf og pleide å synes at Nemi var litt fett), skriver om spill for andre som elsker spill. Det blir ikke særlig nyansert. Det blir fokus på alle de gale tingene (separat vurdering av grafikk, lyd, gameplay og andre bestanddeler som slett ikke kan vurderes uten å ta helheten i betraktning) og en tendens til å behandle spill som forbrukervarer fremfor kulturprodukter. Hvor lenge et spill varer, hvorvidt musikken er skrevet for synth eller orkester, hvorvidt spillet lever opp til arbitrære "krav" til kontroll- eller kamerasystem ... alt dette blir behandlet som om det forventes at det skal være en standard, en slags list alle spill skal nå opp til. Og det er et lite tyranni. Spill som skal være enkle kritiseres for å være for enkle, spill utviklet som familieprodukter kritiseres for å være barnslige. Spill som slett ikke hadde nytt godt av sideoppdrag og sandkasse-design blir kritisert for ikke å være slik, og spill som Killer 7 blir kritisert for å ha et unikt design. Det er som å kritisere en film for ikke å vise kampscener i sakte film.
Gnøh. Jeg kan skrive så mye. Jeg kan mene så veldig mye. Poenget er uansett at spilljournalistikken i dag, som for tre år siden da jeg trodde jeg skulle prøve å gjøre noe med det, er ganske begredelig og utøvet av et "pressekorps" jeg personlig har svært lite respekt for. Jeg leser stort sett ikke omtaler lenger, og hvis jeg gjør det skumleser jeg fordi jeg stort sett aldri får den informasjonen jeg ønsker meg om spillopplevelsen derfra. Jeg leser Edge, fordi de aldri gjør åpenbare feil av typen "Resident Evil 4 har ikke streifing ÅNEI", og jeg leser Kieron Gillens saker der de måtte finne på å oppstå, fordi han er flink. Jeg leser stort sett *om* spill, og utifra hvem som jobber på prosjektet, hva prosjektets mål er og hvordan rykteflommen i bransjen utarter seg, har jeg ofte rimelig god idé om hvordan det hele kommer til å bli. Når for eksempel Silicon Knights etter å ha blitt dumpet av Nintendo signer opp med Microsoft, får carte blanche og bestemmer seg for å vekke Too Human til live, skjønner jeg at det ikke kommer til å bli særlig stas med mindre et mirakel inntreffer.
Hvis du bare følger godt nok med på diskusjonsforaer, nyheter og rykter er du stort sett bedre skikket til å foreta en vurdering selv, enn om du leser en eller annen puff-piece skrevet av en journalist som elsker spillet, serien og utvikleren og ikke finnes nyansert i forhold til et spills eventuelle svakheter, kanskje til og med fordi det er "riktig" å like det innad i journalistmiljøet. Og slik synes jeg det skremmende ofte later til å være.
(Merk: SHDR her)
Jeg synes ikke norske spillomtaler er noe særlig. Jeg har etterhvert bygd meg opp en slags forståelse for hvorfor det er slik, og det er stort sett to unnskyldninger som går igjen: Leserne er ikke ute etter dyptgående omtaler, så dermed må man skrive lett for å treffe en bred leserskare og "men vår skribent likte spillet veldig godt så derfor fikk det altforhøyt av ti". Sistnevnte tror jeg har mye å gjøre med at man setter fans til å omtale spill. "Ååååh, jeg har spilt *alle* Final Fantasy-spillene og har på ingen måte et objektivt eller nyansert syn på spillserien! La meg omtale, la meg omtale!" og "Ubåt-spill er min absolutte favorittgenre, og selv om det sier jævlig mye om meg som person føler jeg at jeg er rett mann til å vurdere denne spillopplevelsen for den jevne, ubåtuinteresserte spillentusiast".
Slike utsagn burde få en redaktør til å rygge skremt tilbake og gi spillet til noen andre, men stort sett blir svaret "åh, men da har du jo greie på slike spill, og er dermed svært skikket til å skrive om det." Fordi da er man sikret et informert og nyansert synspunkt, lizm. Enhver spillkritiker som klarer å gi Oblivion 10 av 10, for eksempel, er helt tydelig fullstendig jævlig inhabil i forhold til spillets usedvanlig mange mangler og begrensninger. Det er greit å like spillet, men du kan ikke være blind for at ikke absolutt alle vil like den samme spillopplevelsen som deg. Du skriver ikke nødvendigvis hva du liker og ikke liker, du skriver om hvordan spillet fungerer og vurderer hvorvidt den leverer opplevelsen som sannsynligvis har vært målet. For eksempel var det en del som sutret over at Resident Evil 4 ikke var skummelt, og at OutRun 2 ikke var realistisk. Der har skribenten latt sine egne forventninger til et spill eller en genre komme i veien for en kritisk vurdering av det faktiske materialet. Det er som å klage over at Brokeback Mountain handler om homser.
De fleste som skriver om spill har ikke noen særlig bakgrunn som skribenter, svært sjeldent noen journalistisk utdannelse og (med fare for å gjøre en jævlig slem generalisering) ikke så helvetes bred kulturell horisont. De fleste som skriver som spill er litt tradisjonelle nerdetyper. De er kanskje ikke svette, og de har muligens hverken kviser eller briller, men det er en særskilt type. Kanskje betraktelig mer interessert i grafikkort enn i kunst, kanskje av typen som mener at Evil Dead-filmene er blant tidenes filmer. Eller som lå i kø til en Ringenes Herre-film (skyldig).
Dermed får man et system der de som elsker spill, og kanskje er litt nerdete i ordets helvetes brede forstand (du vet, skjønner alle referansene i alle lolcat-bilder evvahr og digger Red Dwarf og pleide å synes at Nemi var litt fett), skriver om spill for andre som elsker spill. Det blir ikke særlig nyansert. Det blir fokus på alle de gale tingene (separat vurdering av grafikk, lyd, gameplay og andre bestanddeler som slett ikke kan vurderes uten å ta helheten i betraktning) og en tendens til å behandle spill som forbrukervarer fremfor kulturprodukter. Hvor lenge et spill varer, hvorvidt musikken er skrevet for synth eller orkester, hvorvidt spillet lever opp til arbitrære "krav" til kontroll- eller kamerasystem ... alt dette blir behandlet som om det forventes at det skal være en standard, en slags list alle spill skal nå opp til. Og det er et lite tyranni. Spill som skal være enkle kritiseres for å være for enkle, spill utviklet som familieprodukter kritiseres for å være barnslige. Spill som slett ikke hadde nytt godt av sideoppdrag og sandkasse-design blir kritisert for ikke å være slik, og spill som Killer 7 blir kritisert for å ha et unikt design. Det er som å kritisere en film for ikke å vise kampscener i sakte film.
Gnøh. Jeg kan skrive så mye. Jeg kan mene så veldig mye. Poenget er uansett at spilljournalistikken i dag, som for tre år siden da jeg trodde jeg skulle prøve å gjøre noe med det, er ganske begredelig og utøvet av et "pressekorps" jeg personlig har svært lite respekt for. Jeg leser stort sett ikke omtaler lenger, og hvis jeg gjør det skumleser jeg fordi jeg stort sett aldri får den informasjonen jeg ønsker meg om spillopplevelsen derfra. Jeg leser Edge, fordi de aldri gjør åpenbare feil av typen "Resident Evil 4 har ikke streifing ÅNEI", og jeg leser Kieron Gillens saker der de måtte finne på å oppstå, fordi han er flink. Jeg leser stort sett *om* spill, og utifra hvem som jobber på prosjektet, hva prosjektets mål er og hvordan rykteflommen i bransjen utarter seg, har jeg ofte rimelig god idé om hvordan det hele kommer til å bli. Når for eksempel Silicon Knights etter å ha blitt dumpet av Nintendo signer opp med Microsoft, får carte blanche og bestemmer seg for å vekke Too Human til live, skjønner jeg at det ikke kommer til å bli særlig stas med mindre et mirakel inntreffer.
Hvis du bare følger godt nok med på diskusjonsforaer, nyheter og rykter er du stort sett bedre skikket til å foreta en vurdering selv, enn om du leser en eller annen puff-piece skrevet av en journalist som elsker spillet, serien og utvikleren og ikke finnes nyansert i forhold til et spills eventuelle svakheter, kanskje til og med fordi det er "riktig" å like det innad i journalistmiljøet. Og slik synes jeg det skremmende ofte later til å være.
