[PS4] Døden strandet

Jæveltango

Pepperoni Playboy
#1
Kanskje like greit med en egen tråd for Death Stranding, selv om det er evigheter til vi faktisk spiller det.

Ellers da, her er Mads Mikkelsen sine fem ører:


Leste i dag tidlig at Mark Cerny har tatt med Kojima på signingsferd rundt i Sony-land, og har gitt han fullt innsyn i alle studioene deres (Guerilla, Santa Monica, Naughty Dog osv.) sin teknologi, slik at han får håndplukke det han trenger av redskaper. Han brukte åresvis på utvikle Fox Engine, men den har han nå mistet helt tilgangen til, mvh. Konami.

Valget falt til slutt på Decima Engine, som er utviklet av Guerilla Games, og skal brukes i kommende Horizon: Zero Dawn. Det er da en tungt videreutviklet versjon av motoren som drev Killzone-spillene. Jeg lurer på om den skal videre dilles med til Death Stranding.
 
Sist redigert:

demake

Seksuelt godteri
#2
Er vi noe klokere etter 4 trailere? Jeg veit ikke hvilket dop Kojima har eksperimentert med de siste åra, men jeg vil ha det. Eller kanskje ikke. Alt vi har sett så langt er en bad trip av de skjeldne, men det er en bad trip jeg vil vite mer om.

Det ser unektelig fantastisk ut. Spørsmålet er om det er gøy å spille, eller om det er samma Kojima-tralten med timelange cutscenes avbrutt av noen få minutter med gameplay.

Ryktene går om at vi får vite mer i løpet av VGA. Så vi får hva simn.

 
#3
Tipper det blir kortfattet, lite inntrengende historiefortelling igjen alla MGS5 siden Kojima flere ganger etter MGS4 har sagt cutscenes er utdatert.

Det spillmekaniske tror jeg vil bygge videre på MGS5 med ekstremt åpent og dynamisk "emergent gameplay"-basert action i tillegg til basebygging- og survivalgreier, ut ifra hvordan han snakker om det. Altså et slags mørkere, tregere, voksnere Breath of the Wild.

Tror også det ikke blir så Lynch-aktig som det ser ut som. Helt siden Snatcher og Policenauts har han i bunn og grunn laget "hard sci-fi" i betydningen at han dveler voldsomt ved tekniske detaljer. Alt har sikkert en vill Rube Goldberg-forklaring.

kkjiji.jpg

Er litt bekymret da fordi det er Kojimas første spill utenfor Konami og hans første spill som ikke er Metal Gear på lenge. Mye som kan gå galt, tenker jeg. For eksempel at det blir for beskjedent og innadvendt, når han har så mye frihet, eller at ingen stopper ham fra å gjøre noe altfor crazy. Vi snakker om en fyr som apparently fikk spilt inn 40 tittelsanger til full pris før han fant en han var fornøyd med. Så George Lucas til de hundre.
 
#4
Har ikke lest så mye om gameplayet, men e3-traileren fikk det til å virke som en postbud-simulator med horror-segmenter strødd litt innimellom, noe jeg vil prøve. Har små forhåpninger om at det ikke er våpen eller combat i spillet, for det hadde vært artig å se ett AAA-spill prøve noe drastisk annerledes for en gangs skyld. Ble også ganske grepet av stemningen i de første snuttene vi så og tenkte en stund at Kojima kanskje hadde klart å fornye stilen sin og gått for en litt mer konsistent atmosfære denne gangen, men så slapp de denne videoen:

Så ja, nå forventer jeg noe litt mer i tråd med hans tidligere output. Spille det skal jeg jo uansett, da. Jeg liker spillene hans både når de er bra og når de er mæljeknull, for noe unikt er de alltid.
 

Lodin

Der Waaaah
#7
Syns det var vel tidlig med launch trailer all den tid spillet ikke slippes før til sommern.
Nei, betatesten teller ikke. :woomy:
 

Shinra85

Spillegals effort emo
#8
Har startet på dette.

Skal sies at jeg med vilje ikke har sett noen trailere, lest noen reviews eller lest noe som helst om spillet før jeg starta pga... Vel, Kojima. Er bare en halvannen-to timer inne i spillet (for de som har spilt hittil, så er jeg kommet til
punktet der man møter Amelie i "det hvite huset"
, så det er veldig begrensa hvor mye spoilere det er hittil da jeg sikkert bare har såvidt lukta på første snøfnugg.

Men, slenger i spoiler.
Førsteinntrykket er "faen så mange systemer, faen til vandresimulator da, faen så mye namedropping av kjente folk, faen så mye jeg liker det her av uviss grunn". For det er sært; Det er lite som skjer, det er ufattelig mange mikrosystemer å forholde seg til (pissing og driting, stamina, helse, flaskebaby-stressnivå, vingling, trying, Like-system, overvekt) masse helt absurde ting som jeg ikke har snøring på hva er (Hva gjør likes? Hva er karakteren etter oppdraget godt for? Hva er de jævla statsene?) MEN! Og det er et STORT men; Det funker på en glitrende måte. Det er seigt og treigt, men med overlegg. Det er forvirrende, med overlegg. Storyen virker som en japansk David Lynch på syre, gameplayet kjører åpen verden, detaljstyring a la RDR2, litt grøsserelementer... Men alt i alt virker det som et kompromiss mellom Kojima og Sony: Kojima ville lage film, Sony ville ha spill. Resultatet blei detta nydelige kaoset.

Virker som det er Kojima sitt kunstverk. Der COD er Jackson Pollock, så er Death Stranding Salvador Dali.

Største FUCK YEAH-øybllikk hittil er at Silent Poets har ei låt. Nydelig Electronica-greie fra Japan, blei litt overraska da jeg trodde duoen hadde gitt seg for lenge siden.

Største HVA FAEN?-øyeblikket hittil er
faens Monster Energy på bordet som man kan drekke for å få mer stamina og Ride with Reedus-plakaten når man er på dass

Rart spill, har bare skrapa så vidt så detta er hypertidlig førsteinntrykk. Gleder meg til å dykke dypere inn i ting.
 
#11
Spilt ca. 15 timer siden fredag som er helt sjukt for meg siden jeg stort sett bare gjør skoleting og stirrer i taket til vanlig.

Det _er_ jo egentlig Breath of the Wild. Du har en stor åpen verden og masse enkle mekanikker som spontant generer komplekse situasjoner med real life logic som du må løse kreativt. F. eks. 30 minutter på deg til å levere pakke som ikke kan risikere å komme i kontakt med vann og så tar jeg på meg å stjele noe fra en leir med fiender på veien. Madness ensues. Motorsykkelen min bryter ned, finner ut at det er masse elver rett utenfor der jeg må levere i siste øyeblikk, det begynner å regne (som får ting til å eldes og bli ødelagt i spillet), osv. osv. Improviserer masse og lykkes så vidt. Etterpå må jeg bruke tid på å hente en generator sånn at jeg kan lade opp motorsykkelen min der jeg måtte legge den fra meg før neste levering.

Forskjellen er at Breath of the Wild, som de fleste dataspill, er en maktfantasi. I Death Stranding spiller du en fyr som ofte drasser rundt på 70 kg som du kjenner hvert gram av og du har en liten baby i en krukke som begynner å skrike hvis noen så mye som ser stygt på deg. Når det plutselig kommer en hel haug av tungt bevæpnede folk for å ta deg da ... Den hjelpesløsheten og sårbarheten er noe du sjeldent utsettes for i dataspill.

Så hvorfor liker jeg det likevel mer enn Breath of the Wild og det meste annet egentlig?? For eksempel: Det var en lang, tung sekvens hvor jeg gikk opp i fjellene og kanskje hadde forberedt meg litt dårlig. Kommer opp på toppen til en amazing utsikt og ser endelig stedet jeg har jobbet meg mot med bare nedoverbakke mellom. Asylums for the Feeling av Silent Poets å spille. Har aldri lyst til å spille et skytespill igjen.

Når det gjelder storien ... Så er det så mye cutscenes som man forventer fra Kojima (i motsetning til MGS5). Det er også så mye hard sci-fi som man forventer. De har tilsynelatende diktet opp en ny gren av fysikk som Nicolas Winding Refn (!) er eksperten via Codec for.

Men det er samtidig helt annerledes fra MGS. Jeg tror mye av manuset til det som skulle bli Silent Hills har overlevd. Det er noe off og uncanny med de mer jordnære samtalene - og det er litt drømmelogikk ute og går til tider. Måten hovedpersonen blir haunted av Lindsay Wagner minner meg veldig om James Sunderland/Maria i Silent Hill 2. Mellomsekvensene er også lange og dvelende med forholdsvis lite dialog og action. Det som overrasket meg mest er hvor trist og håpløst det er, føles som om det ligger genuin smerte bak spillet.

Ellers fascinert av hvor mye det faktisk har å si når man leier inn skuespillere som Mads Mikkelsen og Léa Seydoux. Tok meg selv i å være at the edge of my seat mens Seydoux fremførte en klisjé og awkward line jeg har hørt i tusen andre dataspill før, bare fordi hun klarer legge så mye personlighet i det. Den uventede måten ordene kommer ut på og kroppspråket hun sier det med. Hadde ikke den opplevelsen så mye med Beyond, men nå er kanskje ikke Willem Dafoe og Ellen Page på det samme nivået i utgangspunktet som noen av disse.
 

Shinra85

Spillegals effort emo
#13
Corden er virkelighetens death stranding
 

demake

Seksuelt godteri
#14
Jeg har aldri hatt mindre lyst til å spille et spill noensinne.
 
#15
Da har jeg spilt ferdig. Hadde egentlig tenkt å skrive sånn to setninger på Discord, så dette er deres feil.

Først gameplay. Igjen: Langt fra en "walking simulator". At det handler om å gå fra punkt A til B er omtrent som å si at Half-Life 2 handler om å peke på dumminger. Spillets kjerne er cutting edge, en slags blanding av Breath of the Wild og Crazy Taxi malt med den emosjonelle finpenselen til Ico. Det er mange måter å gjøre alt på og det skjer hele tiden morsomme ting unike for deg, bare på grunn av den uforutsigbare måten mekanikkene virker sammen på. Som i alle Kojima-spill vet du heller aldri hva som er rundt neste hjørne. Det er ikke mange spill hvor jeg har følt og opplevd så mye forskjellig. For eksempel første gangen du til motorsykkel skjærer over et landskap du har brukt lang tid på å krysse før på en nybygd vei. Eller når du etter å ha gått deg vill og brukt opp alt som er å brukes opp somehow klarer å komme deg i mål. Eller når du tenker at ... Ja, det hoppet klarer sikkert motorsykkelen min. Og så går du istedet rett i grøften og må planlegge hvordan du skal komme deg ut med 150 kilo pakker.

Men det blir fortsatt ganske kjedelig etter hvert???? Og hvorfor det ... Jeg vil egentlig påstå det har veldig lite å gjøre med at man leverer pakker. Jeg tror det handler om at spillet bare er kunstig langt og litt bloated. Et sted rundt halveis slutter det å introdusere mekanikker som endrer så mye. Du havner også opp i noen fjell hvor triksene dine ikke funker lenger og uten at det kommer så mye spennende nytt å leke med. Det blir også mer og mer bosskamper etter hvert og de er kjipe altså. Det finnes litt teknikk i det på Hard, men det er legit thing same over and over again.

Ble også litt skuffet av storien etter hvert? Jeg synes det sterkeste egentlig er konseptene. Spøkelsessensoren din som snurrer fra skulderen din, spedbarn i krukker, de fem mystiske skikkelsene som henger på himmelen, regn som får tiden til å gå fortere, den undringsfulle musikken som spilles mens du jages ned av signalhorntutende lastebiler og folk i gule drakter som likevel er veldig forsiktig med ikke å drepe deg osv. Det andre jeg tror kommer til å bli igjen med meg er prestasjonene folk som Léa Seydoux og Mads Mikkelsen gjør. Alle figurene har ganske tragiske skjebner og de er helt med på manuset Kojima har gitt dem, både på sitt verste og beste. De rakk alle sammen knuse hjertet mitt på hver sin måte. Unntaket er regissørene Kojima har avbildet og latt noen andre spille. Guillermo del Toro er jo mest comic relief, men Nicolas Winding Refn er jeg ganske fan av og har sett mange intervjuer med. Og det er bare skikkelig uncanny å se ham med noen andres bevegelser og britisk aksent?

Men altså etter hvert som du pakker ut hva som egentlig foregår i Death Stranding-universet (som også kunne blitt presentert mye bedre) synes jeg ikke historien er så veldig grensesprengende. Det er en veldig straightforward reise med overtydelige skurker og helter. Death Stranding er også Hideo Kojima på sitt mest skamløse og self-indulgent, oppe der med Metal Gear Solid 4. Endeløse sekvenser hvor folk bare står og snakker og snakker og snakker bare for å komme til et eller annet poeng som egentlig er en aside til hele historien og som jeg aldri egentlig lurte på. Eller hvor awkward og utydelig mange av de tekniske konseptene legges frem på. Og skikkelig dårlige vitser som ikke passer inn i det hele tatt.

Jeg begynner etter hvert å bli tilhenger av "Tomokazu Fukushima-teorien". Dette er en forfatter som var involvert i Metal Gear Solid 1-3. Han var også med på to spin-off-spill, Metal Gear Ac!d og Ghost Babel. Ingen av dem er fullt så sprø eller storslagne som Metal Gear-spillene med Kojima, men det er godt håndverk liksom. Komplekse og informasjonstunge storier, men veldig konsistente og tilfredsstillende. Jeg føler Metal Gear Solid 5 har den beste historien av de spillene Kojima har laget uten Fukushima og det er kanskje fordi hele poenget der var vel å holde tilbake?

I starten så tenkte jeg at mainstream media bare ikke klarte å verdsette Kojimas visjon, men jeg ender egentlig opp med å være enig med dem. Death Stranding er skikkelig kult og unikt, men det er ikke helt vellykket - og det krever en del godvilje og tålmodighet. Blir 8/10 herfra og altså ikke GOTY. Jeg synes Sekiro var bedre og det er fortsatt mye fra 2019 jeg ikke har spilt ferdig, som Fire Emblem og Disco Elysium.

Oppdatert ranking må bli Penguin Adventure > MGS2 > MGS3 > MGS5 = MGS1 > Death Stranding > Snatcher > Policenauts = MGS4.
 
Sist redigert:
#16
Bonus, det jeg fikk ut av storien. Garanterer for at det er minst 80% korrekt.

Det finnes basically et ekstra lag med fysikk som angår sjeler, drømmer osv. Ting som ikke kan forklares med molekyler og atomer.

Med mange hundre tusen års mellomrom skjer det noe som kalles en "stranding" hvor dette laget begynner å blandes med vår verden.

Blant annet kommer det sjeler fra døde mennesker inn i vår verden. Det som suger med det er at når "levende sjeler" (som vi alle har) og "døde sjeler" kommer i kontakt med hverandre så forårsaker det atombombe-aktige eksplosjoner pga. den oppdiktede fysikken fungerer sånn. Som er grunnen til at folk i spillet lever i isolerte byer og trenger leveringsfolk for å bære pakker mellom dem. En annen ting som skjer er noen folk får spesielle evner.

Strandings har skjedd 5 ganger før, som bl. a. var hvordan dinosaurene døde ut.

Hver stranding begynner med at det våkner opp en "Extinction Entity" blant den dominerende arten.

I den stranding som skjer under spillet er dette hovedpersonen Sams mor, presidenten av USA.

Før Sam ble født, en gang hun lå i koma, delte hun seg i to. "Sjelen" og "kroppen". Det er kroppen hennes som dør i begynnelsen av spillet mens den unge versjonen av henne som hjemsøker deg er "sjelen" som utforsker sjeleverdenen. Stranding begynte pga. denne splittingen.

Etter hvert som stranding ødela verden, fortsatt før Sam ble født, prøvde presidenten å bruke "sjelemolekylene" til nyttig science for å forsvare landet. Hovedprosjektet skulle være et slags nettverk over hele USA av maskiner med fostre man har tatt ut av gravide kvinner. Fostre er nemlig "halvt i live og halvt døde" og fungerer som en forbindelse til den sjelelige verdenen. Med et nettverk av dem har man en forbindelse av "sjeleenergi" over hele kontinentet som man kan benytte seg av. Man kan også kommunisere med hverandre ved hjelp av det.

Spillet starter med at presidenten holder på å dø uten å ha lykkes bygge sitt nettverk ferdig. Hun overbeviser sin sønn, Sam Porter, om å gjøre det ferdig. "You're president of jack shit", osv. "I'm not a hero, never was never will be." Med seg har han også et foster i en krukke for å hjelpe ham se spøkelser (fordi det er halvt i de dødes verden). Sam har også spesielle evner, han våkner bare igjen hvis han dør.

Underveis møter hovedpersonen flere tragiske figurer og hjelper dem komme til terms med sine ulykke.

En av dem er Mads Mikkelsens spøkelse. Hans barn var det første som skulle brukes av presidenten av USA til å bygge babynettet så da han skjønte hva som skulle skje med babyen prøvde han å stikke av med den. Istedet ble han drept. Fordi Mads Mikkelsen var leiesoldat og traumatisert er han stuck i en slags limbo, unable to move on, hvor han gjenopplever forskjellige kriger sammen med andre døde krigere.

Med jevne mellomrom henter han deg inn dit fordi han prøver å ta barnet sitt tilbake, som tilfeldigvis er det du har i krukken din.

Når du har koblet sammen hele nettet viser det seg at presidenten IKKE ønsket dette for å koble sammen USA. Men at hun har operert ut fra et slags instinkt, fordi hun er Extinction Entity, sånn at du egentlig har klargjort ting sånn at hun endelig kan utslette alt liv på jorden.

Du klarer likevel through the power of love å overbevise moren din om ikke å gjøre det. Hun joiner derfor de 5 andre skikkelsene i himmelen som også valgte å spare livet på jorden. Jeg antar hvis man kunne zoome inn på dem så ville de sett ut som dinosaurer osv.

Hvorfor denne syklusen skjer blir aldri forklart definitivt, men presidenten av USA/moren din spekulerer i om det har en slags evolusjonær funksjon. Ved å presse alt livet på jorden og stille dem overfor undergangen, tvinges de til å "take the next leap" - utvikle seg videre.

Og så er det slutten da som ikke maker noen sense for meg egentlig.

Internett mener at man finner ut at babyen Mads Mikkelsen forsøkte å redde var hovedpersonen. Og at når hovedpersonen viser babyen bilde av den døde familien sin etterpå og sier, "Louisa", er det fordi babyen du har bært i krukken hele tiden egentlig var noen andre. En jente.

Men det tror jeg ikke kan stemme????
  • Selv om kamera skjuler kjønnsorganet til babyen gjennom spillet, så burde det være ganske lett for hovedpersonene å se
  • Babyen har samme evnen til å komme tilbake igjen fra de døde som Sam har
  • Tidlig i spillet sier de ganske tydelig at å koble seg til en baby gjør at du opplever dens minner, ikke dine egne
  • Sa ikke Guillermo del Toro også konkret at dette nettopp var den første babyen i starten?? Husker ikke helt
Når Sam tar på bildet med konen sin og så tar hånden til babyen og sier, "Louisa", så tolker jeg det som at kona hans het Louisa og at Lou hele tiden var oppkalt etter henne. Og at han bare bonder med babyen ved å fortelle ham om sin tidligere familie.

Det eneste problemet med dette er at det maker ingen sense at det er to av Sam. Det var to av moren til Sam, men den unge versjonen var et spøkelse og kunne ikke tas på. Det var også to av Mama, men de var tvillingssøstre?? Så det forklarer heller ikke noe.

Så det meste fornuftige jeg kommer på er at dette er Kojima som kaster en siste "wrench" inn i maskineriet.

For å sørge for at Death Stranding aldri maker 100% sense.

Et annet belegg for min versjon er at Internett mener det er en "blooper" at barnemodellen av Sam har grønne øyne sånn som krukkebabyen når voksen-Sam har blå øyne. Men kanskje Sam først fikk blå øyne da han ble voksen? Det er jo ikke så uvanlig?

Nå holder jeg på å bli konspirasjonsteoretiker. Screw this.

Du er babyen i flashbackene. Babyen du har hatt med deg hele tiden var noen andre. Mads Mikkelsen er faren din.

Budskapet er uansett at man løser problemer med samarbeid og ikke ved å slåss. Man slår sisteboss ved å legge bort pistolen og klemme henne.
 
Sist redigert:

Novastrum

Feminist-elitist
#17
Her er mitt rørete synspunkt:

Death Stranding gir meg følelsen jeg fikk da jeg gikk på barneskolen og hadde et nytt spill ventende hjemme. Jeg føler på en måte at jeg har sett alt før når jeg spiller nye spill. Ja, det er små variasjoner og gimmicker, men er ikke ofte man blir så overrasket lenger. Må innrømme at jeg har blitt overrasket flere ganger i løpet av min tid "på stranda”.

Merker at jeg tenker uforskammet mye på spillet, særlig med tanke på hvor lite jeg har spilt så langt (11-ish timer). Synes ikke historien er “bra” fortalt, men synes allikevel den er interessant, og jeg føler uansett at stemningen er i førersetet.

Har sjeldent blitt så forundret av et spill, uavhengig av genre. Trodde først at jeg kom til å mislike all pseudofilosofi/psykologi/sci-fi-en, men føler egentlig at alt sitter skikkelig bra - i en sammenheng. Kojima er en Auteur.

Liker det, muligens GOTY for min del. <3 <3 <3
 
#18
Death Stranding gir meg følelsen jeg fikk da jeg gikk på barneskolen og hadde et nytt spill ventende hjemme. Jeg føler på en måte at jeg har sett alt før når jeg spiller nye spill. Ja, det er små variasjoner og gimmicker, men er ikke ofte man blir så overrasket lenger. Må innrømme at jeg har blitt overrasket flere ganger i løpet av min tid "på stranda”.
Hrm... har samme problem spill for tiden, ref mitt innlegg om Ace Combat i går. Har egentlig avskrevet Death Stranding som presentiøst ræl bygget på spillmekanikker jeg vanligvis skulle ønske at ikke var del av spillene jeg spiller, men det avsnittet der sier meg at jeg kanskje burde gi det en sjanse likevel.
 
#19
Monsen på Villspor-simulatoren Death Stranding ble omtalt som et spill man enten ville elske eller hate. Selv er jeg ganske likegyldig etter å ha spilt i 4-5 timer. Kojima har virkelig fått dreisen på å lage store, tomme og uinteressante verdener siden MGSV. Kommer nok ikke til å fullføre dette, nei.