Som de fleste sikkert har fått med seg så ble årets største spillnyhet sluppet på markedet for noen dager siden, og enda jeg vet at den her har jeg strengt tatt ikke bruk for så kunne jeg jo ikke la vær. Jeg sikret meg en og har brukt noen timer på å gjøre meg opp noen meninger rundt den. Kjente youtubere som 8-Bit Guy og Perifractic har allerede lagt ut sine egne ganske grundige anmeldelser, men jeg regner med Spillegal heller vil høre fra en som faktisk har greie på det.
Det er såklart nok en mini-variant av en gammel plattform. Laget for å være lett tilgjengelig for selv de som ikke er særlig kjent med plattformen. Den har 25 innebygde spill, men en kan legge til drøyt tre tusen til med litt knot. I motsetning til mange av de tidligere miniene så har denne konsollen innebygd støtte for å legge til flere spill, men det involverer en liten innsats. Mer om det etterhvert.
I boksen får man selve konsollen, en håndkontroll og en mus. Alle basert på diverse gamle produkter, men med små endringer. Det følger og med en HDMI-kabel og en USB til USB-C kabel for strøm, men det følger ikke med en strømadapter. En ganske standard adapter til å for eksempel lade en telefon med er det som trengs, og logikken er vel at det fleste av oss har et lite utvalg av disse liggende i en skuff nå. Altså, har du en mobiltelefon så har du minst én adapter du kan bruke. HDMI-kabelen er dessverre i korteste laget, men det er ikke kablene til musa og kontrolleren så ikke fullstendig krise.
Utseendet på konsollen er basert på gamle Amiga 500, men som man ser så heter den Mini med rette. Den er vesentlig mindre enn originalen. Nå er originalen et beist som tyner definisjonen microcomputer ganske langt, men likevel. Minien er ganske liten. Ikke alle er kjent med størrelsen på den originale heller, så jeg inkluderte en annen attraktiv gjenstand på bildet så en får et inntrykk. Tastaturet på minien er juks, bare et solid stykke plast, men i himmelens navn hvem hadde klart å bruke det egentlig?
Når man slår den på for første gang så må man gjennom et par standardinnstillinger som språk og videoinnstilling, og så er man rett på spillmenyen. Herfra kan man gå til en mer omfattende innstillingsmeny, der en får noen flere muligheter til å bestemme hvordan bildet skal se ut, om det skal zoomes eller ha et bilderør-lignende filter,. Slike ting. Man kan og justere sensitiviteten til musa her, og har et par lydinnstillinger. Akkurat der savner jeg en mulighet til å sette konsollen til monolyd, eller enda bedre, mikse sammen venstre og høyre lydkanal litt så lydbildet blir mer sentrert. Dette er muligheter man har i emulatoren som ligger i bakgrunnen her. Problemet er at Amiga har en særegenhet der dens fire lydkanaler er fordelt sånn at to av dem spilles bare i venstre mens de andre to spilles bare i høyre. Ikke et veldig stort problem om man bruker TVens innebygde høyttaler eller bare har en lydplanke, men mange av oss har jo litt surroundhøyttalere der frontene står en del til siden, og da blir det litt irriterende. Det her var et problem i gamle dager også, de fleste av oss hadde et eget stereoanlegg på gutterommet som vi kobla Amigaen til, den hadde helt vanlig stereo-utgang som alt annet utstyr. Og de fleste av oss lente oss nok over og trykka på mono-knappen på forsterkeren også. Enda verre blir det om en skulle bruke hodetelefon, men nå har ikke A500 Mini en hodetelefon-utgang.
En løser dette såklart ved å sette hva enn du bruker til lyden til mono, men det hadde vært mye greiere med en hovedinnstilling på konsollen så en slapp å bry seg med det.
En artig detalj de har fått med seg i innstillingene er at man kan velge hvordan power-lyset skal oppføre seg. Amigaens lydbrikke har et hardware-lydfilter som vanligvis stod på, men som mange utviklere også deaktiverte, og på en original maskin så vil power-lyset dimmes når dette skjer. Mini har faktisk en innstilling der du kan velge om den skal etterligne dette. Standardinnstillingen er at den ikke gjør det, men bare viser om konsollen er på eller ikke som forventet.
Men nok om dét. Etter førstegangsoppsettet så vil konsollen alltid starte rett på spillmenyen, hvor det som nevnt er 25 innebygde spill tilgjengelig. Man har og mulighet til å bla igjennom litt forskjellige sorteringer, inkludert din egen karaktersetting. Du får nemlig gradere spillene fra 1 til 4 og kan sortere deretter. Det er ikke et dårlig utvalg spill den tilbyr, det er noen ganske gode klassikere her og bare noen få som en kan lure på hvorfor er der i det hele tatt. Og såklart så vil mange kunne nevne titler i fleng som også burde vært her, men her vil jeg ta utviklerne litt i forsvar. Det er ikke forbannet enkelt å få lisens til å gi ut mye av det gamle spillbiblioteket. De gamle utgiverne ble etterhvert spist av en større fisk, som ble spist av en enda større fisk, og resultatet er at rettighetene til mange av de gamle klassikerne nå eies av sånne som Sony, Activision, Microsoft og Ubisoft. Og de er ofte ikke klar over det selv. Å få retten til å gi ut et av disse involverer først og fremst å klare å engasjere noen i disse selskapene til å se på det, overbevise dem om at de faktisk eier tittelen, få dem til å bruke tid på å få orden i papirene rundt det, og så bli gitt en pris som er likevel idiotisk høy.
Derfor er for eksempel det eneste pek-og-klikk eventyret her Simon the Sorcerer. Som ikke er et dårlig valg i det hele tatt, men en skulle sikkert ønsket seg noen Lucasarts-klassikere også. Disse eies av Disney i dag, og om du vet noe som helst om hvordan Disney driver forretning så vet du at disse spilla bare er utenfor rekkevidde for et produkt som dette. Det sagt, de kunne nok lett utvidet pek-og-klikk sjangeren her ved å også få med Beneath A Steel Sky fra Revolution, et godt og anerkjent spill som Revolution i mange år allerede har gitt bort på flere plattformer.
Det er såklart noen helt riktige valg her og. Another World som en ser over er antagelig det mest innflytelsesrike spillet som kom ut av Amiga. Det er et spill som fortsatt er lett tilgjengelig, så de som er interessert har vel spilt det allerede. Men det hører likevel helt klart hjemme her. Den rake motsetningen her er The Sentinel. Det er riktignok et ekstremt historisk viktig spill, en teknisk prestasjon da det kom ut på BBC Micro. Problemet er at de aller fleste vil ikke synes det er spillbart i dag. Gameplayet er veldig tregt og tungvint. Og da er det litt rart å inkludere det på en konsoll som egentlig er beregnet på hvermannsen, der man raskt og enkelt kan spille noen gamle klassikere. The Sentinel er en viktig tittel i historisk sammenheng, men den er en museumsgjenstand.
The Sentinel ble skapt av Geoff Crammond, som fortsatte å levere teknisk imponerende titler. Og biblioteket inkluderer Stunt Car Racer som er et annet av hans verk. Det er et 3D spill der man kjører en ganske sprek buggy rundt på berg og dalbane-liknende baner, med hopp og hindre. Fysikken her er veldig imponerende, med individuelt fungerende fjærer blant annet. En får et godt inntrykk av både tyngden og farten på kjøretøyet. Trackmania-utvikleren har uttalt at det her var en av de største inspirasjonskildene deres, men fysikken ligner veldig lite. En skulle tro at noe sånt er ekstremt vanskelig å styre med en enkel digital kontroll. Men det er det overhodet ikke. En lærekurve er det her, men man skjønner greia ganske fort. En personlig favoritt som jeg enda tar frem med jevne mellomrom den dag i dag. Dagens spillere vil kanskje ha størst problem med frameraten, som ligger et sted mellom 10 og 15 i sekundet. Men spillet er lett spillbart likevel.
Pinball Dreams er med og det kan man ikke klage på. Jeg ville kanskje heller valgt oppfølgeren Pinball Fantasies som var minst like populær og teknisk overlegen, men det blir litt flisespikking. Det jeg syntes var litt rart er at de bruker en versjon som booter rett til menyen i spillet. Den hopper over den slagkraftige introsekvensen, og også det meget godt produserte tittelsporet. Den låta er blant de beste som er laget etter min mening, og her er den ikke med. Det er ikke hva jeg ville valgt, akkurat. Men spillet er fortsatt en god og artig flippersimulering, med fire brett å velge blant.
The Bitmap Brothers var en av de best likte Amiga-utviklerne og de er representert med tre spill: Cadaver, Speedball 2 og The Chaos Engine. Upåklagelige valg. Noen ville kanskje heller hatt Xenon 2 inn her i stedet for en av disse, men dette er gode titler. Cadaver er et isometrisk puzzle/action-eventyr som gir deg litt å bryne deg på. Speedball 2 er et futuristisk og brutalt sportspill som alle Amigafolk er kjent med. Det er hysterisk med to spillere, men også ganske bra alene. The Chaos Engine er et flott ovenfra-og-ned skytespill med en temmelig bratt lærekurve, der to helter skyter seg vei gjennom seksten nivåer fordelt på fire verdener. En helt er datastyrt om en ikke har med en kompis.
Team 17 leverte mye til Amiga og er godt representert med Alien Breed: Special Edition, Alien Breed 3D, Project-X, All-Terrain Racing og Worms: The Director's Cut. Alien Breed var en godt likt serie med ovenfra-og-ned skytespill, men da burde de absolutt valgt et av de senere spillene i stedet for det første, selv om det riktignok er den oppgraderte versjonen av det. Alien Breed: Tower Assault hadde vært et mye bedre valg her. Alien Breed 3D var et forsøk på å lage en Doom-klon på Amiga, og det gikk... sådär. Jeg er sikker på at folk fant underholdningsverdi i det en gang, men i dag er det en kuriosa som svært få vil bruke særlig tid på. Project-X er en klassisk sideskrollende shmup, en av de bedre man så på Amiga. All-Terrain Racing er et helt greit ovenfra-og-ned racingspill, mens Worms: The Director's Cut er det beste Worms-spillet du aldri har spilt. Det originale Worms var et Amigaspill som ble porta til en del andre plattformer og vi vet hvordan det gikk videre. The Director's Cut er en stor oppgradering av originalen som kom kun på Amiga. Det ble introdusert en hel del nye elementer her som de fleste først så i de senere spilla, og spillet kan konfigureres i ganske ekstrem grad. Det kom ut ganske lenge etter at Amiga i praksis hadde dødd som kommersiell plattform, og det var det siste Team 17 leverte til den, vel vitende om at det var et rent tapsprosjekt. De anså det som et siste hurra til plattformen der de starta og som de vokste seg store på. Hatten av for dét.
Et annet litt rart valg her er Super Cars 2, fra Magnetic Fields. Dette er for mange en kjær klassiker, men de som ikke kjenner til det her fra før vil nok bare finne en ganske kortvarig glede i dag. Det jeg da ikke skjønner, er at dette er samme utvikleren som laget den meget kjente Lotus-serien etterpå. Og hvorfor i hule heite er ingen av de spilla med da? Særlig Lotus 2 burde vært selvskreven når de først har fått Super Cars 2. Rett ut underlig.
Det er et knippe sportspill med ved siden av tidligere nevnte Speedball 2. California Games fra Epyx er her, den fineste porten etter min mening. Arcade Pool er en ganske grei 3D-variant av sporten, men øh... det er biljard. Vi har Kick Off 2 som var det desidert artigste fotballspillet før Sensible Soccer kom og tok over den kronen. Men nei, Sensible Soccer er ikke her. Det er ingen andre Sensible Software-spill heller, skulle gjerne sett Cannon Fodder for eksempel. Sensible ble kjøpt av Codemasters, som ganske nylig ble kjøpt av EA igjen, så sånn var nok dét.
Maskot-plattformere har vi et par av, Zool er relativt godt kjent. Og det er delte meninger om det, men jeg vil si at det er godt nok. Det andre er Titus the Fox, fra det franske studioet Titus. Senere mest kjent for noen ordentlig elendige spill som Superman 64, men de leverte et knippe gode spill før det. Titus the Fox er ikke av de bedre dessverre, det er et pent spill men sliter med altfor sensitiv kontroll. Ville heller sett The Blues Brothers-spillet fra dem, som fungerer mye bedre.
De resterende her er Battle Chess, det kjente sjakkspillet der trekkplasteret er herlig animerte sjakkbrikker som slakter hverandre når de slår hverandre ut. Dragon's Breath kjenner jeg helt ærlig ikke og det ser og ut til å være litt å sette seg inn i. Ser ut som et strategispill med drager. F-16 Combat Pilot er en av de mange ganske like flysimulatorne fra den tiden, der bortimot ingen har tålt tidens tann for mitt vedkommende. Paradroid 90 er en oppfølger av Commodore 64 klassikeren Paradroid. Du styrer en robot som har som oppdrag å utrydde andre roboter, og det innebærer litt mer strategi enn å bare plaffe løs. Commodore 64-spillet var en meget innovativ klassiker, Amigaspillet er en helt grei nyversjon av det. Qwak er en genuin hidden gem, en single-screen plattformer der du skal ete frukt, samle egg og nøkler for å komme til neste nivå mens en unngår fiender. Meget underholdende. Til sist er The Lost Patrol, som er en god variant av Oregon Trail-gameplayet. Settingen her er Vietnamkrigen, troppen din har overlevd en helikopterstyrt og må ta seg tilbake gjennom jungelen til vennlig territorie. Det er akkurat så nervepirrende og blodig urettferdig som en forventer av slike spill.
Alt i alt er det ikke en dårlig spillsamling det her, det er noen ganske fine klassikere å ta tak i.
Du kan når som helst gå ut av et spill og tilbake til menyen, og spillet er da bare pauset i bakgrunnen. Ved å trykke ned på kontrollen så vil man få opp fire saveslots der man kan lagre spillet der det er. Hvert spill har sine fire egne slots til sånne savestates, som bør holde i massevis.
Når man er i menyen og trykker opp på kontrollen så får man en liten oversikt over kontrolloppsettet til det valgte spillet. Utviklerne har laget unike kontrolloppsett for hvert spill, som gir deg en hoppeknapp på kontrollen i stedet for å bruke opp-retningen for eksempel. De har mappet mange av tastatur-funksjonene i spilla til kontrollen også, så man skal trenge tastaturet minimalt. Ellers må man trykke meny-knappen på kontrollen for å få opp et virtuelt tastatur i spillet ved behov. Det går såklart også å koble til et USB-tastatur, og om man ender opp med å spille noen spill som krever mye tastaturbruk så er nok det å foretrekke ja. Man kan dessverre ikke redigere kontrolloppsettet selv for de innebygde spilla, og det er attpåtil den eneste instruksjonen man har tilgjengelig på konsollen.
Selve manualene til spillene er ikke her, og det er ganske på trynet. Dette var en tidsalder der utviklere forventet at manualen ble lest, mange spill forklarer lite eller ingenting om hvordan gameplayet fungerer. Det er instruksjoner tilgjengelig, men en må gå til utviklerens nettside for å se dem. Instruksjonene her er veldig gode, men hvorfor er de ikke tilgjengelig på konsollen? Dette er en alvorlig mangel for en konsoll som helst skal være så pick-up-and-play som mulig. Det samme gjelder forøvrig selve manualen til konsollen, i boksen er det bare en quick-start guide som forklarer hvordan det hele kobles opp. Det refereres til nettsiden for å få se selve manualen. Denne kunne også godt vært tilgjengelig på konsollen. Konsollen har riktignok ingen nett-tilkobling, men manualen kunne da vært lagret på den likevel.
Og når vi først er inne på kontrollen. En kan se den er inspirert av den gamle CD32-kontrollen. Litt mindre, og de har gjort noen endringer. D-paden er heldigvis bytta ut med noe som fungerer bedre, for originalen der var ganske bak mål. Men fortsatt føles den ikke helt god for meg. Jeg forsøkte den en stund, men jeg bytta den etterhvert ut med en Dualshock 4 i stedet. Og det var bare plug and play forøvrig, kobla den til med USB-kabelen dens og den bare virka. Det gjør den nok egentlig ikke hvis den er paret mot en PS4-konsoll. Min er ikke det, jeg bruker den allerede som en PC-kontroller. Men jeg måtte fjerne paringen mot PS4-konsollen for at den skulle virke på PC en gang i tiden, så det samme er sikkert tilfelle for å bruke den her. Men i mitt tilfelle så bare fungerte det smertefritt. Men altså, kontrollen som følger med er ikke krise å bruke. Men det finnes bedre alternativ, som de fleste antagelig har tilgang til.
Når det kommer til forsinkelse, så føler jeg at det er litt mer forsinkelse i konsollen enn å bare emulere på en PC. Mulig jeg innbiller meg det. Nå bruker jeg PC på samme TV som jeg testet konsollen på, og jeg hoppet litt frem og tilbake. Og inntrykket er at det er en tydelig forsinkelse der. Det liker jeg dårlig. Disse gamle spilla er ikke laget for å ta høyde for sånt.
Amiga-musa er et kapittel for seg selv. Førsteinntrykket en får av å se utformingen på den er at den må være forferdelig å bruke. Men den er faktisk ikke det. Det vil si, originalen, den til venstre på bildet her, er faktisk ikke det. Utover at den var en kulemus med alt det innebærer. Utformingen på den nye er en etterligning, men er noe mindre. Og den ligger dermed ikke like godt i hånda nei. Det er en lasermus nå så har ikke problemene den gamle kula hadde, men... hnnng nei jeg likte ikke denne noe særlig heller. Igjen, den er ikke ubrukelig, den duger forsåvidt. Men en hvilken som helst usb-mus vil også fungere på konsollen, og jeg vil tro de fleste som har mulighet heller bruker en annen.
Men hva om en vil utvide spillbiblioteket litt? Vel, det er en prosess. En kan legge til så mye en vil via USB-pinne, så lenge man gjør det riktig. Den aller mest brukte standarden for å emulere Amiga er å benytte seg av images av diskettene dens, som har forkortelsen ADF. A500 Mini støtter ikke disse. Som er et digert HÆ!? Men la meg understreke, jeg har hørt et intervju med utvikleren på podcasten The Retro Hour der han sier at støtte for ADF er en prioritert oppdatering. Det er ganske sikkert at det kommer. Dette er samme folka som ga ut C64 Mini, som fikk flere oppdateringer som la til nye funksjoner, og A500 Mini er i rute for å få det samme.
Men enn så lenge støtter den altså bare spill i formatet WHDLoad. Dette er ikke bare negativt. WHDLoad var et prosjekt som startet for lenge siden, beregnet til å brukes på mye kraftigere og oppdaterte Amigaer enn de originale. De gamle spillene var i stor grad skrevet i Assembly, og var derfor skrevet direkte til den gamle hardwaren og vil bare kræsje når hardwaren ikke er som programmet forventer. Så WHDLoad er rett og slett et program som lar en kjøre pakkede versjoner av gamle spill fra harddisken på en kraftigere, oppgradert Amiga som det spillet ellers aldri ville virket på. Et par virkelig store fordeler her er at diskettbytte er en saga blott i spill som kom på flere disketter, som er de aller fleste. Og lastetidene er ekstremt mye raskere. En teoretisk ulempe er at en er avhengig av at noen har laget en pack av akkurat det spillet du vil spille. Men siden programmet har eksistert et par tiår og har en mengde fans, så skal du grave virkelig dypt i obskuritetsbøtta for å finne et som ikke eksisterer.
Så spill er egentlig ikke noe problem. Og de aller fleste vil aldri bruke A500 Mini til noe annet. Men for de som ville utforsket noen gamle produktivitetsprogrammer, eller sett på noen demoscene-produksjoner? Vel, det var synd for dem. Det eksisterer packs av noe demoscene-greier også, riktignok. Men der mangler det mye.
Uansett, WHDLoad et et program en normalt installerer på en ekte Amiga og en må kjøpe en lisens for å bruke det. Men det ligger allerede på A500 Mini og brukslisensen følger konsollen.
Fremgangsmåten er godt beskrevet i hovedmanualen man måtte finne på nettsidene til produsenten. Så det man trenger er en USB-pinne formatert med FAT32. Så trenger man å laste ned noen proprietære filer fra et annet sted på nettsidene og legge dem på. Etter det så er det bare å finne disse packsa et eller annet sted på internett (forutsatt at du eier originalen, nudge-nudge). Archive.org har et komplett sett å laste ned i et digert arkiv, for eksempel. Så legger man dem til pinnen, man lar dem være nedpakket i LHA-arkivet de kom i.
Og så ferdig? Nei, ikke akkurat. Når du nå har plugga den i Minien og starta den så finner du den i menyen og kan starte spilla fra den ja, men det er en del innstillinger man kan og bør gjøre. Skjermposisjon er en ting, og man må definere håndkontrollen om nødvendig. Ellers er det faktisk tut og kjør. Konsollen mangla Cannon Fodder og Lucasarts? Ikke nå lenger!
Så prosessen fungerer, men man ser problemet i Cannon Fodder rett over. Her har jeg ikke gjort noe med innstillingene dens, og en må åpenbart herje litt med crop og zoom-innstillingene for å få tilpasset det skikkelig. Og det betyr konstant inn og ut av menyen, justere-sjekke-justere-sjekke-justere-sjekke. Så ikke akkurat plankekjøring enda, dette her. En får håpe at prosessen blir bedre ettersom de får oppdatert konsollen litt.
Dette produktet er ikke for meg, men såpass var åpenbart fra start. En som allerede har ekte maskiner og har emulator satt opp på PC trenger overhodet ikke denne konsollen. Og produsenten har vært tydelig på det også, de sikter etter Ola Dunk som husker Amiga fra tredve år tilbake men som har aldri sett en siden da. Kanskje hadde de ikke en selv engang, bare husker de spilte på en hos kompisen. Og for dem kan jeg tro at produktet virker helt fint, det tilbyr noen fine spill for folk å prøve ut. Prosessen med å legge til flere spill er derimot hakket mer innviklet enn mange vil gidde vil jeg tro, det krever ikke egentlig veldig mye dedikasjon men nok til at folk flest dropper det. Prisen er kanskje og litt stiv for hva man får her, jeg henta min på Elkjøp og ga 1400,-. Man kan spare en hundrelapp eller to på netthandel, vet jeg. For min del blir den nok ikke brukt særlig mer etter dette, jeg tar den kanskje med på hytta og viser nevøene en gang. For min egen del er jeg mest skuffa over håndkontrollen, jeg hadde et lite håp om at den var god å bruke og at det kunne bli den nye retro-kontrollen min for emulatore. Men den gang ei.
Sist redigert: