Spilte gjennom første episode i går, og jeg må si jeg er litt skuffa. Walker hos RPS drev jo og påpekte hvor bra manus er, men altså... gubben du styrer er den eneste som får noen som helst slags personlighet. Han står på terskelen til å lukke døra til det gamle livet sitt og gi slipp på drømmene sine for å bygge en familie (noe jeg kan relatere til hehe), mens kjerringa stort sett er gravid og det er det. Nabokjerringa er senil og det finner du ut når du prater med henne, og så finner du det ut igjen når du prater med huseieren. Huseieren er creepy og det finner du ut når du prater med kjerringa og så finner du det ut når du prater med ham. Så er det to naboer til og de så jeg aldri. Flyttegubben er lat. Jepp.
Og så er det problemene som må løses. Introen funker greit for å vise deg hvordan ting funker, men det er jo ikke akkurat som om den krever noe tankearbeid ut over det helt elementære (noe som så klart betyr at gåtene er logisk oppbygd). Så kommer du til selve spillet, og den første oppgaven er... at du skal sette sammen et brev som er revet i stykker. Dette er akkurat den samme oppgava som den første i Puzzle Agent, en oppgave John Walker spesifikt påpekte var ræva, klisjert og uinteressant i Puzzle Agent. Den samme oppgava, med et dårligere grensesnitt (det er drit klønete å rotere bitene) og ingen tilbakemelding på når du har løst den (du må gå et annet sted og så er bare plutselig en hotspot tilgjengelig som ikke var det før), er tydeligvis helt grei i The Dream Machine. Oppgave nummer to og tre var logiske oppgaver som jeg likte, og oppgave nummer fire (den siste) var en sånn snu på brikkene for å finne veien gjennom labyrinten-oppgave. Bare at du får tilbakemelding når du snur en brikke riktig vei, så det er bare å klikke tilfeldig på tilfeldige brikker til du ser at oppgaven er løst. Og så begynner ting å ta seg opp, og så må du betale for å få spilt videre. Noe jeg ikke har gjort ennå. Vi får se.
Uansett: Jeg tviler ikke på at manus kan bli bedre videre i spillet, og grafikken og lyden er helt i toppklasse, så der er det ingenting å klage på. Det som skuffa meg var at det ikke skulle mer til enn litt intetsigende, wishy-washy hverdagsprat til for å skape et inntrykk av at joda, her har vi troverdige og hverdagslige figurer. Det er litt vanskelig å bry seg om ei dame som bare dukker opp ut av ingensteder for å gi et hint om at du må smøre gjengene til heisdøra for at den skal åpne seg. Og selv om jeg likte oppgavene som lente seg på at du måtte tenke logisk ut fra hvordan verdenen du befinner deg i er oppbygd, likte jeg ikke så godt at det var to klisjeoppgaver jeg har sett ørten ganger før i første episode. Slike oppgaver er veldig lette å smelle inn i pek-og-klikkere siden de umiddelbart melder fra om at her er det en oppgave som må løses på en bestemt måte før du kommer videre, men de har den ulempen at de ikke bidrar til å bygge opp historien eller spillverdenen; de eksisterer i sitt eget univers som er irrelevant utenfor den funksjonen det har, som ganske enkelt er å være en hindring du må forsere før du får lov til å spille videre. Det var slike prinsipper som gjorde Myst til den fantastisk sjelløse opplevelsen det var, og det er dette som er antitesen til de klassiske pek-og-klikkerne som var fokusert på fortellinger og figurer. Kroneksemplene i så måte er såklart Day of the Tentacle og Sam'n'Max Hit the Road, hvor du måtte sette deg inn i spillenes univers for å klare å løse oppgavene.
Så, ja. Det var greit nok, men ikke noe triumphant return to form akkurat.
