Konseptet med Jodie og Aiden er interessant fra et spillmekanisk ståsted. Jeg synes Beyond stiller et viktig spørsmål om oss spillere som kontrollører/aktører. Aiden belyser nærmest problemstillingen vi til stadighet må (noe underbevisst) forholde oss til: Er det Jodies behov og motiver vi bør bestrebe å etterleve eller gjenspeile, eller er det våre egne? «Husk å rollespille» minner en kompis av meg alltid på (hei, Rostvåg), og da tolker jeg han dithen at han mener jeg bør innta rollen som Jodie – eller i det minste være konsekvent i måten jeg kontrollerer Jodies atferd og reaksjoner.
Men hva i de scenene der Jodies og Aidens behov og motiver er annerledes? Vi kontrollerer jo begge i spillet, og ikke så rent sjelden parallelt. Skal jeg gå amokk som Aiden i den nevnte scenen – «The Experiment» – og andre, eller skal jeg føye meg etter Jodies formaninger og roe gemyttene etter ei kort stund? Jeg inntok begge rollene i løpet av spillets gang og utfallene var ikke alltid så lette å forutse. Konfliktene som oppstod var det gjerne jeg som stod for, like mye som historiens force majeure-hendelser.
Det er selvfølgelig bare snakk om egenskapte illusjoner, men nå er det engang slik innlevelse fungerer. Synd denne typen opplevelse bare oppstår 20 % av tida (eller der i gården), og de resterende prosentene er new age mumbo jumbo pakka inn i Inception-aktig rehash (føkkings Hans Zimmer er med på lydsporet jo) og bygd på Pulp Fiction-fortellerstrukturer gjort på amatørvis.
Cage skulle holdt seg til horrorelementet og spisset historien ned til fem timer. Fyren er en flott visjonær og glimter til i blant, men noen andre burde seriøst få manusjobben ved neste korsvei.