SITAT(Yetipants @ 08.09.07, 02.30) 81043
Jeg hadde inntrykk av at den Jasmine dama ikke hadde fortalt Ryan om graviditeten, og at unnfangelsen var regisert av Fontaine & co. Vet ikke om jeg gidder spille frem til akkurat de rette spøkelsessekvensene til å finne det ut, men er nysgjerrig nok til å spør om noen kan verifisere det ene eller andre.
I dagboka sier hun: "That creepy Dr. Tenenbaum promised me it wasn't gonna be a real pregnancy, they'd just take the egg out once Mr. Ryan and I had... I needed the money so bad... But I know Mr. Ryan's gonna suss it out, gonna know I wasn't being careful... gonna know I sold the... Mr. Ryan's gonna be so mad at me..."
Hvorfor jeg bryr meg...? Nei si det... Jeg tolket Ryan's passivitet i den endelige konfrontasjonen som utslag av en slags latent farsfølelse; noe jeg syntes var litt søkt, hvis Jack var to år gammel, og oppfostret helt uten hans viten...
Når det gjelder den skremselsgreia, synest jeg ikke man skal holde det mot spillet at den ikke klarer å holde oppe intensiteten lenger enn det den gjør. Når jeg går over spillet i hukommelsen, er det vel egentlig bare første nivå (welcome / medical) som har de eksplisitt "RÆÆÆH!-Vart-du-skræmt-no!?" sekvensene. Ellers var det vel bare første gang en Houdini splicer tappet meg på skulderen og sa hallo jeg fikk en skikkelig støkk, uten at jeg syns spillet manglet noe av den grunn. Synest for meg at spillet går over til ting som skal treffe deg mer i hodet enn i magen, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det er jo grenser hva man får plass til av historiefortelling hvis man skal drive å gaule 'BØH!' hele tida.
Tjah, nettopp rundet spillet selv, og som sagt, litt grunnere enn forventet, men ett bunnsolid spill uansett. Det lider jo litt av RPG-sjangerens paradoks om at jo lenger tid du driter i historien og tværer trivielle greier for å oppgradere deg selv, jo lettere (og mer trivielle) blir de episke delene.
Ser at mange nevner at vita chamber på hvert hushjørne ødelegger litt av vanskegraden, selv spillte jeg gjennom uten at det helt gikk opp for meg at jeg ikke tapte noe på å bli gjennfødt. Så personlig hadde jeg en lillefinger på F8 hele tida, og synest ting var vanskelig nok på medium. Jeg brukte heller ikke så mye stun&wrench kombinasjon at den syntest kjip.
- Så, ja. En del biter faller på plass, og det viser seg at spilleren er Andrew Ryans stjålne (av Fontaine, som lever og har det bare bra, takk) sønn, genmodifisert til å vokse seg stor og sterk på rekordtid, og hjernevasket til å endevende Rapture og drepe Ryan, for så å gi tømmene til Atlas, som egentlig er Fontaine. [/b]
I dagboka sier hun: "That creepy Dr. Tenenbaum promised me it wasn't gonna be a real pregnancy, they'd just take the egg out once Mr. Ryan and I had... I needed the money so bad... But I know Mr. Ryan's gonna suss it out, gonna know I wasn't being careful... gonna know I sold the... Mr. Ryan's gonna be so mad at me..."
Hvorfor jeg bryr meg...? Nei si det... Jeg tolket Ryan's passivitet i den endelige konfrontasjonen som utslag av en slags latent farsfølelse; noe jeg syntes var litt søkt, hvis Jack var to år gammel, og oppfostret helt uten hans viten...
Når det gjelder den skremselsgreia, synest jeg ikke man skal holde det mot spillet at den ikke klarer å holde oppe intensiteten lenger enn det den gjør. Når jeg går over spillet i hukommelsen, er det vel egentlig bare første nivå (welcome / medical) som har de eksplisitt "RÆÆÆH!-Vart-du-skræmt-no!?" sekvensene. Ellers var det vel bare første gang en Houdini splicer tappet meg på skulderen og sa hallo jeg fikk en skikkelig støkk, uten at jeg syns spillet manglet noe av den grunn. Synest for meg at spillet går over til ting som skal treffe deg mer i hodet enn i magen, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det er jo grenser hva man får plass til av historiefortelling hvis man skal drive å gaule 'BØH!' hele tida.
Tjah, nettopp rundet spillet selv, og som sagt, litt grunnere enn forventet, men ett bunnsolid spill uansett. Det lider jo litt av RPG-sjangerens paradoks om at jo lenger tid du driter i historien og tværer trivielle greier for å oppgradere deg selv, jo lettere (og mer trivielle) blir de episke delene.
Ser at mange nevner at vita chamber på hvert hushjørne ødelegger litt av vanskegraden, selv spillte jeg gjennom uten at det helt gikk opp for meg at jeg ikke tapte noe på å bli gjennfødt. Så personlig hadde jeg en lillefinger på F8 hele tida, og synest ting var vanskelig nok på medium. Jeg brukte heller ikke så mye stun&wrench kombinasjon at den syntest kjip.