BESTE SPILL:
Metal Gear Solid V: The Phantom Pain (9/10)
Greit så kan man ikke skyte radioen av vaktene. En del andre mindre detaljer de mer intime Metal Gear-spillene hadde er også borte. The Phantom Pain er likevel utvilsomt det beste snikespillet noensinne laget. Det er vanvittig polert og rikt, og det er rundt 200 timer med relativt meningsfullt innhold her. Man merker virkelig hvordan man blir flinkere med øvelse og jeg tror ikke jeg har spilt et spill av denne typen som belønner kreative løsninger i samme grad. Det er lite som er så tilfredsstillende som å finne en måte å utnytte en av de mange valgmulighetene du for lengst har fått og glemt på en morsom måte for å herje et vanskelig oppdrag. Jeg ble ikke lei av å spille dette selv om det varte
forever.
Historien er langt mer subtil og understated enn vi er vandt med fra Hideo Kojima, men på mange måter er den også bedre. Minneverdige replikker kommer på rad og rekke og regien har aldri sittet bedre. Det som trekker ned er altså IKKE at dette var noe helt annet enn noen Metal Gear-fan ventet. Problemet er at det siste oppdraget som får alt sammen til å gå opp
ikke er med i spillet, sannsynligvis av budsjetthensyn. Ærlig talt ville jeg også foretrukket at dette spillet var mye, mye kortere og til gjengjeld mer intenst. Jeg blir litt uvel når jeg tenker på hvilket tidssluk dette var.
Life is Strange (8/10)
Elsket virkelig dette spillet. Det har en veldig unik nostalgisk stemning som passet veldig godt til at jeg spilte det ettersom episodene kom ut og liksom kunne tenke på hva som hadde skjedd i livet mitt siden sist. Jeg liker også hvordan hovedpersonen er noe så uvanlig som en klumsete, rar, følsom jente, at historien behandler tøffe temaer som mobbing, psykiske problemer osv., og at det dealer med menneskelige forhold med nyanse, innsikt og varme.
Som et spill i Telltale-stil er det også overlegent sitt forbilde, både når det gjelder gjennomføring og mekanikker. Ikke noe påkostet grafisk mesterverk, men det har en egen, kul stil, et følelsesfullt soundtrack og flott lisensiert musikk. Hovedpersonens evne til å manipulere tiden gir også endelig Telltale-formularet noe nytt. Det som trekker ned er at jeg føler historien ikke helt går opp. De ulike trådene/temaene i historien blir liksom løst hver for seg i siste episode, og jeg skjønner ikke helt poenget med det ekstremt sjokkerende, forferdelige valget som kommer helt til sist.
ANDRE JEG RUNDET:
Bloodborne (8/10): Den geniale kjernen er fortsatt genial, her i enda mer finpusset form. (Muligens altfor finpusset?) Lovecraft-greiene er også svært godt utført. Kunne kanskje tenkt meg enda mer nytt likevel, dette er tross alt det fjerde spillet i "serien" på relativt kort tid, men at jeg ikke setter dette enda høyere handler nok mest om at det ikke er helt min type spill. Det er veldig overlevelses- eller utfordringsdrevet, og jeg foretrekker mer historiefortelling og andre ting.
SOMA (8/10): Gamle sinnsfilosofiske paradokser blir brukt for å skape sci-fi-skrekk. Det er genialt og veldig originalt. Som budsjettittell føles det litt skisseaktig ut da. Jeg skulle ønske det var mer av alt sammen.
Undertale (8/10): Lidenskapelig laget og smart designet Earthbound-hyllest.
Hysterisk overvurdert da.
Steins;Gate (8/10): Fin visual novel. Håper det kommer mer av dette til Vesten. Tviler sterkt.
Batman: Arkham Knight (7/10): Riktignok ingen særlig fan av denne serien, selv om jeg spilte alle sammen av en eller annen grunn. Synes imidlertid dette er det beste. Størst variasjon i gameplay og åpnest, mest stemningsfull open world.
Fallout 4 (6/10): Jeg klarer bare ikke leve meg noe særlig inn i Bethesda-universer.
Assassin's Creed Syndicate (6/10): Klar forbedring fra det etter min mening
uspillbare Assassin's Creed Unity, men selv om de skulle klare å fikse opp alle systemene de har ødelagt med de siste titlene begynner dette å bli VELDIG gammelt. Det er ganske kult å løpe rundt i 1800-tallets London da, og den litt tegneseriete stilen er frisk.
The Order: 1886 (5/10): Lovende, pen demo. Når kommer spillet ut da?
Final Fantasy Type-0 HD (5/10): Altfor ensformig knappehamrer med en historie som ikke har noe annet gående for seg enn at den er ekstremt komplekst fortalt og krever to gjennomganger hvis man skal få alle bitene av den. Huff.
Everybody's Gone to the Rapture (4/10): Det er en helt grei sci-fi-historie i bunnen her, men dette med å gå veldig sakte rundt i timesvis og høre på random fragmenter av den og forsøke å sette den sammen tør jeg påstå er en forferdelig dårlige måte å kommunisere noe som helst på, uansett hvor fine landskaper man lager. Kjeedelig.
SPILL JEG IKKE ER FERDIG MED:
Until Dawn
Spilte dette i en time, og så fikk jeg MGSV og har ikke rørt det siden. Virket som et pent, godt laget Heavy Rain-aktig spill. Blir sikkert en god opplevelse ut av det hvis jeg presser meg til å spille resten av det, men jeg må innrømme slasher-sjangeren med ungdomstereotypene og sånt ikke tiltaler meg veldig. Har hørt det byr på overraskelser da.
The Witcher 3: Wild Hunt
Har bare spilt dette i rundt en uke nå. Grunnen var at jeg tenkte man måtte spille ferdig Witcher 1 og 2 først, men så har det sakte gått opp for meg at det nesten er ingen som har gjort det likevel, og at jeg ikke er sikker på om jeg vil begynne på den dårlige enden av enda en fantasy-WRPG-serie. Så langt har jeg veeeeldig sansen for dette.
Greien er at du spiller en slags blanding av Snake og Karl Ove Knausgård som magidetektiv i et univers som minner meg veldig om Berserk-mangaen. Altså verdenen er full av sære, originale, skrekkelige overnaturligheter som får deg til å føle deg som første gangen du hørte om drager og romvesener som liten igjen, og så ender det alltid i tragedier den world-weary hovedpersonen bare må bite i seg. Visjonen er selvfølgelig rappet fra noen bøker, men dette er noe av den stødigste skrivingen jeg har sett i et spill likevel. Jeg gjør plutselig sidequests fordi jeg oppriktig lurer på hvordan det kommer til å gå, og ikke pga. hva jeg får for dem, og til og med sexscenene er tålelige.
Den åpne verdenen er også superflott. Da får det så bare være at omgivelsesgrafikken er så hårfin at du stadig må gå inn i en slags Batman-aktig detektivmodus for å se hvilke ting rundt deg du kan interagere med. Jeg liker til og med kampsystemet. Det er veldig enkelt og ikke veldig RPG-ete, men det er tilfredsstillende på samme måte som de bedre Assassin's Creed-spillenes og har neppe balanseringsproblemene til andre svære RPG-er som Dragon Age og Elder Scrolls. Slik jeg forstår det har jeg nettopp begynt (Novigrad), så vanskelig å vurdere totalt, men definitivt GOTY-kandidat.
Xenoblade Chronicles X
Jo mer jeg spiller av dette spillet, jo mindre liker jeg det. Førsteinntrykket var kjempepositivt. Masse systemer å dille med, en sympatisk science-fiction historie, og en nydelig, unik åpen verden. Det blir imidlertid fort til ekstremtilfelle av et single-player MMORPG som tom. får meg til å lengte etter Xenoblade 1 som i hvert fall hadde en historie jeg brydde meg
litt om.
SPILL JEG FORTSATT VIL SPILLE:
Yakuza 5, D4: Dark Dreams Don't Die (PC), Her Story
