Kjøpte dette spillet i forigårs. Eller, jeg bytta fra meg Tomb Raider legends og fikk åtti kroner til overs på EBgames sammen med dette spillet. Fin deal.
Jeg spilte aldri igjennom forgjeren (Aria of Sorrow) fordi jeg fant det aaalt for likt Circle of The Moon. Dessverre synes jeg også at dette spillet har for mange likhetstrekk med tidligere titler i serien. Spesielt leveldesignet. Enkelte rom ser ut som om de har blitt copy-paste'a fra tidligere spill, så like er de faktisk. Settingen er også knall lik. Vi har de vanlige gjengarne: klokketårn med roterende tannhjul, hager med gresk-ish arkitektur osv. Videre synes jeg grafikken er utrooolig skuffende. Sammenligner man spillet med Aria of Sorrow, vil man tro at mye av grafikken faktisk er hentet derifra. Bakgrunnen er også veldig lik de eldre spillene i serien. Når man har en såpass kraftig konsoll som DS, skulle man tro at man kunne forvente mer enn tre-fire forskjellige layers som bakgrunn. Man har også et par områder hvor bakgrunnen er 3d. Disse ser langt bedre ut enn de andre bakgrunnen, men er heller ikke nevneverdig vakrere enn de 3-dimensjonale bakgrunnene man fant hos forgjerne. Om utviklerne har resirkulert grafikk vet jeg ikke sikkert, men det er lett å se at de har tatt mange snarveier. Eksempelvis er animasjonene til Soma veldig begrensede. De har ikke giddet å lage individuelle høyre/venstre animasjoner etter hvilken vei han slår, slik at det ser ut som om han bytter hånd hver gang han snur seg. Dette er et simpelt triks som svært få bruker den dag i dag. Eksempelvis har de svært så like Metroidspillene inkludert individuelle animasjoner i flere generasjoner. Med minnet en DS-cart har i forhold til en GBA-cart, er det sikkert at det ikke er plassen det står på, snarere viljen.
Sammenligner man den generelle utviklingen på Castlevania og Metroidspilla, er det lett å se at Metroidspilla har utviklet seg mest. Områdene i hvert Metroidspill er alltid unikt, i motsetning til på Castlevania, hvor både setting og leveldesign er svææært likt fra spill til spill. Dette fører til at kjernegameplayet er svært likt. Ikke nødvendigvis en dårlig ting, da spillet tidvis er svært så fengende, men behovet for noe nytt kjenner jeg allikevel. Kikker man på våpenene i spillet, ser man også svært mange likhetstrekk. Alle har de vanlige attributtene, men nye navn. Har man spilt tidligere spill, vet man allerede hvordan de alle fungerer og hvor og når det er best å bruke de forskjellige. Det eneste som er nytt er angrepsmønsteret til fiendene, men tilogmed ikke der er det mye nytt å se.
Hva som derimot er nytt er muligheten til å bruke sjelene man samler til å skape nye våpen. På forhånd ble jeg veldig spent på denne ideen, men litt skuffet når jeg fant ut hvordan det faktisk fungerte. Jeg forventet å gi våpenene unike attributter som f.eks. å la et være ladet med ild/is og slikt. Men hva man faktisk kan gjøre er å skape nye våpen, med bittelitt høyere attributter. Ekstra skuffende er dette når man finner ut at man kan kjøpe eller finne omtrent alle disse (om ikke alle) i butikken eller rundt i spillet. Altså ikke noen unike våpen man lager.
Noe annet nytt er de forskjellige måtene man kan bruke touchskjermen på. Jeg vil konkludere dem alle med å si at de suger. Å plutselig måtte tegne opp et intrikat mønster på skjermen midt under en bosskamp er idiotisk. Oppfølgeren skal heldigvis boikotte slike funksjoner.
Men hei, spillet er unektelig morsomt. Selv om Metroidserien utvikler seg mye bedre, er det fremdeles mye morsomt å finne i dette spillet. Spesielt om man ikke har spilt de tre GBA-spillene i serien. Men uansett tror jeg de fleste vil finne grafikken litt vel svak. Ingen kan legge skjul på hvor likt det er GBA-spillene. Ekstra skuffende er det hele nå som New Super Mario Bros er ute. Altså et annet 2d-spill med mye bedre grafikk og bakgrunner som ser ut til å ha oppimot 8 forskjellige layers.
For hva jeg betalte for spillet, angrer jeg ikke, håper dog Portrait of Ruin byr på noe nytt.
Bør jeg satse på å trene en del eller bare å suge mindre?
