Jess, da er Portrait of Ruin i havn. Jeg har spilt det i to timer, tid som rett og slett bare er forsvunnet, akkurat som da jeg spilte Dawn of Sorrow. De to spillene ligner, ikke direkte overraskende, på hverandre. Du har elementer av sjelsanking (bare at det er magier, og ikke sjeler, per se), du har den gode, gamle, stramme, deilige plattformhoppingen det ikke er noen grunn til ikke å forvente seg og det er tonnevis av fiender (stort sett nye sprites denne gangen, med unntak av de fiendene som er resirkulert fra Dawn of Sorrow. Sørger for et litt mer helhetlig visuelt uttrykk), tilsynelatende flere bosser (siden jeg har tatt ned tre stykker på bare to timer) og enda flere omgivelser.
Så langt er det ikke like mye forskjell på leveldesignen som det er på bakgrunnsgrafikken (hvert eneste tileset i Dawn of Sorrow bød på en rimelig distinkt leveldesign også), og det er fortsatt en del tårn og trappeoppganger som ikke akkurat skiller seg mye ut fra det de siste, jeg vet ikke, ørten Castlevania-spillene har tilbudt, men det er ikke så farlig, for jeg har ikke spilt dem alle og er fortsatt ikke lei. Det eneste negative er at det er litt lett. Den første bossen dævva jeg mye-mye på, men de to neste var fullstendig plankekjøring. De tre første bossene har heller ikke vært direkte spennende. Ingen tvil, det er tøffe saker, men det har ikke vært så veldig spesielle eller spennende mønstre eller metodikk. Det har stort sett vært dælje-dælje-dælje og dodge-dodge-dodge. Enkle mønstre, men enorm skade om du skulle finne på å drite deg ut. En av bossene hadde til og med en corner trap. That's right. Frustrerende.
Det er fortsatt side quests à la myntesamlinga fra forrige gang, men denne gangen er det pakket inn i en litt mer tydelig struktur. Du har nemlig søtnosen Wind --et nedlatende og ganske negert spøkelse som har slått seg ned i Draculas slott for å ... øh ... hjelpe folk med å drepe Dracula -- til å dele ut side quests. Det gjør at alt føles litt mer klart og tydelig, men dreper litt av mystikken og følelsen av å gjøre ting helt på egenhånd også. Jeg synes ikke det er så galt, iallfall. Det er også jævlig lite oppfinnsomme quests, men de er så lette å gjennomføre at det føles helt greit å gjøre kål på dem når du først er i et område. Kampen, selv om den er lett, er nemlig fortsatt tilfredsstillende. Det er egentlig ikke så himla mye mer avansert enn det var på NES, men det funker bra. Jeg vet ikke hvorfor. Det er tilfredsstillende på samme måte som kampen i Zelda: Det er bare button-mashing og å dodge enkle angrep, men det er gjort med så stor finesse at det bare er bedre enn nesten alt annet. Det er også diverse finurligheter i kampsystemet, som cancels og denslags, slik som i Dawn of Sorrow. Ikke godt å si om det bare er bugs eller om det faktisk er cancels, men det er eminent nyttig uansett.
Største kritikken så langt er at du får alt for mye kraftige våpen i løpet av de første par timene. Jeg bruker Mace nå, og den fikk du såvidt jeg kan huske ikke før mange timer ut i Dawn of Sorrow. Før det brukte jeg Claymore, som var skrekkelig over-powered i forhold til når jeg fikk den. Den treffer bak deg og i en rimelig bred vinkel foran deg også, samtidig som den gjør vill skade. Den er skrekkelig treg, men om du bruker den sammen med presisjonshopp, blir den avsindig brukbar likevel. Nå kan det kanskje sies at det bare er jeg som da er "god" i spillet som gidder å lære meg riktig timing for å eliminere start-upen på slaget ved hjelp av et hopp, og dermed kan det istedet sees på som et ekstra nivå i spillopplevelsen, men jeg syntes isåfall det var en teknikk som kunne mestres alt for lett. Særlig siden Mace-en treffer to ganger dersom hodet på klubba treffer fienden. Hvis du gjør et lite hopp for å eliminere starten på animasjonen og lander med klubba plantet midt i fienden, dreper du nesten alle fiender på ett slag. Det går utover utfordringen.
Jeg har ikke fått testet multiplayeren enda, så jeg kan ikke si noe særlig om hvordan det funker, men jeg kan iallfall si at jeg stort sett bare bruker én character av gangen når jeg spiller. Det funker bra å bruke begge, AI-en er slettes ikke så teit som man skulle frykte, selv om den ikke er helt sjef på å ta seg frem i omgivelsene. Din bedre halvdel (Jonathan eller Charlotte, avhengig av hvem du velger å styre) slår av seg selv når fiender er innenfor deres rekkevidde, og tar ikke skade på helsemåleren men manamåleren, så risikoen ved å bruke to figurer er rimelig liten med mindre du er langt inne i ingenmannsland eller en bosskamp. Så langt har jeg vært borti en kamp som krevde at man brukte begge på én gang (og tilsynelatende også ett spesifikt våpen for én av partene, men jeg er ikke sikker) og det er flere steder i spillet som krever at man bruker ... hva skal jeg kalle det? Tag skills? Du kan nemlig dobbelthoppe fra skuldrene til din motpart tidlig i spillet, før man får skikkelig dobbelthopp. Dermed "tvinges" du til å bruke begge figurene i partier. Det plagde ikke meg nevneverdig. Jeg har foreløpig ikke sett noe særlig bruk for muligheten til å styre motparten din med touch-screenen. Muligheten er der, og vil kanskje til og med brukes senere, men for øyeblikket har jeg knapt tenkt på at det går an engang. Vi får se hvordan det utvikler seg.
Videre er det litt kjedelig at du får en del ekstraskills, som for eksempel dobbelthopp, mer eller mindre fullstendig uten seremoni. Dermed føles det ikke like mye ut som du belønnes med midler til å utforske en ny del av kartet som at spillet bare arbitrært gir deg nye evner etterhvert som leveldesignet krever det av deg. Det er også egentlig bare følelsesmessig, men det sørger for at evner ikke ... jeg vet ikke ... har like stor Wow-faktor som i Dawn of Sorrow. Når du må slå en boss for å få dobbelthopp, tenker du "Yes! Endelig dobbelthopp! Nå kan jeg komme meg opp dit og dit og kanskje dit!". Nå følte jeg bare "Hm. Dobbelthopp. Okay." fordi jeg bare ble tildelt egenskapen ute at jeg trengte å gjøre meg videre fortjent til den. Igjen, smakssak. Ikke noe problem med spillet.
Jeg kan komme med litt mer inntrykk av hvordan leveldesignen og vanskelighetsgraden utvikler seg ettersom jeg får spilt det mer. Sålangt er det kjempebra, iallfall. Det er ikke et perfekt spill, og det vil helt garantert ikke vinne over folk som ikke liker Castlevania fra før av, siden det er minst like hardcore og vrient og tidkrevende som tidligere, men om du likte Dawn of Sorrow og vil ha en runde til, slå til. Beste spillkjøpet mitt hittil i år (Og hvilken konkurranse spillet har! Contact, New Super Mario Bros., God Hand, Final Fantasy XII og Shin Megami Tensei: Devil Summoner), iallfall inntil ... øh ... jeg får prøvd noen av de andre spillene. Jeg har ikke tenkt på dem etter at jeg smalt Portrait of Ruin i DS-en iallfall. Det er bra nok til det.
Jeg vet ikke om jeg synes det er like bra som Dawn of Sorrow enda. Jeg forelsket meg fullstendig i sjelesamlinga fra DoS, og det er ikke noe like tilsvarende compulsive her (foreløpig, vi får se hvordan det utarter seg) men det er svært kompetent. Vel verdt å risikere tollmyndighetenes vrede for! Det er sannsynligvis tryggere å importere det også, enn å risikere å vente til europeisk lansering i februar. Hvor mange eksemplarer av DoS ble lansert i Norge? Femti stykker? Var det så mange engang? Umulig å få tak i, iallfall.
oS, Kirby Canvas Curse) er generelt ganske vanskelige å få i norske butikker. I alle fall i Oslo-området. Rimelig idiotisk, da spillbutikker ville tjent stort på å ha utvalget for kjernespillerne. Jeg holder meg til de butikkene som har utvalget, kunnskapen og hyggelige folk. Rart de fleste spill/elektronisje-butikker driter i disse kriteriene.
