Bioshock Infinite
- Trådstarter Lodin
- Startdato
Wall of text, svart bakgrunn og hvit tekst? Au.
Hvis du kjører Safari eller har en leser med lignende funksjon: Bruk reader. Så får du lest teksten uten at du får lyst til å klore ut øynene.
Forøvrig er jeg godt fornøyd med spillen, gidder ikke gnage på enkeltproblemer når helhetsinntrykket er så godt som det er.
Hvis du kjører Safari eller har en leser med lignende funksjon: Bruk reader. Så får du lest teksten uten at du får lyst til å klore ut øynene.
Forøvrig er jeg godt fornøyd med spillen, gidder ikke gnage på enkeltproblemer når helhetsinntrykket er så godt som det er.
Vel om dere ikke har tid til å lese hele Timmy sin greie kan dere se en og en halv time hvor Spoony bitcher.
E: og han misser totalt poenget med hele spillet og moralen. Jævla Spoony!
E: og han misser totalt poenget med hele spillet og moralen. Jævla Spoony!
Fiser litt rundt på Bioshock Infinite om dagen.
(DISKLÆIMER: Er ikke ferdig, men begynner å føle at jeg nærmer meg slutten)
Personlig er det en veldig ambivalent opplevelse for min del. Estetikken er fantastisk, designet er av en annen verden og hele universet er proppfullt av liv, sjarm og særegenhet. Man skjønner godt det er en visjonær bak hele spillet, uten tvil et spill som kan grense over til "er spill kunst"-diskusjonen. Stemmeskuespillet er overraskende godt, detaljnivået er rikt, humoren er satirisk og subtil.
På en annen side er dette en rett fram pang-pang med åpne korridorer. Føler at det er lite rom til storslått utforskning og man blir geleidet igjennom alt. Hver gang jeg starter spiller, går inn i iron sight for å plaffe kommer det opp en beskjed om hvilken knapp som skal trykkes på for å se normalt igjen. Ser at man kan skru av det, men gjett hva; Det hjalp ikke.
Spillteknisk funker fortellerstilen relativt godt, men føler at det prøver å være mer Japansk enn det behøver å være. Skytingen har jeg litt problemer med også. Lyddesignet er knall til tider, men det gir meg ingen følelse av våpen med kraft, samt at jeg synes skytinga er steril og klinisk på et vis.
Alt i alt så er det jo et godt spill, men jeg tar meg selv i å elske segmentene der man utforsker og ser, men er ganske likegyldig til de man løper rundt som Rambo. Føler egentlig at Bioshock Infinite er dagens versjon av spillverdens Requiem for a Dream; Det er greia alle MÅ like, lzm fårratte det bare er SÅ bra.
Er som sagt ikke helt ferdig ennå, kanskje spillet drar meg i en helt annen retning og gir meg en skikkelig god opplevelse alt i alt
(DISKLÆIMER: Er ikke ferdig, men begynner å føle at jeg nærmer meg slutten)
Personlig er det en veldig ambivalent opplevelse for min del. Estetikken er fantastisk, designet er av en annen verden og hele universet er proppfullt av liv, sjarm og særegenhet. Man skjønner godt det er en visjonær bak hele spillet, uten tvil et spill som kan grense over til "er spill kunst"-diskusjonen. Stemmeskuespillet er overraskende godt, detaljnivået er rikt, humoren er satirisk og subtil.
På en annen side er dette en rett fram pang-pang med åpne korridorer. Føler at det er lite rom til storslått utforskning og man blir geleidet igjennom alt. Hver gang jeg starter spiller, går inn i iron sight for å plaffe kommer det opp en beskjed om hvilken knapp som skal trykkes på for å se normalt igjen. Ser at man kan skru av det, men gjett hva; Det hjalp ikke.
Spillteknisk funker fortellerstilen relativt godt, men føler at det prøver å være mer Japansk enn det behøver å være. Skytingen har jeg litt problemer med også. Lyddesignet er knall til tider, men det gir meg ingen følelse av våpen med kraft, samt at jeg synes skytinga er steril og klinisk på et vis.
Alt i alt så er det jo et godt spill, men jeg tar meg selv i å elske segmentene der man utforsker og ser, men er ganske likegyldig til de man løper rundt som Rambo. Føler egentlig at Bioshock Infinite er dagens versjon av spillverdens Requiem for a Dream; Det er greia alle MÅ like, lzm fårratte det bare er SÅ bra.
Er som sagt ikke helt ferdig ennå, kanskje spillet drar meg i en helt annen retning og gir meg en skikkelig god opplevelse alt i alt
Slutten er quite the thing, som man ikke får oppleve før man har kommet seg gjennom en kjip "sisteboss"-affære. Jeg deler oppfatningen til shinra hva skytinga angår, og det var aldri den interessante biten. Det clusterfucket som er siste brett var mer irriterende og repetitivt enn noe annet, men hele sekvensen etterpå er så glimrende herlig at alt er verdt det.
Høh. Jeg syntes det siste slaget var punktet hvor spillet endelig løsna. Men ja, som jeg skrev tidligere synes jeg ikke potensialet i Infinite blir helt forløst. Greia med at Elizabeth kan teleportifisere inn ting og tang er mer "ja faen vi må jo bruke berta i spillet også" enn en inspirert mekanikk, for eksempel.
Sånn, da var jeg gjennom dette. Det ser jo jævlig pent ut, men jeg har ikke lyst å spille det igjen for å si det sånn.
Historien: Mange-verden-tolkingen (MW-tolkningen) av kvantemekanikk ja? Det er jo...noe, kan man si. For de uinnvidde. Det vitenskapelige miljøet har fortsatt ikke blitt enige om hvilken tolkning av kvantemekanikken som er korrekt (etter godt og vel hundre år). Det er to ledende tolkninger pr i dag, nemlig MW- og Københavnertolkningen, der sistnevnte er den mest populære (ikke uten grunn for å si det sånn). La meg starte med:
mine problemer med MW tolkingen. MW-tolkningen gir basis for et fullstending deterministisk univers. Sorry macarena, Heissenbergs uskarphetsprinsipp har en høne og plukke med deg.
Den postulerer at alle mulige utfall av en hendelse splitter universet slik at det blir dannet et nytt univers for hvert av utfallene. Problem: Konservering av energi. Hvordan kan energien i et slikt "multivers" være konservert for hver splitting av utfall? DeWitt (mannen bak populariseringen av MW, ikke spillfiguren), ditt førerkort i termodynamikk er herved inndratt.
En kvantemekanisk partikkel kan passere gjennom solide vegger. Ut i fra MW-tolkningen vil det dannes utvalg av universer der følgende kan være korrekt: A) Ingen kvantemekaniske partikler passerer barriærer. B) Alle kvantemekaniske partikler passerer barriærer. C) Noen kvantemekaniske partikler passerer barriærer. Legg korrespondanseprinsippen på toppen av dette og det vil da si at noen universer styres av radikalt forskjellige naturlover, og at multiverset inneholder et uendelig antall sett naturlover som kun virker lokalt i ett og ett univers. Lokalitet? Mer som loLalitet, AMIRITE?!
Vent? Uendelig mange universer? Uendelig mange sett naturlover? Occams barberblad anyone?
Tilbake til historien kanskje. Nei, vent! Levine greier faen meg å sause sammen MW tolkningen med Københavnertolkningen når de (DeWitt, Elizabeth og tvillingene) i en scene (der de prøver å finne den levende gulingen) begynner å gnåle om statistikk og sannsynlige utfall. Det er altså den ene tingen som gjorde at MW-tolkningen dukket opp i det hele tatt, og det hører ikke hjemme i MW-tolkningen!
Så tilbake til historien kanskje? Det er bestefarparadokset. Så originalt.
Kampsystemet: For noen utrolig ræva vigors. Hei sjekk her da! Du kan bruke shock jockey for å gi strøm til dører og andre mekaniske greier. Dette bruker man seg av hele....to ganger i løpet av spillet. Shock jockey og undertow var de eneste som var verdt å samle på, og resten brukte jeg ikke. Og som fetthesten nevnte tidligere så er alle encounters helt like.
Det visuelle: Herremingud det ser pent ut! Jeg storkoste meg hele veien på grunn av at det bare ser helt fantastisk ut. Hadde jeg bare kunne utforske alle skyboksene også så hadde dette vært GOTY.
Når alt kommer til alt så er dette fortsatt bare enda en korridorskyter.
Historien: Mange-verden-tolkingen (MW-tolkningen) av kvantemekanikk ja? Det er jo...noe, kan man si. For de uinnvidde. Det vitenskapelige miljøet har fortsatt ikke blitt enige om hvilken tolkning av kvantemekanikken som er korrekt (etter godt og vel hundre år). Det er to ledende tolkninger pr i dag, nemlig MW- og Københavnertolkningen, der sistnevnte er den mest populære (ikke uten grunn for å si det sånn). La meg starte med:
mine problemer med MW tolkingen. MW-tolkningen gir basis for et fullstending deterministisk univers. Sorry macarena, Heissenbergs uskarphetsprinsipp har en høne og plukke med deg.
Den postulerer at alle mulige utfall av en hendelse splitter universet slik at det blir dannet et nytt univers for hvert av utfallene. Problem: Konservering av energi. Hvordan kan energien i et slikt "multivers" være konservert for hver splitting av utfall? DeWitt (mannen bak populariseringen av MW, ikke spillfiguren), ditt førerkort i termodynamikk er herved inndratt.
En kvantemekanisk partikkel kan passere gjennom solide vegger. Ut i fra MW-tolkningen vil det dannes utvalg av universer der følgende kan være korrekt: A) Ingen kvantemekaniske partikler passerer barriærer. B) Alle kvantemekaniske partikler passerer barriærer. C) Noen kvantemekaniske partikler passerer barriærer. Legg korrespondanseprinsippen på toppen av dette og det vil da si at noen universer styres av radikalt forskjellige naturlover, og at multiverset inneholder et uendelig antall sett naturlover som kun virker lokalt i ett og ett univers. Lokalitet? Mer som loLalitet, AMIRITE?!
Vent? Uendelig mange universer? Uendelig mange sett naturlover? Occams barberblad anyone?
Tilbake til historien kanskje. Nei, vent! Levine greier faen meg å sause sammen MW tolkningen med Københavnertolkningen når de (DeWitt, Elizabeth og tvillingene) i en scene (der de prøver å finne den levende gulingen) begynner å gnåle om statistikk og sannsynlige utfall. Det er altså den ene tingen som gjorde at MW-tolkningen dukket opp i det hele tatt, og det hører ikke hjemme i MW-tolkningen!
Så tilbake til historien kanskje? Det er bestefarparadokset. Så originalt.
Kampsystemet: For noen utrolig ræva vigors. Hei sjekk her da! Du kan bruke shock jockey for å gi strøm til dører og andre mekaniske greier. Dette bruker man seg av hele....to ganger i løpet av spillet. Shock jockey og undertow var de eneste som var verdt å samle på, og resten brukte jeg ikke. Og som fetthesten nevnte tidligere så er alle encounters helt like.
Det visuelle: Herremingud det ser pent ut! Jeg storkoste meg hele veien på grunn av at det bare ser helt fantastisk ut. Hadde jeg bare kunne utforske alle skyboksene også så hadde dette vært GOTY.
Når alt kommer til alt så er dette fortsatt bare enda en korridorskyter.
Endelig DLC for BioShock Infinite! Men selv om du kjøpte season pass må du fortsatt betale for den … Columbia's Finest koster 5 dollar og inneholder noe items, lockpicks, nye klær (boosts) og muligheten for å oppgradere våpnene dine bittelitt.
Ble pratet om BI-DLC i ukens Bombcast. De var skeptisk på om det kom til å dukke oppe noe i nærmeste fremtid. Levine blir jo (Er?) travelt opptatt med Logan's Run-manuset og han sa jo at de ikke begynte på DLCet før hovedspillet var å finne i butikkhyllene. Kjedelig om det ikke kommer før de nye konsollene dukker opp.
Vil heller bruke spenna mine på denne plakaten da ass.
http://www.destructoid.com/limited-edition-bidoofshock-infinite-posters-on-sale-now--254887.phtml
http://www.destructoid.com/limited-edition-bidoofshock-infinite-posters-on-sale-now--254887.phtml
D
LITT SPOILERE AHEAD
Kvantemekanikk, schmantemekanikk. Mer en "ser du hva vi gjorde der?" enn noe faktisk handlingselement, ihvertfall før siste del, og hvis hovedhensikt blir å maskere et handlingsforløp som minner mer om en sidequest i et Zelda-spill enn noe annet. "Hi, have you seen my hammer? If you bring it to me I can make you something great with it!". Quest: Find the armsdealer's tools. Pluss at hver gang man har brukt to timer på å komme seg til det jævla luftskipet blir man bare kasta ut eller havarert uten noe videre fremgang i fortellinga.
Gameplaymessig var det knall, om ikke fullt like god driv som Bioshock 2. Vigors var kule, men jeg følte ikke at jeg trengte dem mesteparten av tida. Var også litt kjipt å dykke inn i hver bidige søppelbøtte og kiste jeg kom over uten å ha fått råd til halvparten av oppgraderingene innen slutten av spillet.
Og sist, men ikke minst: Columbia er ikke på langt nær like inspirert som Rapture og det var jeg overbesvist om allerede då jeg så den første videoen fra spillet. Grafikken er utrolig, men stilmessig var jeg aldri helt overbevist.
For all del, Infinite var et knallbra spill, men det blekner lett i forhold til Rapture-spilla (1-ern for konsept, design, historie og fortelling, 2-ern for gameplay).
Kvantemekanikk, schmantemekanikk. Mer en "ser du hva vi gjorde der?" enn noe faktisk handlingselement, ihvertfall før siste del, og hvis hovedhensikt blir å maskere et handlingsforløp som minner mer om en sidequest i et Zelda-spill enn noe annet. "Hi, have you seen my hammer? If you bring it to me I can make you something great with it!". Quest: Find the armsdealer's tools. Pluss at hver gang man har brukt to timer på å komme seg til det jævla luftskipet blir man bare kasta ut eller havarert uten noe videre fremgang i fortellinga.
Gameplaymessig var det knall, om ikke fullt like god driv som Bioshock 2. Vigors var kule, men jeg følte ikke at jeg trengte dem mesteparten av tida. Var også litt kjipt å dykke inn i hver bidige søppelbøtte og kiste jeg kom over uten å ha fått råd til halvparten av oppgraderingene innen slutten av spillet.
Og sist, men ikke minst: Columbia er ikke på langt nær like inspirert som Rapture og det var jeg overbesvist om allerede då jeg så den første videoen fra spillet. Grafikken er utrolig, men stilmessig var jeg aldri helt overbevist.
For all del, Infinite var et knallbra spill, men det blekner lett i forhold til Rapture-spilla (1-ern for konsept, design, historie og fortelling, 2-ern for gameplay).
Likte bruken av farger veldig godt, men liker det stilistiske bedre i Bioshock og Bioshock 2. Etter å ha latt spillet få synke inn, så er jeg kommet fram til at det er et middels++ mannepangpang med en stormannsgal skribent/ regisør bak rattet. Jeg fullførte, hadde det ganske artig, men det er rett og slett ekstremt linjært og ganske så repeterende alt i alt.
Første DLC slippes på Steam i dag. Desverre er det såklart bare noen arenaer hvor man fisler løs på de samme fiendene som før og havner på no leaderboard.
Mer spennende er da de de to neste hvor man først spiller som Booker og så Elisabeth. I Rapture rett før fallet.
Mer spennende er da de de to neste hvor man først spiller som Booker og så Elisabeth. I Rapture rett før fallet.
Skulle fyre opp dette i går, men så skjedde det noe rart. Spillet bruker ikke hele skjermen. Uansett hvilken oppløsning jeg valgte (1980x1020 er standard) brukte den likevel aldri hele skjermbildet. Som om det var noen overscan-greier som løp løpsk, har aldri sett slikt før i moderne tid. Dilla rundt med driverne (som er de nyeste) og det møkkprogrammet Catalyst uten at det hjalp. Har det samme problemet i ca 0 andre spill. Snodige saker. Noen som har vært borti noe lignende?