Ok, dette var for jævla bra til å ikke lage egen tråd om. Gullkorn galore!
Ja, promping er hardt dere!
Jo, jeg gjør det, trenger noe mer nå, jobben gir meg ikke nok lenger. Kanskje på tide å skifte jobb? Hmmm, interessant ide. Problemet er bare at det krever så mye innsats, motivasjon og og…
*falle tilbake til normalen*
Nei, skomaker bli ved din lest.
*falle tilbake til normalen*
Nei, skomaker bli ved din lest.
Det høres kanskje rart ut, men jeg bestemte meg for at nok var nok
En aprilkveld i 2009:
Jeg satt foran pc’en og var fly forbanna over at folk ikke gjorde som jeg sa. Jeg kjente at adrenalinet pumpe, at følelsene satte sinnet i kok, at jeg fikk hjertet i halsen fordi jeg var så sint. Jeg hadde vært sint tidligere i world of warcraft, men ikke slik, ikke på denne måten, ikke i denne sammenhengen.
Jeg kjente jeg ble fortvilt, en oppgitthet som jeg aldri har følt før tidligere, en nesten absurd følelse av håpløshet fylte meg. Jeg gikk til sengs etter et 5 timers raid og trodde egentlig at jeg hadde gjort det jeg vanligvis gjør. Noen få timers søvn før jobben fikk sine 7.5 timer og jeg var tilbake i normal modus.
Når jeg logget meg på dagen etter,-da- kom det. -dette- river meg og min tilværelse i fillebiter, jeg kunne rett og slett ikke gjøre dette mer. Jeg innså det den gangen, at jeg ikke kunne raide 4-5 dager i uka 8-9 timer hver gang. Det går rett og slett ikke til slutt, alt ble tilsidesatt og bortprioritert. Livet var for vanskelig å forholde seg til, for vanskelig å komme igjennom. Wow ble en flukt fra alt dette, en flukt fra virkeligheten. Jeg innså bare ikke hvor dyp min avhengighet til onlinespill egentlig var, men dette var det første skrittet, jeg turte å konfrontere det.
Det føles som en evighet siden nå, det har naturligvis vært skritt tilbake på vegen dit jeg er nå, men jeg hadde ikke vært mennesklig om jeg ikke feilet. Det er nemlig det som gjør meg mennesklig og som alle andre, jeg feiler.
Et vist menneske sa engang “det er i motgang man lærer det å bli en vinner”, det stemmer veldig bra for min del, for jeg har feilet endel.
Et skritt om gangen, steady as we go.
En aprilkveld i 2009:
Jeg satt foran pc’en og var fly forbanna over at folk ikke gjorde som jeg sa. Jeg kjente at adrenalinet pumpe, at følelsene satte sinnet i kok, at jeg fikk hjertet i halsen fordi jeg var så sint. Jeg hadde vært sint tidligere i world of warcraft, men ikke slik, ikke på denne måten, ikke i denne sammenhengen.
Jeg kjente jeg ble fortvilt, en oppgitthet som jeg aldri har følt før tidligere, en nesten absurd følelse av håpløshet fylte meg. Jeg gikk til sengs etter et 5 timers raid og trodde egentlig at jeg hadde gjort det jeg vanligvis gjør. Noen få timers søvn før jobben fikk sine 7.5 timer og jeg var tilbake i normal modus.
Når jeg logget meg på dagen etter,-da- kom det. -dette- river meg og min tilværelse i fillebiter, jeg kunne rett og slett ikke gjøre dette mer. Jeg innså det den gangen, at jeg ikke kunne raide 4-5 dager i uka 8-9 timer hver gang. Det går rett og slett ikke til slutt, alt ble tilsidesatt og bortprioritert. Livet var for vanskelig å forholde seg til, for vanskelig å komme igjennom. Wow ble en flukt fra alt dette, en flukt fra virkeligheten. Jeg innså bare ikke hvor dyp min avhengighet til onlinespill egentlig var, men dette var det første skrittet, jeg turte å konfrontere det.
Det føles som en evighet siden nå, det har naturligvis vært skritt tilbake på vegen dit jeg er nå, men jeg hadde ikke vært mennesklig om jeg ikke feilet. Det er nemlig det som gjør meg mennesklig og som alle andre, jeg feiler.
Et vist menneske sa engang “det er i motgang man lærer det å bli en vinner”, det stemmer veldig bra for min del, for jeg har feilet endel.
Et skritt om gangen, steady as we go.
Hvorfor ble jeg demotivert nå? Motivasjonen ble plutselig en ensom ting og jeg ønsker mat plutselig velkommen. Jeg skal være sterk, hele tiden! Skal ikke ha svake øyeblikk! Gi meg styrke, nå!
Jeg driver og rydder i onlinespillet mitt(world of warcraft for de mer interesserte). Jeg innser at jeg kan faktisk ikke spille et onlinespill som ikke har en definert start og en slutt. Det -er- umulig for meg med den innstillingen jeg har. Det å skulle gjøre -alt- ordentlig og det at wow tar imot med begjær, det fungerer bare ikke om jeg har ambisjoner om å gå ned i vekt, få meg et ordentlig virkelig liv. “coming back to life” som Pink Floyd jaller ut av stereoen akkurat nå, joda, jeg gjør på en måte det. Jeg har tatt avgjørelsen nå, wow-kontoen kanselleres, jeg dytter alle mine verdier inn i banken. Dette -er- jeg ferdig med.
Livet mitt har vært på hold i 5 år nå, det er på tide å ta tilbake kontrollen, gjøre noe utav det. Konkretisere noen drømmer jeg har. -mine- drømmer, ikke alle andre sine. Jeg har god tro på at det valget jeg gjør nå om å kutte det -helt- er det riktige for meg, jeg vil ikke tilbake, jeg ønsker ikke å være tvunget til å tilbringe 5-8 timer 3-4 ganger i uka med noe som egentlig ikke gir -meg- noe.
Livet mitt har vært på hold i 5 år nå, det er på tide å ta tilbake kontrollen, gjøre noe utav det. Konkretisere noen drømmer jeg har. -mine- drømmer, ikke alle andre sine. Jeg har god tro på at det valget jeg gjør nå om å kutte det -helt- er det riktige for meg, jeg vil ikke tilbake, jeg ønsker ikke å være tvunget til å tilbringe 5-8 timer 3-4 ganger i uka med noe som egentlig ikke gir -meg- noe.
Joda, jeg er avhengig av damer også. Enda en ting som jeg må legge til “behandles for” lista mi. Jeg begjærer damer, jeg ønsker å bli begjært også faktisk. Å holde noen, å være nær noen er noe av den deiligeste følelse på jord. Samtidig så er det å bli fortalt -at- “joda, vi ønsker det vi også, men ikke akkurat nå” . Det gjør meg så frustrert, men når passer det da for…. Neste uke engang? Kanskje neste år? Nei vet du hva, innimellom så tror jeg ikke dere vet hvor priviligerte dere er som blir jaget på og ikke er de som faktisk må jage.
Vi er alle et produkt av våre omgivelser, men samtidig så er det viktig å sette av tid til selvinnsikt(som jo dette er) og refleksjon over ting som skjer i løpet av en dag. Det er ikke alltid at jeg rekker å sette fokusen på maten, men siden nyttår -har- jeg blitt flinkere til å innse at mat -er- bare mat. Det gir meg ingen glede, det gir ingen trøst.
Den gjør meg rett og slett bare feit!
Den gjør meg rett og slett bare feit!
Jeg spilte ihvertfall ikke WoW fordi ting var så deprimerende og kjipe, men fordi det var mye lettere enn å gå ut og gjøre irl ting. Så jeg bare trente meg opp til å føle den samme rewarden for det, å raide var som å dra på pubben med gutte og å drepe en ny raid-boss ga samme reward som å pule en random dame. Det gjelder bare å lure hjernen nok!
