Bioshock Infinite
- Trådstarter Lodin
- Startdato
Ålreit, jeg får også skrible litt om dettane. Ble ferdig med det i forrige uke, og jeg har tenkt litt på et par småting. Ja, og there will be spoilers.
For det første: Bioshock Infinite er en triumf, iallfall når det gjelder visuell design. Kommer ikke på veldig mange spill som ser penere ut enn dette. Top marks. For det tredje: Historien? Vel, jeg likte'n, selv om jeg lukta lunta en stund før slutten. Litt rart at ikke mange univers/alltid en mann og en by-trådene ble mer tvinnet sammen, det er litt vrient å se hva de to tingene har med hverandre å gjøre. Kanskje de ikke har noe med hverandre å gjøre? Samma det.
Uansett, det jeg vil præke litt om og som jeg ikke har lest så mye diskusjon av (eneste er vel Tom Chick), er selve spillopplevelsen. Jeg skrev jo at skytinga var ennå fetere enn i Rapture... og det er den. Iallfall i de første par-tre timene. De timene bærer bud om så mye fint som kommer til å skje etter hvert; store, åpne områder som garantert medfører flere bølger fiender som vil tvinge deg til å farte rundt. Skyrails, drøssevis av våpen og Vigors som gjør hver kamp ulik, ikke bare fra den ene kampen til den neste, men fra øyeblikk til øyeblikk. Og så kommer man seg videre i spillet, og så viser det seg at Irrational virkelig, virkelig ikke har forstått hva de har laget.
En frase jeg har sett i samtlige omtaler jeg har lest av Bioshock Infinite, er en variasjon av "I always carried the sniper rifle with me". Gjett om jeg always carried den sniper-rifla with me, 'a. Infinite har massevis - massevis - av våpen, inkludert separate, tweakede utgaver av de fleste for Vox. Dermed har du to hagler, to assaultrifler, to pistoler, to granatkastere men bare en snipperrifle. Dette peker på et grunnleggende problem: Sniperrifla kommer du ikke utenom, fordi det stort sett alltid er minst en løkrull et stykke unna som må knertes før du kan fokusere på den mer nærliggende mengden. Og når du først er der, er det igrunn det samme hva du bruker. Greit nok, for da kan du velge hvordan du vil gjøre ting. Bortsett fra at det er enkelte Vigors som er laget spesifikt for visse fiendetyper eller situasjoner, sånn at du bruker Undertow hvis du står på kanten av et stup, Shock hvis du har med roboter å gjøre, øøøh Undertow igjen hvis du har en Fireman, og Solan Gundersen-børsa (altså den som sender ut kråker) hvis du møter vanlige folk. La meg bare si det at det ikke er noe gæærnt i hvordan dette er lagt opp, jeg hadde det artig med flere av kampene i Bioshock Infinite.
Problemet er at jeg bare såvidt kan skrive "flere" i den forrige setningen der. Den siste kampen i spillet er knasefet, og alt du har vært gjennom knyttes sammen på en herlig måte hvor du er pukka nødt til å være på tå hev hele tida og slokke brann over alt (jeg spilte på Hard forresten). Fiendene dukker opp i bølger, som stødig og stadig eskalerer på nye måter. Elsker'e. Dette er den eneste virkelig godt designede kampen i spillet. Det er et par til, som den paniske, gradvise framrykkingen mot Hall of Heroes, som får opp pulsen fordi du akkurat har fått deg noe nytt (sniperrifla i den jeg nevnte nå), eller som utnytter Skyrails på en utmerket måte (den siste kampen utafor banken). Nå tror jeg nesten jeg har nevnt alle de virkelig fete kampene i spillet. Resten er enten for enkle til at de i det hele tatt kommer i gang - halvhjertede encounters hvor du ser fire-fem fiender, capper dem, venter på resten og så slutter kampmusikken og du går videre til neste korridor - eller ulidelige utmattelsesslag hvor det er nøyaktig samma faen hva du finner på, siden du står fast med feil våpen, for lite salt, en slagmark som er designet for å se pen ut istedenfor å gi deg en interessant kampsituasjon, eller alle tre. De verste kampene i spillet - det er tre av dem - legger til et ekstra element: En boss som vekker døde fiender til live. Jepp, Lady Comstock ønsket jeg virkelig livet av da jeg hadde drept henne i akkurat den samme, møkkræva, udugelige, "høhø encounter design hva er det forno'a" fittefaens skrotkampen for tredje gang. Bare at neida, hele greia er så klart en plot device så det ble to minutters eksposisjon isteden.
Det virker nesten som om, etter at art og level team har gjort jobben sin og litt til på hvert område, så har en tjukkas med colabriller og ostepopfingre fått beskjeden "ja forresten, vi trenger noen fiender her også, det fikser du før du tar helga". Bæm, noen folk med skytere og en heavy, ferdig. Bæm, to heavies, litt færre skytere og et par mosquitos, ferdig. Bæm, Handyman og svake skytere, ferdig, HÆÆÆÆLJ. Hvorfor må hver encounter bestå av et lite dryss fiender, og ikke noe mer bortsett fra YTTERST få situasjoner hvor designerne har vært litt ekstra sjenerøse? Hvorfor er det totalt to eller tre setpieces i spillet når det åpenbart har kostet millioner å designe det visuelle? Jeg fatter det ikke. Jeg vil så gjerne like Bioshock Infinite kjempegodt og sette det på GOTY-lista mi og lese mer om Ken Levines auteur-visjoner men så tenker jeg på noen av kampene i Infinite og jeg klarer ikke å fatte hvordan det går an å lage noe så fantastisk og så ikke bare tryne, men brekke begge beina samtidig under innspurten. Områder som skriker etter å bli utforsket, utfordret, virkelig få vise at det var en grunn til å lage dem ut over at det ser jævlig pent ut, får en Patriot og fem maskingeværfolk. Kanskje et par turrets. To minutter. På Hard. Og de verste, todimensjonale (har ikke påpekt det spesielt, men Skylines gjør jo at dette faktisk er et ordentlig 3D-skytespill, innimellom), kasseformede faens mongo klisjeområdene blir krøsta fullt med hatefulle mongoencounters du regner med å finne i Modern Duty: Call of Combat XVIII published by Star*QualitySoft.
Nei, jeg fatter det ikke. Noen glemte å åpne en rift til den alternative virkeligheten hvor selve spillet fikk samme oppmerksomhet som grafikken.
PS: Godt mulig spillet virkelig skinner på Medium, jeg bryr meg ikke. Menyen informerte om at hvis man hadde spilt en del skytere (jeg har spilt en del skytere) så var det Hard City og ingenting annet, og når man mekker fire ulike vanskelighetsgrader så plikter man at alle er ordentlig designet.
For det første: Bioshock Infinite er en triumf, iallfall når det gjelder visuell design. Kommer ikke på veldig mange spill som ser penere ut enn dette. Top marks. For det tredje: Historien? Vel, jeg likte'n, selv om jeg lukta lunta en stund før slutten. Litt rart at ikke mange univers/alltid en mann og en by-trådene ble mer tvinnet sammen, det er litt vrient å se hva de to tingene har med hverandre å gjøre. Kanskje de ikke har noe med hverandre å gjøre? Samma det.
Uansett, det jeg vil præke litt om og som jeg ikke har lest så mye diskusjon av (eneste er vel Tom Chick), er selve spillopplevelsen. Jeg skrev jo at skytinga var ennå fetere enn i Rapture... og det er den. Iallfall i de første par-tre timene. De timene bærer bud om så mye fint som kommer til å skje etter hvert; store, åpne områder som garantert medfører flere bølger fiender som vil tvinge deg til å farte rundt. Skyrails, drøssevis av våpen og Vigors som gjør hver kamp ulik, ikke bare fra den ene kampen til den neste, men fra øyeblikk til øyeblikk. Og så kommer man seg videre i spillet, og så viser det seg at Irrational virkelig, virkelig ikke har forstått hva de har laget.
En frase jeg har sett i samtlige omtaler jeg har lest av Bioshock Infinite, er en variasjon av "I always carried the sniper rifle with me". Gjett om jeg always carried den sniper-rifla with me, 'a. Infinite har massevis - massevis - av våpen, inkludert separate, tweakede utgaver av de fleste for Vox. Dermed har du to hagler, to assaultrifler, to pistoler, to granatkastere men bare en snipperrifle. Dette peker på et grunnleggende problem: Sniperrifla kommer du ikke utenom, fordi det stort sett alltid er minst en løkrull et stykke unna som må knertes før du kan fokusere på den mer nærliggende mengden. Og når du først er der, er det igrunn det samme hva du bruker. Greit nok, for da kan du velge hvordan du vil gjøre ting. Bortsett fra at det er enkelte Vigors som er laget spesifikt for visse fiendetyper eller situasjoner, sånn at du bruker Undertow hvis du står på kanten av et stup, Shock hvis du har med roboter å gjøre, øøøh Undertow igjen hvis du har en Fireman, og Solan Gundersen-børsa (altså den som sender ut kråker) hvis du møter vanlige folk. La meg bare si det at det ikke er noe gæærnt i hvordan dette er lagt opp, jeg hadde det artig med flere av kampene i Bioshock Infinite.
Problemet er at jeg bare såvidt kan skrive "flere" i den forrige setningen der. Den siste kampen i spillet er knasefet, og alt du har vært gjennom knyttes sammen på en herlig måte hvor du er pukka nødt til å være på tå hev hele tida og slokke brann over alt (jeg spilte på Hard forresten). Fiendene dukker opp i bølger, som stødig og stadig eskalerer på nye måter. Elsker'e. Dette er den eneste virkelig godt designede kampen i spillet. Det er et par til, som den paniske, gradvise framrykkingen mot Hall of Heroes, som får opp pulsen fordi du akkurat har fått deg noe nytt (sniperrifla i den jeg nevnte nå), eller som utnytter Skyrails på en utmerket måte (den siste kampen utafor banken). Nå tror jeg nesten jeg har nevnt alle de virkelig fete kampene i spillet. Resten er enten for enkle til at de i det hele tatt kommer i gang - halvhjertede encounters hvor du ser fire-fem fiender, capper dem, venter på resten og så slutter kampmusikken og du går videre til neste korridor - eller ulidelige utmattelsesslag hvor det er nøyaktig samma faen hva du finner på, siden du står fast med feil våpen, for lite salt, en slagmark som er designet for å se pen ut istedenfor å gi deg en interessant kampsituasjon, eller alle tre. De verste kampene i spillet - det er tre av dem - legger til et ekstra element: En boss som vekker døde fiender til live. Jepp, Lady Comstock ønsket jeg virkelig livet av da jeg hadde drept henne i akkurat den samme, møkkræva, udugelige, "høhø encounter design hva er det forno'a" fittefaens skrotkampen for tredje gang. Bare at neida, hele greia er så klart en plot device så det ble to minutters eksposisjon isteden.
Det virker nesten som om, etter at art og level team har gjort jobben sin og litt til på hvert område, så har en tjukkas med colabriller og ostepopfingre fått beskjeden "ja forresten, vi trenger noen fiender her også, det fikser du før du tar helga". Bæm, noen folk med skytere og en heavy, ferdig. Bæm, to heavies, litt færre skytere og et par mosquitos, ferdig. Bæm, Handyman og svake skytere, ferdig, HÆÆÆÆLJ. Hvorfor må hver encounter bestå av et lite dryss fiender, og ikke noe mer bortsett fra YTTERST få situasjoner hvor designerne har vært litt ekstra sjenerøse? Hvorfor er det totalt to eller tre setpieces i spillet når det åpenbart har kostet millioner å designe det visuelle? Jeg fatter det ikke. Jeg vil så gjerne like Bioshock Infinite kjempegodt og sette det på GOTY-lista mi og lese mer om Ken Levines auteur-visjoner men så tenker jeg på noen av kampene i Infinite og jeg klarer ikke å fatte hvordan det går an å lage noe så fantastisk og så ikke bare tryne, men brekke begge beina samtidig under innspurten. Områder som skriker etter å bli utforsket, utfordret, virkelig få vise at det var en grunn til å lage dem ut over at det ser jævlig pent ut, får en Patriot og fem maskingeværfolk. Kanskje et par turrets. To minutter. På Hard. Og de verste, todimensjonale (har ikke påpekt det spesielt, men Skylines gjør jo at dette faktisk er et ordentlig 3D-skytespill, innimellom), kasseformede faens mongo klisjeområdene blir krøsta fullt med hatefulle mongoencounters du regner med å finne i Modern Duty: Call of Combat XVIII published by Star*QualitySoft.
Nei, jeg fatter det ikke. Noen glemte å åpne en rift til den alternative virkeligheten hvor selve spillet fikk samme oppmerksomhet som grafikken.
PS: Godt mulig spillet virkelig skinner på Medium, jeg bryr meg ikke. Menyen informerte om at hvis man hadde spilt en del skytere (jeg har spilt en del skytere) så var det Hard City og ingenting annet, og når man mekker fire ulike vanskelighetsgrader så plikter man at alle er ordentlig designet.
Spill Nier.
Jeg døde mye i løpet av spillet på Medium, men hva så? Du mister bare no penger, og du får jo fyllt på ammo. Det Fetthest skriver om at situasjoner kunne vært morsomme hvis du bare hadde hatt full salts, andre våpen, etc stemmer veldig. I Bioshock 1 "tvang" de deg til å bruke de forskjellige våpnene ved at det var lite ammo til hvert. Greit nok det.
Klarte uansett å få alle våpen-cheevoene i spillet. Men unngikk aktivt enkelte våpen, som Vox Repeater, Burst Gun, Heater.
Jeg døde mye i løpet av spillet på Medium, men hva så? Du mister bare no penger, og du får jo fyllt på ammo. Det Fetthest skriver om at situasjoner kunne vært morsomme hvis du bare hadde hatt full salts, andre våpen, etc stemmer veldig. I Bioshock 1 "tvang" de deg til å bruke de forskjellige våpnene ved at det var lite ammo til hvert. Greit nok det.
Klarte uansett å få alle våpen-cheevoene i spillet. Men unngikk aktivt enkelte våpen, som Vox Repeater, Burst Gun, Heater.
Wow, det virker nesten som vi har spilt to forskjellige spill, yeti.
Brukte stort sett shock og ram, Assault rifle og de våpnene som lå tilgjengelige. Sniperen hadde jeg med meg hele tiden når den først ble tilgjengelig, men så fant jeg ut at jeg ikke trengte den. Brukte perk som gav chain når jeg drepte fiender som var påvirket av noen av magi.
Totalt sett så har jeg aldri vært mer involvert i et actionspill. Ble selv skuffet av variasjonen i fiendene, men samtidig er AI-en som oftest så kul at den som oftest klarer å få deg til å drite deg ut når man prøver å bruke vanlig feig cover-taktikk. Og så er spillet mye mer gøy når du sjanser på at du ikke dauer og går inn i situasjoner litt up close. Jeg synes faktisk det var jævlig kjipt å dø, på grunn av pengetapet. Hadde ofte 1500 + for å spare opp til oppgraderinger, og da var det forbanna irriterende å miste penger. Mer irriterende enn det ville vært å trykke F9.
Spilte på Hard, skal gå igang på 1999-mode etterhvert.
Brukte stort sett shock og ram, Assault rifle og de våpnene som lå tilgjengelige. Sniperen hadde jeg med meg hele tiden når den først ble tilgjengelig, men så fant jeg ut at jeg ikke trengte den. Brukte perk som gav chain når jeg drepte fiender som var påvirket av noen av magi.
Totalt sett så har jeg aldri vært mer involvert i et actionspill. Ble selv skuffet av variasjonen i fiendene, men samtidig er AI-en som oftest så kul at den som oftest klarer å få deg til å drite deg ut når man prøver å bruke vanlig feig cover-taktikk. Og så er spillet mye mer gøy når du sjanser på at du ikke dauer og går inn i situasjoner litt up close. Jeg synes faktisk det var jævlig kjipt å dø, på grunn av pengetapet. Hadde ofte 1500 + for å spare opp til oppgraderinger, og da var det forbanna irriterende å miste penger. Mer irriterende enn det ville vært å trykke F9.
Spilte på Hard, skal gå igang på 1999-mode etterhvert.
For min del brukte jeg stort sett murder of crows og undertow, og prøvde å få alle våpen-chievmentesene, så de ble variert på den måten, samt at jeg alltid bytta bort våpen jeg hadde lite ammo til. Kjøpte ikke ammo en eneste gang i løpet av spillet. Likte best de eksplosive våpnene og hand cannon. Sniperen brukte jeg nesten ikke, den eneste gangen den virkelig var nødvendig var helt mot slutten rett før Comstock house.
Vurderer fyre opp 1999 mode selv, selv om jeg egentlig ikke er spesielt glad i blodvanskelige spill. Har lyst på en ny gjennomgang, og da er det jo greit med nye utfordringer. Det spørs om jeg må vurdere litt mer taktisk spill da, ja.
Vurderer fyre opp 1999 mode selv, selv om jeg egentlig ikke er spesielt glad i blodvanskelige spill. Har lyst på en ny gjennomgang, og da er det jo greit med nye utfordringer. Det spørs om jeg må vurdere litt mer taktisk spill da, ja.
Ja, vi har spilt to forskjellige spill. I mitt Bioshock Infinite var "feig cover-taktikk" veien å gå i 9/10 tilfeller (eksempel: Lady Comstock første gang prøvde jeg først å daske ved å rushe og ta alt på kloss hold, etter å ha dødd cirka femten ganger tok jeg en reload checkpoint og snipercampa henne til døde på ett forsøk), det tiende tilfellet var Handymen og da måtte jeg opp på Skylines og svosje fram og tilbake, vente på at de skulle komme bort til meg, skyte noen granater og så svosje vekk igjen. Tror ikke jeg fikk den der chain-greia, men jeg hadde en genser som ga meg usårbarhet i ca. fem sekunder hver gang jeg plukka opp noe mat. Da jeg fikk et par bukser som ga samme usårbarhet ved mount/dismount på Skylines og en caps som ga +30% skade på headshots omtrent halvveis, var det slutt på interessante klær.
Det virker som klærne folk får er tilfeldige? For jeg fikk 60 % ting som gikk på skylines og en del ting som gikk på melee, som jeg brukte eksakt 10 ganger takket være cheevoen for å gjøre fatalities på folk. Fikk én skikkelig bra ting da i på kirkegården, hvor man må løse et Zelda-puzzle for å åpne en dør. +50 % clip size på alt, ganske nice.
En annen ting som jeg snakket med en kompis om var ... hvor mange av dere gikk rundt med et tørkle rundt høyre hånd mesteparten av spillet? Det er noe som ikke skjer med alle spillere, og en fin detalj.
En annen ting som jeg snakket med en kompis om var ... hvor mange av dere gikk rundt med et tørkle rundt høyre hånd mesteparten av spillet? Det er noe som ikke skjer med alle spillere, og en fin detalj.
Du får jo et valg rett før det skjer. Skyter du fyren vil han jo ikke få tid til å stikke deg. Jeg hadde også tørkle. Det Zelda-puzzelet til Thinaran fant jeg aldri, forresten. Gikk rundt og rundt å lette etter dte, for jeg så snacksen gjennom sprinklene.
Klærne er tilfeldige ja. Leste litt om generelle tips for 1999-mode, og der ble det anbefalt å reloade om du fikk noe du ikke ville ha når du fant klær. Neste gang du kommer dit vil det være noe annet.
Klærne er tilfeldige ja. Leste litt om generelle tips for 1999-mode, og der ble det anbefalt å reloade om du fikk noe du ikke ville ha når du fant klær. Neste gang du kommer dit vil det være noe annet.
Stort sett syns jeg slutten og historien var ålreit, men jeg greier fortsatt ikke se hvordan Comstock rakk å blir dritkristen og se syner av Columbia, starte en landsomfattende sekt, starte samarbeidet med Lettucene, gå til Kongressen og foreslå en svevende by og få faenskapet bygd til verdensutstillinga iløpet av bare tre år. 
Tidslinja til spillet er artig lesing, men såklart full av spoilere.
Tidslinja til spillet er artig lesing, men såklart full av spoilere.
Tror ikke jeg vil møte han fyren der egentlig. Han har tydligvis et moralsk spekter hvor det å fake en voksendåp er det verste som finnes. Han var dog tydligvis relativt klar over hva spillet ellers gikk ut på og har ingen problemer med å:
tylle i seg eksperimentelt dop til han pisser lyn og torden.
kidnappe ungjenter mot betaling.
røske ut strupen til folk med en spinnende jævla krokdings
eller løpe rundt i nabolaget og ete fra søpla til folk.
tylle i seg eksperimentelt dop til han pisser lyn og torden.
kidnappe ungjenter mot betaling.
røske ut strupen til folk med en spinnende jævla krokdings
eller løpe rundt i nabolaget og ete fra søpla til folk.
